Bokelskere.no

Jeg er helt enig med deg! Dette er kjempeinteressant! Skjønte at du likte boka! ;-)

Jeg har hatt kontakt med et par tre Aspergere i løpet av mitt liv, og sånn sett oppfattet jeg at symptombildet eller måten hovedpersonen oppførte seg på, stemte veldig med hvordan jeg har oppfattet denne sykdommen eller syndromet. Særlig dette med rigiditeten, mangelen på humor, den manglende evnen til å forstå metaforer og for den saks skyld å lese andre mennesker og forstå konteksten i sosiale settinger etc. Men det er de færreste Aspergere som skaper SÅ mye liv og røre rundt seg som hovedpersonen i denne boka gjorde. ;-) Jeg oppfattet at forfatteren ikke forsøker å drite ut hovedpersonen. Tvert i mot! Her er det så mye godmodig og varm humor at jeg bare smeltet totalt for denne unge gutten.

Ja, tenk det! Å få æren av å ødelegge en hel kultur! Og hvor mye har ikke de såkalt fremstående kulturer (som vi liker å tenke om oss selv og den kulturen vi tilhører) ødelagt rundt forbi!? Hvor alt som ikke umiddelbart var gjenkjennelig, ble forkastet og knust ...

Jeg tror snart jeg må vurdere å lese disse bøkene på nytt! Det er drøyt to år siden sist ...

Oversetteren er faktisk alfa og omega! Selv kan jeg alt for lite om dette temaet, men når jeg omtaler bøker på bloggen min, husker jeg på å ta med hvem som har oversatt aktuelle bok. Håpet er at jeg etter hvert skal opparbeide meg litt kunnskaper på dette feltet, slik at jeg får et bevisst forhold til hvem som er glitrende og hvem som faktisk ikke er det. Så kan man kanskje i stedet vurdere å lese enkelte bøker på svensk eller dansk ...

Hvordan da? Jeg mener: hva er bedre med bok nr. 2? (Jeg synes bok nr. 1 er fantastisk, og skal snart begynne på nr. 2.)

Det skjønner jeg godt! Jeg er midtveis i boka, og den er jo bare helskjønn!

Åh! Veien til Agra var bare fantastisk fin! Jeg har for lengst glemt handlingen, men jeg husker lukten av støvete veier, føtter uten sko som trasket langt, langt. Ei jente som holdt på å bli blind? Noe i den gata. Den gjorde i alle fall et sterkt inntrykk på meg!

Og Stompa-hørespillene! Hele Norge - store som små - satt jo foran radioen lørdag ettermiddag for å få med seg Barnetimen! Og "Tordivelen flyr i skumringen" må ha vært mitt første møte med spenningslitteraturen etter år på år med eventyr og Anne Cath Vestlys verden.

Du har rett! Selv om boka kom ut mye tidligere, var det først på slutten av 70-tallet og tom. kanskje så sent som på begynnelsen av 80-tallet at denne boka for alvor ble kjent. Kanskje hadde det med trender innenfor spesielt barnelitteraturen å gjøre? Før den tid var jo barne- og ungdomslitteraturen veldig preget av idyll og naivitet, men så kom f.eks Ung i dag-bøkene - antakelig på samme tiden ... Jeg fikk heller ikke med meg Mio Min Mio før det på en måte var for sent. Derimot står "Tordivelen flyr i skumringen" veldig sterkt enda. Jeg mener å huske at Barnetimen sendte dette hørespillet om og om igjen, slik at det er mange som har et forhold til denne boka i dag.

Og dermed fikk jeg selv lyst til å grave denne boka frem fra ulest-stabelen og sette i gang! ;-)

En ung mann er innlagt på psykiatrisk. Han har begått handlinger han ikke helt har skjønt alvoret av, og som ledd i behandlingen blir han bedt om å skrive om sitt eget liv.

Mannen er yngste barn i en søskenflokk på to. Eldstebroren har for lengst tatt avstand fra barndomshjemmet og kom seg velberget videre i livet, mens dette altså ikke er tilfelle for yngstemann.

Gjennom tilbakeblikk i livet hans får vi kjennskap til en svært dysfunksjonell familie med en far som drakk og en mor som stort sett trøstespiste. Ingen av dem hadde et sosialt nettverk og de var ikke i stand til å ivareta foreldrerollen på en tilfredsstillende måte. I stedet ble barna vitne til hvordan foreldrene rev og slet hverandre i stykker med krangling, gjensidige krenkelser og hat. Når det ikke lenger er noen grense for hva man tillater seg å si og gjøre overfor de andre familiemedlemmene, blir det stygt. Svært stygt. Foreldrene var kort og godt tapere.

Dette er en studie i hvordan og hvorfor enkelte mennesker kan ende opp med å gjøre de mest ufølsomme ting mot andre, uten at de er i stand til å ta inn over seg hva de egentlig har gjort galt. Jeg fikk selvfølgelig medynk med hovedpersonen, som har vært utsatt for omsorgssvikt i en så alvorlig grad at det nesten ikke er mulig å komme helskinnet gjennom dette. Det hele er en vond historie.

Carl Frode Tiller debuterte med denne boka, og det er intet mindre enn imponerende! Jeg har flere steder sett at han sammenlignes med Jon Fosse. Selv har jeg kun lest "Andvake" av Fosse, men jeg kjenner igjen den noe repeterende og manende fortellerstilen. I "Skråninga" drives handlingen frem gjennom gradvise avsløringer, og dette gjør at man hele tiden ønsker å få vite mer. Det forhold at Tiller har valgt å skrive bøkene sine på nynorsk, til tross for at dette ikke er hans hovedmål, undret meg før jeg hadde lest noen av bøkene hans. Men nettopp nynorsken gjør bøkene hans nesten poetiske. Hvis jeg likevel skal fremheve noe som jeg opplevde som negativt, må det være den gjentatte bruken av ordet "freiste" (betyr prøve). Her synes jeg at forfatteren godt kunne ha tatt i bruk flere synonymer. Ellers opplever jeg Tiller som en mester i å beskrive motsetninger mellom mennesker! Jeg er antakelig litt preget av at jeg for tiden også leser "Innsirkling I", hvor jeg opplever at språket er enda mer stilsikkert og hvor Tiller virkelig fremstår som en mester i å fange inn stemninger og nyanser i mellommenneskelige relasjoner. For øvrig skjønte jeg ikke hvorfor Tiller aldri ga noen av personene i "Skråninga" navn. Jeg ble litt lei av å forholde meg til at brødrene ble kalt "yngstesonen" og "eldstesonen", bare for å nevne et par eksempler. Tiller kunne med fordel ha gitt dem navn.

Lasse Kolsrud leste boka fantastisk! Hovedpersonen er tidvis temmelig foraktfull overfor omverdenen, og kynisme kombinert med sårbarhet trenger seg frem. Dette formidler Kolsrud med en flott innlevelse!

Etter å ha tenkt meg grundig om, ender jeg med å gi denne boka terningkast fem. Jeg vedder for øvrig på at Tiller en dag kommer til å få Nordisk råds litteraturpris!

;-) Jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg gjør det ...

For øvrig er det ikke mulig å ikke opprette en ny diskusjonstråd her når man skal markere at dette er en bokanmeldelse. Dermed bidrar jeg til å lage nok en tråd, dessverre ...

David har mistet hukommelsen og det er satt inn en annonse i avisen hvor venner og kjente er oppfordret til å skrive brev til ham slik at han skal klare å finne ut hvem han egentlig er.

Tre personer som en gang sto David nær, skriver brev til ham. Den ene er barndomsvennen Jon, den andre er stefaren Arvid og den tredje er ungdomskjæresten Silje. Gjennom deres brev, som først og fremst handler om skjellsettende og felles opplevelser som de har hatt i sin relasjon til David, sirkles Davids historie inn. Gradvis avdekkes den personen han en gang var. Skjønt var? For hvem sitter egentlig med fasiten om hvem et annet menneske egentlig er? I beste fall forteller deres historie mest om hvem de selv er og hva de selv tilla David og tolket ham ut av hans handlinger.

Vi får innblikk i en kompleks og meget sammensatt person, som hadde mye å stri med i sin oppvekst. Å være prestens stesønn var en ting. Å være totalt uvitende om sitt eget opphav et annet ... Som om det ikke var en påkjenning stor nok å komme helskinnet gjennom oppveksten og puberteten ...

Med dyp psykologisk innsikt skildrer Tiller Davids oppvekstmiljø i Namsos. Her møter vi bl.a. Davids bestefar, skildret av stefaren og presten Arvid, som på side 118 sier følgende:

Han hadde arbeidd som tømmerhoggar, fløytekar og vegarbeidar, så han var kroppsarbeider slik ein gjerne ser for seg kroppsarbeidarar, stor, sterk og med ein måte å snakke og vere på som vitna om at han bar på ei merkeleg blanding av stoltheit og mindreverdskjensle. Han var trygg og sjølsikker når det dreidde seg om alt praktisk. Når det var eit eller anna med huset eller på tomta eg lurte på eller trengte hjelp til, stilte han alltid opp, og etter som det ikkje var nokon tvil om at han var meg overlegen på desse områda, var han nesten meir audmjuk enn nedlatande når han gav meg råd og vink. Men når det gjaldt ting han ikkje hadde særleg greie på, var det akkurat motsatt. Da var det som om han prøvde å hovere og spele verdensmeister. Når han var i ferd med å gå tom for argument og tape ein diskusjon, for eksempel, ville han enten flire, riste oppgitt på hovudet og late som det eg sa var så tåpeleg at det ikkje var nokon vits i å fortsette diskusjonen, eller så ville han tillegge meg ein heil serie med latterlege, naive synspunkt som han så førte ein sint, glødande argumentasjon mot, naturlegvis i håp om å innbille både seg sjølv og alle andre om at han var på offensiven. Alle som var til stades gjennomskode han så klart, eg trur til og med du som var berre gutungen gjorde det. Men han var så flink til å lure seg sjøv, at han ikke let seg påverke av slikt, og når eg til slutt gjekk lei og ikkje orka diskutere meir, let han som han hadde sett meg grundig på plass. Nå nei, du, eg har kanskje ikkje gått på skolen like lenge som deg, men du må ikkje tru at eg er dum for det! kunne han seie.

De fleste historiene bestefaren fortalte, handlet som regel om at han selv var helten, den som ordnet opp, og historiene endte som regel med følgende konklusjon: "Da stilna stormen i formannskjeften, gitt!"

Og dermed oppsummerer Tiller på en meget presis måte motsetningene mellom ulike mennesker i den lille byen Namsos, hvilket ikke er annerledes i en hvilken som helst småby i Norge.

Vi møter også moren til Silje, Oddrun, som gjennom hva bygda opplever som utagerende festing, stigmatiseres og baksnakkes. Annerledesheten måtte det slås hardt ned på, for hva kunne ikke hende om en slik adferd tok til å spre seg? Sånn sett ikke underlig at det som skjer mellom Jon og David for en hver pris må skjules og ties ihjel ...

Sist gang jeg leste denne boka, var dette i form av lydbok for nesten tre år siden. Jeg husker forunderlig lite av boka. Det var derfor nesten en helt ny opplevelse å lese den på nytt. Og denne gangen opplevde jeg at handlingen i boka krøp mye mer under huden på meg. Dessuten opplevde jeg at bokas sterke litterære kvaliteter ble enda tydeligere når jeg leste den selv. Sist ga jeg terningkast fem. Denne gangen blir det terningkast seks!

Avslutningsvis nevner jeg at forfatteren mottok Brageprisen for denne boka i 2007.

Jeg gleder meg til å lese fortsettelsen av denne boka i "Innsirkling II"!

Bare hyggelig! Nei, tiden strekker virkelig ikke til for å få lest alt man har lyst til å lese. Det skulle vært noe som het "lese-permisjon"! ;-) For jeg er overbevist om at man blir bedre mennesker av å lese!!!

Utrolig godt skrevet, Eirik! Dette liker jeg! ;-)

;-) Jeg tror det er nettopp dét som er nøkkelen ved denne boka: det skjedde absolutt ingenting i den perioden forfatteren forteller fra!

Når det gjelder selve kjærlighetshistorien i boka, synes jeg den kan minne veldig om Mario Vargas Llosas "Rampejenta" (eller den mer treffende tittelen på engelsk - "Bad girl"). Kanskje den godeste Llosa har vært aldri så lite inspirert av Hemingway?

Har du forresten lest Hemingways "Edens have"? Det synes jeg er hans beste bok rett og slett!

Alt til sin tid, ja. Paasilinnas bøker bør man ikke lese for mange av på en gang. Strø dem i stedet ut som et slags krydder mellom andre og mer alvorlige bøker!

Og da har jeg et lite tips! Sett på en lydbok mens du driver med denne skanner-jobben, så skal du se at du får enda mer ut av det hele! ;-)

Herlig svar! Som om jeg skulle ha sagt det selv! ;-)

Jeg er enig med deg! Hvorfor akkurat "New York triologien" hausses opp som en Auster-klassiker av ypperste merke, har heller ikke jeg skjønt. Den er imidlertid meget spesiell og veldig original. Det skal den ha!

"Moon Palace" og "Sjansespill" er blant mine favoritter! Den første gjenleste jeg for et par år siden, og den andre ligger for tur. ;-)

Det har du all grunn til å være! Jeg leste denne boka for kort tid siden, og jeg syntes den var så bra at jeg måtte kjøpe "Himmelarkivet" av samme forfatter. Nå lurer jeg på hvordan jeg skal få lirket den inn mellom en haug med andre bøker jeg av diverse grunner egentlig skal lese først (grunnet medlemskap i tre boksirkler). ;-)

Jeg fatter og begreiper ikke hvor jeg har vært som ikke har oppdaget denne forfatteren tidligere! Han har jo skrevet mange bøker over flere år!

En liten kommentar: Hovedpersonen i boka har mest sannsynlig Aspergers syndrom, som er en underkategori av autisme. En person med Aspergers kan klare seg ganske så bra i hverdagen, tross sine begrensninger. Det er mange svært talentfulle mennesker (riktignok på et ganske smalt felt, som regel), som har Aspergers.

Jeg elsket for øvrig denne boka! Den var så rørende herlig! Og selv var jeg ikke så opptatt av om handlingen var realistisk eller ei. Jo visst hadde hovedpersonen urealistisk mye flaks! ;-)