Tine Sundal som svar til Findus :
16:57, 31. mars 2014 Diskusjon: Findus om Papirgutten av Kristina Ohlsson av Kristina Ohlsson
Jeg liker det heller ikke når etterforskerens familie blir innblandet i handlingen. faktisk det jeg irriterer meg mest over når jeg leser :)
him som svar til Kenneth Mæhle-Svensen :
12:43, 31. mars 2014 Diskusjon: him om Forbrytelse og straff av Fjodor M. Dostojevskij av Fjodor M. Dostojevskij
Jeg leste den ikke, men hørte den på lydbok. Hvis du ikke har lest russisk litteratur tidligere er det veldig fort gjort å bli forvirret over at folk tiltales på flere forskjellige måter: Fornavn, etternavn, kjælenavn. Historien i seg selv er ikke så kompleks, men karakterene er det. I og med at karakterne får "snakke for seg selv" får du masse motstridende opplysninger om dem: Slik de er via måten de oppfører seg, og slik de oppfatter seg selv via dialogene.
Tine Sundal om Historien om huset ved havet av Elisabeth Gifford:
22:26, 30. mars 2014 Kommentarer: 1
Boken fasinerer meg aller mest i å være "virkelig", det var ikke før i det litterære etterordet at jeg skjønte at det var grepet med å dramatisere karakterene som gjorde at det opplevdes slik. Det er rart å lese og være mer engasjert i fiktive mennesker liv for en tidsalder tilbake heller en dagens krise på Krim og Ukraina.
Historien i seg selv er omfattende og jeg hørte i etterordet at det egentlig var to historier som var flettet sammen - historien om Raskolikov og historien om Marmeladene. Selv ble jeg mest inntatt i Marmelade delen.
People see stories everywhere. [...] We take random events and we put them together in a pattern so we can comfort ourselves with a story, no matter how much it obviously isn't true. [...] We have to lie to ourselves to live. Otherwise, we'd go crazy.
Det var egentlig litt tilfeldig at More Than This ble med meg hjem fra London. Jeg så den i en butikk, så at det var en Patrick Ness-bok, (jeg elsker bøkene hans!) og i tillegg så jeg at det stod en liten klistrelapp i det ene hjørnet. "Signed copy", stod det. Jeg hadde ikke noe annet valg enn å kjøpe den. Den var jo signert av Patrick Ness!!! Og i tillegg var den på salg! Det var ikke et vanskelig valg for meg. Den måtte være med meg hjem, og det er jeg veldig glad for. More Than This er helt utrolig! Den er fantastisk skrevet, rørende, trist og absolutt fantastisk!
Jeg synes ideen til Patrick Ness er veldig interessant. Det er et spørsmål mange lurer på. Er det noe mer etter døden? Hva skjer da? Jeg liker veldig godt hvordan han har skrevet historien, og det var ikke mulig å se for seg hvordan det kom til å ende. Jeg greide i hvert fall ikke å gjette det. Begynnelsen, når man får etablert situasjonen, er utført veldig godt i forhold til historien. Hadde det vært en annen bok, hadde det kanskje ikke passet at hovedpersonen dør i første setning. Helt seriøst, han gjør det. Det står: "Here is the boy, drowning." I andre bøker hadde det ikke funket, men Patrick Ness får det til å fungere helt perfekt. Jeg har ikke peiling på hvordan han gjør det, men jeg beundrer ham for det.
Jeg liker veldig godt Patrick Ness' skrivestil. Han skriver utrolig godt. På en eller annen måte greier han å vekke følelser i meg, og han er veldig god til det! I første del av boka ligger det en følelse av ubehag over måten han skriver på, en følelse av at alt ikke er helt slik det skal. Det er så utrolig godt gjort! Det er sjeldent jeg har levd meg slik inn i en bok. Det er små mange følelser i måten han skriver på, og jeg synes det virker som om han virkelig brenner for å fortelle det han har på hjertet. Det blir veldig rørende og vakkert! Og han greier også å skape spenning. Når det var mest spennende, leste jeg så fort som mulig for å se hva som skjedde. Det er ikke mange forfattere som får meg til å gjøre det. Gratulerer!
Jeg synes tittelen More Than This er veldig god. Det virker som om det er mye den kan referere til i boka. Først så tenkte jeg at det var "mer enn dette livet" den refererte til, men det er mye mer. Det kan også være "mer enn venner", "mer enn jorda", "mer enn bare det som er dumt" og mange andre ting. Jeg synes Patrick Ness har flettet tittelen inn i boka på en veldig god måte. Det liker jeg veldig godt. Det har hendt av og til at jeg har lest bøker hvor tittelen ikke passet. Her passer den helt perfekt.
Det var veldig trist/spennende å lese om det som hadde skjedd med Seth, hovedpersonen, tidligere. Det er skrevet som flashbacks, og jeg synes det passet perfekt. Jeg likte veldig godt det at man fikk vite litt og litt, sakte men sikkert. Det gjorde at jeg ble bedre kjent med Seth. Det var utrolig trist til tider, mens andre ganger var det veldig søte scener som varmet hjertet mitt. Jeg synes dette var en interessant måte å gjøre det på, som passet veldig godt til historien.
Tomasz og Regine har også veldig triste historier. Samme som med Seth, så likte jeg godt at man ikke fikk vite alt med en gang. Det at jeg fikk vite litt og litt, gjorde at jeg forstod dem bedre som personer, og jeg skjønte hvorfor de gjorde som de gjorde. Fantastiske karakterer som gir Seth det lille ekstra han trenger for å overleve.
Jeg liker godt hvordan Patrick Ness skaper nye verdener. Han har skapt en interessant verden, som jeg gjerne vil vite mer om. Derfor synes jeg det er litt dumt at More Than This er en frittstående roman, og ikke første boka i en serie. Men, i hvert fall, verdenen er genialt funnet på. Jeg kan ikke si for mye uten å spoile noe, men jeg kan si at det ikke er slik du tror. Det er ikke mulig å gjette seg til hva slags sted det egentlig er Seth har kommet til. I tillegg til å være noe helt nytt, er verdenen også veldig godt og grundig skrevet. Jeg kunne ikke finne noen logiske brister, og det hele virket sannsynlig. Jeg vet fra tidligere at Patrick Ness er veldig god til dette. Jeg har lest hans Chaos Walking-trilogi, som er helt fantastisk! Det er en skam at ikke flere har lest de bøkene.
I begynnelsen irriterte jeg meg litt over at hovedpersonen het Seth. Seth er nemlig en "ond" gud i egyptisk mytologi, og skurken i Rick Riordans The Red Pyramid. Jeg ble heldigvis vant til det etter en stund, og da irriterte jeg meg ikke så mye over det...
More Than This er en av de vakreste, mest rørende bøkene jeg har lest, og jeg anbefaler den for ALLE!!!!
Opprinnelig publisert på bloggen min.
[Swane får med seg sin kollega fra Rikskrim Robert Svendsen, og sammen med et knippe etterforskere fra det lokale politikammeret i Hjørring står de ansvarlig for å oppklare drapene. Historien er tredelt, etterforskerne og "Slakteren" i nåtid, og en tråd fra Bosnia i 1999. Det er ikke vanskelig å plassere gjerningsmannen, så spenningen her ligger ikke i hvem denne er, ei heller hans motivasjon for ugjerningen, for det går klart frem tidlig i boken.
Heldigvis er handlingen fri for "tilfeldigheter" så når klisjèene kommer tett som haggel, greier jeg å la vær å bry meg om dem. Boken er medrivende mer enn spennende, og de personlige historiene til karakterene får en passe neddempet oppmerksomhet.
Drapsetterforsker Kristian Swane er original på den måte at han er helt perfekt. Han har et godt forhold til eksen, og til sin sønn Jens, som ikke beskylder ham for å ha vært for lite tilstede i barndommen. Han er heftig forelsket i sin kjæreste Ina, som er usedvanlig vakker, klok og tålmodig med at han stadig vekk må reise på jobb. Hun er til alt overmål utdannet psykolog og profiler, og blir selvfølgelig involvert i saken, når de står fast. Etter å ha blitt muntlig informert av Swane resonnerer hun seg frem til helt korrekt personlighet og bakgrunn på morderen vår.
Jeg synes beskrivelsen av borgerskapet, som morderen går løs på, er litt platt. Spesielt når han beskriver tomheten i livet til et middelaldrende par som ikke har barn, er ikke det litt søkt? Denne nedlatende holdningen dukker igjen opp i epilogen, og jeg grøsser.
I denne, som i mange andre kriminalromaner valser helten vår rett inn i løvens hule, ubevæpnet og uten backup. Det fremstilles som et "uhell" og han er sint på seg selv etterpå, men dette er med i så mange bøker at han godt kunne valgt en annen vri. Dette er første av flere ganger hvor han, og kollegene hans gjør ting helt på egen hånd.
(Sånt gjør man ikke, har de ikke lest noe krim spør jeg meg selv?)
En ting i boken får meg til å tenke på CLUE serien til Jørn Lier Horst, for han har med jevne mellomrom noen halvsider om forskjellige filosofer, Nietzsche, Kierkegaard, Wittgenstein og noen til. Hos Horst passer det godt inn med en filosof i hver bok, men her blir dette "fyllmasse" som er ganske ute av kontekst.
Håpefulle hjerte er lettlest med god driv, på ingen måte kjedelig, men heller ikke spennende. Selv helt på slutten når presset øker, vet vi jo at hjelpen er på vei, så jeg får ikke hjertebank.
De mange klisjèene trekker litt ned for min del, og jeg er ikke enig med Jydske Vestkysten som påstår at den er "intens og spennende." Da er jeg mer enig med Nordjyske Stiftstidende sin uttalelse: "Plottet er realistisk og holder til siste slutt, uten løse tråder og med små nervepirrende spor underveis."]1
Morsom faktabok med mange spennende oppgaver.
Synes boken personliggjør terroren mot jødene på en forståelig måte for barn. Synes eksemplene, skrivestilen var bra tilpasset publikum. Personlig lærte jeg mye - fordi jeg faktisk aldri har vært klar over at jødene ble samlet på den måten som beskrevet før leirene.
[Jeg anser meg selv for å være en ganske kritisk leser. Når det er noe som skurrer, henger jeg meg opp i det og må ta meg kraftig sammen, for å ikke bli vippet av pinnen.
Da jeg leste Til vi ses igjen, slappet jeg fort av, holdt meg godt fast i bokpermene og nøt opplevelsen til siste side.
Måten boken var bygget opp på, de stadige cliffhangerne og vekslingen mellom Alec og Emmas handling gjorde dette til en historie som tok meg med storm. Vi er i Malaya, landområdet som i 1963 fikk navnet Malaysia. Tilstandene i og historien til dette landet har vært ganske så ukjent for meg, men etter å ha lest denne boken har jeg i alle fall dannet meg et bilde av hvordan det var på 50-tallet. Håper inderlig at innbyggerne i dette landet lever under roligere forhold nå, for under den britiske administrasjonen på denne tiden hersket det en unntakstilstand som føltes som krig, ikke med britene men med med grupperinger innad i landet.
Dinah Jefferies gir oss en frodig bilde av landet som er preget av krig og terror, jungel, ildfluer, skrikende apekatter og beteltyggende innfødte. Med dette som bakteppe får vi servert en familietragedie som har alt som skal til for å øke spenningsnivået til uante høyder. Historien fortalt med noen få setninger uten å røpe noe, høres nesten banal og klisjèaktig ut:
Lydia kommer hjem fra en reise og finner huset tomt. Mannen Alec og døtrene Emma og Fleur er borte. Etter å ha forhørt seg, får hun tips om at de har reist nordover, og hun gir seg i vei for å nå igjen familien sin.
Romanen er todelt hele veien og vi følger også familien som har reist til England, for å oppsøke farens foreldre der. Her er utrolig mye action i denne boken og mye handling. Fallgruvene er mange, og for meg som har kritiske antenner for "tilfeldigheter" bare venter på at hun skal "drite på draget" som vi sier i Bergen. Det gjør hun faktisk ikke, og jeg er imponert over hvordan hun greier å lande alle de ballene hun kaster opp - hun balanserer på stram line mens hun sjonglerer - og greier det med glans! Det eneste som ikke er bra med denne boken er det litt "fjollete" coveret, det gir ikke boken den cred den fortjener.]1
jeg leste til side 60 men det ble rett og slett for mye hverdag for meg. For mye mas om umulige unger, og stress med henting og bringing i barnehage.
I never remember nice dreams; only the bad ones stick.
Nå er det veldig lenge siden jeg leste Miss Peregrine's Home for Peculiar Children, den første boka i denne serien. Det var i 2012, tror jeg. Det er ca. to år siden. Wow! Som tiden flyr. Det virker ikke som om det er så lenge siden jeg, pappa og Anders var på Outland i Kristiansand, og jeg fant den første boka.
Egentlig er det litt dumt at det er så lenge siden. Det gjorde at det tok litt tid for meg å komme inn i historien. Jeg husket ikke helt hva som hadde skjedd og hvem de forskjellige personene var. Heldigvis var det en oversikt over de viktigste personene i starten av boka. Det stod hvem de var, hvilke krefter de har og så var det et bilde av hver av dem. Det gjorde at det ikke tok så altfor lang tid å bli kjent med historien på nytt.
Da jeg kom inn i historien, var den veldig spennende. Det er utrolig mye som skjer, og det er ufattelig mye Jacob og vennene hans må tåle. De må være utrolig sterke psykisk. Jeg vet ikke om jeg hadde klart det. Med både wights, monstre som ligner på mennesker, og hollowgasts, barnestadiet av wights, men de ligner absolutt ikke på mennesker, som jakter på dem. Det er helt utrolig.
Jeg liker veldig godt hvordan Jacob sakte, men sikkert finner ut om evnene sine. I starten virker det som om det ikke er så veldig mye, han kan se hollowgast, og det er det ingen andre som kan. Etter hvert finner han ut mer og mer om evnen sin, og den virker kulere og kulere jo mer han finner ut. Men jeg må innrømme, hvis jeg kunne valgt én evne, ville jeg ikke valgt Jacobs. Det er mange andre som er mye kulere!
Jeg synes det funker bra at historien er satt i 1940. Det skaper mer stemning og spenning. Det er interessant hvordan forfatteren blander andre verdenskrig og fantasy. Det er en ny og original blanding. Jeg synes det er utrolig kult og liker ideen veldig godt!
Hele ideen med boka liker jeg veldig godt. Jeg synes den er veldig kul. Ymbrynene, de som passer på barna, og som kan forvandle seg om til fugler, er utrolig godt funnet på. Miss Peregrine er en ymbryn. Etternavnet hennes tyder på det. Peregrine er en type falk. Loopene er også ganske stilige. Det er områdene barna bor i. Der lever de den samme dagen igjen og igjen, i en loop. Utrolig godt funnet på!
Jeg liker veldig godt måten forfatteren bruker gamle fotografier i boka. Han blander fotografier og historie, og det funker absolutt! Jeg synes det er utrolig godt funnet på, og jeg liker det veldig godt. Det passe helt perfekt, og bildene er utrolig kule, men litt spesielle...
Jeg er veldig spent på neste bok i serien, og håper at det ikke tar to år å skrive den og. Det greier jeg ikke å vente på...
Bare så det er sagt, Ransom Riggs er ikke et pseudonym. Forfatteren heter virkelig det. Jeg vet det høres litt teit ut, men han gjør det...
Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.
Tine Sundal om The curious incident of the dog in the night-time av Mark Haddon:
15:13, 22. mars 2014
En merkelig bok. Den er så full av dramatikk, der den henter bakteppe fra slavetiden i sørstatene, jødeutryddelsen, det å leve i et forhold med mennesker med psykiske problemer, det ha psyktiske problemer selv, men alikevel helt triviell og kjedelig. Jeg tror ikke på det jeg leser - de eneste gangene jeg som leser våkner er når han omtaler litteratur, musikk og noe seksualitet (den "vanlige" seksualiteten, fortelleren sin, ikke Nathan sin). Resten er - utrolig nok! - uengasjerende.
Er også usikker på språket: Od som abolisjonistisk vet jeg ikke hva betyr? Jeg skjønner heller ikke de jødiske uttrykkene som er flettet inn i teksten. (I parantes bemerket, dette i motsetning til Odinsbarn hvor jeg skjønte alt)
Flott bok! For meg som er mest opptatt av detaljer i håndarbeidet blir dette ikke detaljert nok - og det tror jeg ikke det kunne ha blitt i en slik bok, hvor mange sider hadde det endt opp på da? Men flott bok til sitt formål - å vise frem en oversikt over bunader og folkedrakter. + for at det har tatt med "alt", innkludert Sparkjøp sine festdrakter.
[Historien starter når Tora er rundt 12 år. Hun bor på en øy nord i landet, i et hus med flere fattige familier. I hennes leilighet er det kun moren Ingrid og stefaren som bor sammen med henne. Etterhvert begynner Henrik å misbruke lille Tora, mens moren jobber kveldsskift på fiskemottaket. Hun var fra før en ensom liten jente, som stadig vekk fikk høre at hun er tyskerunge, uten helt å forstå hva det betyr. Når stefaren Henrik begynner å komme inn til henne blir hun en redd, ensom jente som trekker inn i seg selv, og ikke betror seg til noen.
Kjære Gud, trur du at du kunne unnvære han Henrik her på jorda?
Herbjørg Wassmo skriver poetisk og vakkert om fattigdommen som regjerte i Norge i etterkrigstiden. Hun har et tydelig kvinneperspektiv i teksten sin, og klarer å formidle en troverdig hverdag for kvinnene på øyen. Bortsett fra husfrua med alle barna som har blitt frelst, så klarer alle kvinnene i romanen seg veldig godt. Til og med Tora, som er et vanskjøttet barn har en indre styrke.
Når siste cd surret på cdspilleren, satt jeg med knyttede never og sa
"dø, dø, dø", helt inne i, og sterkt revet med av det som foregikk i boken. Neste bok, "Det stumme huset" er bestilt - jeg kan nesten ikke vente for å høre fortsettelsen.]1
Sist sett
