Bokelskere.no

"An apple a day, if well aimed, keeps the doctor away."

• P.G. Wodehouse

Da duene forsvant er en ambisiøs historisk roman med handling fra Estland i tiden under og etter 2. verdenskrig. Sentralt i historien befinner fetterne Roland og Edgar seg, samt Edgars kone Juudit. Vi følger dem i valgene de tar under den store krig, og hvordan disse valgene senere preger dem.Tittelen på boken, Da duene forsvant, henspiller på den tyske okkupasjonen av landet. Tyskerne spiste nemlig duer.

Dette var mitt første møte med Oksanen, og det blir neppe det siste. Jeg elsket Oksanens intense skrivestil, og hennes evne til å dra meg inn i historien og holde meg fanget. Språket hennes er som den rikeste moldjord,saftig, av og til mørkt og det får historien til å spire og vokse seg bredere. Boken er en sidevender, når man først kommer inn i den, men det tok meg litt tid å bli engasjert i historien grunnet endel skifte i synsvinkel og mange karakterer i starten av boken. Det er liten tvil om at det ligger en stor mengde research bak boken, og den har en detaljrikdom som setter stemning for leseren.

Romanen tar for seg flere tema: det handler blant annet om forræderi; overfor seg selv, sine nærmeste eller landet sitt. Oksanen skildrer kampen for å overleve, og skriver om hva redsel kan føre til samt hvordan det er å være i en situasjon hvor man ikke har noen man kan stole på. Dette er også en bok om lengsel, og om frihet. De fleste karakterene i boken streber etter en form for frihet, enten på det indre eller det ytre plan.

Bakerst i boken er det en liste som forklarer noen av begrepene i boken nøyere.Det var interessant. Da duene forsvant er en mørk og interessant berettelse som absolutt er å anbefale.

Hele anmeldelsen min finner du også her

Satser på å kose meg med Wodehouse og Bulgakov denne helgen. Prøver meg på The Heart of a Dog og Uncle Dynamite.

I sin første roman skrev forfatteren om Jack the Ripper og mye tyder på at hun har latt seg inspirere av ham når hun har skapt morderen i denne boken.

The Gods of Gotham er ikke en oppløftende kriminalroman. Den er like gjennomført mørk som mange av bakgatene Timothy Wilde må bevege seg gjennom i jakten på barnemorderen. Det er noe trøstesløst over det hele, og de fleste karakterene som opptrer i teksten har sine plager og mørke rom. Til tross for dette rommer boken også en kjærlighetshistorie, den flimrer som et lite lys som kjemper mot stormkastene.

Det er god dybde i personskildringene, og de fleste karakterene har en troverdig utvikling gjennom boken, og byr også på flere overraskelser. Det er vanskelig ikke å trekke frem helten i historien, Timothy Wilde. Han har trekk man kan finne igjen hos klassiske krimhelter og han bærer historien godt. Litterært ligger romanen milevis over mange andre i samme sjanger og den er like mye en skjønnlitterær roman som en krim.

Med sikker penn skildrer forfatteren livet på skyggesiden i New York på midten av 1800-tallet. Hun er god på å skape atmosfære, og gjør nytte av datidens slang for å sette stemning i historien. Det er også mange små historiske detaljer i teksten, som vitner om at hun har satt seg grundig inn i temaet, og enkelte karakterer og hendelser er tatt fra virkeligheten. I starten av hvert kapittel er det utklipp fra avisartikler og bøker som gir innblikk i livet i New York på denne tiden.

Det skremmende med handlingen i The Gods of Gotham er parallellene man kan trekke frem til vår egen tid. De irske immigrantene var de laveste av de lave i New York, og måten de ble behandlet på gir assosiasjoner til hvordan innvandrere blir behandlet i vårt samfunn i dag. Boken er således en studie i hva fremmedfrykt kan føre med seg.

Dette er også en bok om menneskeverd og om kampen for rettferdighet i et samfunn hvor alt for mange vender ryggen til. Det handler om å stå opp for det man tror på, når man endelig finner en mening med det livet man lever, og hvordan man kan kjempe seg opp igjen når man har nådd bunnen.

The Gods of Gotham er den første boken i en krimserie, og det er bare å glede seg til fortsettelsen. Dette er en litterær godbit for alle som er glade i krim og historiske romaner.

Smertelig sterk krim

Med Smertehimmel tar Asle Skredderberget et stort steg opp fra sin debut Metallmyk.

Ingrid Tollefsen, ansatt i et legemiddelfirma, blir drept på et hotellrom i Roma. Økokrimansatte Milo Cavalli blir sendt ned til Roma som norsk representant for etterforskingen, og finner blant annet en «eskepost» som Tollefsen klarte å kvitte seg med før hun ble drept. Det viser seg også at Tollefsens yngre bror ble brutalt henrettet to år tidligere. Mens Milo graver seg ned i saken, får han også nye opplysninger om sin familie. Gamle familiehemmeligheter skal snu opp ned på alt det Milo tidligere holdt for sant.

Smertehimmel er bygget over samme lest som Metallmyk: økonomisk kriminalitet og grådighet står i sentrum kombinert med et kritisk blikk på en bransje som sitter på mye makt og penger. Det hele formidlet i en effektiv språkføring. Skredderbergets talent er at han klarer å ta komplekse temaer og gjøre dem interessante, spennende og forståelige for den vanlige leser. Boken er spennende, har mye action, og er vanskelig å legge fra seg.

Skredderberget har sagt i et intervju at han primært er opptatt av å underholde. Jeg vet ikke om jeg fester lit til den uttalelsen, for jeg opplever at han har et budskap utover det underholdningsmessige, og det er ikke vanskelig å se journalisten Skredderbergets penn skinne gjennom i boken.

Veldig mange av historiene i boken synes å ha sin inspirasjon fra aktuelle nyhetssaker de siste årene. Et godt eksempel på dette er den papirløse flyktningen fra Tsjetsjenia, hvis historie minner svært mye om Maria Amelie.Selve løsningen på krimgåten er også aktuell. Smertehimmel vil appellere til flere segmenter av lesere, men for de leserne som er opptatt av og oppdatert på nyhetsbildet og samfunnsforhold generelt, vil boken ha et ekstra lag.

Jeg kom mye mer under huden på Milo i denne boken, og jeg er blitt aldri så lite betatt av romanfiguren. Han er tiltrekkende, intelligent, og ikke minst så har han humor. Generelt er Skredderberget flink til å flette inn humor i boken for å lette tunge sekvenser, og han har mange skarpe replikker.

Et annet genialt trekk er katolske Milos mange skriftemål. Ikke bare sørger disse for at vi kommer mer under huden på Milo, men Skredderberget bruker også disse dialogene for å sette søkelys på bokens budskap og tema. Plottet i boken er komplekst. Det er mange løse tråder som ikke synes å ha noen sammenheng, men forfatteren vever dem sammen på elegant vis.

Smertehimmel tar opp flere dagsaktuelle temaer. Jakten på det perfekte, og hvor langt folk er villige til å gå for å nå sine mål. Aner vi et lite spark til de mange Birken – streberne her? Skredderbergets budskap er at av og til kan det lønne seg å sette egne behov til side for å tilfredsstille en større sammenheng.

Hvis jeg skal trekke frem noe jeg ikke var så fornøyd med, var det måten oppklaringen av saken blir presentert på. Det ble litt for mye amerikansk filmpreg over det, men alt i alt er dette blitt en knallsterk og spennende krim, som for øvrig har en av de mer originale biljaktscenene jeg har lest i en norsk krimthriller.

Asle Skredderberget har valgt å skrive krimthrillere fra et område hvor Tom Kristensen har vært nærmest enerådende i Norge. Det kan fort vise seg å være en svært lukrativ avgjørelse, for i Skredderberget har Kristensen fått en sterk utfordrer. Aner vi en ny Riverton – nominering i 2014?

Takk for tips. Den har jeg lest og likt!

Jeg har akkurat sett den utrolig spennende filmen "Argo", og inspirert av den har jeg lyst til å lese spennende spionromaner fra Iran i tiden fra 1979 og frem til 2000-tallet. Er det noen som har gode tips? De trenger ikke å være på norsk, gjerne på engelsk.

Den siste pilegrimen er en veldig god krimdebut som skiller seg ut fra andre bøker i samme sjanger.

(...) Den siste pilegrimen er en ambisiøs krimroman. I motsetning til flere krimromaner som har et mord med en påfølgende etterforskning og konklusjon, har Sveens debut også en innholdsrik historie som er plassert i fortiden. Jeg skal ikke røpe for mye for ikke å ødelegge handlingen for deg som ikke har lest, men stikkordene er nazister, spionasje og motstandsbevegelse. Sveen har blant annet basert boken på det virkelige dødsfallet til motstandsmannen Kai Holst.Det har lenge vært spekulert i om Holst tok sitt eget liv, eller om han faktisk ble drept. Den fortidige handlingen er så spennende og mangesidig at den alene kunne stått fint som spionroman. Sveen skriver med god selvtillit, og har et godt grep på historiske detaljer fra tiden før, under og etter krigen. Han har også en god penn generelt. Noen klisjeer er det her og der, i tillegg til enkelte gjentakelser i teksten, men ikke for mye at det skjemmer historien.

To av Sveens sterkeste sider som forfatter er oppbyggingen av historien og karakterene. Boken starter med at vi tas rett med til åstedet for drapet på motstandsmannen. Så pensles handlingen tilbake til 1945, før vi igjen befinner oss i nåtiden. Alterneringen mellom de ulike tidsperiodene skaper et driv i teksten, og ofte avsluttes et kapittel med en cliffhanger slik at man får følelsen av at man må lese videre for å få vite hva som skjer. Sveen er også god på å porsjonere ut ledetråder om drapet og menneskene i boken, og ofte byr han på overraskelser og vendepunkter i handlingen som jeg ikke så komme. Den siste pilegrimen er en tykk bok, på over 500 sider, men bokens oppbygging og tekstens driv gjør at det aldri blir kjedelig. De siste 200 sidene leste jeg ut på en kveld fordi jeg ikke klarte å legge boken fra meg.

Det er mange interessante og godt skapte karakterer i romanen. Hovedpersonen, Tommy Bergmann, skiller seg litt fra andre krimhelter. Da jeg først ble introdusert for ham, likte jeg ham ikke i det hele tatt. Bergmann har et brutt forhold bak seg, som følge av at han har slått kjæresten. I teksten legges det opp til at han har enkelte psykopatiske trekk. Det er et interessant grep av forfatteren å skape en usympatisk karakter, det kan fort føre til at leseren blir frastøtt og ender med å ikke like fortellingen i det hele tatt. I dette tilfellet synes jeg det fungerer godt, for utover i boken blir bildet av Bergmann mer nyansert og vi får små drypp rundt hvorfor han er blitt som han er. Det skaper nysgjerrighet hos leseren. Portrettet av Agnes Gerner er også veldig godt. Måten Sveen skildrer henne på, gjør at jeg som leser kom godt under huden på henne. Jeg kunne fint lest en bok som handlet bare om henne. For meg var hun romanens hovedperson.

Boken har flere temaer. Et av dem er kjærlighet og svik. Det handler også om valg, spesielt umulige valg. Et annet underliggende tema er forskjellen mellom rett eller galt, og hvor grensen mellom disse to størrelsene går, gjerne i sammenheng med nettopp valg. Hva sier de valgene man gjør om en som menneske? Hva er det egentlig som definerer en som person? Det handler også om å være kvinne i et mannsdominert miljø.

Den siste pilegrimen har, som nevnt, en veldig god oppbygging, men enkelte steder har Sveen tydd til litt lettvinte løsninger. Jeg opplevde det ikke som troverdig hvor fort Bergmann koblet funnet av beinrestene i Nordmarka med drapet på motstandsmannen. Han hopper litt for lett til konklusjoner.

Noe av det jeg liker best med å lese bøker, er å lese en virkelig god bok av en debutant, og vite at jeg har oppdaget en ny forfatter jeg gleder meg til å følge med på fremover. Slik føler jeg det med Gard Sveen og Den siste pilegrimen. Det blir veldig spennende å se hva Sveen kan komme med etter dette. Hvis du skal lese krim i påsken, bør du forsøke deg på denne. Romanen passer ekstra godt for deg som både liker spionthrillere og krim. Jeg håper også at det en gang i tiden blir snakk om en filmatisering av boken, for her har man mange ingredienser til å skape en veldig spennende film eller TV-serie.

Hentet fra bloggomtalen min her

Jeg lånte denne på biblioteket sist og gleder meg til å lese den!

Det har blitt mye hundegreier i helgen, med utstilling på lørdag og lang tur på fjellet med fire hunder i dag, men innimellom har jeg rukket å le meg ihjel av Thank You, Jeeves. P.G. Wodehouse skuffer aldri.

"I was a shade perturbed. Nothing to signify, really, but still just a spot concerned. As I sat in the old flat, idly touching the strings of my banjolele, an instrument to which I had become greatly addicted of late, you couldn't have said that the brow was actually furrowed, and yet, on the other hand, you couldn't have stated absolutely that it wasn't. Perhaps the word 'pensive' about covers it. It seemed to me that a situation fraught with embarrassing potentialities had arisen."

Fra Thank You, Jeeves av P.G. Wodehouse.

2012 blir nok for min del husket som året jeg oppdaget P.G. Wodehouse. Alle bøkene jeg har lest av han er blant de beste bøkene jeg har lest i år. Men jeg har lest flere gode bøker i år. Følgende bøker har fått terningkast seks:

• Franz Kafka: In the Penal Colony
• Kenneth Grahame: The Wind in the Willows
• Victor Hugo: The Hunchback of Notre-Dame
• Stefan Zweig: Amok and Other Stories
• Albert Camus: The Plague
• Douglas Adams: Mostly Harmless
• Connie Willis: To Say Nothing of the Dog
• Joseph Heller: Catch-22

Noen tips til kodekrim:
Arven fra Stonehenge
21/12
Shakespeares hemmelighet
Tempelriddernes arv

Jeg tror også at bøkene til Glenn Cooper er kodekrim.

Du beskriver oppfinnere som "ikke av denne verden"? Mennesker er naturlig nok av denne verden uansett hvor smarte de er. At enkelte mennesker får gode ideer som fører til teknologiske eller vitenskapelige fremskritt beviser på ingen måte at det er noe overnaturlig med i bildet. Det er slik verden går fremover og det er helt naturlig.

Det er på ingen måte det samme som å påstå at man er klarsynt eller at man har healingevner, noe ingen noensinne har klart å bevise at de har. Og som jeg har påpekt i et annet innlegg vil det ikke være vanskelig å bevise at man har slike evner om man faktisk har det.

Det man "forstår innenfra" trenger ikke å være sant.

Du kritiserte "redde mennesker roper etter BEVIS og nedverdiger seg til å kalle sine med-søstre/brødre for dumme, når de så tydelig selv bader i sin frykt for å være i nærheten av undringens, kjærlighetens og det uforklarlige... i landskapet der vi utøver Egenskapelse...utenfor det oppgåtte og A4 formatet".

Er det kun de som roper etter bevis OG kaller andre for dumme som "tydelig selv bader i sin frykt" eller er man også redd hvis man roper etter bevis uten å kalle andre for dumme?

Jeg har ikke inntrykk av at du reagerer på personangrep generelt, men heller på de som mener healing, klarsyn og annet "uforklarlig" er tøv og uttrykker det sterkt. Man bør kunne holde seg for gode til å skrive "idiot" til en annen person, men man bør kunne skrive at man mener noe er idiotisk, hvis man også begrunner hvorfor. Det er ikke et personangrep.

Den kommer på norsk 15. mars til neste år. Har skrevet om det her

"Klarsyn, synskhet eller clairvoyance er en påstått evne til å se mer enn det som er alminnelig ved bruk av vanlige menneskelige sanser. Klarsynte hevder at de ser f.eks fremtidige hendelser, men dog også fortid og andre typer informasjon man ikke egentlig kunne vært i besittelse av." (også fra wikipedia)

Selvfølgelig finnes det testmetoder som tilfredsstiller de som er skeptisk til klarsynte. De som påstår å ha klarsyn må da testes i et helt nøytralt miljø hvor de ikke kan hente informasjon fra oppførsel, klær osv. De kommer med konkret informasjon de i utgangspunktet ikke skal besitte og hvis den informasjonen viser seg å stemme i betydelig større grad enn for et hvilket som helst menneske som gjetter seg til den samme informasjonen, jo da kan det være det ligger noe i påstandene om klarsyn. Men det har per dags dato ikke skjedd...

Jeg forstår ikke hva du mener med energier og resultater som ikke vil bli like, så det må du gjerne utdype.

Nå vet jeg ikke nøyaktig hvilke diskusjoner du sikter til når du skriver om at medlemmer her fordømmer klarsyn og healing, men å legge ned diskusjoner om temaene er neppe aktuelt. Om du ønsker at vi skal ha diskusjoner uten personangrep så er jeg enig med deg.

Jeg tror hovedgrunnen til at mange reagerer sterkt når noen påstår at de har klarsyn eller healingevner er at det er påstander som faktisk kan bevises eller motbevises ved hjelp av vitenskapelige undersøkelser. Når det i teorien skal være mulig å bevise, så må folk også få lov til å skrike etter bevis. Det blir ikke det samme som å påstå at det finnes en eller flere guder, for det kan man ikke motbevise. Det burde dog selvfølgelig gå an å argumentere for eget syn uten å f.eks. kalle folk for idioter, som ofte skjer i debatter i nettaviser.

"Of the two young men sharing a cell in one of New York's popular police stations Tipton Plimsoll, the tall thin one, was the first to recover, if only gradually, from the effect of the potations which had led to his sojourn in the coop. The other, Wilfred Allsop, pint-size and fragile and rather like the poet Shelley in appearance, was still asleep."

Fra Galahad at Blandings av P.G. Wodehouse.

Jeg så også at de har åpnet butikk på Strømmen Storsenter da jeg var der sist.