"Det samme gjelder deg," sa Roran, "hvis du noen gang er i vanskeligheter, kan du bare sende bud etter oss, så kommer vi fykende for å hjelpe til."
Eragon nikket og takket for tilbudet, og avsto fra å nevne at de problemene han sannsynligvis kom til å møte, ikke var av en slik karakter at noen av dem kunne hjelpe ham.
"Det er allitd sånn. Sinnets monstre er mye verre enn virkeligheten. Frykt, tvil og hat har satt flere mennesker ut av spill en villdyrene noen gang har gjort."
"Kjærlighet også," påpekte han.
"Kjærlighet også," vedgikk hun.
Nasuada la merke til at kongen bare hadde øye for Katrina - det hadde alle menn som var til stede, inkludert dvergene - og Nasuada regnet med at de kom til å dra skrøner om Katrinas skjønnhet for medsoldatene før kveldne var omme. Det Roran hadde gjort, hevet henne høyt over vanlige kvinner; det gjorde henne mystisk, fascinerende og tiltrekkende for krigerne. At noen var villige til å ofre så mye for et annet menneske, betydde - ettersom prisen var så høy - at dette menneske måtte være usedvanlig og noe helt for seg selv.
Fantastisk bok. Mye krigshandlinger og således en smule mer depressiv enn de to forgående bøkene.
Når du sier det, så var slutten litt plutselig. Kanskje litt ordinær også i forhold til alt vi hadde vært gjennom? Vel, vel... leseopplevelsen min var stor og lykken over at boken ikke lignet på Himmel over London var stor :)
Så gøy at vi har lest den samme boken samtidig. Ser at du likte den like godt som jeg :)
Får tipse mannen min om den - han synes krigsfilmer og serier er topp. Selv sliter jeg med å holde koll på alle de forskjellige grenene (Marines og Navy feks), så det å følge med på den han ser kan være utfordrende nok ;)
Da kjøper jeg den og pauser. Tusen takk! Når jeg ser på Geir Kjertsaa, så tror jeg det er han som har skrevet etterordet i "Forbrytelse og straff" (og der gikk det opp mange lys for meg!) Denne måten som jeg opplever at både Tolstoy og Dostovjeskij skiver på (og i parantes bemerket også Knausgård) - at de ikke forklarer noe som helst, det eksisterer ingen "fortellerstemme", karakterene utfolder seg som mennesker i det virkelige livet. Jeg må holde rede på hva de sier og sammenligne det med det de reellt gjør for å vite hvem de er. Dette var lett hos Knausgård som er like gammel som meg, norsk og som lever et "ordinært" (det vil egentlig si gjenkjennbart liv), men dette er vanskelig her synes jeg.
Tusen takk skal sjekke :)