Bokelskere.no

Jeg ble ikke overbevist etter å ha lest denne boka. Her er min omtale:

For ca. ett år siden forsvant en 14 år gammel jente sporløst. Ingen vet hva som skjedde med henne. Lever hun, eller er hun drept? Hva var motivet bak det hele? Politiet har lett i blinde, og det er rett før saken vurderes henlagt. Som et siste forsøk settes førstebetjent Kristian Wold på saken. Hans mandat er å snu og vende litt på steinene på nytt, for å sikre at alle eventualiteter er tatt i betraktning.

Førstebetjent Wold har til å begynne med den nødvendige følelsesmessige distansen til saken - inntil han går med på å treffe moren til den forsvunne jenta. Dette skal vise seg å bli fatalt for flere enn disse to. Moren har aldri gitt opp håpet om at datteren skal bli funnet. Kristian Wold er imidlertid der at saken snart bør henlegges; det finnes nemlig ikke en eneste ledetråd i saken. Men så vil skjebnen det slik at han forelsker seg fullstendig i denne kvinnen, som nærmest er hudløs i sin sorg. Hva har hun i det hele tatt å tilføre i et kjærlighetsforhold, der hun befinner seg dypt, dypt inne i sorgen etter datteren? Og hvordan påvirker dette Kristian Wold? Og klarer han å henlegge forsvinningssaken til slutt?

I begynnelsen opplevde jeg denne romanen som besnærende og svært interessant. Jan Grønli leser fantastisk godt, og dette bidro til at opplevelsen av boka ble betydelig høynet. Men etter hvert som det hele begynte å ta av, datt hele romanen sammen som et korthus. Jeg trodde ikke lenger på plottet, og da var løpet kjørt for min del. Og slutten ... den er så spekulativ og ekkel at det kan være det samme! Selv om det meste overlates til leserens fantasi ... Jeg hørte faktisk slutten to ganger for sikkerhets skyld for å være sikker på at jeg ikke hadde gått glipp av en eneste detalj, bare for å oppdage at det hadde jeg ikke. Det var ikke mer ... Jeg har vært i tvil om jeg skal gi denne boka terningkast tre eller fire. Første halvdel fortjener en firer, mens den siste halvdelen fortjener en treer. Det får derfor bli en solid treer.

Mange flotte svar her: Jeg har siden første gang jeg fikk eget pass hatt tittelen "Student", så det har jeg fortsatt med. Jeg er fortsatt "student", selv om yrket ikke lenger spørres etter, bare av og til, som når du kommer til et eldgammelt hotell der de holder på formene fra den tid. Husker at det var et skjellsuttrykk å si at en var "evig student". Ja, men jeg er vel det. Fortsatt student, og derfor leser jeg ... Jeg er nok mindre opptatt av underholdningen; men får jeg den på kjøpet er jeg med!

Han er en vandrende motsetning alle sine dager og et unntaksmenneske som setter våre liv i relieff.

Ja, akkurat sånn er det! Nå er iallefall jeg klar for enda mer Hamsun, tenker det kanskje er på tide å lese Mysterier eller Markens Grøde...

Tusen takk! Følte meg veldig inspirert etter endt lesing, så ordene kom liksom av seg selv.. Hyggelig med så god tilbakemelding!

Da har du en stor leseopplevelse foran deg :) Det er mange som også har sammenlignet Robertis med Allende og Marquez!

Jeg husker også at jeg ble sittende igjen med en del ubesvarte spørsmål på slutten, men det var nok også meningen fra forfatterens side, tror jeg. Dette var uansett ikke en bok som fikk meg til å bli veldig engasjert i å gruble, egentlig ...

Generelt liker jeg bøker som overlater en del til egen tolkning. ;-)

Jeg er helt enig! Skjønt sudoku har mer og mer overtatt min entusiasme.

Fantastisk beskrivelse av en bok som i sin tid også gjorde et sterkt inntrykk på meg. Du gir meg lyst til å lese boka om igjen! Skulle ønske jeg kunne gi flere enn kun en stjerne til dette innlegget! Jeg får heller si at jeg gir deg en velfortjent stjerne og oppfordrer andre til å gjøre det samme! ;-)

Dette var en veldig spesiell og interessant bok å lese. Selv om jeg hverken har opplevd krigen eller etterkrigstiden og dens oppgjør, har 2.verdenskrig alltid spilt en rolle i mitt liv. Grunnen er at jeg vokste opp i en generasjonsbolig og at bestemor (født 1911) villig fortalte om sine opplevelser fra krigen. I nabolaget vårt bodde også en gammel dame som var på “feil” side, dette var noe bestemor aldri kunne glemme… I tillegg ble hjembyen min, Namsos, jevnet med jorden av tyske bomber i 1940. Ødeleggelsene var så store at Winston Churchill gjorde bynavnet om til et verb: to namsosiate = å totalt utslette. Bildet av “gamlekirka”, som ble ødelagt under bombingen, hang på bestemors stuevegg som en stadig påminnelse om det som hadde skjedd..

Så: På gjengrodde stier. Hamsun er en forfatter jeg har et godt forhold til, både Pan og Sult befinner seg blant mine favorittbøker. Jeg må innrømme at jeg var en smule skeptisk før jeg satte i gang med denne boka. Delvis var jeg redd for at lesingen skulle føre til at jeg mislikte personen Knut Hamsun og at en eventuell antipati ville føre til at jeg så de skjønnlitterære bøkene hans i et annet lys, delvis var jeg redd for at jeg etter endt lesning skulle være for tilgivende..

Boka tar for seg tiden mellom Hamsun ble arrestert i oktober 1945, til dommen over ham falt i juni 1948. Store deler av denne tiden blir Hamsun hold i arrest på et gamlehjem. I perioden 15.oktober 1945 til 11.februar 1946 befinner han seg på en anstalt for nervøse og sinnslidende, der han får diagnosen varig svekkede sjelsevner. Boka På gjengrodde stier er på mange måter mer et forsvarsskrift for Hamsuns sjelsevner, enn den er et forsvar for hans handlinger under krigen.

Det er en svekket forfatterstorhet vi møter. Han er mer eller mindre døv, og etter hvert svikter synet ham også. Det er tungt for ham å vente på rettssaken, han tenker at de stadige utsettelsene kan skyldes at myndighetene venter og håper at han skal dø før en eventuell rettssak blir berammet. Fornedrelsene han møter under arrest er mange, blant annet blir han hentet til avhør tidlig om morgenen, uten sjanse til å få kledt seg og gjøre seg respektabel.

For ikke alene står jeg med overkroppen naken, men jeg har ikke engang fåt sat tænderne mine på.

Hamsun lever ganske asketisk, blant annet er han sta nok til ikke å ta i bruk et par nye kalosjer etter at de gamle er slitt ut og faller fra hverandre. Han ser ut til å gripe fatt i og glede seg over små hverdagshendelser, og mye av boka tar for seg nettopp slike opplevelser. Her skildrer han både kritikere og beundrere som kommer hans vei. Forfatteren tenker også tilbake på egen ungdomstid. Det meste av boka unngår Hamsun å si noe for direkte om krigen og sitt forhold til Hitler og nazismen, det virker som han er oppsatt på å kommentere egne handlinger og meninger minst mulig.

Nu strømmer det på mig så meget jeg kunde si til forsvar for mig, men jeg tier med det.

Hamsun skriver at han erklærer seg skyldig, men samtidig kommer det klart frem at han mener at han har handlet rett. Hans ønske var jo “bare” at Norge skulle bli et gjeldende land i Hitlers nye verden.. Fedrelandet er ham kjært. Under rettssaken hevder han at han mer eller mindre ble overvåket av tyskerne under hele krigen og at det han skrev var mer som advarsler og råd til jøssingene å regne, ikke propaganda for tyskerne. Til tross for at det er en bitter Hamsun vi møter i denne boka, viser han også enkelte tegn til humoristisk sans og selvironi:

Å mine varig svækkede sjelsevner som gjør mig så dum!

Etter endt lesing sitter jeg igjen med et ganske sammensatt bilde av mennesket Hamsun. Den store dikteren har empati og medfølelse med sine medmennesker, samtidig er han sta nok til ikke å innrømme at det enkelte ganger, så som med forholdet til nazismen, finnes noe som faktisk er rett eller galt. Ett av spørsmålene han stiller har likevel legitimitet: hvorfor er det sånn at de som flyktet landet (nå tenker jeg ikke på myndighetspersoner, jøder eller andre som ikke hadde annet valg) ble mottatt som helter etter krigen uten at de hadde gjort noe annet enn nettopp å flykte, mens de som var igjen og prøvde å greie seg som best de kunne i noen tilfeller ble straffet..

Uansett: hele tiden balanserer Hamsun på en litterær knivsegg. Han er nødt til å være en smule ydmyk, samtidig som han gjør sitt beste for å beholde stoltheten og verdigheten. I mine øyne er denne boka absolutt ikke et forsvar for Hamsuns eventuelle politiske meninger. Den er et forsvar for forfatterens sjelsevner og den urett han mener seg utsatt for i prosessen mot ham etter krigen. Selv har jeg liten tro på forfatterens egne ord:

Og om 100 år er allting glemt. Da er endog denne ærede rett glemt, totalt glemt. Alle våre navn her til stede i dag vil om 100 år være utslettet fra jorden og huskes ikke mere, nevnes ikke mere. Vår skjebne er glemt.

Jeg tror både Hamsuns forfatterskap, nazismen og 2.verdenskrig kommer til å oppta folk også i framtida.

Jeg har denne boka liggende. Kanskje på tide å prioritere den!?

Så morsomt! Hadde med meg alt for mange bøker hjem, som vanlig etter en tur til England. Er veldig anglofil, så jeg er som oftest innom en gang i året og denne sommeren går turen på nytt til Oxford (+ Bath og London), for første gang siden 2004 – gleder meg!

For øvrig: det overrasker meg slett ikke at det var en del bokelskere blant dere studenter. Tross alt er det et helt annet kaliber over dem som velger Oxford framfor Malta som språkreisedestinasjon ;)

Ja, en grafisk roman er en slags tegneserie. Tegneserier kan være så mangt, blant annet kan en skille mellom enrutere (f.eks. Gary Larson), striper (f.eks. Frode Øverli) og grafiske romaner. Den grafiske romanen er rett og slett en tegnet historie – en roman. Eksempler på slike verker er Persepolis og Husfred. Begge befinner seg blant mine favoritter.

Ja, det ER vanskelig å definere egen boksmak! Leser mange forskjellige sjangre, men jeg foretrekker helt klart skjønnlitteratur foran sakprosa. Jeg liker både romaner, noveller, grafiske romaner og skuespill, og av og til setter jeg meg ned med en diktsamling. Blant mine favorittbøker befinner det seg verker fra antikkens Hellas til det moderne Norge. Alt fra krimbøker til klassikere går ned på høykant.

For meg er det nok lettere å forklare boksmaken min ut fra tematikk. Jeg liker melankolske bøker eller bøker med en sår undertone aller best. Misantropen som karakter er ofte å foretrekke, det er noe med outsideren som appellerer til meg. Kjærlighetsbøker med en, etter min smak, litt for lykkelig slutt liker jeg ofte ikke.

Når jeg får spørsmålet om hva jeg leser ender jeg ofte opp med å si: “krim” eller å nevne boka jeg holder på med akkurat da, rett og slett fordi det er mye enklere enn å komme med en lang og aldri fullgod forklaring..

I morgen trekker jeg en heldig vinner av en bokgave. Legg inn en kommentar på huvenes og du er med i trekningen.

Tenke seg til at jeg faktisk kunne gått glipp av denne riktig gode boka, om jeg tilfeldigvis ikke hadde dumpet borti denne tråden! Grunnen er noe så enkelt og urimelig at jeg er “allergisk” mot enkelte typer titler (som f.eks Gulldronning, perledronning) og at jeg ofte skyr bøker som blir omtalt som “fine”, “vakre” osv. Er klar over at mine antipatier fører til at jeg går glipp av en del leseopplevelser, men det er ikke så lett å bli kvitt dem likevel.. Denne gangen fant jeg derimot ut, etter å ha lest alle de gode innleggene i denne tråden, at boka likevel kunne være noe for meg. Og det var den! Jeg leste boka i ett eneste feberhett jafs. Selv ble jeg like mye grepet av bestefarens historie som av Signhilds, det er jo nettopp bestefarens egne opplevelser som gjør ham i stand til å gi alle disse fortellingene videre til henne og gjennom dem gjøre henne sterkere.

Tusen takk til dere som gjennom omtaler har fått meg til å forandre mening og gitt meg en god leseopplevelse.

Tips til dere som ennå ikke har lest boka og som er interesserte: for Ark-venner koster den nå 29 kr...

Selvsagt gjorde jeg det ;) Colin Dexters bøker om Morse, fulltallige og samlet i en boks, står nå i en av bokhyllene mine. Morse er absolutt en av mine favorittdetektiver.

Hyggelig å høre! Kanskje du også fortsetter? Uansett lykke til med studiene!