Bokelskere.no

Denne boken må du få med deg, ikke la deg skremme av at det er en ungdomsroman, den er nydelig for oss voksne også

Jeg hadde hørt mye om Half a King før jeg kjøpte den. Forfattere jeg liker godt har skrevet mye godt om boka, og jeg fikk lyst til å lese den. I tillegg har jeg lenge hatt lyst til å lese noe av Joe Abercrombie, så jeg tenkte at hans nye ungdomsbok var boka å starte med.

Da jeg fant Half a King i en bokhandel i Oslo, kjøpte jeg den med en gang. Det første jeg la merke til var det utrolig vakre coveret! Bare se på det! Det er utrolig nydelig med den store snøkrystallen i hjørnet. Det blålilla og det hvite og grå passer perfekt sammen, og det passer veldig godt til innholdet i boka. Det er et av de peneste coverne jeg har sett på lenge.

Det er en imponerende verden Joe Abercrombie har skapt. Jeg får en følelse av en viking-ish verden. Jeg vet ikke helt hvorfor. Det kan ha noe med at landet Yarvi er prins i heter Gettland; det høres litt vikingaktig ut... Og kvinnene er viktige, de har nøklene til huset slik vikingkvinnene også hadde. I tillegg reiser de gjennom et snøland... Vel, jeg liker det i hvert fall! Og det er en solid verden Joe Abercrombie skriver om i Half a King.

Karakterene er også solide. De er alle gode karakterer, og det var lett å bli glad i dem. Alle hadde sin egen personlighet, og de utfylte hverandre veldig godt. Jeg blir alltid imponert når en forfatter klarer å skape karakterer som kunne ha levd; karakterer det er lett å kjenne seg igjen i. Yarvi likte jeg veldig godt. Han hadde sine problemer, noen store og noen små, men han overvant dem. Det liker jeg! Han slet virkelig med kun en god hånd, men etter hvert greide han å bruke den dårlige på en måte han aldri hadde klart tidligere. Bravo!

Temaene i boka er veldig viktige. Joe Abercrombie forteller en historie om vennskap, tillit, svik, mot, ansvar og mye mer. Dette er temaer som er viktige når man er ung, og når man er eldre. Jeg synes Abercrombie har fått det frem på en veldig god måte. Han har virkelig gjort en god jobb!

Språket i boka er veldig godt. Jeg kunne lett se for meg det som skjedde. Skrivestilen til Joe Abercrombie var spesiell siden han repeterte en del. Han repeterte gjerne viktige nøkkelsetninger som var blitt sagt tidligere, og det passet perfekt. Språket i boka er rikt og spennende, og jeg likte godt måten han brukte språklige virkemidler som repetering. I tillegg likte jeg veldig godt metaforen og sammenligningene i boka. Det er også litt humor i boka, og det var noen av de beste delene.

"What is the world coming to when an honest man cannot burn corpses without suspicion?"

Historien var veldig spennende, men litt treg. Jeg kom ikke ordentlig inn i boka før rundt side 100, men det kan ha noe med at jeg ikke tok meg tiden til å sette meg ned og lese lenge i boka. Jeg har vært for opptatt med skolestart, startet på videregående, og Friends, tv-serien, som jeg har fått helt hekta på. Men jeg likte historien godt, ikke misforstå meg. Det er virkelig verdt å sjekke ut Joe Abercrombies Half a King*.

Half a King er en veldig god bok, som jeg anbefaler. Jeg kommer i hvert fall til å lese mer av Joe Abercrombie.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

En thriller av en bok! Fikk nesten samme følelsen som da jeg var ungdom å leste Bagley, bare en side til, bare en side til ... Men her måtte jeg jo dessverre tenke litt innimellom så det var umulig å bare "sluke" boken.

Selve innholdet er jo som å komme hjem for meg, det jeg har strevd med å formulere, men som jeg hverken har hatt gode argumenter eller resonementer for. Marsdal skriver også godt og med snert, jeg liker det feks godt når han viser til at oppgangstiden under Gerhardsen neppe bare skyltes Det Norske Arbeiderparti (DNA) ved å vise til oppgangstiden som Spania hadde på 60 tallet under Franco: "Hvordan skal vi tolke dette? Var Francos Spania, med brummende vaskemaskiner i de tusen hjem, i ferd med å bli et klasseløst samfunn? Før eventuelle Franco-fans begynner å feire, bør de legge merke til hva som skjedde i hele den industrialiserte verden i disse tiårene"

Spesielt morsomt for meg er det å lese om dotcom-tiden som jeg selv var en del av. Som IT-arbeider i dag kjenner jeg meg godt igjen i at det ikke ble sånn sving på at de som arbeider skal styre selv (verktøyet er riktignok hodet fremfor hendene), men ellers er mye ved det samme.

En av de tingene han nevner i boken: Nullarbeidermyten, er noe jeg har trodd fullt og fast på. Nå kjenner jeg at jeg må sjekke det opp. Hva er egentlig sant?

Som en bonus forsto jeg plutselig denne boken mye bedre - og det er jo alltid greit.

Fantastisk oppfølger til Den mørke porten - bloggen forteller mer om hva jeg synes om boken

Jeg som likte Alkymisten så godt, de siste bøkene til Coelho har skuffet

Denne likte jeg godt. Ikke noe problem å lese nynorsk denne gangen :)

Leser alltid flere bøker om gangen. Har alltid ei lydbok og ei fysisk bok i paralell på grunn av praktiske ting. Har akkurat begynt å lese på kindle også, men tror den vil heller erstatte den fysiske boka enn å være et annet media. Har riktignok bare lest ei bok til nå, men opplevde ikke den "slitenheten" jeg får i synet av å lese på skjerm.

Ellers leser jeg ofte flere bøker i paralell fordi jeg leser de av forskjellige grunner. Fagbøker som jeg leser for å lære noe leser jeg helt uavhengig og samtidig med skjønnlitteratur. Av og til ønsker jeg å lese bøker sammen med ungene mine, og da pauser jeg den boken jeg selv holder på med.

Denne likte jeg veldig godt, les gjerne hvorfor på bloggen :)

Jeg har lenge lett etter Speaker for the Dead. Det er nå litt under et år siden jeg leste første boka i Ender's Saga, Ender's Game, som jeg elsket! Bok nummer én og én halv, som jeg leste kort tid etter, Ender in Exile, likte jeg ikke fullt så godt som den første, men jeg likte den likevel godt. Da jeg fant Speaker for the Dead i min lokale bokhandel, kjøpte jeg den. Jeg hadde skyhøye forventninger til boka, og jeg må innrømme at den ikke innfridde helt.

Det er veldig mye med Speaker for the Dead som er helt fantastisk. Språket for eksempel er helt utrolig. Orson Scott Card skriver levende og vakkert, og beskrivelsene hans er utrolig nydelige! Jeg elsker språket i boka, og det kunne umulig ha vært bedre. Du skal lete lenge etter like vakkert språk!

I boka dukker det opp en ny rase romvesner. De kalles the Piggies, Grisene, fordi de ligner på griser. Mye av historien i boka skjer rundt disse små romvesnene og xenologene som forsker på dem. Jeg likte the Piggies godt. De var søte, og det var spennende å få vite mer om dem. Det var interessant å se hva forskjellige mennesker tenkte om dem. For eksempel var det diskusjoner om de var raman, tenkende på linje med oss mennesker, eller varelse, dyr. Dette skapte spennende konflikter i boka, og det ga forfatteren en mulighet til å leke psykolog. Hvordan er det vi mennesker oppfører oss ovenfor det nye og ukjente? Hva gjør vi hvis de er raman? Hva gjør vi hvis de er varelse? Hva forteller de reglene vi har laget om kontakt med the Piggies om oss selv? Det er interessante spørsmål, og jeg synes Orson Scott Card besvarer dem godt.

Det var gøy å lese om Ender igjen. Jeg har savnet karakteren og gledet meg til å se hvordan han utviklet seg. Dessverre må jeg si at jeg ikke kjente han helt igjen. I Ender's Game er han en liten gutt, men likevel veldig voksen. Jeg likte karakteren hans i den boka veldig godt! Han hadde sine problemer, men han greide seg. I Speaker for the Dead synes jeg han har forandret seg litt for mye. Han er nå i tredveårene og ikke lenger den lille gutten jeg husker fra Ender's Game. Han var seg selv lik på mange måter, men samtidig var han ikke det. Så selv om jeg likte veldig godt å lese om Ender igjen, var det litt trist at han ikke var den lille gutten jeg ble kjent med i Ender's Game lenger.

Historien i Speaker for the Dead er god. Det er mye som skjer, men jeg savner målbevisstheten i Ender's Game. I Ender's Game hadde karakterene et mål og oppnå, mens i Speaker for the Dead bare skjedde ting. Om du skjønner hva jeg mener? Jeg savnet den følelsen at det hele hadde en mening; at det var er mål med det hele. Det var en av tingene jeg likte godt med Ender's Game, og både i Ender in Exile og Speaker for the Dead manglet dette formålet. Ikke misforstå meg, alle bøkene jeg leser må ikke ha et mål. En av mine favorittbøker, Fangirl av Raibow Rowell, har ikke det, men jeg synes ikke at karakterene i Speaker for the Dead er interessante nok til å drive boka fremover; jeg koblet ikke med dem på et emosjonelt nivå. Så selv om historien var bra, og jeg liker Ender veldig godt som karakter, savnet jeg et mål karakterene kunne jobbe mot.

Boka inneholder mange gode tanker om hva det vil si å være menneske. Noen av de beste delene av boka er delene hvor menneskelighet blir tatt opp. Hvem er vi? Hvorfor gjør vi som vi gjør? Jeg synes Orson Scott Card har spesielt gode tanker om hvordan vi oppfører oss ovenfor andre. Hvordan vi ofte ser ned på andre og føler oss større og bedre. Dette er tendenser vi ser i samfunnet vårt langt tilbake i tid, og jeg tror ikke de vil forsvinne så fort heller.

Speaker for the Dead er har en helt grei historie, og det som trekker boka opp er det fantastiske språket(!) og Orson Scott Cards tanker om menneskelighet. I disse passasjene er dette en helt fantastisk bok! Dessverre så savnet jeg et mål, siden karakterene ikke var interessante nok til å drive boka fremover. (Bortsett fra Ender, da.) Jeg kommer likevel til å lese de to siste bøkene i serien, Xenocide og Children of the Mind.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Forfatteren starter med å definere manipulasjon, og jeg mener personlig at hun definerer manipulasjon så strengt at begrepet blir helt meningsløst. Feks kan det ikke kalles manipulasjon om vedkommende som utfører handlingene selv lever i den virkeligheten som vedkommende beskriver. Dette betyr i praksis at alle som overvurderer eller undervurderer seg selv ikke kommer med. Personer som har narrisistiske, psykopatiske, sosiopatiske trekk (eller andre former for personlighetsforstyrrelse) er ikke med. Vedkommende som utfører handlingene må også ha en bevisst plan med oppførselen sin for at det skal kalles manipulasjon - noe som innebærer at alle handlinger utført i affekt ikke telles. Forfatteren er både psykolog og jurist, og jeg kan tenke meg at hvis det er yrker man skal kunne treffe alle rare skruer så er det i familiekonflikter som går til retten, så hun har sikkert truffet en del i denne kateorien. For mitt vedkommende: Jeg tror ikke jeg har truffet en eneste - og hvorfor skal jeg da lese boken? (men det gjorde jeg selvfølgelig humre )

Jeg er også overrasket over en noen av eksemplene på manipulasjon: Feks beskriver hun en konsulent som kommer inn i et firma og jobber for å få "gullunge" stemplet av sjefen. Har hatt masse konsulenter innom på min jobb - og de er alle opptatt av å tekkes sjefene. Jeg er helt ærlig og oppriktig opptatt av det selv. Dette er etter min mening en del av yrkeslivet - på samme måte som jeg prøver å bløffe hvis jeg spiller poker. I poker er det lov å lyve. I yrkeslivet veier sjefen sin stemme tyngst (hvis h*n er nogenlunde innenfor normalen).

Og sist, men ikke minst er jeg overrasket over utsagn som: "Det er få mennesker som er utstyrt med slike gudegaver at de kan helbrede andre, men det er derimot mange som utgir seg for å kunne dette, og som gjør det til sitt levebrød". Jeg personlig er jo helt overbevist om at ingen har slike gudegaver at de kan helbrede andre. Ateist er jeg også, så jeg er jo tvilende til enhver gudegave. Har selvfølgelig ikke noe imot at folk har en personlig tro, men overrasket over fremstillingen i en fagbok.

Så bra at du hørte på Øyvind (10)! <3

Dette er en to-i-ett bok: det er både en bok om vin og en bok om Ingvild Tennfjord sin utforskning av emnet vin. Det siste er det som gjør boken lettlest og morsom. Hun skriver veldig bra og har god formidlingsevne. Hun har også mange kommentarer til vin som går på sosiale skillelinjer, vin som "klasse" - og det er også interessant å lese.

Jeg leste først og fremt denne boken for å lære meg noe om vin, og fordi den er enkel. En "vin-for-dummies" rett og slett. Litt pinlig å skrive dette ettersom boken til Tennfjord starter slik:
- Skal du lage en vinbok "for dummies", spurte en venn
- Nei, svarte jeg litt for snurt.
- Jeg lager en bok "for smarties"

Vel, vel. Det er uten tvil en bra begynnerbok. Og den er definitivt ikke snobbete. Jeg måtte le da jeg leste av beskrivelsen av Tennfjord på sin første rieslingmesse. Moralen må være å spytte jo før jo heller. Jeg har aldri kjent meg så norsk som da jeg leste om nødvendigheten av å spytte ut vin. Jeg skjønner det logisk og rasjonelt, men selve tanken på å ikke svelge er litt ... obskøn?

Bildebok for mindre barn - passer best til barn i barnehagealder. To siders etterord med fakta som er interessant både for voksne og eldre barn. Språket i etterordet er enkelt og kan godt leses og forståes alene av eldre barn. Måtte humre litt for meg selv da jeg leste at Norge skal ha 212 ville brunbjørner i Naturen. Det er veldig typisk norsk å tallsette mål (mest sannsynlig fordi vi har gode datakilder, gode rutiner for å systematisere informasjon etc)

Tradisjonell og lesverdig fantasy. Jeg ble veldig overrasket over alderen til forfatteren - Christopher Paolini var bare 15 år da han startet på boken. Den er veldig lettlest og karakteristisk god fantasy. En egen spennende og konsistent verden, karakterene er temmelig ensidige. Eragon er god, Brom er vis etc. Det er spesielt Murtagh som utmerker seg som en spennende karakter. Boken løftes av god og drivende handling mellom det onde og det gode.

Da mamma og pappa kom hjem fra Island, hadde de kjøpt noen gaver til søsknene mine og meg. Jeg fikk et skjerf, som jeg likte veldig godt, og boka A Clockwork Orange. Jeg har lenge hatt lyst til å lese A Clockwork Orange, men jeg har ikke funnet den i bokhandelen. Derfor ble jeg veldig glad da jeg fikk den av mamma og pappa.

Min utgave av A Clockwork Orange inneholder romanen A Clockwork Orange og artikler, anmeldelser og intervjuer skrevet av forfatteren og andre. De omhandler temaer som har med boka eller filmen å gjøre. Noen handlet ikke om boka, men om temaer som inspirerte forfatteren da han skrev boka. Jeg likte veldig godt at de hadde tatt med disse tekstene. De hjalp meg å forstå historien bedre.

Historien omhandler en femten år gammel gutt som heter Alex. Han lever i en by hvor gatene er styrt av ungdomsgjenger om natten. Selv er han leder for en slik gjeng, og i denne boka forteller han om sine opplevelser. Med tanke på innhold, er A Clockwork Orange ikke noen hyggelig bok. Den inneholder vold, mord, voldtekt og hjernevasking. Etter å ha lest boka sitter man igjen med spørsmål om hvem som egentlig er de slemme. Er det Alex og vennene hans? Eller er det regjeringen? Er det noen helt andre? Jeg er ikke helt sikker.

Alex er en karakter full av kontraster. En del av livet hans er fylt med vold, sex og lovbrudd, mens en annen del er fylt med klassisk musikk og foreldrene hans. Det er veldig rart å se forskjellen, og Anthony Burgess har klart å få det frem på en veldig god måte. Man får se forskjellige versjoner av karakteren Alex, og til tider er det nesten litt skremmende. Jeg klarte ikke å like Alex, men samtidig syntes jeg synd på ham. Selv om han ikke er et englebarn, gjennomgår han mye han ikke fortjener.

Boka er skrevet veldig muntlig. Det er Alex som forteller, og han snakker tenåringsslangen "Nadsat" - tenåring på russisk. Nadsat er basert på russisk og østeuropeiske språk. Det er utrolig gjennomført, men det gjorde at det ble vanskelig å komme seg inn i boka. Heldigvis var det en ordliste i boka. Det trengte jeg virkelig! Etter hvert lærte jeg meg noen av ordene, og da ble det lettere å lese boka. Det var en litt spesiell opplevelse. Prøv å les dette. Slik starter boka:

"What's it going to be then, eh?"
There was me, that is Alex, and my three droogs, that is Pete, Georgie, and Dim, Dim being really dim, and we sat in the Korova Milkbar making up our rassoodocks what to do with the evening, a flip dark chill winter bastard though dry. The Korova Milkbar was a milk-plus mesto, and you may, O my brothers, have forgotten what these mestos were like, things changing so skorry these days and everybody very quick to forget, newspapers not being much read neither."

Vell..? Hvor mye fikk du ut av det? Det som står der er at Alex introduserer seg selv og vennene hans, Pete, Georgie og Dim. Dim er ikke den skarpeste kniven i skuffen. De sitter i Korova Milkbar og planlegger hva de skal gjøre den kvelden. Korova Milkbar en et sted hvor man kan få melk med narkotika i. Han sier også at han tror folk har glemt hvordan slike steder var siden ting forandrer seg så fort disse dagene, alle glemmer så fort og avisene blir ikke lest så mye heller. Det er omtrent det som står i utdraget. Hadde du kunnet gjette det? Da skjønner du kanskje at det var litt vanskelig å komme seg inn i boka?

A Clockwork Orange er Anthony Burgess mest kjente roman. Litt ironisk siden det er den han likte minst... Jeg likte den godt, og jeg anbefaler den, men du burde ha gode engelskkunnskaper. Den kan være litt vanskelig å lese.

Boka ble gjort om til film på 70-tallet av Stanley Kubrick.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.