Bokelskere.no

Her er min anmeldelse av Dødt løp. (ekstern lenke)

Jeg er godt i gang med Uro av Jesper Stein og i natt blir jeg vel ferdig med nattlektyren: Silo av Hugh Howey siden jeg har mindre enn 100 sider igjen. Etter hvert skal jeg begynne på Blodspor i Klondike av Johan B. Mjønes, og Lukk øynene av Josh Malerman. Blir selvfølgelig ikke ferdig med alle disse i helga, men blir forhåpentligvis blir jeg ferdig med Uro og Silo og fått begynt på de andre to bøkene før helga er omme.

Spent på din dom av Misery til slutt. God helg:)

Sage gjemmer seg grunnet et arr som skjemmer den ene siden av ansiktet hennes. Hun jobber om natten som baker, og lager de herligste bakverk.
I sorggruppen hun deltar i, møter hun 95 åringen Josef. De utvikler et vennskap, men så ber Josef Sage om en umulig tjeneste - han vil ha hjelp til å dø...
En sterk historie med 2. verdenskrig som bakteppe.

Sterke dikt om barndom, om foreldre som er døde, men mest om en sønns bortgang . Les gjerne mer i mitt blogginnlegg HER

Rachel tar samme tog til og fra London hver dag. Fra togvinduet observerer hun de samme husene hver dag, og føler hun blir kjent med noen av de som bor der. Et av parene, "Jason" og "Jess", blir hun ekstra opptatt av, og en dag ser hun noe hun nok ikke skulle ha sett..
Spennende utgangspunkt for en kriminalroman, men dessverre for meg er verken personene eller handlingen i denne boka god nok. Kanskje var det de høye forventningene jeg hadde til boka som gjorde at jeg ble skuffet? Helt ok krim og terningkast 4 ble i alle fall min konklusjon på denne.

I juni har jeg lest 4 bøker, og gitt en av de terningkast 6; Sin egen herre av Halldór Laxness. Tett bak den kom Mi briljante venninne av Elena Ferrante.
Ikke like imponert over Piken på toget av Paula Hawkins, dessverre, men kanskje fordi den har blitt skrytt opp i skyene, og jeg derfor hadde for høye forventninger.
En bok jeg føler jeg kastet bort tid på denne måneden er Den andre historien av Tatiana de Rosnay, og jeg kunne gjerne vært for uten å ha lest den. Men silter litt med å ikke lese ferdig bøker jeg begynner på..

Boka "Profetene i Evighetsfjorden" ble jeg fristet til å lese nå! :) Det er det som er så kjekt med denne tråden, at man kan finne nye og spennende titler man ellers kanskje kan gå glipp av :)

Her er min anmeldelse av Djevelens giftering (ekstern lenke)

God bok av en utrolig sterk jente.

Den usynlige mannen fra Salem er første bok i en ny politi krimserie.

Og i hovedrollen har vi Leo Junker. Han er egentlig politimann, men for tiden er han suspendert. Han bor i etasjen over et herberge, og tilværelsen hans er ganske dyster. Han har gått ned i vekt og har sine indre demoner å slite med som alle andre politimenn i krimsjangeren har ... En natt våkner han av bråk, og det viser seg at det nettopp har skjedd et mord. I samme bygg som han bor i, nærmere bestemt i underetasjen der herberget er, og selv om Leo er suspendert, klarer han ikke å holde seg 100 % unna ...

Dette er nok en bok som har blitt skamløst rost, og boka fikk Svenska Deckarakademins pris i 2013. Hvorfor, det skjønner jeg ikke, for Den usynlige mannen fra Salem kjedet meg. Dette var nok en typisk krim med ulykkelig politimann som sliter med sine indre demoner og som prøver å få livet på rett kjøl. Ikke noe nytt der i gården, og mordsaken var heller ikke noe nytt. For å være helt ærlig strevde boka med å holde på interessen min og derfor var jeg lettet over at boka var på bare 285 sider. Det er ingen tvil om at forfatteren har stor skriveglede, men det er bare så synd at boka ikke bringer noe nytt i krimsjangeren. Hvor mange ganger har jeg ikke lest denne historien før? Deprimerte purk som er suspendert, men som likevel ikke klarer å holde seg unna jobben sin. Det er skrevet tusen ganger før.

Det er ikke meningen å være sur og grinete, men en krimbok skal være spennende, dyster, og vekke nysgjerrigheten på en eller annen måte, men det eneste denne boka innehodlt, var dysterhet. Og dysterhet liker jeg for jeg er en ganske dyster person selv, men hverken karakterene i boka eller handlingen interesserte meg noe særlig. Det føltes som jeg leste boka av ren høflighet og det er ikke gøy. For som kjent avbryter jeg ikke bøker, det har jeg ikke samvittighet til, men aner ikke hvor mye jeg måtte tvinge meg gjennom denne boka for å bli ferdig med den og da er ikke lesing gøy, og synd å oppleve lettelse når man er ferdig med en bok, men det opplevde jeg dessverre med denne.

Istedet for at dette blir et eviglangt sytekor fra min side, velger jeg å skrive en kortere anmeldelse enn det jeg gjør til vanlig. Jeg trenger jo ikke å gjenta meg hvorfor jeg ikke likte boka så velger heller å holde dette kortfattet. Men kort og greit. Boka kjedet meg, det ble for lite handling, handlingen har vært gjentatt mange ganger før i krimsjangeren og karakterene i boka var heller ikke direkte forfriskende å lese om. Så dette blir nok den siste boka om politietterforsker Leo Junker for min del. Beklager ...

Denne fikk terningkast 6 fra meg også. Historien var meget god og spennende, og boka hadde et godt driv med troverdige karakterer. Hadde ikke lest noe av Lars Mytting tidligere, men nå står Vårofferet på lista mi over bøker jeg skal lese. Håper den også er god :)

Denne gangen måtte jeg ha et par ekstra dager på å fullføre lesesirkelboka. Jeg har rett og slett hatt det litt hektisk, men nå er jeg "endelig" i mål. Skriver endelig i anførselstegn, da jeg gjerne skulle ha lest mer om disse menneskene på Island. Dette har vært en lærerik bok, både i forhold til å bli bedre kjent med det Islandske landskapet, men også kulturelt og historisk, da jeg hadde lite kunnskaper om Island fra før av. I tillegg til dette synes jeg historiefortelleren Laxness er utrolig dyktig! For noen beskrivelser av landet, for noen spennende karakterer! Jeg fryktet denne boka skulle bli vanskelig og tung og lese, og litt derfor valgte jeg også å foreslå den for lesesirkelen. Det er alltid godt å lese andre sine opplevelser av en bok, og det har vært svært nyttig å lese innleggene som er kommet i denne tråden underveis mens jeg har lest.

Bjartur er jeg litt usikker på hva jeg synes om. Han er en hardtarbeidende og kunnskapsrik mann (om det han interesserer seg for i alle fall), men samtidig litt vel opptatt av disse sauene sine. Disse fremstår jo fort som viktigere for han enn det meste andre i livet hans. Kanskje ikke så rart heller, når han er så opptatt av å være sin egen herre, og hans vei mot det målet er gjennom å drive med sau. Heldigvis er det antydninger til kjærlige følelser hos han også. Jeg fikk inntrykk av at forholdet mellom far og datter var et relativt godt forhold, og heldigvis finner de også tilbake til hverandre til slutt. Historien til Asta ble jo vond og sår, for ei jente som søkte sånn etter kjærligheten. Fikk veldig sansen for henne, så det var kanskje hennes historie som gjorde sterkest inntrykk på meg. Synes også det var trasig for den ene sønnen som ikke rakk Amerikabåten.. og selvfølgelig Helgi som gikk seg bort. Mange triste skjebner i denne boka.

Bjartur får etter hvert et ganske enkelt forhold til døden, virker det i alle fall som. Han begraver både koner og sønner, uten at det betyr at han var alt for redd for å miste en til. Tenker da på sønnen han "ofret" til kampen mot slutten av boken. Nå vet vi ikke hvordan det gikk der, men mener Bjartur tenker at han har mistet så mange sønner at en til ikke har så mye å si? Men så viser han likevel kjærlighet da han dagen etter ønsker å ta han med seg hjem (selv om han ikke gjør det, men da fordi han føler sønnens kameratskap med de andre guttene er noe positivt for sønnen). Det som redder karakteren Bjartur for meg, er at han etter at Asta er forsvunnet kveder dikt til henne, og at han til slutt henter henne hjem igjen. Det gjorde at jeg kan se meg ferdig med boka, selv om jeg veldig gjerne skulle lest hva som skjedde videre :)

En del ting synes jeg likevel var litt pussig. Spesielt det at han sendte den siste kona si på dør, hun som lagde den beste kaffen, og i tillegg fikk all maten til å smake bra. Det må jo være en kunst, med tanke på det de spiste! Kunne ellers tenkt meg å fått enda mer historier om gjenferdet/spøkelset som skaper så mye ugreie på Sumarhus. Jeg har ennå ikke bestemt meg for om denne boken får terningkast 5 eller 6. Den må synke litt mer inn først, før jeg konkluderer :)

Dette var en utrolig spennende bok og helt fantastisk lest på svensk av Angela Kovacs. En slik psykologisk thriller som jeg liker. Det ante meg nok hvilken vei det bar når det nærmest seg slutten, og jeg fikk riktignok bekreftet hvem forbryteren var. For det skjer forbrytelser i denne boka, det kan jeg røpe, men hva og hvem er ganske så uklart og forvirrende en lang stund. Her er mange tråder og mange som kan ha noe å skjule, og stakkars Rachel med sin alkoholisme og blackouts, samt nitidige innblanding går heller ikke fri for mistanker. Boka er bygd opp med tre kvinners fortellerstemmer, hovedperson Rachel, Anna og Megan, og livet kretser rundt deres menn og eks-menn. Anbefales på det sterkeste! (svensk på lydbok er ikke noe problem, det er faktisk nydelig å høre på).
Og til dere som mener denne er litt lik Gillian Flynns Flink Pike, så er jeg ikke enig i det. Denne er bedre og litt annerledes. Jeg fikk mer assosiasjoner til Watsons Før jeg sovner, faktisk.
(hørt på lydbok, Storytel, svensk utgave)

Ja, å være syk er ikke gøy, i hvert fall ikke i lengden. Det er ikke noe jeg har bestilt og utredning tar dessverre tid. Det å fylle opp ventetiden som er verst og det er ikke mye jeg kan gjøre selv heller siden jeg fungerer på "halv maskin" og knapt nok det. Men, men, får bare holde ut på en eller annen måte.

Så bra å høre at du liker Misery så godt. Den er fantastisk god. Skikkelig ekkelt psykologisk spill denne Annie spiller i den boka, hehe. Så du kan vente deg flere overraskelser fra hennes side.

Jeg er januarbarn og skulle da sikkert ha likt vinteren best, men høsten har alltid vært min favorittårstid. Syns den årstiden er mer levende med masse farger, skumringstid, vind og regn. I like it. Bare synd at høsten bruker å være så kort på en måte. Men, men. Beklager for sent svar, men har vært offline et par dager.

Jeg prøver også å lese selv om jeg ikke alltid er i lesemodus. Av og til må jeg prøve å glemme mitt dårlige humør selv om det er nesten nytteløst. Lei av å være pasient (det blir man bare sur og gretten av). Å være sykmeldt og arbeidsledig i lengden er ikke til å anbefale. Er så lei at jeg har ikke ord for det. Lei av å leve et tomt liv mens andre oppgraderer seg med det ene og det andre og har et forholdsvist et innholdsrikt liv. Urettferdig. Så jeg får bare klamre meg fast til bøkene så jeg ikke mister fatningen helt.

Jeg leser ennå i Kjære søster av Rosamund Lupton. Regner med å bli ferdig med den enten i kveld eller i morgen (har mindre enn 100 sider igjen), og jeg vil bli fortest mulig ferdig med den for jeg hater bøker med graviditet i fokus. Det synes jeg bare er kjedelig og irriterende. Og jeg har så vidt kommet i gang med SIlo av Hugh Howey. (Den leser jeg om natten. Har alltid en stuelektyre og en nattlektyre slik at jeg slipper å bære bøkene overalt og greit med litt veksling). Når jeg blir ferdig med stuelektyren Kjære søster, skal jeg begynne med Uro av Jesper Stein.

Kos deg med Misery av Stephen King. Leste den for mange år siden og husker jeg likte den veldig godt. Dama i boka: Annie Wilkes er jo splitter pine gal:)

Her har det vært oppholds i en uke før det begynte å regne i dag, men det gjør meg ikke noe. Jeg er jo mer høstmenneske enn sommermenneske og har fullstendig isolert meg uansett hvordan været er. Går kun ut for å hente posten, kaste søpla og fylle opp fuglehuset. Ellers er jeg stort sett inne i all slags vær.

Meget spennende og velskrevet krim av Vidar Sundstøl. Vi befinner oss i Telemark, med mysterier knyttet rundt en stavkirke og gamle sagn. En kriminelt god røverroman. Les gjerne mer i mitt blogginnlegg HER

Hyperspennende førstebok i en serie fra Gran Canaria. En skikkelig røverroman, lettlest og god underholdning. Artig med alle stedsbeskrivelsene siden jeg har vært en del på øya. Les gjerne mer om hva jeg mener i blogginnlegget mitt HER.

En solid krim om en kvinne og hennes barn som har fått hemmelig adresse og ny identitet på grunn av en voldelig eksmann. Han har fått ferten av henne og står en dag på tunet. En kompleks krim rulles opp. Jæger har skrevet en meget spennende og solid krim, godt håndverk. Les gjerne mer om boka i blogginnlegget mitt HER

Noen forfattere blir for opptatt av beskrivelser og sted, og glemmer selve spenningen. Det blir jeg litt oppgitt over.

Vi befinner oss i Trondheim i 1942, under okkupasjonstiden. Politibetjent Gabriel Navarseth er for tiden under hardt press. Han jobber med en forsvinningssak og han samarbeider med det tyske sikkerhetspolitiet siden han kan flytende tysk. Men å kunne flytende tysk har også sine konsekvenser. Det gjør til at folk er litt usikker på hvilken side han egentlig jobber for under denne spesielle tiden. Hans kolleger blir mistenksomme, og han er på lista til det norske Statspolitiet. Men er det noen grunn til det? I mellomtiden har Gabriel sine indre demoner å kjempe i mot. Han er godt gift, men også hemmelig forelsket i en annen (og ikke i hvem som helst), og vet han hva han er god for? Hører han til rett side av all ting eller har folk grunn til å være mistenksomme?

Det er lenge siden jeg har lest historisk krim. Det tror jeg ikke har gjort siden jeg leste Agatha Christie og det er flere år siden. Og det var også noe nytt å lese historisk krim fra Trondheim, som er min nærmeste by hvis man ser bort i fra Orkanger. Orkanger fikk jo bystatus i fjor, men det greier jeg bare ikke å ta alvorlig, så jeg ser fremdeles på Trondheim som min nærmeste by. Jeg er også godt kjent i Trondheim. Det tar bare en halvtime med bil/buss å komme seg dit og i tre år pendlet jeg dit omtrent hver dag da jeg selv var student og gikk på Dragvoll. Så jeg er ganske godt kjent i Trondheim, i hvert fall godt nok kjent til at jeg vet hvilken gate ligger hvor og at jeg kan huske på hvordan den og den gata ser ut når den er nevnt, så det var ikke vanskelig å se for seg stedene fra Trondheim som ble nevnt i boka. Men det som irriterte meg litt og kanskje mest med boka var at jeg tror forfatteren var for opptatt til å nevne hvilken gate/sted i Trondheim karakterene hans befant seg i istedet for å konsentrere seg om selve handlingen og spenningen. Derfor gikk ting så altfor tregt. Spesielt etter min smak. Det blir for mange gatenavn nevnt og det blir litt kjedelig og irriterende i lengden.

Jeg fikk litt sansen for Gabriel Navarseth, men også han er en typisk politibetjent som tæres av sine indre demoner, prøver å holde på fasaden, men hvor lenge holder det? Så det var ikke akkurat noen nyskapende bidrag i krimmen. Men det jeg likte med Sovende hunder, var tiden den var satt til og at handlingen lå litt "lokalt". Det er ikke ofte jeg leser krim fra 2. verdenskrig, så det skal forfatteren ha ros for. Istedet for å lage enda en moderne krimbok med en fyllik som politibetjent, valgte han å sette 2. verdenskrig inn i bildet og la politibetjenten ha andre indre demoner istedet. Men resten synes jeg dessverre blir fort typisk krim. Personer som føler seg splittet. Hvilken side jobber personene på? Og jeg synes desverre ikke det var mye med boka jeg syntes var interessant. Det var mer tørrlesing enn fornøyelig lesing. Boka ble for "tung" og saktegående. For mye beskrivelser av personer og steder at det overdøver selve spenningen. Det er synd.

Beklager at dette ble en kort og noe skuffende anmeldelse fra min side, men Sovende hunder var bare ikke den boka jeg hadde håpet på den ville være. Den hadde et godt utgangspunkt som jeg hadde sansen for, men dessverre så dalte det bare nedover og nedover. Det ble for mye beskrivelser enn action for min del. Det er den nærmeste forklaringen jeg kan komme på hvorfor boka ikke falt helt i smak.

PS: Dette er første bok om Gabriel Navarseth.

Da har jeg lest min første bok av Marit Kaldhol. Hun skriver vakkert - denne har en trist historie, men den er kanskje ikke uten håp - eller: man klynger seg til håpet så lenge det er liv. Mer om denne i Reading Randi

Lest totalt 8082 sider 2015