Bokelskere.no

Det er det beste: Å være i hendene på en god forfatter. En klok forfatter. Leste Netherland i desember, mens snøen falt her i Stavanger. Jeg setter i været de to tomlene jeg har for denne romanen.

Har en stund kjøpt betydelige flere bøker enn jeg rekker å få lest, så et av målene er å få lest litt mer fra hele spekteret av etter hvert ganske forskjellige bøker. Mindre tid bør nok også brukes på PC-bruk hjemme som har gått på bekostning av lesetid.

Trettisju. Kan skryte på meg å ha lest Ulysses (og likt den). Men jeg savner flere på lista - selv om en tar høyde for at det forventes britisk dominans. Hvor er Virgina Woolf for eksempel? Agatha Christie? Men mest av alt savner jeg Cormac MacCarthy. Og irriteres over at Dan Brown er der. Jeg mener - om stor omsetning fungerer som eneste kriterie burde de også tatt med Barbara Cartland.

Det er ingen grunn til å gjøre noe annet enn å klappe, høyt, i hendene, og gratulere Heivoll, først med en glimrende roman, deretter med Brageprisen. Jeg hadde problemer med å legge denne boka fra meg, så godt var det at jeg lå syk noen dager i forrige uke og kunne pøse innpå med ingefær-te mens jeg brant ned, og steg opp, med litteraturen. Skål, Gautemann!

"He is gone to America", I replied.

The Third Policeman, Flann O`Brien

har akkurat begynt, har lest meg inn i den spanske borgerkrigen. Herregud så godt han skriver. For en fortelling og for en forteller. Det litterære nivået til en styrmann født i 1905 overgår det meste om ikke alt av de seinere krigshistorikernes skrifter. Roy Jacobsens Bratteli biografi er det eneste jeg kan tenke meg som er like godt skrevet som det jeg har lest til nå.

Stilt i et historisk lys har alltid tragedien gått komedien en høy gang hva verdighet gjelder. Tragedieskriverne ble ansett som mer tilgodesett av gudene, og tildelt dyktigere muser. Tragedien var altså nærmere det guddommelige.

I dag, under postmodernismens etterdønninger, er det vanskelig i det hele tatt å påstå at "morsom" og "seriøs" er de fremste motsetninger man støter på i litteraturen. Språket og holdningene er blitt så gjennomironisert at det ikke er plass til verken selvhøytidelighet eller platthet i viktig litteratur. Tenk bare på det engelske begrepet "highbrow" (intellektuell) som i lang tid var et statussymbol å få påklistret seg, mens det i dag følges av himling med øynene. Samtidig virker det som om temaer og skriveform fremdeles tilføyes en grad av viktighet. Ensom oppvekst på landsbygda er kanskje det tydeligste eksempelet på temaer som slår an (jfr. Per Petterson, urettmessig nominert til Nobelprisen i år). Når jeg nå skal benevne skriveform og sjanger mener jeg at vi (uskyldig nosisme) beveger oss mot selveste Debatten (ettersom at skjønnlitteratur vs. sakprosa har blitt behørig diskutert på dette forumet):

Underholdningslitteratur vs. skjønnlitteratur.

Underholdningslitteraturen vil som regel innbefatte serielitteraturen, krim- og spenningslitteraturen og diverse poputgivelser.

Skjønnlitteraturen er den litteraturen som aspirerer mot Nobelprisen e.l. Denne debatten er på ingen måte ny, selv Knut Hamsun ble totalt utkonkurrert av Rudolf Muus hva salg gjelder. I dag er de mest fremgangsrike forfatterne størrelser som Bente Pedersen, Else Berit Kristiansen, Jo Nesbø og Karl Ove Knausgård.

Émile Zolas skrivekunst skal man ikke skjemte med.

ai! jeg tror jeg er mest flau over å ha lest, og slukt, bøker som "Menn er fra Mars, kvinner er fra Venus". så begynte jeg på Universitetet og ble Dannet. lol. men ja, litt flau over tenåringssyndene mine. innimellom.

jeg skal ikke gå inn på kritikken av Frode grytten og arrangementet på Litteraturhuset, bare påpeke en viktig ting om vår gjests forhold til spørsmål. Han har selv ønsket spørsmål fra publikum, og da særlig dumme spørsmål, som er et han liker aller best. Han har tidligere bl.a. hatt spalte i en japansk publikasjon hvor han svarer på nettopp spørsmål av sorten hva er den beste pastasausen og hvordan skal jeg bli kvitt min kone.

fikk meg til å nesten-grine på skolebiblioteket den gangen jeg var søtten. fantastisk fin. du Jason, du Jason.

I konkurransen om beste boktittel på norsk i forrige århundre. En film om Fu Manchu? Oppskriften på gull? Nei, bok av Ragnar Hovland. Boka er god den og som jeg husker den.

Begynte bra, men om du ikke er spesielt interessert i jazz scenen i sør afrika på syttitallet er det lett å falle av. Jeg mista i alle fall gløden.

Helt enig, viktig bok. Den sto i hylla hjemme da jeg var liten. Før jeg tok den fram og leste den, trodde var jeg sikker på at den måtte handle om en mann som ikke ville gifte seg.