Soldatene dro syngende ut i krigen, i land etter land. De trodde fremdeles at krig kunne vinnes , om ikke på dagen som på Napoleons tid, så i løpet av neon få uker, i høyden noen måneder- altså i løpet av 1914. Britene sang "It's a long way to Tipperary ". Den hadde ingen ting med krigen å gjøre. Tipperary er en liten uskyldig by i Irland . Det var den mest populære sangen akkurat da, ikke noe mer. Veien ble lang , som de sang den. Men ingen hadde kunnet forestille seg at den skulle vare i fire samfulle år og at den skulle koste millioner på millioner av menneskeliv. Og de materielle ødeleggelsene skulle skape nød og elendighet i de fleste land i årtier fremover.
Han var mer en dreng enn en sønn, det forsømte Augustus aldri å understreke, blod er tykkere enn vann,og det blir ingen silkepung av et griseøre.
Boka var så billig på amazon at jeg lastet den ned for relesing på kindlen. :)
Rampestreker er kanskje morsomt, men av og til kan man gå for langt ...
Er det to forfattere jeg har lest mye av oppgjennom årene, så er det R.L. Stine og Stephen King. Først leste jeg mye R.L. Stine sammen med mye annet før jeg gikk over til Stephen King, da jeg ville ha noe mørkere. Vil jeg ha noe nostalgisk, leser jeg mye R.L. Stine. Det er som å dra tilbake til barndommen igjen.
Populær forfatter
Som barn leste jeg Grøsserne og noen andre serier av R.L. Stine, og noen få Fear Street bøker, men jeg rakk ikke å lese mange av Fear Street bøkene før det ble bestemt at det ikke ville bli utgitt flere her til lands, fordi de solgte for lite i Norge, noe som var en skuffelse. Men nå har det kommet heldgivis en reboot av Fear Street bøkene, som nå heter Return to Fear Street som plaster på såret.
The Wrong Girl er bok to i serien og disse bøkene kan leses som frittstående bøker da nye hendelser og karakterer oppstår i hver bok, ogThe Wrong Girl er om Poppy som er visstnok sjefen i vennegjengen. Hun elsker pranks, eller rampestreker som det heter på norsk. Hun og vennene har lyst til å bli "kjendiser" på Internett ved å gjøre forskjellige stunts og lure folk. Stunts som er litt på kanten. Men Poppy blir utsatt for noe veldig slemt. Vennene hennes lurer henne til å tro at hun nettopp har begått noe svært kriminelt og føler at hele livet faller sammen, helt til det hele blir avslørt som en spøk. Hun føler seg sviktet av vennene sine, og sverger hevn, men noen kommer henne i forkjøpet. Kommer hun til å få skylden for alt, eller vil hun finne den skyldige før han eller hun går for langt?
Spennende tema, men slapt gjennomført denne gang
Hevn er et fascinerende tema både på film og i bokformat. Noen tar hevn for å gjøre livet surt for andre, mens andre tenker på hevn og bare lar det være med tanken. Vi mennesker er forskjellige, og godt er det. Dette er en av de slappeste bøkene jeg har lest av R.L. Stine hittil. Til og med humoren han bruker, som har en tendes til å være sært, tørt og vittig uteblir og blir for anstrengt. Det er nesten som om det er ingen ting som fungerer i denne boka. Man begynner å lure på om det virkelig er R.L. Stine som har skrevet den eller ikke.
Denne Poppy (spesielt navn) er en svært irriterende karakter som man ikke får sympati for, ikke en gang når hun ikke får en eneste rolle i skoleskuespill stykket. Synes hun virker for sjefete overfor sine venner og er ikke spesielt empatisk. Det er det inntrykket man får av henne. Hun er kanskje litt for høy på seg selv? Det virker ikke som om hun bryr seg spesielt mye om søsteren hennes heller, som også stiller opp på audition for skuespillstykket for skolen. Syntes også det var svært lite kjemi mellom vennegjengen til Poppy og at de virket for forskjellige. Man skjønner ikke helt hvorfor de henger sammen, siden personlighetene deres er svært forskjellige, og de vil gjøre forskjellige ting. Denne vennegjengen er ikke spesielt samstemt. Det eneste interessante med boka er noe drama som utspiller seg, selv om man ikke er begeistret for drama, men det gjør til at man ikke kjeder seg i hjel mens man leser boka. Det er jo et pluss.
Bortsett fra det var dette noe seige greier. Lite spenning og intensitet, noe R.L. Stine er flink til å ha med ellers i bøkene sine, men her hadde han ikke kraften sin med seg. Intrigene og selve hovedproblemet blir for opplagt og pinlig.
Fra min blogg: I Bokhylla
Wherever the TV glows, there sits someone who isnt reading.
Tirsdag 12. februar 2019
Har lest boka. Storfornøyd.
Bringsværd skriver godt og boka har en interessant handling med mange innslag av refleksjon og anekdoter. Fortelleren, Pietro, beskriver det som har skjedd og skjer i Yasd og Venezia og om det han har opplevd under sine reiser med Marco Polo. Man blir også godt kjent med Pietros to venner, den gamle Siamak og hunden Parisha.
Hvordan tittelen skal tolkes, er jeg usikker på.
"Men etter hvert som tiden gikk, ble de innfødte flinkere til å gjemme seg - og til å angripe mens vi minst ventet det." (s. 165)
De små anekdotene (eventyr, drømmer) fikk meg til å tenke på Johan Nilsen Nagel og hans fortellinger og fantasier i Mysterier (Knut Hamsun, 1892).
Assosierer videre:
"Egentlig finnes det bare et eneste virkelig alvorlig spørsmål å grunne over her i verden, og det er at vi må spørre oss selv om livet er verdt å leve eller ikke." (s. 202).
Jeg regner med at Tor Åge Bringsværd har lest Albert Camus' Myten om Sisyfos.
Skulle gjerne lest mer av Bringsværd, men det må i så fall bli etter lesing av andre bøker som står på vent.
Du har sikkert vært ute noen vinternetter tidligere - så du overlever nok boken uten for store følelsesmessige påkjenninger.
Hun elsket ham ikke, men han ville ha blitt skremt hvis han hadde frembrakt en så overflødig følelse.
Alle de soldatene vi har drept er noens sønn... tenker du på det når du ser dem døde? Lurer du på hva mødrene deres tenkte første gang de holdt dem til brystet - at de skulle ende slik?
Hvis de kunne se hvordan disse karene lever, ville de ikke tro sine egne øyne. Dette er ikke noen krig, det er en undersøkelse av hvor langt man kan fornedre mennesker. Jeg er svært nysgjerrig etter å se hvor mye lenger man kan gå; jeg må vite det...Det finnes ikke noe dyp som de ikke kan drives ut i
Det er forbausende hva du kan lære hvis du bare bruker litt tid på å lese.
… det er ikke detaljene i et liv jeg har mistet, det er selve virkeligheten.
Boken beskriver godt krigens redsler og meningsløshet samt hvilke effekt den hadde på menneskene om opplevde den på nært hold. Den var litt treg i starten, men ble etter hvert besettende. Faulks sine beskrivelse er fulle av detaljer og setter seg liksom på netthinnen.
Kitty Kielland ble tildelt den samme «æren» i Jens Thiis’ store verk om norske kunstnere fra 1907: «Det er over hendes fuldkommen ufantastiske og redelige kunst et præg af tung melankoli og et helt mandigt alvor, som stemmer alvorlig. Hendes kunst er alt andet end dameaktig». Jappe Nilssen var helt enig: «Kitty Kielland har vært et rankt og staut mandfolk i sin kunst, og det er sandelig ikke den ringeste ros, man kan yde en kvindelig maler.»
I Norge ble spørsmålet om kvinners utdanning løftet fram av landets første kvinnesaksforening, Skuld, som ble dannet av de første kvinnelige studentene i Kristiania i 1883. Disse unge kvinnene møtte mye motbør på veien og ble utsatt for regelrett mobbing av både professorer, medstudenter og medienes karikaturtegnere.
I sterkt patriarkalske samfunn er litteratur blitt ansett som direkte farlig for kvinner, med mindre det da dreier seg om religiøse skrifter og lignende oppbyggelig litteratur. Kvinner er flyktige vesener - blir det hevdet - og dersom hun leser romaner, risikerer hun å forsvinne inn i fantasiens verden. Her kan hun lett miste fotfestet og glemme det som er hennes hovedoppgave i livet: familielivets plikter.
Den franske forfatteren og skofetisjisten Nicolas Retif de la Bretonne uttrykte dette eksplisitt i 1777: «Man burde forby kvinner å lære seg å skrive, ja til og med å lese. Det ville være en måte å begrense deres tanker og samle dem rundt nyttige huslige sysler, samt inspirere deres respekt for vårt kjønn.»
Er det trygt å leie et feriested for noen måneder?
Et forhold på godt og vondt trenger noe forfriskende
Ben og Marian har et forhold mange kan drømme om. De har sine feider de også, men er like forelsket etter en del år sammen, og sammen har de sønnen, David. De bor også i en av verdens kuleste byer, New York, men det er bare et problem. De lider av brakkesyke. Brakkesyke er følelsen av å være innestengt på samme sted over lengre tid, og en med hverdag med lite variasjon. Man på en måte sløves ned av det. Det opplever de to i leilighetkomplekset de bor i, og blir gal av alle nabolydene som hører med. De orker ikke enda en sommer fanget i reiret. Mens Ben er på jobb finner Marian en annonse om noen som leier bort et hus for noen måneder på landet, vekk fra byens mas og fjas. Ben er ikke helt keen på ideén, og skjønner han ikke har annet valg enn å bli med, og i det minste undersøke huset. Se tilstanden av det. De blir møtt av Miss Allardyce og broren hennes som viser seg for å være svært eksentriske, og i motsetning til Marian, får Ben dårlige vibber av stedet og menneskene uten å klare og sette fingeren på nøyaktig hvorfor. De kan låne hele stedet for seg selv for noen måneder sammen med tanten til Ben som også skal være med, men det er bare en liten hake ... Hva er det de ikke forteller med en gang, og er det en grunn til at Ben bør være var mot dette stedet?
Gammeldags sjarm
Er det en sjanger jeg er veldig glad i, er det horror, både i bok og filmformat. Jeg liker godt både gamle og nye filmer, spesielt de gamle. Selv om denne boka er filmatisert, er dette en tittel som av en eller annen grunn har klart å gå meg hus forbi. Fy skamme meg, for dette er en svært fascinerende bok med god horrorstemning. Jeg får litt Rosemary's Baby vibber av den, ogThe House of the Devil (film fra 2009). Historiene i seg selv er ikke spesielt like, men man får den samme krypende og urovekkende følelsen, og venter spent på at det skal smelle. Man bare venter på at noe fælt skal skje, og man må bare lese videre. Det er ikke bar historien i seg selv som er spennende og klaustrofobisk, men også persongalleriet, som består av svært forskjellige karakterer som skal tilbringe noen måneder for seg selv på landet. Det er nesten som å be om bråk.
Burnt Offerings ble utgitt i 1973, og det er forfriskende å lese gammel horror da sjangeren hadde sin utstråling. Jeg liker sjangeren ennå, men det er synd at mye av det ødelegges av dårlige og tungtrødde remakes, noe jeg ikke skjønner helt vitsen med. Hvorfor ikke beholde originalene som de er? Burnt Offerings har ikke blitt til en nyversjon ennå så vidt jeg vet, og håper ikke det blir det heller. For remakes blir sjeldent bra. Så håper ikke filmversjonen havner i den fella. Å lese horrorbøker er stort sett like underholdende som å se dem på film. Visjonene er der, og stemningen er noen ganger til å føle og ta på, også når det gjelder Burnt Offerings. Man bare får en ekkel følelse med en gang de kommer til feriestedet. Jeg liker Marascos skrivestil veldig godt fordi det er veldig nøkternt og krypende skrevet. Det er bare synd at boka er så kort, for man vil at denne ekle stemningen skal vare litt til.
Fra min blogg: I Bokhylla
Tja, det er kanskje som du nevner.
Bringsværd er en ganske uforutsigelig forfatter, så det skulle ikke forundre meg om tittelen er en henvendelse både til forfatter og leser.
Man kan ta for seg alle triste bøker i verden , bare lese dem og liksom bade i følelsen. Det er kanskje en romantisering. Men det å kunne kjenne at man også depper av og til , å tåle det, og vite at det går over. Det tenker jeg er en kompetanse. Dit er det ålreit å komme.
(Elses psykolog)