Bokelskere.no

Jeg flytta til Trondheim i 1992, til min mor som bodde i nærheten av Tempe, og Stavne bro, der det andre drapet ble begått. Det var en sterk uhygge omkring dette området, og jeg ville aldri gått alene over Stavne bro i tussmørket. Selv i dagslys, med flere med meg, var det uhygge rundt dette stedet 15 år siden drapene ble begått. Jeg tror ikke at Trondheims befolkning følte seg overbevist om at rette drapsmann ble tatt.
Noen år senere leste jeg en artikkel i et ukeblad om Fritz Moen, som jeg husker godt selv den dag i dag. Den beskriver en mann med sterkt nedsatt hørsel, nærmest døvstum, handicappet med en arm som umulig kunne ha begått de drapene han ble beskyldt for. Fritz Moen var et tyskerbarn, et uønsket barn, som var uønsket av moren, og ble satt bort. Han hadde ingen familie, og besøkte moren et par ganger, ved hjelp av andre, og som svar på spørsmål på hva moren hadde gitt ham svarte han: Et speilegg. Moren ønsket ikke kontakt med ham. Fritz var et ensomt barn, men ønsket kontakt med andre spesielt damer, derfor begynte han å blotte seg. Han ble derfor et lett offer for politiet som ville finne en syndebukk for de to bestialske drapene 1976-1977.
Det som kommer fram i denne boka av Tore Sandbergs grundige etterforskning er at Fritz Moen blir utsatt for sterkt press fra politiet for å komme med en tilståing. Politiet påvirker han til å få de svarene de ønsker, de justerer tid og sted for drapene for å få det til å "passe" med at det kunne være Fritz Moen. Det er ikke bare politiet som svikter Moen, men rettsinstanser som svikter han i ledd etter ledd... Dette er en politi- og rettskandale uten sidestykke i Norsk rettshistorie, selv om Fritz Moen ikke er den eneste som har blitt utsatt for et justismord. Sterk og vond lesning, men bør leses

Så gøy:)
Jeg er veldig dårlig på å lese etter sesonger, men noen bøker må bare leses i jula. Og julebøker må lese i desember, aldri ellers. Jeg kan godt vente et år med å lese en bok på våren, som omhandler sommeren. Som jeg da gleder meg til og savner. Men det er ikke noe jeg tenker på. Men leser jo veldig mye krim- og det synes jeg passer hele året:)

Tidligere i høst leste jeg Dunkle fortellinger. En liten novellesamling med grøssere for store og små som nylig ble utgitt.

Jeg er nok ikke i målgruppa, men jeg er jo helt syk etter horror eller skrekk som det heter på norsk, og da bryr jeg meg ikke så mye om målgruppe. Dessuten gjør slike bøker meg veldig nostalgisk. Jeg likte horror allerede som liten. Leste både horror for voksne og slike novellesamlinger som denne. Så Dunkle fortellinger gjør meg litt nostalgisk da jeg alltid var på jakt etter slike bøker som liten.

God balanse med tekst og stemningsfulle illustrasjoner
Har hørt om Wexelsen, men har ikke lest noe av henne tidligere og i samarbeid med illustratør Jens Kristensen har de laget en koselig og morbid liten samling med tankefulle grøsserfortellinger. Dunkle fortellinger består av sju fortellinger i forskjellige lengder, og Kristensen bidrar med stemingsfulle og fargeløse illustrasjoner som beskriver disse historiene veldig godt.

Dunkle fortellinger er som nevnt en bok som består av sju fortellinger og jeg leste en for hver dag for å bruke litt tid på den. Noen av de samme karakterene dukker opp i forskjellige historier, fordi historiene foregår på samme sted, nemlig i Dunkel. Historiene er veldig fargerike og varierte. Historiene er blant annet om en forsvunnet katt, mystiske epler, tannlegeskrekk og mye mer. Liker at disse fortellingene er en blanding av hverdagsliglivet og det surrealistiske. Det er ingenting som er helt trygt.

Passer fint som Halloweenlesing
Wexelsen skriver godt og presist, spesielt med tanke på hvor korte disse fortellinge er, og illustrasjonene av Kristensen er med på å bidra det visuelle og det dystre. Som voksen leser er ikke disse fortellingene skumle eller overraskende, men det er snart Halloween og Halloween som er min favoritttid i året, er jo kjent for å være forutsigbar. Det er det som er sjarmen med denne feiringen. Så det gjorde ikke noe at fortellingene var forutsigbare. Som voksen syntes jeg de var underholdende, mørke og nostalgiske. Denne boka passer godt å lese i denne mørke og kalde årstiden enten alene eller som høytlesing før noen skal sove, eller lese den sammen som familie. Likte også godt at illustrasjonene var fargeløse og detaljerte. Det løftet opp historiene et hakk.

Dette er en smal bok med mye steming og morbide historier, som kan hjelpe å få unge lesere til å komme i den rette Halloween stemningen. Det er også en fin bok for de unge som er nysgjerrige på å lese noe og lære mer om denne sjangeren. Terningkast fire for fortellingene og terningkast fem for illustrasjonene.

Mine tre favoritthistorier er: Nereida, Sørgefuglene og En helt vanlig gutt.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Vigmostad&Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)

Pete jobber i Kystvakten og en dag redder han Beth, som har hoppet fra broen. Han føler en umiddelbar nærhet til henne, og blir raskt dratt inn i familien hennes, som er litt av en gjeng. Pete har selv en mørk hemmelighet, og den eneste som kjenner den, vendte seg fra ham i avsky.

Forholdsvis forutsigbar med litt i overkant mye drama på alle kanter.
I tillegg virker oversettelsen å være elendig, og den burde hatt en ny runde i språkvasken, b.l.a grunnet navn brukt på feil sted etc

Absolutt ikke på høyde med Samartins tidlige utgivelser, dessverre.

Forfatteren er født på Sri Lanka, som er farens hjemland. Moren er japansk. De første leveårene bodde de på Sri Lanka, noe han husker lite av. Hans første minner er fra Japan, der familien bodde fram til han var seks år. Neste stopp ble Norge og Ås.
Boka omhandler forfatterens møte med landet langt nord. Ås viste seg å være et godt sted å vokse opp. Selv om familien var annerledes enn resten av innbyggerne på 80-tallet, var det på en måte mer nøytralt enn det Sri Lanka og Japan hadde vært. I Japan var de for mørke, på Sri Lanka for lyse, og forventningene til oppførselen deres var vanskelig å forholde seg til. På Ås derimot, var det mange som gjorde mye for at familien skulle føle seg integrert og velkommen.

Selvsagt blir rasismeproblematikken i Norge belyst. FrP og Arne Myrdahl, Benjamin Hermansen, 22. juli, og også internasjonale hendelser som 11. september og drapet på George Floyd.

Det er en liten bok som rommer mye, og den anbefales å få med seg.

Sommeren er over for en god stund siden og godt er det. På sensommeren leste jeg Sommer i Sandøsund av Lene Lauritsen Kjølner som inneholder sommerglade mennesker, mye frisk luft, og godt samvær.

Lene Lauritsen Kjølner er feelgood forfatter. Det er en sjanger jeg ikke leser ofte av. Jeg er ikke helt allergisk, men ofte ser jeg på sjangeren som noe lett, noe som kanskje også er meningen med feelgood? Samtidig liker jeg å gå ut av komfortsonen og utfordre meg selv som leser. Man kan jo ikke bare lese om det mørke og det dystre hele tiden, eller?

En stressende sommer for hovedkarakteren
Sommer i Sandøsund er en veldig travel og hektisk bok der det skjer veldig mye på en gang. Sofie har arvet huset til grandtanten sin Agathe som har flyttet til varmere strøk. Men Sofie er ikke alene. Hun har sin fantastiske franskmann Francois og datteren Fredrikke. Hun er der ikke så ofte da hun studerer et stykke unna. Sofie og Linn driver Sjøsternen Bok og Kafé sammen, og de har for tiden trøbbel med softismaskinen som ofte er i bruk. Det er uvanlig varmt, og mange spennende ting er i ferd med å skje. Blant annet Agathes nitti års feiring, og ved en tilfeldighet finner noen et gammelt kjøretøy. Noen har lyst til å gjøre den om til bokbuss. Vennegjengen til Sofie er begeistret for tanken, mens Sofie er noe lunken til prosjektet. Klarer hun å bli overtalt?

Travel hverdag og sjarm
Da Agathe kommer hjem for å feire sin store nitti års dag, har hun med flamencosko. Sofie og Linn frykter det verste, for de vet at Agathe er i stand til å finne på litt av hvert. Ikke nok med det. En stor auksjon skal arrangeres fordi Sofie har muligens funnet noen berømte malerier som kanskje er ekte. Blir det for mye for Sofie denne sommeren, eller kommer den til å bli vanlig, til tross for de mange planene?

Sommer i Sandøsund er en sommerlig feelgood på over fem hundre sider. Jeg foretrekker store bøker fremfor de tynne, men syntes denne kunne ha vært noe forkortet da en del av samtalene blir noe gjentakende og det var ikke alle aspekter som interesserte. Jeg interesserte meg minst for flamencodansen og kunne tenkt meg at selve auksjonen fikk større plass. Karakterene ler ofte høyt og man har fått med seg at karakteren Rolf, som har en liten rolle, har rødt hår.

Agathe er kanskje gammel, men sprek og er en karakter som tar mye plass. Mange i boka er glade i henne, og man forstår hvorfor, men selv blir jeg sliten av personligheter som tar stor plass, så i lengden ble hun noe slitsom i stedet for varm og fengslende.

Selv om mye i boka var forutsigbart, var det likevel koselig lesing, og man blir kjent med karakterene på godt og vondt. Likte det idylliske stedet og samfunnet, og hvordan de holder sammen når hverdagskriser oppstår. Det var nesten som å henge sammen med dem.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra forfatter, mot en ærlig anmeldelse)

Lytter denne nå - liker den godt. Har likt alle hennes bøker. Forstod ikke først dette med de to hovedpersonene, men så kom "connection" midt i romanen - kreativt - ikke ferdig enda, men dette er så avgjort bra.

Linn forteller om tiden hun bodde i Paris. Hun var 16. Året var 1983. Hun fikk egentlig ikke lov av moren til å dra.
Stedssansen til 16-åringen var lite å skryte av. Hukommelsen likeså. Hun husket ikke navnet eller adressen til hotellet, så hun havnet hos den middelaldrende fotografen, A.

Førti år senere, nøster forfatteren opp i sin egen historie, og prøver å begripe hvem hun var den gangen.

Nøkkelord er skam, avmakt, lyst, glemsel, makt.

Boka er lett springende, og noe gjentakende, men ganske lettlest. Hadde muligens likt den bedre hvis jeg ikke allerede hadde lest «Samtykket» av Vanessa Springora, som har samme tema.

Lowen blir vitne til en uhyggelig ulykke og møter Jeremy, som redder dagen hennes. At de skal i det samme møtet dagen de møtes, kommer som lyn fra klar himmel. Lowen er forfatter, men ikke spesielt vellykket. Moren har akkurat dødd, og etterlot seg kun gjeld. Møtet med Jeremy blir vendepunktet i Lowens liv. Jeremy er gift med den suksessfulle forfatteren Verity. Hun har blitt invalidisert etter en bilulykke, og nå vil Jeremy at Lowen skal fullføre de tre siste bøkene i serien til Verity.
Blakk som hun er, går Lowen med på det. Pengene hun kommer til å tjene, er mer enn hun kunne håpet på.
Kontoret og hjemmet til Verity er kaotisk, og i Vermont, så Lowen, som er New York basert, flytter inn. Midlertidig.
Blant papirene til Verity, finner Lowen et manuskript som er ukjent for alle, unntatt Verity selv, og nå Lowen. Det er en selvbiografi, og desto mer Lowen leser, jo mer bekymret blir hun. Hvis Jeremy leser dette, kommer hans kjærlighet til Verity dø.

Det er drama, ulykker, og dystre hemmeligheter involvert, og selv om det er en ungdomsbok, blir jeg revet med. Slutten var litt forutsigbar på en måte for min del.

Denne krimromanen fra Australia ble opprinnelig utgitt i 1999, men ble ikke oversatt på norsk før i år. Fy søren, det var jammen meg på tide!

I en del år har jeg fått mer og mer sansen for Australia. Har sett en del gode australske horror filmer de siste femten årene, jeg har lest Dragemannen av Garry Disher og i oktober skal jeg lese min første australske horror bok som er Bone Harvest av James Brodgen. Har også fått med meg at det er en god del fengende band derfra.

Juletid og en seriemorder som leker med politiet
Garry Disher har hittil vært en ukjent forfatter for min del inntil nå, og er glad for at jeg endelig har lest noe av ham, for denne boka var herlig på en dyster måte. Det er også første bok i en krimserie. Den er om førstebetjent Hal Challis som har en del å gjøre og gruble på. En seriemorder er løs. Han kidnapper kvinner på en øde landevei. Senere dukker de opp døde. Det er snakk om en seriemorder som leker seg med politiet. Attpåtil nærmer julen seg med stormskritt, men er det noe tid for ferie?

Mer vil jeg egentlig ikke si om boka, da den heller bør oppleves. Begynnelsen kan være noe rotete, da boka inneholder et stort persongalleri, og det tar litt tid å huske hvem som er hvem, bortsett fra Challis naturligvis. Boka er ikke akkurat creepy eller skummel på noe vis, men heller mørk, svært dyster og det er lett å leve seg inn i handlingen. Mange av karakterene er spennende å lese om og Disher skriver medrivende. Syntes Challis var spennende å bli kjent med både på jobb og privat. Ofte opplever jeg hjemmetilværelsen som temmelig kjedelig til mange av etterforskere og politibetjenter jeg leser om, med mye familiedrama, men Challis har en mer mystisk tilværelse.

Spennende plot og creepy tema
Kanskje ikke alle synes at seriemordere er spennende å lese om, men det synes jeg. De er fascinerende og creepy på mange måter. Man forventer det verste når man får se dem, men så ser de ut som et helt vanlig menneske. Det er det som er mest skremmende med seriemordere generelt. Dragemannen ga meg et godt førsteinntrykk og håper å få med meg oppfølgeren, for jeg liker fortellerstemmen til Disher svært godt. Dette var stas.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

Iflg Ibsen selv er dette hans hovedverk, noe omfanget kan tyde på, men det blir for ujevnt og altfor mange karakterer å holde styr på for min del.
Kort fortalt er det keiser Julian vs Jesus, og sistnevnte har vært død lenge.
Sjalusi og galskap griper keiseren, og venner og folkets hyllest går tapt i kampen for verdensherredømme.

Tiden er inne for å lese litt mørk litteratur nå som været endelig er høstlig og gufsete. Herlig er nok ordet jeg leter etter.

Ikke la de døde komme hit er en ungdomsbok som ble utgitt veldig nylig. Det er ikke akkurat grøss, men heller psykologisk thriller med noen få grøsserelementer.

Mørk fortid og gammeldags livsstil
Den er om Cecilia som nettopp har vært gjennom en tøff tid, og har hatt en tung oppvekst. Grunnen er moren hennes som var alkoholisert og som tok med forskjellige menn hjem. Cecilia tar seg en lang kjøretur etter å ha gjennomgått noe tungt nylig, og hun kjører mest på måfå. Hun ender opp ved et gammelt småbruk. Hun blir lagt merke til av de som bor der, og de ber henne inn på kveldsmat. I huset er det to voksne og en sønn. Huset er kanskje gammelt, men ikke nok med det, familien som bor der virker nokså gammeldagse. De lever bare av det de dyrker selv. Huset ligger isolert til og de er svært religiøse. Hvis noen gjør noe de ikke liker, blir det straff. Det virke også som de er redde eller nervøse for noe, men hva? De vil at hun gjerne blir en stund, men er det noe for Ceclia?

Dette var en bok jeg ble øyeblikkelig nysgjerrig på da jeg liker slike bøker uansett målgruppe. Coveret virker kaldt, øde og spennende, og i boka er det også med noen kreative illustrasjoner som samsvarer med handlingen. Steinholm er god på å beskrive tryggheten Cecilia føler i begynnelsen, men som sakte føler tvil etter hvert. Samtidig vil hun ikke forlate sønnen i huset som hun har blitt svært glad i. Hun står overfor et dilemma. Illustrasjonene av Furmark er dystre, kreative og beksrivende. De løfter opp stemningen i boka noen hakk. Da mener jeg ikke feststemning, men følelsen i huset, isolasjonen og alt det dystre.

Ikke begeistret over retningen det tok
Dette er en noe kort anmeldelse enn til vanlig da boka er på bare 141 sider, og man vil jo ikke røpe for mye. Likte begynnelsen veldig godt, og karakterene som har en tendens til å skfifte varm og kald personlighet, spesielt foreldrene i huset. De var en smule ekle å lese om. Men ellers var instalove dessverre noe drepende. Karakterer som får følelser for hverandre nesten med en gang. Har opplevd det ofte i bøker for ungdom og voksne de siste årene, og er en smule lei av å lese om det. Synes det er kjedelig. Men skjønner at det er spennende å lese om forelskelse og følelser for ungdom.

Ville nok ha likt boka bedre hvis jeg var yngre, men som voksen likte jeg som sagt begynnelsen og illustrasjonene, men etter hvert ble det noe tamt og slutten noe typisk. Terningkast tre til handlingen og terningkast fire til illustrasjonene.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Vigmostad&Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)

Forfatteren skriver om sin egen familie, som var uendelig stor, men som krympet år for år. Hennes far var en av syv søsken, men kun han fikk barn, og kun ett. Flere av søsknene døde av tuberkulose, i tillegg til at hans far etterlot seg stor gjeld etter sin tidlige død.
Forfatteren har måttet dikte mye, for det er ikke flust med informasjon å finne. Fotoalbum og dødsattester sier jo ikke alt, men et innblikk får vi.
Interessant og godt skrevet.

Sakprosa om vårt uerstattelige organ; hjernen.
En uhyre interessant bok om hvordan hjernen fungerer.
Som kommunikasjon, personlighet, følelser, hukommelse, gjenkjennelse, tolkning, valg, og avhengighet.
Myter blir avlivet, og fakta levert på tydelig og lettfattelig vis.
Nobelprisvinner May-Britt Moser, har også vært involvert, og hun har også skrevet forordet.

Ble ikke helt overbevist. Mange av de samme situasjonene sett fra ulike synspunkt, som ikke ga meg noe. Kjedelig egentlig.
Boka blir jo hyllet verden over, og den står på 1001-lista, så ikke ta mitt ord for god fisk…

Handlingen er lagt til en videregående skole i 2017. Elevene er tredjeklassinger, og alle har de sitt å stri med.
Max, som er smart og reflektert, men som ikke kommer seg ut av senga.
Daran, vil bli jurist, men har en gjeng å ivareta utenom skolearbeidet.
Rebecca, som er livredd etter en hendelse på lekeplassen.
Carina, som har funnet Gud.
Nahid, som må sette familien først.
Mouna, som aldri skal være fattig mer etter endte studier.
Emily, som skal bo i nærheten av foreldrene til evig tid.
Og midt i alt, Anette, læreren som vil redde dem alle, og få dem gjennom skolen, koste hva det koste vil.

Forfatteren fulgte alle disse i et år, og boken gir et unikt innblikk i det å være ung i Norge, og hva en lærer kan bety.
En utrolig god og interessant bok. En hyllest til den spesielle læreren vi alle har hatt en eller annen gang gjennom skolegangen.

En bok jeg har vært nysgjerrig på siden tittelen er noe spesiell.

Dette er en psykologisk krim som ble utgitt tidligere i år, og jeg ville vente til høsten med å lese den, for tenkte det ville skape rett atmosfære, for liker høsten bedre enn vinteren. Den er om Bjørk Isdahl som tidligere har jobbet for Kripos, men etter en hendelse har hun nå sin egen praksis og er terapeut. Hun er for tiden en leder for en gruppe menn som trenger sinnemestring.

Mareritt og håpløs situasjon
I det siste har hun vært plaget av mareritt som har en tendens til å gå igjen natt etter natt. Hun blir kontaktet av en tidligere klient som ønsker å møte henne. Bjørk går med på det, bare for å få Azora til å innse at hun ikke kan ringe henne mer. På det avtalte stedet, får Bjørk sjokk da Azora faller av et tak. Bjørk er den eneste som er sikker på at det ikke var selvmord, og politiet viser henne et bilde som tilhørte Azora og viser det til henne, med en beskjed bakpå om at hun vet om marerittene hennes. Hvordan kan Azora vite om det? Siden Bjørk blir sett på som mulig mistenkt senere siden hun befant seg på åstedet, er tiden knapp, og hun gjør sine egne undersøkelser i narkomiljøet, siden Azora selv var avhengig.

Selv bærer Bjørk på en hemmelighet og hun husker nesten ingenting fra sin egen barndom på grunn av traumer. Vil hun få mer svar hvis hun har rett i at Azora ikke tok sitt eget liv, og finne ut mer om henne?

Mot alle odds
Handlingen rammes inn av en tung dystherhet, med mange potensielle mistenkte, eller er det Bjørk som leter etter svar som ikke er der? Ble Azora egentlig drept? Hun får vite noe om seg selv, men er usikker på om hun vil klare den rollen. Det er spennende å lese om Bjørks undersøkelser i saken for å prøve å renvaske seg selv, og samtidig sliter hun en del privat. Det føles ut som livet rakner, men på en eller annen måte klarer hun å holde seg oppe. Forfatteren forklarer dette på en realistisk og spennende måte. Også når Bjørk prøver å komme i kontakt med folka i narkomiljøet som er et sjansespill.

Palladino beskriver godt desperasjonen og fortvilelsen Bjørk føler, og at hun også på en måte er alene i det hele, men samtidig er Bjørk noe slitsom og noen av partiene er noe langdryge, spesielt avslutnignen, som dessverre ble for forutsigbar og en smule tåpelig. Palladino fikk dog frem den kalde og nådeløse vinterstemnigen på en god og realistisk måte.

God begynnelse og spennende skildring om narkomiljøet, hvem kan man stole på og ikke, og om Bjørks fortid. Men det ble noe langdrygt og uengasjerende underveis.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Velskrevet, tror jeg vil like han - men jeg fant bare denne i lyd på BookBites

Grafisk sakprosa om Holocaust.
Forfatteren intervjuer sin polske far om krigen og får vite hvordan han og kona havnet i Auschwitz.
Som tittelen sier, er menneskene, i hvert fall jødene, framstilt som mus, mens tyskerne er avbildet som griser.
Sterk historie, og den når nok også et annet publikum enn «vanlige» bøker med samme tema.

Starter med den i lyd nå jeg - har ikke lest han før, er på tide - ser det er et fremtidsperspektiv og det er jeg litt skeptisk til.