Bokelskere.no

Viktor bor i Kiev sammen med pingvinen Misja, som han adopterte da dyrehagen måtte kvitte seg med en del dyr. Pingvinen er ganske dyster til sinns, og Viktor tror den lider av depresjon. Viktor er ikke akkurat noen spillopper selv, men da han får et lukrativt jobbtilbud, lysner tilværelsen noe. Jobben går ut på å skrive nekrologer. Disse skal arkiveres til det er bruk for dem, og Viktor synes at det hele går lekende lett, men når flere av personene han skriver om dør som fluer rundt ham, aner han ugler i mosen.

En annerledes historie med både humor, veldig dysterhet og spenning.

Meget spennende krim av Frode Granhus igjen. Han makter å stadig skape nye plott uten å gjenta seg selv. Godt språk, smart plott, særs gode miljøskildringer. Mer i min omtale HER

Her er min anmeldelse av Mere blod (ekstern lenke)

En kvinne møter en ukjent mann på togstasjonen. Hun blir med ham hjem - for å prate. Hun må tømme seg, og det er kanskje lettere å tømme seg til en fremmed?
Gjennom kvelden og natten forteller hun om forholdet hun har hatt til en tidligere lærer - da hun selv var elev.
Etiske tema som abort og kvinners synd og manglende rettigheter for noen tiår siden, kommer godt fram.
Les og bli engasjert!

Jeg kan høre både på black metal og rock uten å miste konsentrasjonen, så det går helt fint:)

Jeg er en sånn type person, at jeg må høre på musikk for å klare å lese. Føler vel at det er da jeg klarer å stenge ute omgivelsene rundt meg, og har i sommer hørt på en liste fra spotify, som heter Slow Down. Hva må du høre på når du leser, om du er den typen? Eller hva må til for at du kan lese en bok?

Eventyrlig bok for ungdom. Fascinerende samspill mellom menneske og hund ...

På ungdomsskoletiden leste jeg stort sett Stephen King bøker (min store forfatterhelt), men jeg leste også en del Jack London bøker som er kjent for sine villmarksromaner. Hvem ønsker vel ikke å forlate sivilisasjonen en gang i blant, drite i alt og alle og bare være i ett med naturen? Jeg hadde mest sannsynligvis rotet meg bort eller omkommet ved et uhell etter kun en dag, men det er jo lov å drømme. Bare flykte ut i naturen og aldri komme tilbake. Det er jo en spennende tanke.

Forfatter Johan B. Mjønes er opprinnelig fra en av mine nærmeste "byer" Orkanger, men er bosatt i Oslo. Han skriver bøker for ungdom. Blodspor i Klondike handler om en gutt som drar til USA og deltar som verdens yngste deltager i et hundesledeløp. Hundesledeløpet er i Alaska og Leif, til tross for at han bare er en ung tenåring, har gjort mange forberedelser til løpet, og har jobbet med hundene i lang tid.

Underveis i løpet møter Leif og hundene på mange ufordringer, og boka tar opp et aktuelt tema; nemlig global oppvarming, og hvordan det kan gå begge veier. Hvordan det kan ødelegge for mennesker, dyr og natur. Og Leif møter også på enda større farer som kan sette livet hans på spill når han kommer over noe helt spesielt ...

Jeg har aldri lest noe av Johan B. Mjønes før, og selv om Blodspor i Klondike er bok to i trilogien om Leif, kan den fint leses som enkeltstående. Jeg følte ikke at det var noe som "manglet" selv om jeg ikke leste første bok. Man føler seg ikke "lost" av den grunn.

Det som irriterer meg litt angående ungdomsbøker generelt er at det nesten alltid må inneholde en kjærlighetshistorie. Skjønner jo at det er spennende å lese for ungdom, men synes at kjærlighetsdelen var både unødvendig og malplassert i denne romanen. Det hørte ikke på en måte med, og historien var bra nok som den var uten denne kjærlighetsdelen.

Blodspor i Klondike er en bok med mye action, og det er godt å lese en ungdomsbok som ikke inneholder vampyrer eller karakterer som har magiske krefter. Har ikke noe i mot å lese slike bøker, for det leser jeg mye av, men av og til er det greit å lese noe helt annet, blant annet en roman fra villmarken som kunne ha hendt i virkeligheten.

Ps: Yndlingshunden til Leif heter Buck. En hund i Jack Londons "The Call of the Wild" heter også Buck.

Herlig persongalleri!

Etterforsker Axel Steen røyker hasj på fritiden og skjønner ingenting da hans kone velger å forlate ham fordi han har vært så opptatt med seg og sitt. Sammen deler de foreldreomsorgen over datteren. En kveld er det opptøyer utenfor vinduet hans (han bor i sentrum av København). Det oppstår opptøyer etter politiets razzia mot Ungdomshuset. Senere blir en mann funnet drept på en kirkegård i nærheten, og Axel Steen blir satt på saken.

Det er som regel to etterforskertyper i krimbøker og det er den som er heavy alkoholisert og den som tar dop. Det er sjeldent man leser om etterforskere som lever et typisk a4 liv. De lever gjerne mørke og ikke minst, ensomme liv. Axel Steen er en av dem. Han er en fyr som røyker hasj, og han er også den i arbeidsavdelingen som skiller seg ut ved å gå sine egne veier. Han har sine egne måter å løse ting på, og driter i hva andre tenker og mener om ham, selv om det ofte fører til problemer ...

Er det en sjanger jeg har lest mye av så er det krim. Det har jeg lest så lenge jeg kan huske. Jeg liker sjangeren, men samtidig kjenner jeg at jeg er litt "lei" av den. Samtidig klarer jeg ikke å holde meg unna. Noen krimbøker klarer å skille seg ut, mens andre blir fort like. Det jeg hadde sansen for angående Uro var hovedrollen Axel Steen. Han er en av de tøffeste jeg har lest om på lenge innen krimsjangeren. Han er en fyr som tar i mot mye dritt, men han er vant til det og lever livet sitt som før likevel. Selve politisaken var ikke det mest spennende jeg har lest. I denne boka var det persongalleriet som fenget mer enn saken, og det gjorde ikke noe. Man vil bli bedre kjent med persongalleriet for den består av veldig forskjellige personligheter.

Uro er en av de bedre krimbøkene jeg har lest i år takket være fargerik etterforsker og interessante personer som dukker opp i livet hans. Selv om boka virker stor, er den veldig lettlest og engasjerende. Dette er første bok i en dansk politi krimbokserie, og jeg vil gjerne få med meg neste bok i denne serien.

Jeg har hatt langhelg de siste årene:)

I forrige uke leste jeg hele fire bøker og denne uka har jeg ikke lest ferdig en eneste bok. Grunnen er at det er umenneskelig varmt her i trøndelag. Jeg kommer aldri til å bli noen sommermenneske. Så nå venter jeg på en lang og kjølig høst. Det er min absolutte favorittårstid. Synes høsten har mer atmosfære:)

Så jeg leser i Der regnet faller av Catherine Chanter og Den ubehagelige sannheten av William Landay. Hvis jeg overlever denne varmen og får til å øke konsentrasjonen, begynner jeg på Djevelens giftering av Vidar Sundstøl.

Håper at både formen din og leseformen blir bedre. God helg:)

Har lest noen gode dystopier i mitt liv. Fluenes herre er ikke favorittboka, men den er den beste jeg har lest innen dystopisjangeren så langt. Grunnen til at jeg er skeptisk til dystopier? De har en tendens til å være veldig like ...

Silo er en bok som er litt "komplisert" å forklare. Tenk deg å bo under jorden i en slags silo som består av over 100 etasjer. Den eneste utsikten til verdenen utenfor er gjennom en skjerm. Ingen har lov til å forlate siloen (bortsett fra når de straffes), og innenfor siloen er det mange intriger. Hvem styrer og egentlig er leder(e) over siloen og hvem kan stole på hvem? Og er verden utenfor så giftig som mange hevder at den er, og er det sant at alle dør hvis de på en eller annen måte klarer å komme seg ut av siloen? I denne siloen er det selvsagt noen som er nysgjerrige på hva som befinner seg i verden utenfor, og setter seg selv i fare for å gjøre noe andre ikke har klart å gjøre før, nemlig å prøve å komme seg ut.

Som sagt er dette en bok som er litt "vanskelig" å forklare på en fornuftig måte, for dette er en dystopi blandet med en liten dose science fiction og da kan jo alt skje. Så beklager hvis denne anmeldelsen ikke gir noen mening. Silo er en bok som er høyt elsket av mange og som har stor fanskare, og som vanlig blir jeg jo både nysgjerrig og samtidig skeptisk når en bok får mye oppmerksomhet. Som regel har jeg ikke likt bøker som har fått mye oppmerksomhet, mens noen få bøker har fortjent oppmerksomheten, men det er ytterst få ... Som vanlig måtte jeg da få med meg denne for å se hva denne begeistringen handlet om. Selv om dystopier ikke er min favorittsjanger så hender det seg at jeg leser noen av dem, og denne var slett ikke verst. Den hadde et godt utgangspunkt som vekker oppmerksomhet og som består av spennende karakterer.

Men jeg ble nok ikke så overbegeistret som mange andre lesere over denne boka. Jeg likte den og konseptet var fascinerende, men det jeg har problemer med dystopier blandet med science fiction er at ting ofte blir overforklart. Man får servert nesten alt med teskje og det er unødvendig. Det dreper spenningen og drivet boka fortjener.

Silo er første bok i en trilogi, og om jeg skal lese resten av trilogien gjenstår å se. Jeg har ikke bestemt meg ennå. God førstebok for all del og mange interessante karakterer som man blir nysgjerrig på, og mange spennende scener oppstår, men savnet mer flyt og driv uten alle mulige forklaringer rundt settingen som man allerede har forstått for lenge siden.

Alice, Howard og de to små døtrene har nylig flyttet til et gårdsbruk i Wisconsin, men familien blir uglesett av naboene. Alice har kun en venn, Theresa, og denne dagen er det Alices tur til å passe Theresas barn i tillegg til sine egne. Det er en varm dag, og bading står på programmet. Mens Alice leter etter badetøyet sitt, leker de 4 barna i stuen, men da Alice kommer tilbake, har et av Theresas barn forsvunnet. Noe senere blir lille Lizzie funnet druknet i tjernet på eiendommen.

Utrolig interessant tema om hvordan en persons uttalelse kan få snøballen til å rulle.

Enig med deg her - ikke nødvendig med all verdens action nei, heller ikke all spekulativ vold som vi overdynges med.

Her er min anmeldelse av Menneskebarnet (ekstern lenke)

Granhus har greid det igjen. Jeg føler meg mørbanket etter å ha blitt holdt i ei skrustikke av forfatteren, bare et kapitel til, bare et.... vanskelig å legge fra seg. Man blir sugd inn i historien fra første side. Tror man vet løsningen, men blir lurt på ville veier flere ganger, får å få den endelige løsninga på de siste sidene. Grøssende god lofotkrim! Rino i mitt hjerte, selv med hockysveis. (og nå muligens også Guro i livet sitt).

Her er min anmeldelse av Stjerner over Mørke under (ekstern lenke)

Boken handler om Rachal som er på et tungt stadie i livet, hvor hun ofte ender med å drikke seg full og får hukommelsestap. Hun tar toget til london hver dag for å dra på jobb. På disse togturen lager hun sin fantasihistorie om de som bor der, hun gir de navn og egenskaperr. Rachel drikker seg ofte full, og får hukommelsesproblemer, en dag er hun på feil tid til feil sted, og når hun ikke klarer å huske, så kommer fulleangsten. Rachal begynner å bli redd for hva hun har gjort, og prøver å få hukommelsen tilbake. Det tok litt tid og komme inni historien, men når ting begynner å skje, øker spenningskurven i takt med historien, og jeg klarte ikke legge den fra meg. Dette er en god bok, hvor forfatteren har en god, engasjerende og formidlingsevner, som gjør historien levende og bra.

Liza er 18 år, bor sammen med den alkoholiserte moren, og jobber på fabrikk. Liza er populær blant både store og små i nabolaget. Hun er kjæreste med Tom, men alt forandres den dagen Jim flytter til Lambeth med familien.
Liten og lettlest bok, men litt tam for min del.

Dette er sagaen om Arthur, Guinevere, og Lancelot gjenfortalt av Undset.

Handlingen i boka er lagt til Olav den Helliges tid, og er skrevet i sagastil.
Viga-Ljot legger sine øyne på vakre Vigdis, og også hun liker det hun ser, men da Ljot voldtar henne, vendes kjærlighet til hat. Vigdis får en sønn med Ljot, men hun setter ham ut i skogen, for hun kan ikke tåle ham. Heldigvis følger tjenerfolket med, og redder gutten, og etter hvert tar Vigids ham inn i varmen. Vigdis snakker nødig om faren som gutten så gjerne vil vite noe om, men Vigdis røper seg til slutt.
Interessant og annerledes fra Undset.