Bokelskere.no

Jeg la ikke merke til navnet Catherine Cavendish før i fjor, da jeg kom over The Garden of Bewitchment, og det ga mersmak.

I januar kom hun ut med In Darkness, Shadows Breathe. Hater coveret, men baksideteksten gjorde meg nysgjerrig nok til å ta sjansen på å skaffe den. I The Garden of Bewitchment, likte jeg skrivemåten hennes veldig godt. Det gjorde jeg også i In Darkness, Shadows Breathe.

Sterke karakterer og mørk stemning
Bøkene til Cavendish er ikke fylt av action og skrekkelige scener. Hun legger mest vekt på karakterdrevet handling og stemning. Selv foretrekker jeg saktegående og mørk horror fremfor billige overdrivelser.

In Darkness, Shadows Breathe er om to kvinner; Carol og Nessa. De kjenner ikke hverandre, og har ikke noe med hverandre å gjøre, men de befinner seg omtrent i samme område, og plages av det samme. Mystiske ting skjer dem. De ser blant annet skygger som ikke skal være der og føler seg hjemsøkt av samme ånd eller fenomen, eller hva søren man skal kalle det. Dette fenomenet får dem også til å reise gjennom dimensjon og tid. De reiser frem og tilbake i nåtid og tilbake i viktoriatiden. De vet ikke om de er i ferd med å bli sprø begge to, eller om det er noe som vil dem noe. Og i så fall hva?

En bok man bør oppleve istedet for å lese om
Vet at denne forklaringen ikke gir noen mening. Men dette er en kort bok på bare 228 sider, og det er begrenset hva man kan si uten å avsløre noe. Dette er en bok man bør oppleve istedet for å lese om. Det er interessant å se om handlingen kun dreier seg om sykdom, eller om det virkelig er noe overnaturlig på gang. Cavendish beskriver denne hårfine grensen på en meget sårbar og stemningsfull måte. Selv om The Garden og Bewitchment og In Darkness, Shadows Breathe får samme karakter, føler jeg at jeg kanskje likte The Garden of Bewitchment litt mer, for syntes den hadde mer handling.

Uansett, dette er en mørk og dyster horrorbok blandet med psykologisk horror og gotisk horror. Cavendish gjør karakterene levende og det er lett å forestille seg det kvinnene opplever, for Cavendish har en svært nøktern fortellerstemme. Hun får handlingen til å virke som om det er noe naturlig, selv om det ikke er det. Hun har en troverdig røst.

Boka er litt seig i begynnelsen og det tar litt tid før det hele kommer i gang, men det er verdt ventetiden. En fin bok å spare til høstmørket, hvis du ikke har lest den allerede.

Fra min blogg: I Bokhylla

Ekteparet Tuppence og Tommy Beresford holder på å komme i orden i nytt hus. Nytt for dem, men ikke akkurat nybygd. Tuppence, som elsker gamle bøker, har også overtatt en del barnebøker fra de forrige eierne. I en bok av Robert Louis Stevenson, finner hun noe mystisk. Flere bokstaver er understrøket med rødt blekk, og de danner en kode. Den er lett å løse, og viser til et dødsfall som ikke var en ulykke, men et mord. Offeret var Mary Jordan, men så og si ingen i den lille landsbyen har hørt om henne. Tuppence og Tommy etterforsker på hver sin kant, og da det skjer et nytt mord, faller etterhvert brikkene på plass.

Det er år og dag siden jeg leste noe av Christie, men kan ikke huske at det var så traurig. Mye pjatt, lite framgang, og en haug forstyrrende digresjoner.

Hei
Har vært et dårlig lese år for min del. Har just tippet 160 bøker, så ikke mye i år. Synes det året har vært preget av mange "dårlige" bøker som ikke har falt i smak, eller som jeg føles er hastverk arbeid.
Nå er det snart TDF da forsvinner det jo masse lesetid der også, og sommeren er ikke da jeg leser mest.
Sånn sett håper jeg på en regnfull sommer;)

En verdensomseiling under havet:et pusleeventyr, er som Aleksandra Artymowska sier bakerst i boka inspirert av: Twenty Thousand Leagues Under the Sea av Jules Verne. Har selv ikke lest den, så kan ikke sammenligne så mye av den grunn.

Fin tidsfordriv i sommerferien
Dette er en barnebok som kan leses alene, og en bok som fint kan leses sammen som en familie, for å se om hvem som kan finne de tingene karakterene i boka spør om. Tenkte jeg skulle bare bla gjennom den en dag for å se på illustrasjonene før jeg leste den, men ble sittende og prøve å finne tingene jeg ble bedt om å finne. Husker jeg likte slike lignende bøker selv som liten og som gjør lesingen mer aktiv. De to karakterene i boka, en gutt og en jente, spør deg om forskjellige ting du kan finne i illustrasjonene, og underveis kan de også spørre deg hva de skal gjøre videre ved hjelp av illustrasjonene. I tilegg skal du også finne syv nøkler som er spredt utover i boka. Det er en type bok som er lett for oss voksne å føle seg litt nostalgisk med, så det var uskyldig moro å gjøre slike oppgaver, selv om man egentlig er litt for gammel.

Det er en oppgave eller flere på nesten hver side, og illustrasjonene er stort sett detaljerte og samtidig litt enkle. Mye av illustrasjonene minnet meg om en barnsligere versjon av Kerby Rosanes, som har laget noen av de mest populære fargeleggingsbøkene for voksne. Nå som det er sommerferie for målgruppen boka er beregnet for, synes jeg boka er ypperlig tidsfordriv. Ikke alle barn liker bøker, men det er en fin måte å bli mer oppmerksom og observere ting på. Bli flinkere til det, og samtidig får man en småspennende historie. Kanskje man blir gladere i bøker etter å ha sett i en slik bok? Man vet aldri.

Ja takk til flere slike bøker
Dette var gøy lesing og håper på flere lignende bøker fremover. Man er aldri for gammel til litt barnslig moro, og det er gøy å se utviklingen når det gjelder barnebøker fra man selv var liten og dagens barnebøker.

Fra min blogg: I Bokhylla

Felix er 17 år. Han har flyttet tilbake til Oslo fra Stavanger. På den nye skolen blir han nesten umiddelbart forelsket i Nicolai. Felix vet ikke hvilke følelser Nicolai har for ham - om han også er homo. Heterofile vet ikke hvor heldige de er. Han føler at det må være mye lettere for dem å prøve seg fram enn det er for ham. Nicolai sender dessuten ut motstridende signaler, og Felix går hele tiden rundt med hjertet i halsen og klump i magen.

Sår, rørende og viktig ungdomsbok om vennskap, utenforskap, homofili, og den første skikkelige forelskelsen.

Tredje bok i trilogien om Agathe.

Oslo, slutten av 60-tallet, og Agathe har blitt 18 år. Hun vil slutte på Hartvig Nissen, og starte på Forsøksgymnaset. Det er ingen voksne som hindrer henne, og hun får nye venner. De engasjerer seg i Vietnamkrigen, går på kafé, pub og har FNL-merke på jakka. Agathe fjerner seg mer og mer fra familien, men klarer ikke å gi opp håpet om å få vite hvem faren hennes er.

Dette universet er en glede å oppholde seg i. Brekke skriver godt om det å være ungdom, snart voksen. En dramatisk og konkluderende avslutning av en medrivende trilogi.

Sara er femte års medisinstudent ved NTNU i Trondheim. Hun deler hybel med fysikk-studentene Are og Niklas, og historie-studenten Filip. Nå har hun og Filip gått med på å være forsøkskaniner for Are og Niklas. De har nemlig bygget en slags tidsmaskin, som til nå kun har blitt prøvd på en hamster. Nå er det menneskenes tur. Planen er at de skal 100 år tilbake i tid - til 1920. De har derfor kledd seg deretter for å gli inn i 1920-tallets Trondheim. Are blir igjen for å styre tidsmaskinen så de kommer hjem igjen.
Eventyret skal vise seg å by på større utfordringer enn de så for seg. Noe går galt, og de havner i riktig by, men i feil år - nærmere bestemt 1530. Denne perioden er mye farligere for studentene, og hvordan skal de klare seg når det viser seg å bli vanskelig å returnere som planlagt?

Veldig interessant og lærerik bok om hvordan byen jeg bor i var på den tiden. At de tidsreisende er unge voksne, gjør boka mer leseverdig for min del også.
Dette er første bok i trilogien "Oset ved elva Nid".

Gill Paul sine historiske romaner er faktisk spennende lesing - jeg har lest alle hittil, og synes denne om Jackie og Maria er den beste. Mer om denne i Reading Randi

Et ukjent navn for de fleste. Kanskje ikke så rart, siden hun har skrevet bare en bok tidligere i skrivende stund.

En god blanding av det meste
Dette er en psykologisk thriller blandet med mysterie, og har en god del ingrendienser, blant annet familiehemmeligheter, generasjonsskildringer og levende landskap. Er det noe jeg er svak for, både i bokformat og spesielt i Tv-serier, så er det familiehemmeligheter. Ikke fordi jeg liker intriger, men det er alltid en grunn til at noen skjuler noe.

Handlingen i Kvinnen som forsvant, hopper fra etterkrigstiden til 2014. Man blir kjent med kvinnene Harriet, Rebecca, Jessie og Iris. Harriet befinner seg i slutten av andre verdenskrig, og får vite at hennes mann Jacob har overlevd, og kommr tilbake. Hun føler seg nervøs, for hun vet ikke hva slags tilstand han befinner seg i, når de gjenforenes.

Rebecca har opplevd noe forferdelig. I en alder av tretten år har hun mistet begge foreldrene sine en stormfull natt og hendelsen beskrives som en familietragedie. Hun hørte noen andre i huset samme natt, men ingen tror henne.

Iris og Jessie er halvsøstre. Jessie flykter fra sykehuset med sin nyfødte datter og hennes nærmeste håper å finne begge i live, siden barnet hennes er syk. Iris er journalist og blir satt på saken om halvsøsteren Jessie. Problemet er at hun ikke har nevnt til sin sjef at kvinnen som forsvant med sitt barn, er hennes halvssøter og Iris har ikke regnet med at saken ville bli så stor. Samtidig har hun ikke mye valg, da sjefen hennes har vært skuffet over hennes arbeid i det siste, og hun prøver å gjøre det rette. Samtidig prøver hun å redde jobben sin. Vil vi få vite mer om bakgrunnen til disse kvinnene, og byrdene de bærer på?

Kvinnen som forsvant har en noe treg start, men det tar seg opp etter hvert. Har også alltid sansen for hopping i tid, både frem og tilbake og ofte skifting av perspektiv. Det gjør en bok mer ekte. Alle kvinnene og de fleste karakterene som dukker opp i boka, var stort sett spennende å lese om. Likte best å lese om Harriet og Jacob som er tilbake til hverandre etter en krevende tid, og ting blir mer krevende fremover. Jacob har noe som heter stridsutmattelse, og det går utover familien og andre betraktelig. Han forveksler ofte ting med det som han opplevde i krigen. Har vanskelig for å skille nåtid og fortid. Den jeg kankje likte å lese minst om var Jessie, for er ikke så veldig interessert i å lese om graviditet og fødsel. Det har aldri vært et engasjerende tema for min del i bokformat. Men heldigvis var det ikke for mye av det.

Kunne trengt mer finpussing
Det som ikke fungerte helt for min del, var språket. Gunnis er god på å beskrive stemning, følelser og landskap, men en del av ordene blir gjentatte en del ganger til det kjedsommelige, som blant annet grønne øyne, spesielt smaragdgrønne øyne og dette ordet; idet. Det er jo bare en filleting, men hadde tenkt meg en mer ordrik thriller enn dette. Men hun skriver med innlevelse og karakterene er troverdige. Det er ikke vanskelig å bli oppslukt.

De fleste av hemmelighetene var lette å gjette seg frem til, men det gjorde ikke noe, da de fleste bakgrunnshistoriene var spennende å lese og lære om, og man får kanskje en slags forståelse for karakterene til slutt. Boka handler ikke bare om spenning og det å være sjokkerende, men om mennesker som prøver å gjøre det rette og samtidig har sine feil.

Dette er Gunnis andre bok, og hennes første bok The Girl in the Letter kommer på norsk neste år.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hun er oppvokst på Grønland, men forstår og snakker dansk godt. Nå er verden åpen for henne. Hun har kommet inn på universitetet i Århus; på antropologi-studiet. Hun vil gjerne forlate hjemmet, men ikke kjæresten, men de skal jo ses til jul.
I Århus klarer hun ikke å finne roen. Grønland ligger fire timer bak Danmark, og når kjæresten er våken, klarer hun ikke å sove. Forelesningene forstår hun ikke, og eksamen nærmer seg uten at forståelsen har økt. Sosialt sliter hun med å skjønne ord og uttrykk, i tillegg til sarkasme. De driver ikke med det hjemme. Der snakker de så rett fra levra som det går, og det fungerer dårlig i Danmark.

Nok en rå og brutal bok fra forfatteren, der bakteppet er den skyhøye selvmordsraten på Grønland. Også i denne boken starter hvert kapittel med et selvmord.

God, annerledes, og veldig leseverdig. Boka er nominert til Nordisk Råds litteraturpris, og jeg håper at den vinner.

Det er 2020, og verden er annerledes grunnet pandemi. I Brighton er en familie i full oppløsning. 16 år gamle Sacha har Greta Thunberg som sitt forbilde, noe lillebroren, Robert, prøver å torpedere så godt han kan. Han har endret adferd så radikalt, at både moren og Sacha er rådville. Faren, som bor i leiligheten ved siden av med sin nye kjæreste, Ashley, er påfallende fraværende til å bo så nærme. Han har sine egne problemer; Ashley har mistet taleevnen. Hun prøver fortvilt å snakke, men får ikke fram et knyst.

Dette er siste bok i årstidskvartetten, der temaet er familie. Kan man være familie uten å kjenne hverandre, og har man egentlig noe felles annet enn å være i slekt?

Nok en godt skrevet bok med bra driv, og interessante betraktninger.

Har lest en god del bøker av Matre oppgjennom årene, både enkelstående bøker og bøkene om Bengt Alvsaker. Har ikke likt alle bøkene hennes, men de fleste og synes Uvigslet jord i skrivende stund, er hennes beste hittil.

Skrudd opp spenningen i serien med noen hakk
De andre bøkene om Bengt Alvsaker er Skinnet bedrar og Iskald. Iskald er nok boka jeg liker minst i denne serien så langt. Syntes ikke temaet var spesielt interessant å lese om. Men det var det i Uvigslet jord. Det meste av handlingen var medrivende og engasjerende, selv om begynnelsen var vel rolig og avslutningen hadde en avslutning jeg ikke har spesielt sansen for. Bortsett fra det, er dette en god krim, som er verdt å sjekke, og bøkene kan også fint leses frittstående, siden bøkene inneholder bakgrunnshistorier om hovedpersonene. Men det spørs jo hva man foretrekker som leser. Personlig er jeg ikke så nøye når det gjelder krimbøker. De kan fint lese uavhengig av hverandre. Man skjønner sammenhengen uansett.

Cold case har alltid vært fascinerende for min del. Med dagens teknologi, er det større muligheter å finne bevis enn før i tiden. Uviglset jord inneholder også cold case. Handlingen vipper mellom 1983 og 2018. Det meste av handlingen foregår i Øystese som er stort sett et fredelig sted, men i boka kan det være et snevert sted, spesielt når det er snakk om de homofile, noe som er et tema i boka. Både når det gjelder 1983 og 2018. I 2018 gjør en kvinne grovarbeid i hagen og det er et slit. Hun får sjokk da hun kommer over noe som ligner benrester. Bengt Alvsaker og hans makker Lars, får beskjed om å dra dit for å undersøke saken nærmere. En person skal ha blitt forsvunnet i 1983. Problemet er at ingen vet om noe har skjedd ham, eller om han dro på grunn av personlige årsaker. Er det samme personen som er blitt funnet i hagen, eller er det noen andre?

Samtidig skjer det noe tragisk i politimiljøet. En nær kollega av Bengt og de andre forsvinner, og det er svært ulikt den personen det gjelder å forsvinne uten å gi beskjed. De er redde det kan ha noe med saken de jobber med å gjøre. Alvsaker får det svært travelt på jobb, og samtidig har han konfirmasjonen til Thomas å tenke på. Hvordan skal han få tid til alt?

Et sårbart tema
Vekslingen mellom 1983 og 2018 er gjort på en ryddig og oversiktelig måte. Man mister ikke tråden. Det var også spennende å lese om hvor lite ting har forandret seg når det gjelder syn på de som har en annen ledning, og dette beskrives på en troverdig og sårbar måte. Syntes at 1983 delen fikk litt mindre plass enn 2018 delen, og kunne godt ha tenkt meg å lese mer om den gjengen. Syntes det var mer drivende en politipersonen som forsvant. Det har sin viktige del i handlingen det også, selvfølgelig, men synes ofte at fortid er mer spennende å lese om enn nåtid. På enkelte områder har lite forandret seg.

Det er helt tilfeldig at jeg valgte å lese Uvigslet jord i juni, som er Pride måneden for noen. Denne tredje boka om Bengt Alvsaker og gjengen hans tar opp et aktuelt tema, er faktisk en krimbok med spenning og lett å leve seg inn i. Det eneste som trakk ned litt for meg var at 1983 delen var litt lite i forhold til den andre delen, og avslutningen var ikke helt min stil. Den ble litt for opplagt, men syntes ikke at det ødela resten av boka på noen måte. Matre beviser med Uvigslet jord at hun er en stemningsfull krimforfatter.

Fra min blogg: I Bokhylla

Oda skal på utveksling til USA. Hun ser for seg en überkul familie i California, surfing etc. Virkeligheten blir noe helt annet. Vertsfamilien består av en alenemor med 2 barn, og de bor i Oklahoma. Ikke akkurat verdens navle viser det seg.
Oda har også store forventninger til alle vennene hun skal få; helst første skoledag. Heller ikke dette slår til. Verts-søsknene overlater henne til seg selv, og Oda føler seg både rar og ensom. Heldigvis går det seg til etterhvert, men Oda må innse at USA ikke akkurat er sånn hun har sett for seg. Noe er gjenkjennbart, mens andre ting er totalt annerledes, og til tider ganske frustrerende. Hun skjønner fort at å diskutere klimaendringer og politikk er dødfødt. Når Oda forteller om velferdssamfunnet Norge, får hun null respons. De tror rett og slett ikke på henne.

En lettlest og veldig interessant ungdomsbok om det å være norsk i USA for et år. I tillegg til det å være ungdom generelt. En god leseropplevelse.

På en lekeplass i Linköping, blir en tenåringsjente funnet naken med tydelige skader. Den antatte gjerningsmannen har også rengjort henne med klorin. Jenta husker ingenting av hendelsen. En annen tenåringsjente meldes savnet. Hun skulle angivelig være sammen med kjæresten mens foreldrene var i Paris. I følge ham, treftes de ikke overhode i det tidsrommet.

Linköping er hjemsøkt av en ulidelig varme, og i utkanten av byen har en skogbrann pågått i dagevis. Malin og kollegaen Zeke, har så og si ingen spor i de to sakene, og de vet heller ikke om det er en forbindelse mellom dem. Kommer de til bunns i de to mysteriene, eller blir de også lagt i bunken for uoppklarte saker?

Forholdsvis medrivende, men synes Malins tankespinn virker forstyrrende, og unødige. Til slutt ødela alt utenomsnakket leseropplevelsen en god del, dessverre.

Enda en bok som jeg leste i 2020, og som jeg ikke rakk å skrive om samme året som jeg leste den, men har ikke mange bøker fra 2020 igjen, som jeg har lyst til å skrive om.

Er klar over at Bare rør ikke er for min målgruppe. Oss i slutten av 30-åra, men jeg liker å lese barnebøker for å følge med på utviklingen av dem oppgjennom årene, og sammenligne hvordan dagens barnebøker, er i forhold til hvordan de var da man selv var liten.

En frittstående trilogi
Bare rør er siste bok i Muldvarptrilogien. Selv har jeg ikke lest de to andre, og synes denne kan fint leses frittstående. Man blir kjent med brødrene Ellefsen og Tollef-sen. Sammen driver de et transportfirma. Denne gang får de en noe uvanlig flyttelass, og på grunn av tyngdekraft, skjer det et uhell, som gjør at flere fuglehjem blir ødelagte. Arbeidsulykke kan skje den beste, men klarer de å gjøre det godt igjen?

Dette er en svært kort bok på 50 sider, men det skjer mye på disse få sidene, mest gjennom illustrasjoner, for teksten består av få linjer og det er heller ikke tekst på hver side. Den passer godt som høytlesning før sovetid, eller for de som nettopp har lært seg å lese.

Denne gjengen består av både alvor og humor. Er Ellefsen og Tollefsen løsningsorienterte? Blir de venner med fuglene igjen?

Ingen stor fan av illustrasjonene
Ofte foretrekker jeg forfattere skriver og illustrerer selv, i stedet for at noen andre illustrerer historien deres, men denne gang, ville jeg nok likte det bedre hvis noen andre tok illustrasjonsbiten. Det blir litt stivt for meg, både linjene og fargebruken. Man blir ikke helt engasjert og stemningen er noe fraværende. Det finnes noen gode illustrastratører nå for tiden som bidrar i barnebøker, men må si at jeg foretrekker illustrasjonene i bøker fra da jeg var liten, for de føltes på en måte mer ekte.

Er som nevnt klar over at dette er en barnebok, men det bør være lov å være litt streng da, også. Personlig er jeg ikke interessert i å lese de to andre bøkene. Men er glad for å ha fått med meg denne for selv om jeg ikke ble begeistret, er det interessant å få med seg ulike stilarter når det gjelder illustrasjon og uttrykk.

Fra min blogg: I Bokhylla

Snart skal Ingrid og Jan feire sølvbryllup. Ingrid er egentlig drittlei det meste - lærerjobben, folk på trikken, de voksne sønnene som ikke løfter en finger hjemme, og hun lurer på hva som egentlig er meningen med det hele. Helst vil hun bare få være i fred, men det stilles krav til henne både her og der. Jan har dessuten fått ny jobb, og er lite hjemme, men er full av energi når han først er til stede. Så møter Jan Hanne på byen. Hun er en kollega, er 15 år yngre, men Jan har ikke "sett" henne før nå. Det ene fører til det andre, og snart må noen ta tak før alt går over styr, men hvem av dem orker?

Godt skrevet med snert, og satire. Interessant, og til tider gjenkjennende om gnisninger både hjemme og ute.

Andre bok om Agathe, som bare vil ha en vanlig familie, og å få vite hvem faren hennes er.

Agathe har blitt 16 år, og skal starte på Hartvig Nissen. Hun har kommet inn på musikklinja, og vet at hun burde være lykkelig, men skolestarten blir ikke som hun hadde tenkt seg. Kusinen i Frankrike, Madeleine, har smittet henne med melankolien sin. Selv om hun er forlovet, er ikke Madeleine lykkelig. Agathe skjønner det ikke. Hun vil skynde seg å bli voksen, så hun kanskje kan forstå både kusinen og moren. Musikermoren til Agathe bor i København med elskeren sin. Madeleine mener at Agathe må få seg kjæreste, men starten på Agathes kjærlighetsliv, blir litt for mye av det gode.
I stedet kaster Agathe seg ut i politiske diskusjoner, og hovedstadens uteliv. Kanskje hun kan forstå både venninnene og moren bedre når hun nå får litt mer erfaring.
Og hva med vennen, Leon/Knut? Kan Agathe hjelpe ham og familien til å bli det de en gang var?

Nok en medrivende bok fra Toril Brekke. Hun skriver godt, og gjenkjennende om ungdomslivet og familieforviklinger.

Har lest noen stødige debutbøker allerede i år, og Knokkelstøv av Anders Moe, er en av dem.

Knokkelstøv var en bok jeg skulle lese i mai, men så langt rakk jeg ikke siden jeg leser i vanlig tempo, og noen ganger kommer andre bøker i veien. Å velge en bok å lese er omtrent umulig, når man har lyst til å lese alle bøker man kommer over. Men nå i juni fikk jeg soset meg til å lese Knokkelstøv etter å hatt den den ulest i noen måneder.

En spesiell, liten bok
Denne boka har vært litt synlig, men ikke nok, og fortjener mer oppmerksomhet enn det den har fått, spesielt hvis man vil ha lettlest krim. Boka er på bare 207 sider, men på de få sidene, rekker Moe å skape et helvete. Den er om en far som omtrent har vært fraværende i Tinas liv, som er tenåringsdatteren hans. Han store kjærlighet, Lise, og Tinas mor, dør i en ulykke, og sammen må de klare seg alene. Han har ikke vært mye til far eller sammen med familien, for han har hatt sine oppdrag. Tina vet ikke helt hva han er eller hva jobben hans går ut på, men hun vet at det er noe han ikke burde gjøre, og noe som er risikabelt. Begge to er forbanna og reagerer på sorg på forskjellig måte. Hun liker å teste ham, mens han knasker piller for å dempe angsten. Han vil ut av miljøet han har vært i de siste årene, for å være der for Tina og tenke på hennes sikkerhet. Han vil ut av alt for å skape et vanlig liv før det er for sent. Men å slutte i hans jobb, er ikke det samme som å slutte i et vanlig yrke. Må han gjøre opp for seg, eller kan han bare valse ut og gjemme seg? Kommer det alltid til å være et siste oppdrag?

Har sett mange filmer om karakterer som er i torpedomiljøet, men ikke lest så mange bøker om det. Det var kjekt til en forandring. Likte også at Moe ga Tommy noen svakheter til tross for hans truende ytre. Tommy sliter som nevnt med angst og vurderer å gå til psykolog for å endre på livet som mer ansvarsfull far, men kommer han til å gå så langt, og kommer han til å holde svakhetene hans usynlig for andre? Til tross for brutalitet og tungsinn gjennom boka, er også handlingen en god del underholdende for Tommy og også datteren, kan være morsomme på sin måte. Så det er ingen gravalvorlig bok. Torpedo er jo som kjent et feigt yrke. Personer som blir sendt for å oppsøke noen for å true og eller banke noen helseløse, så den som sender dem, slipper å gjøre det møkkajobben selv. Men samtidig er det et "yrke" som er fascinerende å lese om.

Noe amerikanskaktig handling, men klager ikke
Deler av boka føltes noe amerikansk. Spesielt tapet av den store kjærligheten og det å ofre alt for datteren. Men heldigvis var ikke dette en krim om en politimann som har en gravid kjæreste/kone som dør, og han er ute etter hevn. Det hadde i hvert fall vært typisk. Det var bare få scener og noe av stemningen som fikk meg til å tenke på denne boka mer som en amerikansk handling enn norsk. Selv om Norge ikke alltid er fredelig. Skurker er jo overalt, og Tommy er en god skurk som prøver å gjøre opp for seg og komme seg ut av det hele.

Knokkelstøv fikk meg av en eller annen grunn til å tenke på boka: Korrektur av et sorgens kapittel av Eivind Riise Hauge. Bøkene er på ingen måte like, men de hadde litt av den samme stemningen og inneholder rastløs hovedkarakter som har en god del utfordringer.

Knokkelstøv er en brutal og leken liten krimbok om forandring og det å ofre seg selv for de man er glad i.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det er en vanskelig bok å fortelle om, fordi den er så fragmentert. Den skifter stil, man er ikke alltid sikker på hvem fortelleren er. Essensen er likevel klar; liv i eksil. Fra et krigsherjet Jugoslavia til Berlin, som er Europas sentrum.
Historiene som fortelles er kvinnehistorier, og det er veldig mye interessant her. Gode beskrivelser, men den røde tråden, som visstnok skal komme, får jeg ikke helt taket på.
Boka leses i Elidas 1001-lesesirkel, der vi i juni skal lese forfattere fra Europa. Ugresic er opprinnelig fra Kroatia, men lever i eksil i Nederland.