Bokelskere.no

Nok en historisk krim med radarparet Petter og Thomas i hovedrollene.

"Christianus Quintus" er et dansk-norsk slaveskip. I 1704 er skipet på vei hjem fra Afrika og Vest-India. Bare dager før ankomsten til København, forsvinner kaptein Munk sporløst.

To år senere er Petter Hortten og Thomas av Bouberge ombord på det samme skipet. Petter har også med sin kone og sønn. De er på flukt fra danskekongen, og planlegger en ny tilværelse på Islas Canarias.

Etter julemiddagen i kapteinens kahytt, forsvinner enda en gang en person fra skipet. Petter undersøker saken, noe som skal bli farligere enn noen kunne ane...

Er det mulig å komme seg etter en tragedie?

Fred har gjennomgått noe traumatisk, og den hendelsen har tæret på og forandret ham. Han husker ikke selve tragedien, men han vet at ting ikke lenger er det samme. Han er oftest for seg selv og har ukentlig kontakt med søsteren, Lisbeth. Han er ofte ved sjøen, og til daglig oversetter han tekniske bruksanvisninger. Det er ikke helt det store som skjer i livet hans med andre ord. Det er stille og rolig. Noe forandrer på nettopp det. Han får lapper med kryptiske meldinger når han minst venter det, og en dag møter han en kvinne og hennes datter, som gjør stor inntrykk på ham. Hvem sender ham disse lappene, og vil han huske på hva som traumatiserte ham?

Noe skal skje er en liten roman på bare 186 sider. Vi blir kjent med denne unge og sårbare mannen, som har sine utfordringer i livet, men lar livet gå sin gang. Vi får et innblikk til hans forhold til søsteren som er et stødig og tillitsfullt forhold. De støtter hverandre på godt og vondt. Dette er snakk om en mann som ikke har mange i livet sitt, men det virker heller ikke som han er preget av akkurat det. Han klarer seg fint selv. Han er en stille og rolig fyr. Han virker som en skygge av seg selv. Man får litt sympati for ham.

Morsomme tilfeldigheter
Hva er det med bøker om hukommelsestap egentlig? Dette er den andre boka på under en måned jeg leser om en hovedperson som mister hukommelsen. Det skjedde også i We Were Liars av E. Lockhart. Et morsomt og rart sammentreff, egentlig. Selv om begge bøkene handler om hukommelsestap er We Were Liars og Noe skal skje helt forskjellige bøker. Det med disse mystiske lappene minner meg litt om Velocity av Dean Koontz, men Noe skal skje er ikke like drastisk som Velocity.

Til tross for at dette er en kort bok, er det ikke mye som skjer. Dette er en rolig roman som er lavmælt og mystisk på samme tid, likevel blir det aldri noen høydepunkt eller noe som etterlater seg sterke inntrykk. Man blir litt kjent med Fred, og man får et slags inntrykk av folkene som har vært og er i hans liv, men kunne ha tenkt meg mer bakgrunnshistorie av alle sammen fordi man får ikke noen forhold til dem. Til og med Fred blir noe blass på en måte. Mer bakgrunnshistorie og dybde i karakterene hadde vært noe, og det ville ha gitt større innblikk i både hans og de andres tilværelse. Det hadde gjort nytte for å påvirke denne leseren i større grad.

Noe skal skje er en sårbar og liten bok om å finne seg selv, se helheten i ting og finne et sted hvor man føler seg hjemme. Den handler rett og slett om å finne roen i seg selv, hvis det er mulig. Det er en god bok med et godt utgangspunkt, men jeg kunne ha tenkt meg mer personlighet i alle karakterene og noe mer opprivende, for boka kan bli vel stillegående.

Fra min blogg: I Bokhylla

Denne ble nesten litt for voldsom for meg - men spennende var den, og meget godt skrevet. Man blir litt deprimert over at det kanskje finnes slik ondskap, der man absolutt ikke skulle forvente det. Er det andre som reagerer på groteske detaljer i denne?
Mer i Reading Randi

Rachel kan ikke tro hvor heldig hun har vært. Hun er oppvokst i trange kår i London, men nå er hun plutselig gift med en krøsus fra Cornwall. Ektemannen, David, er perfekt, og Rachel forguder stesønnen, Jamie. Huset til David er enormt, og Rachels nye liv går ut på å restaurere det Davids avdøde kone ikke rakk.

Gradvis sprekker idyllen. Jamie begynner å oppføre seg merkelig, og kommer med en grusom spådom: Rachel kommer til å være død innen jul!

Rachel begynner å undersøke hva som kan være grunnen til stesønnens utbrudd, og ektemannens ulne svar. Julen nærmer seg med stormskritt...

E. Lockhart (eller Emily Jenkins, som hun egentlig heter) har skrevet en bok det har blitt mange delte meninger om. We Were Liars er både høyt elsket, og hatet, slike bøker trigger alltid min nysgjerrighet.

Derfor måtte jeg bare lese denne. Ikke bare på grunn av alle de delte meningene, men også fordi plottet er en roman blandet med et mysterie, og jeg er jo svak for mysterier. Til tross for at jeg var noe skeptisk da jeg kjøpte denne, trodde jeg kanskje det ville være en bok for meg. Det skader jo ikke å prøve.

Er det mulig å stole på andre enn seg selv?
I We Were Liars møter vi en noe uvanlig familie som gjør alt for å holde på fasaden. Storfamilien heter Sinclair. De er rike, har fine vaner og hver sommer møtes de på familiens private øy. For et par somre siden, skjedde det en ulykke som gjorde at hovedpersonen Cadence fikk kraftig hukommelsestap, og store hodeplager. Ofte må hun lide seg gjennom endeløse hodepiner. Hun vet ikke hva som skjedde henne på familiens øy for litt tilbake. Når hun spør får hun ikke vite noe. De trøster henne med at hun kanskje vil huske med tiden. Vil hun noen gang få hukommelsen tilbake?

Dette er en type bok hvor man får mulighet til å se for seg mange teorier mens man leser, og kan bli noe småspent underveis om man har rett eller ikke. We Were Liars er også en sånn bok som kan leses om igjen senere hvis det er ønskelig, og se etter hint og detaljer som kanskje ble oversett etter at den ble lest for første gang.

Ikke helt det store
Det jeg likte aller minst med boka er "løsningen", selve twisten som egentlig ikke var noen twist. Det kom ikke som noen sjokk, så jeg ble ikke sittende med hakeslep etter at boka ble ferdiglest. Løsningen, eller denne twisten ble noe simpelt og er en slags løsning som jeg ikke helt liker. Jeg hadde heller ingen forventninger til denne boka eller forestilt meg hvordan den ville være, men var mer nysgjerrig på hvorfor den fikk så mange delte meninger. Også fordi den inneholdt et mysterie. En annen ting jeg ikke likte helt med boka var karakterene. De var ikke helt håndfaste og vanskelig å relatere seg til. Skjønner godt hvorfor noen falte pladask for denne boka og også hvorfor noen misliker den så sterkt. Det ble bare ikke min type bok i det hele tatt. Ikke fordi jeg er "for gammel" til å lese boka. Jeg liker å lese ungdomsbøker for å se hva dagens ungdommer liker å lese. Det skader ikke å holde seg litt oppdatert. Men må si at jeg har lest mange flere ungdomsbøker som er bedre enn We Were Liars. Jeg respekterer selvfølgelig også de som liker denne og andre bøker jeg ikke har likt. Lesing er jo en personlig opplevelse, så det gjør ikke meg noe at andre liker We Were Liars.

Ellers er det ikke så mye mer å si om We Were Liars. Som nevnt tidligere er dette en bok det er best å lese uten å vite så mye om på forhånd, for det skal ikke mye til før noe avsløres, og det vil jeg helst unngå. Ingen vil jo ødelegge moroa for andre. Les og døm selv.

Fra min blogg: I Bokhylla

Fornøyelig, velskrevet, harselerende om ulvestriden

Hei jeg er i krimmodus og holder fortsatt på med Lars Kepler - Stalker. Har satt meg tilrette i sofaen og dypt inni historien igjen. Jeg ser frem til starte på nr 6 kaninjegeren når jeg er ferdig med den. Håper på sol og fint vær slik at det er mulig å sette seg i solveggen med en kaffekopp☕️.
Ønsker alle en riktig god påske
P.S Hvorfor forsvinner halve teksten når jeg svarer eller redigerer fordi teksten er borte? Skjer ofte på PM og når jeg kommenterer, utrolig irriterende. Noen som har samme problem?

Stedet er Gwangju i Sør-Korea. Året er 1980. Folket gjør opprør, men blir brutalt stoppet av hæren. Det ligger døde kropper overalt. Midt i kaoset leter 14 år gamle Dong-ho etter bestevennen. I årene som følger, får vi historien til flere, som alle er merket av de grusomme hendelsene.
Sterk lesning om ukjent drama, for min del. Synes det var litt vanskelig å henge med på hvem de enkelte fortellerstemmene var til enhver tid.

Saturday er kanskje den underligste boka jeg har lest så langt i år, og jeg ville svært gjerne like den, men fikk det ikke til.

Grunnene er mange, men det tar jeg litt senere. Først litt om hva boka handler om. I denne boka foregår handlingen i London 2003, lørdag den 15. februar. Det er stor protest mot krigen i Irak, og vi får innta et døgn i Henry Perownes liv. Henry Perowne er en veldig privilegert mann som lever et godt liv, får god lønn (han er en dyktig nevrokirurg) og har kanskje alt det man ønsker seg. Han bor i en veldig fin leilighet, er gift og har to voksne barn som også gjør det veldig bra. Han kunne egentlig ikke ha hatt det bedre. Lørdagsmorgenen 15. februar ser han ut av soveromsvinduet. Han ser et fly og det virker som det er i ferd med å styrte. Senere samme dag er han på vei for å spille squash. Det er ikke lett med tanke på at det er mange som er ute og demonstrerer mot krigen. Han blir involvert i en trafikkulykke. Ikke i en alvorlig ulykke, men i den anledning møter han Baxter. Baxter er det motsatte av Henry. Baxter er en hissigpropp. Av en eller annen grunn føler Baxter seg fornærmet av Henry, og det foran kompisene hans. Det fører til at Baxter ønsker hevn, og han dukker opp uventet hjemme hos Henry ...

Ikke den boka jeg så for meg
Jeg liker bøker om hevn og råskap, det er både fascinerende og spennende, så trodde dette var en bok for meg, men slik ble det ikke. Dette er en bok hvor alt skjer i slow motion. Det går i sitt eget tempo. Man blir godt kjent med karakterene og man får et godt innblikk i livsstilen deres, men samtidig er det vanskelig å sette seg inn i alt, for det meste i boka er for godt til å være sant. Henry og hans familie er som sagt ganske vellykede; de gjør det bra og det er ingen sorte får i den familien, virker det som. Dermed blir det noe vanskelig å gi denne familien sympati. Det blir for mye barbieverden der alt er perfekt. Et glansbilde. Det blir ikke spesielt realistisk for meg. Man blir ikke kjent med dem på en menneskelig måte eller hvordan jeg skal forklare det. Det er nesten som å lese om en blanding av barbier og roboter istedet for mennesker. Hvor er den mennekelige siden? Det er også søtt at Henry setter sin kone så høyt og at de fremdeles etter mange år har dype følelser for hverandre, men til tider blir det litt vel amerikansk, til tross for at boka ikke er amerikanisert på noen måte, da alt foregår i London, men dere skjønner sikkert hva jeg mener? Uansett, man klarer ikke å ta det helt alvorlig. Baxter er kanskje den mest levende karakteren i boka. Ikke spesielt godt likt, men han er levende og dermed blir man bedre kjent med ham, enten man som leser vil det eller ikke. Han blåser liv i denne stillegående romanen.

Når man ikke liker noen i persongalleriet ...
Persongalleri og handling er omtrent like viktige faktorer for meg i bøker, men hvis det er en bok der jeg ikke liker noen av karakterene på noen måte, er det vanskelig å sette pris på andre aspekter i en bok også. Slik er det i hvert fall for meg. Det er også rart at jeg synes denne boka er for detaljrik da jeg liker forfattere som Stephen King og Karl Ove Knausgård, som er meget detaljrike. Mange detaljer har ikke plaget meg tidligere, ikke langsomme handlinger heller, men dette ble vel langsomt, nesten som å se på sneglevandring.

Dette er kanskje den korteste anmeldelsen jeg har skrevet på en god stund, men slik blir det denne gang. Saturday er en kort bok hvor det er både mye og lite som skjer, alt ettersom hvordan man ser på det. Det er ikke så mye mer å si, egentlig. Er bare lettet over å være ferdig med den. Til tross for at dette var en bok på bare 279 sider. Det ble på en måte en annen bok enn det jeg trodde og håpet den var. Boka er i det minste relevant og gir et eksempel på hvor voldelig og skjør verden er. Forfatteren beskriver det på en realistisk måte.

Jeg har lest en bok av Ian McEwan tidligere og det er Barneloven. Må si at jeg likte den bedre. Har også boka Ved Chesil Beach av samme forfatter stående ulest i en av mine mange bokhyller. Den har stått der ulest i mange år, og til tross for at jeg ikke likte Saturday, får jeg på en merkelig måte litt lyst til å lese Ved Chesil Beach også.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hei

Her er min anmeldelse av Slakteren (ekstern lenke)

Mika lever i en lykkelig treenighet med moren og bestefaren i Warsawa. Da bestefaren blir professor i matematikk, bestiller han en skreddersydd frakk. I 1939 kommer tyskerne, og bestefaren til Mika starter arbeidet med å "utvide" frakken. Han syr innvendige lommer og hulrom, og til slutt blir frakken en liten labyrint. Da Mika overtar frakken, skal den vise seg å redde liv på mystisk vis sammen med bestefarens dukker.
En mannsalder senere får Mikas barnebarn, Danny, høre bestefarens historie, og en tysk dukketeatertrupp kommer til byen...

En nydelig, trist og rørende historie om 2. verdenskrig.

Den unge forfatterinnen Anna Munch, har vært en nær venn av Knut Hamsun i mange år. Med en mann som nekter henne å skrive, blir livet i Trondhjem for vanskelig for Anna. Hun forlater mannen og datteren Signe. Kontakten med Hamsun opprettholdes.
Så snus det hele på hodet for Anna. Hamsun anmelder henne. Det hele kan leses i Verdens Gang. Det er nemlig distribuert en rekke anonyme brev, som sverter Hamsun, og han er overbevist om at Anna står bak. Han stiller seg tvilende til Annas psykiske helse.

Interessant bok om en kvinne jeg ikke kjente til.

Dette er en fantastisk god kriminalroman som er veldig vondt og vanskelig å lese. Men du så verd det. Link til bloggen min, Betraktninger

Hei denne helgen har jeg lest "stalker - Lars kepler". Holder meg fortsatt i krimboblen. Håper dere har hatt en fin lesehelg

Anne og Marco er på fest hos naboparet, Cynthia og Graham. Hjemme hos Anne og Marco er deres 6 måneder gamle datter, Cora, alene, men de har med babycallen. Barnevakten meldte avbud i siste liten, og i og med at festen kun var for voksne, gikk Anne til slutt med på å la Cora være hjemme. Det er jo bare vegg i vegg, og hun og Marco ser til Cora hver halve time.
Da festen er over, står ytterdøra hos Anne og Marco på gløtt, og barnerommet er tomt. Cora er borte.
Det finnes ingen tegn til at noen andre har vært i huset, og det unge ekteparet begynner etterhvert å skule på hverandre, og granske den andres fortid, familie og venner.

En sidevender som leses på et par timer.

38 år gamle Undis, kommer fra ei lita bygd på Sunnmøre. Hun har bodd mange år "ute", men nå er hun tilbake som lektor i nordisk på høyskolen.
Før hun tiltrer deltar Undis på den årlige julemiddagen til skolens nordiskkollegium. Det serveres smalahove, noe Undis aldri har satt til livs før.
Under middagen kommer minner fra barne-og ungdomstida fram i dagen igjen. Mesteparten har Undis feid under teppet, men nå må hun ta stilling til både smått og stort.

Bra start, men det blir litt for spesielt underveis. Plusspoeng for nydelig nynorsk.

Mange bra kriminelle noveller med snerten vri. Ganske ekkelt og ganske grøssende flere av dem. Koste meg med dem . En samling av små drops som bør leses over flere dager. Jeg leste 2-4 i slengen. Flere krimfavorittforfattere er med: Jan Mehlum, Jørgen Jæger, Jørgen Brekke, Roar Ræstad, Anne B.Ragde, Frode Eie Larsen, Lene Lauritsen Kjølner og Monika Yndestad. Men også kometer som Gard Sveen og Geir Tangen , pluss noen til. Anbefales som lett påskekrim som kan leses litt nå og da.