Bokelskere.no

Jeg er enig i at det er trist at bøker ikke lenger kan selges kun i egenskap av seg selv. Jeg må også legge til at jeg likte observasjonen din når det kommer til coveret - så langt har åpenbart ikke jeg tenkt før!

Ga meg litt å tenke på. Samtidig som jeg skulle ønske at noen kjente sin besøkelsestid og spurte ham om hvordan han ser på "offentligheten" i vår tid - hvor det faktisk finnes arenaer hvor meningsytringer kan skje på tvers av skillelinjene mellom profesjonell og tilskuer.

Lærte meg mest i forhold til hvordan lengselen etter lokalkultur (feks. bydeler som Grünerløkka)viser hvordan folk lengter etter noe annet enn det genuint urbane - som gjør at vi konfronteres med det fremmede daglig. Dessuten interessant i forhold til klassebegrepet i en tid hvor alt avgjøres av enkeltindividets innsats for å realisere sitt potensiale og hvor sosial mobilitet er det eneste tegnet på at du har lyktes.

Jeg er så enig.. Det var faktisk ikke så morsomt som det kunne ha vært.

En lettfattelig og god innføring. Det skal ikke mer til enn religion i 3. gym for å ha lest det meste fra før, men kapittelet om islamisme lærte meg litt nytt. Savner mer om religionens lære.

Ikke nevneverdig. Jeg skjønner hvor den vil hen, men jeg synes ingen skildringer eller tankerekker er treffende nok til at den gir meg noe. Men jeg regner med at det er noe jeg ikke får tak her, i og med at den er såpass applaudert og elsket av så mange.

Nok en bok som ga veldig mersmak. Gleder meg til å lese mer av henne. Passe morsom, vemodig og tankefull.

Leste denne fordi kjæresten min sa den var noe av det beste han hadde lest, og ser at mange her er enige med ham.

Men ikke skjønner jeg hva som er så bra med denne. Kjedelig, lite medrivende skrivemåte (ja da, det skyldes helt sikkert oversettelsen). Karakterene er kjedelige, forutsigbare og platte, selv om det virker som om forfatteren har prøvd å lage noe nytt og spennende. Det samme gjelder de små-filosofiske digresjonene: Du har lest ideene hundre ganger før, men de er fortsatt skrevet som om de skulle presentere noe nytt og revolusjonerende. Jeg satt hele tiden og ventet på at plottet skulle snøres sammen på en genial måte som virkelig fikk meg til å se nytt på bevissthet og skjebne, men akk, jeg ventet forgjeves. I det hele tatt får jeg følelsen av at boken prøver å være stor, episk, filosofisk og tankevekkende, uten at den gir meg noen slik effekt.

Men for all del, en grei bok å fordrive tid med, lettlest og til tider litt spennende. Men ikke mer.

Jeg husker jeg leste boka så utrolig mange ganger da jeg var rundt ni år gammel. Jeg elsket den. Fikk frysninger og syntes den var skummel, men var så fanget at jeg ikke klarte å legge den vekk, selv om jeg ble redd. Lånte den så mange ganger på biblioteket at mamma faktisk kjøpte en utgave til meg til slutt.. :) Kanskje på tide å lese den på nytt nå.

Ikke dumt! Det skal jeg se om jeg ikke får til en dag jeg får "ånden over meg" :)

Boka er genial, helt enig. Jeg kunne ha klart meg uten alle feilene i oversettingen og noen trykkleifer, dog. Jeg er inne i min uke tre av Skaldemans opplegg, so far so good. Jeg liker at han skriver så ...folkelig? Kan vi kalle det for det? Uansett. Han er ikke redd for å kalle store folk for nettopp det de er: tjukkinger/tjockisar. Han går ikke rundt grøten, han er humoristisk samtidig som han er alvorlig og han skriver lett. Man forstår det han skriver uten å måtte bruke hjernen nevneverdig, samtidig som det ikke blir for banalt. Sten Sture Skaldeman er en mann jeg skulle likt å møte!

Ufattelig flott om det mer hverdagslige livet. Full av tristesse, nydelige observasjoner og bittesmå nyanser. Rett og slett vakkert.

Enig! Vennskapet mellom barna var vakkert beskrevet, men jeg falt nesten mer for hvordan det å elske noen så høyt at man er villig til å gjøre hva som helst, virkelig hva som helst, for dem, nærmest uten å få noe igjen, er beskrevet.

Det må du absolutt! :)

I tilfellet Dan Brown kan man neppe skylde på oversettelse.

Kjent stil - morsom og relativt lettfordøyelig.

Jeg skjønner ikke at denne boka ikke har fått mer oppmerksomhet. Ser jo at folk liker den, den har fått gode anmeldelser, mange sier den er Renbergs beste, men det er liksom det.

Jeg ga den til samboeren min, og jo, den var fin, en bra bok. Fikk vennene mine til å lese den, og joda, den funka. HÆ?

Er det bare jeg som får gåsehud fra første setning, som gråter som et barn når Sara kommer inn til lille Jarle etter å ha blitt slått av Terje, som ser det nydelige, enkle, geniale med Jarles naive "det er akkurat sånn som med Hitler" midt inni Helges lange, politiske harang, som blir rørt inn langt bak hjerterota av Terjes iver på Hardangervidda, som kjenner meg skremmende godt igjen i hver eneste tanke Jarle tenker gjennom hele boken? Er det bare min måte å tenke på som har blitt forandret av å lese denne?