Bokelskere.no

Så utrolig bra. Jeg syns det var mange gode spennende punkter

Så utrolig bra. Jeg syns det var mange gode spennende punkter

Så bra, det er utrolig mange artige punkter

Jeg er på en måte enig med deg, men med bakgrunn i all mediaomtale denne boka har fått i løpet av høsten, så vil jeg tro det er allment kjent at den handler om overgrep.

En bok med åtte spøkelseshistorier, men ikke en eneste av dem skremmer eller engasjerer.

Hva som er så fascinerende med horror har jeg ikke svaret på, men noe er det. Selv om det er min favorittsjanger både innen litteratur og film, så betyr det ikke at jeg liker alt fra den sjangeren. Jeg liker historier fra hjemsøkte hus og steder, og jeg er også svak for spøkelseshistorier/skrekkhistorier og vandrehistorier.

Omslaget er bedre enn selve innholdet
Med dette omslaget håpet jeg at boka ville inneholde historier som ville skremme meg og få meg til å gå til sengs med lysene på, men jeg er hverken mørkredd eller husredd, så det skal dessverre mye til for å skremme meg. Å bli skremt av og til er skikkelig gøy, en barnslig fryd når man føler at man kanskje må se en gang over skuldra. Men nå er det flere år siden jeg har blitt skremt av noe som helst, og det er et savn. Så jeg ble dessverre ikke skremt av denne boka heller. Jeg snarere kjedet jeg meg nesten i hjel av å lese den. Kanskje stygt å si. Det er uansett den nærmeste beskrivelsen jeg kan komme med. Boka var dørgende kjedelig, rett og slett.

Interessant konsept, men kjipt utført
Forfatteren av denne boka, Lecy McKenzie Pritchett er datter av en sigøyner. Hennes mor har reist mye og fått høre mye rart i sene kvelder rundt leirbålet. Noen av disse historiene har hun med årene delt med datteren, Lecy og som Lecy vil dele med oss lesere. Ingen dum idé i grunn, men dessverre er ikke alle gode historiefortellere. Måten forfatteren velger å skrive historiene på blir veldig flatt og tamt, og det føles mer oppramsende enn fortellende. Det blir ingen stemning ut av det. Nesten hver historie avsluttes også med en slags moralpreik, og det ødelegger i hvert fall skremselsfaktoren og alt som heter atmosfære. Skjønner at forfatteren vil bidra med noe godt ut av disse historiene, men føler ikke at det har noe for seg og det blir noe malplasert i en slik setting. Det får et anstrengt drag over seg og da blir ikke historiene like underholdende eller skremmende som man kanskje så for seg på forhånd. Det var noe skuffende.

Ghost Stories My MotherTold Me hadde et godt utgangspunkt og klarte ikke helt å innfri forventningene. Historiene var hverken skremmende eller påvirket på noen måte, og en ting til som også ødela en god del var alle korrekturfeilene. Jeg har skrevet mye feil oppgjennom årene jeg også, noen feil her og der som det kan skje med oss fleste, men her er det snakk om flust av feil. Jeg liker ikke å være streng på skrivefeil og prøver å overse det, men her var det for mange og jeg reagerer også med tanke på at dette er en nyversjon og det er fremdeles mange skrivefeil. Da er det vanskelig å ta en bok så høytidelig. Som sagt, det er ikke bare det som trekker ned for min del. Hovedgreia er at ikke alle er gode historiefortellere. Det har mye å si. En ting til jeg vil nevne til slutt er at man trenger ikke å skrive The End på slutten av hver novelle. Det er lett å skjønne når en novelle tar slutt så trenger ikke å gi oss det med teskje.

Fra min blogg: I Bokhylla

Her er min omtale av Ingen er så trygg i fare (ekstern lenke)

Hva gjør man ikke for å redde sitt eget skinn?

Jeg har lest to bøker av Frobenius tidligere:
Jeg skal vise dere frykten leste jeg i 2009, og Mørke grener leste jeg i 2014. Jeg liker at han skriver mørk litteratur, på kanten til grøss, men denne novellesamlingen er ikke akkuat grøss. Det er mer snakk om mørk litteratur med psykologiske elementer. Av bøkene jeg har lest så langt av ham må jeg si at jeg liker Jeg skal vise dere frykten best fordi den var spennende og hadde ordentlig god driv, og håper han kommer tilbake på det nivået igjen fordi Alle mine demoner ble litt lunken i forhold til den.

Novellene er ikke mørke nok
Alle mine demoner har fått mye skryt, og det skjønner jeg godt. Det er gode noveller, men de var ikke så gufne og creepy som jeg hadde håpet de ville være. De har ikke nok undertoner og det er heller ikke nervepirrende lesing. Jeg er ikke glad i noveller generelt, men leser det av forfattere jeg liker og når det er fra horrorsjangeren. Da har jeg virkelig ikke noe i mot det. Som regel foretrekker jeg "hele" bøker. I og med at dette var en novellesamling, trakk det ikke ned av den grunn, men jeg forventet mer trøkk, litt i samme stil som i Jeg skal vise dere frykten, for den boka hadde atmosfære, en god historie og man leste i lange økter fordi det var en type bok der man måtte finne ut hva som ville skje. Jeg følte ikke den samme gnisten med Alle mine demoner. Jeg påstår ikke at boka er dårlig, tvert i mot. Den inneholder noen gode og tankefulle historier.

Harde bud
Det jeg la merke til er at novellene har noen faktorer til felles og det er blant annet å ta vare på fasaden og bevare sitt eget skinn til enhver pris. Man skal være bra i alt og ha rett i alt, og helst være best. Noen gjør hva som helst for å oppnå det, koste hva det koste vil.

Novellesamlingen Alle mine demoner har et godt utgangspunkt og leker med det mørke i menneskets natur. Selv om denne boka ikke nådde helt opp for min del, vil jeg gjerne lese mer av Frobenius og jeg håper han en dag kommer med en skikkelig horrorbok. Det hadde vært noe.

Fra min blogg: I Bokhylla

Nøtteskall av Ian McEwan ser jeg som en av hans beste romaner. Ganske genial denne og mye humor i alt alvoret - helt i Shakespeares ånd også på mange måter.
Mer om denne i Reading Randi

En spennende ungdomroman, urban fantasy, les gjerne mer her

Morten Falck er teologistudent i København på slutten av 1700-tallet, selv om hans egentlige drøm er å studere medisin. Han er uhyre interessert i menneskets anatomi, og de detaljerte tegningene hans blir hengende på byens universitet.
Til slutt blir han ordinert, og flytter til Grønland for å virke der.
Året er 1793 og Morten lengter hjem. Hjelpepresten er full av sorg og sinne, og misnøyen fra grønlenderne vokser. Profeten Habakuk og hans kone leder et opprør blant de kristne grønlenderne. Drømmen deres er likhet, frihet og brorskap.
Morten slites mellom å håndheve loven, eller å la seg drive med av frihetsdrømmene til de innfødte.

En knallhard og tøff bok, som ikke lar mye overlates til fantasien. Uhyre interessant, og mesterlig bygd opp.

Boka er inspirert av historiske hendelser, og fikk Nordisk Råds Litteraturpris i 2013.

Flotte noveller, ubehagelige, absurde, friskt skrevet. Les gjerne mer i bloggen min her

Her er min anmeldelse av "Camille" (ekstern lenke)

Spennende, lettlest, god underholdning på en flyreise hjem fra Gran Canaria. Les gjerne mer i bloggen min her

Igjen en vakker bok om livet på Barrøy, denne gang under krigen, da Ingrid vender tilbake til Barrøy, mens Lars har funnet kjærligheten på Lofotfiske, og ikke har kommet tilbake. Igjen må Ingrid streve med livets daglige gjøremål på den karrige øya, men hun møter kjærligheten også her... Oppfølgeren til "De usynlige" - anbefales på det varmeste.

Spennende og interessant thriller om kraftbransjens lurerier, men litt omstendelig. Her er min omtale

Ja om du liker serien så anbefaler jeg bokserien. Men jeg synes at det er store deler som er litt tunge å komme seg gjennom, i alle bøkene. Men har alltid syntes de har tatt seg opp midt i/slutten. Men når bøkene er på 800 og 1000 sider, (bok 1 og 2) så blir jo de litt langdryge delene fort på 2-300 sider. Men man "glemmer" det når de spennende delene kommer.
Jeg så sesong 1 før jeg leste bok nummer 1. Og leste bok 2 før jeg så sesong 2. Men da irriterte jeg meg veldig over hvor mye som var gjort om i serien.
Synes ikke bokserien er sånn "wow" som mange skal ha det til. Men absolutt verdt å lese.

Personlig likte jeg bok 2 bedre enn bok 1, men det kan kanskje ha noe med at jeg ikke hadde sett det på tv først.
God helg! :)

Her er min omtale av Den siste gode mann (ekstern lenke)

Spennende krimbok; som med de første to bøkene hans fenger de fra første side, men plottet ble veldig enkelt å avsløre, så vet ikke om jeg skal rope hurra for at jeg klarte å avsløre det, eller si at nei det ble for enkelt og innlysende... men en annerledes krimbok. Verdt å lese.

Brageprisen 2016 for Monica Isakstuens Vær snill med dyrene - vakkert skrevet, viktig tema - men det virker kanskje som den er skrevet som en slags "selv-terapi" av forfatteren? Hun får i hvert fall godt frem den fortvilte situasjonen hovedpersonen føler seg i. Mer om denne i Reading Randi

I et nedslitt strøk i Tokyo, bor Natsu et ensomt liv. Da hun får besøk av søsteren Makiko og niesen Midoriko, får hun litt av hvert å tenke på. Søsteren er besatt av å forstørre brystene, og hun har gjort grundig research. Natsu bombarderes med brosjyrer og en informasjonsstrøm av dimensjoner. Gjennom samtalene med søsteren, aner hun grunnen til Makikos kroppshysteri.
Midoriko på sin side har helt sluttet å snakke. Hun kommuniserer kun gjennom det skrevne ord i notatboken sin. De fleste av klassevenninnene hennes har fått mensen, men ikke Midoriko. Det finnes ikke et bind å oppdrive hjemme hos dem heller. Hva skal hun gjøre hvis hun plutselig begynner å blø?

Det er en interessant liten bok, men slutten ble litt for spesiell for min del. Etterordet av oversetteren, ga en liten forklaring på hendelsesforløpet, men det kan virke som om jeg hadde fått mer ut av boka ved å ha kunnskap om Japans forfattere og historie. Den slo nok mer an der enn her i Europa.