Bokelskere.no

April er den ensomste av alle måneder man kan tilbringe alene. I april går alle mennesker rundt og ser glade og fornøyde ut. De kaster frakken, sitter og prater i solskinnet, spiller ball, får seg kjæreste. Bare jeg var helt alene.

Jeg gikk inn i huset og trakk for gardinene, men duften av vår klarte jeg ikke å stenge ute. Den var overalt, og det eneste den fikk meg til å tenke på, var forråtnelse. Jeg satt bak fortrukne gardiner og forbannet våren og alt den brakte med seg. Det var et tungt, gnagende hat som kom langt innefra. Aldri noen gang hadde jeg hatet noe så sterkt og intenst.

And what I'd done is, I'd pissed my life away. Literally. Well, OK, not literally literally. I hadn't, you know, turned my life into urine and stored it in my bladder and so on and so forth.

Wanting to kill myself was an appropriate and reasonable response to a whole series of unfortunate events that had rendered life unlivable.

Tiden flyr når du er en dust.

En slags fullkommenhet. Som ikke førte noensteds hen. Som hodet mitt.

Og han har en aldeles utmerket økonomi. Som gammel sosialist kan jeg betro Dem at økonomien, den skal De ikke forakte. - Og i dette tilfelle hvor en slik ypperlig økonomi opptrer som del av et like ypperlig og radikalt sinnelag, da kan man få glede av forbindelsen. Hvor hadde sosialismen stått idag, hvis vi ikke hadde hatt familieformuer å falle tilbake på alle sammen?

Svært hvor slike små barn døde! Dikteren hadde han også kjent. Litt. Han var født efter Werner, og død lenge før ham. Ja, ja - diktere og små barn, de dør.

Man kan godt ha levet et fullt og helt menneskeliv, selv om man dør ganske ung.

Da Marx ble overført til en halvlukket avdeling, var det med dyp tillit til legekunsten. Derfor var det et slag for ham at psykiateren ikke visste stort mere om schizofreni, nevroser og paranoia enn han selv gjorde. Legen hadde naturligvis sin kliniske erfaring og sin profesjonelle måte å være uhysterisk på, og han kunne trøste Marx med at lukthallusinasjoner slett ikke var hverken fremragende eller nytt, men at symptomet bare rent tilfeldigvis måtte ha undgått ham under hans lesning. Dette, at legen var fortrolig med lukthallusinasjoner, gav ham for en stund et visst intellektuelt overtak, selv om det ikke fjernet hverken angsten eller stanken.

Sverige betød møtet med en menneskerase mere fremmed enn busknegre. Han hadde vokst opp i det tyvende århundre, og var plutselig satt femti år tilbake i tiden; det var en tryllereise tilbake gjennem årtiene, til opplyste byer med fulle butikksvinduer. Han kom fra en fangetransport på vei til et eller annet gasskammer, og ble kastet på hodet inn i et samfunn som holdt på å oppdage den modernistiske poesi.