Bokelskere.no

Utrolig interessant bok om narisissme. Litt rart egentlig - psykopati er jo et velkjent begrep, hvorfor er ikke narissisme blitt et like kjent begrep? Boken skriver på baksiden at dette er den første populærvitenskapelige boken om narisissme på et ti-år. Bra og lettfattelig skrevet.

Den egyptiske serien fra Rick Riordan. Jeg kjenner godt igjen forfatteren fra Percy Jackson, men han har gjort en del grep som gjør at boken oppleves som anderledes å lese. Forfattervinkelen er endret - der Percy Jackson har mange fortellere i førsteperson, har Kane serien to fortellere som leser inn opplevelsen sin på tape og sender til forfatteren. Det er også adskillig mindre persongalleri.

Etter å ha lest over halve boka legger jeg den nå bort. Den gir meg ingenting annet en voksende utålmodighet hver gang jeg leser. Klarer ikke la meg rive med. Handlingen har svært lite handling i seg, det hele fremstår som en kronologisk oppramsing av minner og tanker. Ting fortelles for detaljert, for flatt, og foruten noen smarte formuleringer her og der finner jeg ikke noe som gir meg lyst til å lese mer. dessverre!!! For denne boka trodde jeg virkelig at skulle falle i smak. Og nettopp drrfor forsøkte jeg så lenge. Det er sjeldent jeg avbryter midt i en bok, men det gjør jeg altså nå.

"Show, don't tell" - akkurat det tror jeg at jeg savnet i denne boka. Mer bilder, mer plass til leseren å boltre seg med tanke på å få innblikk i følelser og livet til karakteren. Her ble alt fortalt og ikke "vist"

(leste den forresten på engelsk.)

Stolt av å ha fullført, og går gladelig videre til bok nummer 2

Fin poesi men for mye av det ytre ødela for leseopplevelsen. Espedals kjærlighetssorg har vi hørt nok om nå

Har denne på to-do lista min, men vakler mellom norsk og engelsk. Hva synes du? Er den grei å lese på engelsk, eller må man sitte med ordboka i andre hånden på grunn av mange medisinske uttrykk og formuleringer?

Utrolig fin hverdagsskildring fra et øysamfunn på vestlandet, hvor flere kontroversielle tema blir tatt opp

Litt rotete i begynnelsen og litt for søt slutt, men ellers fin tradisjonell Lindell-krim

Da jeg kjøpte We Were Liars var jeg overbevist om at jeg kom til å like boka. Jeg hadde hørt masse om den, og lest flere positive anmeldelser. Nå, etter at jeg har lest den, er jeg ikke helt sikker lenger. Deler av boka likte jeg veldig godt, mens andre deler hatet jeg. Ugh, jeg er så forvirret.

Jeg klarte ikke å sette meg inn i karakterenes situasjon. Det var så langt fra det jeg selv er vant til, og jeg fikk ikke noe medfølelse med dem. De er rett og slett en gjeng privilegerte drittsekker med problemer jeg ikke klarte å ta seriøst. Cady, som er fortelleren, vet jeg ikke hva jeg synes om. Det var vanskelig å si hva av det hun fortalte som var sant og hva som bare var en desillusjon fra hennes side. Det at jeg veldig gjerne ville vite hva som hadde skjedd med henne tidligere, var en av grunnene til at jeg faktisk fullførte boka.

Jeg har ikke lyst til å si noe særlig om plottet i boka, fordi det er utrolig vanskelig å si noe om boka uten å spoile for mye. Det var for det meste mysteriet i boka som gjorde at jeg leste videre, og men ellers var det ikke så veldig mye jeg likte godt.

Språket til E. Lockhart bruker i boka er til tider utrolig godt, men dessverre andre ganger altfor pretensiøst og overflødig. Det ble bare for mye til tider, og jeg klarte ikke å ta det helt seriøst. For min del ble det litt for mange voldsomme beskrivelser av Cadys migrener.

Slutten, derimot, kom utrolig overraskende på meg, og jeg likte den supergodt. Den gjorde opp for hvor skuffet jeg var over resten av boka, og jeg satt igjen og var helt mind blown. Her er det dilemmaet mitt ligger. Jeg likte generelt sett ikke mesteparten av We Were Liars, men slutten var helt utrolig god. Do you see my point?

Så, ja, jeg vet ikke helt hva jeg synes om We Were Liars av E. Lockhart... men jeg tror ikke jeg anbefaler den.

Anmeldelsen ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Fin, om enn litt sakteflytende historie

For en flott bok, virkelig til ettertanke og for meg ble den inspirasjon til å riste av meg stresset ved en lengre taushetsøkt - anbefales!

• "The Melancholy Death of Oyster Boy & Other Stories" av Tim Burton.
  Dette er sjølvaste definisjonen på svart humor. Gjennomført lita bok med små historier som får ein til å smile. I tillegg til smart humor og originalitet i litervis, er språket smart, lyrisk, og oftest på rim. Lekre og enkle illustrasjoner trekker kvaliteten endå lenger opp. Ein skikkelig godbit!

Hørte denne som lydbok i ferien. Morsomt med hørespill og boken egner seg godt til det. Jeg likte den godt - det er klart, den er fra en annen tid, til og med barna reagerer på at Heidi bare blir satt igjen hos bestefaren og oppførselen mot Heidi. Minner meg mye om "Lille lord Faultenroy", tanken om at det gode, "naturlige" og ekte i barna skal vinne over det onde. Lurer litt på om begge disse bøkene har en arv fra "Emilie - eller om oppdragelsen" av Rosseau? Er usikker i og med jeg ikke har lest den, bare lest om den.

En del av leseplanen min om å lese på andre språk enn bokmål. Det ga alikevel en veldig pussig kontrast. Det svenske språket er så vakkert og poetisk - minner meg om nynorsk - og så temaet: Vold i arbeidslivet. Måtte flere ganger ta meg selv i nakken og minne meg om at dette er en faktabok.

Boken er delt i tre hoveddeler, første del er en intervjudel, hvor personer parkeringsvakter, anklagere (jurister), lærer og namsmann (i boken heter det kronoinpektøren, men jeg tror ut fra sammenhengen at det tilsvarer det norske namsmann) etc om hvordan de opplever vold i sin arbeidshverdag. Andre del er en mer teoretisk del om hvordan man kan møte konflikter og tredje del er øvelser.

For min del var det intervjudelen som var den mest spennende å lese. Det gjorde sterkt inntrykk på meg å lese om lærern sin arbeidshverdag, men også de andre yrkesgruppene var spennende.

Det er omtrent det eg og tenkte.
Eller at ho på ei eller anna måte kom fram til at ho heller vil være kriminell og fengsla, enn å bere stempelet "galen" og evt innlagt.

Glimrende ny roman fra forfatteren som vet å sette ord på de vanskelige følelsene

Er nå ferdig med Murakamis Norwegian Wood og tror jaggu jeg har fått enda en favoritt. Fantastisk bok, og meget bra lest! Tror faktisk at denne topper Kafka on the Shore, da jeg stadig tenkte på denne boka selv når jeg ikke hørte på den, og fant enda flere anledninger enn før til å høre på lydbok-hver morgen mens jeg trakter kaffe, mens jeg vasker huset, henger opp klær, går omvei til jobb, løper, dupper i badekaret. Der jeg var, var også Norwegian Wood

-hørte denne på lydbok, lest på engelsk. Helt FANTASTISK!!!! Både innholdsmessig, men også med tanke på opplesning. Forskjellige stemmer, skikkelig innlevelse, og ja.. Nesten som et hørespill. Gledet meg hver gang jeg skulle gå til og fra jobb og gikk ekstra turer i denne perioden, utelukkende for å høre på.

Sær handling, vanvittig originalt, absolutt ingen "det har jeg hørt før" - stunder. Dette er virkelig en "må leses" - bok. (eller, høres... :))

Enig med deg, det burde ikke være lov! Visste ikke om det før du nevnte det nå. Hører både på engelsk og norsk, svensk kunne jeg nok også klart men det blir hakket mer konsentrasjonskrevende enn hva jeg tror jeg makter over tid, særlig når jeg hører lydbok mens jeg løper, slumrer i senga om morgenen eller går tur, da tror jeg at en del svenske ord vil gå meg hus forbi! :)

Er nå ferdig med Murakamis Norwegian Wood og tror jaggu jeg har fått enda en favoritt. Fantastisk bok, og meget bra lest!

Dette ble litt for usansynlig etter min voksne smak, men muligens det faller i smak hos 14-åringene