Bokelskere.no

Ja, det var forferdelig synd! Jeg var nettopp i Paris og da kjøpte jeg med meg noen bøker av Nemirovsky, som foreløpig ikke er oversatt til norsk. Så får jeg bare la det stå til og lese dem på engelsk ....

Léon M lever i eksil i Nice i Frankrike under dekknavnet Marcel Legrand. Før han døde i 1932 rakk han å skrive sin biografi om skjellsettende hendelser i hans liv i tiden før den russiske revolusjon.

Historien hans starter med at vi befinner oss i Russland i 1903. Det russiske folk er i harnisk på grunn av maktmisbruk fra myndighetene. Uskyldige fengsles, tortureres og forsvinner, og det slås umenneskelig hardt ned på alle tendenser til opprør. Léon er sønn av russiske revolusjonære, og han har fått i oppdrag å likvidere Russlands utdanningsminister, Valerian Alexandrovich Courilof, før et større planlagt studentopprør. Under dekke av å være lege klarer han å få jobb hos ministeren.

I tiden som følger pleier Monsieur Legrand (dvs. Léon M) den syke ministeren, som har ulidelige magesmerter og er meget overvektig og tungpusten. Ministeren lider av leverkreft, men dette er det ingen som vil konfrontere ham med av frykt for å bli satt til å operere ham. Og ministeren har egeninteresse av å fremstå som frisk og ved god helse, fordi det motsatte kan koste ham hans posisjon. Legrand føler i begynnelsen sterk motvilje mot ministeren og hans kone. Gradvis erstattes imidlertid hans motvilje med sympati, og spørsmålet er om han klarer å gjennomføre sitt oppdrag når det kommer til stykket.

Denne lille romanen, som aldri har rukket å bli oversatt til norsk, fremstår egentlig ikke i seg selv som veldig oppsiktsvekkende. Oppsiktsvekkende blir den først når man ser tilbake på tiden den ble skrevet. Kanskje er dette den aller første boka som er skrevet om terrorisme? Det er i alle fall helt klart at Némirovsky var forut for sin tid! Oversetteren Sandra Smith har i sitt etterord til boka skrevet om dette. Hun drar paralleller til Jean-Paul Sartres "Les Mains Sales" (eller Dirty Hands som den het på engelsk) som utkom i 1948, og Albert Camus´"Les Justes" (The Just Assassins) som utkom i 1949. Dessuten problematiserer hun om Sartre og Camus hadde lest Némirovskys "The Courilof Affair". Det er ikke mulig å vite noe om dette, men det er like fullt mye som tyder på at så skjedde. Ikke minst fordi en biografi som nylig er utgitt om Némirovsky inneholder opplysninger om at en fransk litteraturkritiker i 1938 sammenlignet to andre verker av Némirovsky og Sartre (hhv. La Proie og La Nausée) og ga uttrykk for at han foretrakk Némirovskys verk. Det er derfor naturlig å tenke seg at Sartre kjente Némirovskys verk, mener Sandra Smith.

For øvrig kan det være verdt å få med seg at Némirovskys bok er basert på en virkelig hendelse. I 1901 ble nemlig en russisk utdanningsminister drept av en student.

Boka reiser en del moralske spørsmål rundt temaet terrorisme, og særlig sett i lys av de senere hendelser i verden både før og etter 11. september 2001, er den fremdeles svært aktuell. Boka er, sin enkelhet til tross, godt skrevet. Jeg mener den fortjener terningkast fem.

Et lite hjertesukk til slutt: Jeg håper virkelig at flere av Némirovskys bøker blir oversatt til norsk! Det fortjener både Némirovsky og hennes lesere! Nemirovsky døde som kjent i Auschwitz i 1942, utelukkende fordi hun var jøde ...

Jeg leste også denne serien da jeg var 12-13 år. Jeg var fullstendig oppslukt, og nærmest ikke kontaktbar mens jeg leste bøkene. Mange minner kommer strømmende på når jeg leser din omtale! Jeg husker f.eks. at Angelique var elskerinnen til Napoleon, reiste over Atlanteren til den nye verden (til Canada) og at hun opplevde det meste på sin ferd. ;-)

;-)

Boka "Et halvt liv" omhandler første halvdel av inderen Willie Somerset Chandrans liv. Faren forspilte i sin tid sjansen til en høyere utdannelse og et godt liv grunnet et fåfengt opprør knapt noen la merke til. I stedet for å gifte seg med rektorens datter, slik det var forventet av ham, sluttet han på skolen og giftet seg med en kasteløs kvinne. I det indiske samfunnet var det det samme som å bli en "nobody".

Som sønn av dette etter hvert kjærlighetsløse foreldreparet vokser Willie opp i India på 1930-1950-tallet, uten å ha noen klar idé om hvem eller hva han er. Ute av stand til å finne fotfeste noe sted og nokså skamfull pga. sin lite flatterende familiebakgrunn, reiser han til England for å gå på lærerskole. Ikke fordi han egentlig ønsker å bli lærer, men fordi han jo må gjøre et eller annet mens tiden - dvs. livet - passerer.

Willies møte med London blir temmelig brutalt. Han er på mange måter så kunnskapsløs om verden og den konteksten han befinner seg i at han har store problemer med å forstå det samfunnet han lever i. Kanskje nettopp derfor havner han i svært dårlige miljøer, blant bohemer, prostituerte og andre som lever på siden av samfunnet, og som i stedet for å dra ham opp, drar ham ned i en enda dypere fortvilelse enn den han allerede befinner seg i.

Underveis prøver Willie seg som forfatter, men uten særlig hell. Og da utdannelsen er så godt som fullført, er han ikke det grann nærmere å finne ut av sin egen identitet. Han er fremdeles så fremmedgjort i forhold til det engelske samfunnet og verden for øvrig at et forhold med portugisisk-afrikanske Ana og en flukt til Afrika fremstår som den eneste muligheten han har. For ham er det nemlig umulig å reise tilbake til India, og det er umulig å bli i England. Han overtaler Ana til å ta ham med til den afrikanske kolonien hun kommer fra, og der starter deres 18 år lange samliv - dvs. frem til Willie er 40 år og altså midtveis i livet (derav tittelen "Et halvt liv", som riktignok har en dobbel bunn og antyder et liv som bare leves halveis). Men kommer han noe nærmere svaret om hvem han egentlig er ... ?

Forfatteren Naipaul er av indisk opprinnelse, er britisk og født på Trinidad - Tobago i 1932 (den gangen dette var en britisk koloni). Han fikk Nobels litteraturpris i 2001, dvs. samme året denne romanen utkom. Boka karakteriseres til og med som hans vinnerroman. Dette er den første av hans bøker jeg har lest, og jeg hadde en del forventninger til denne boka nettopp pga. Nobelprisen.

"Et halvt liv" er både en fornøyelig og litt trist bok. Med humor og snert skildres Willie og hans vinglete ferd gjennom livet. Hans kunnskapsløshet om verden rundt ham er glitrende skildret, og gir et godt bilde av hvor veldefinert verden tilsynelatende er for mennesker som tilhører Vestens kultur, men som ikke er like selvsagt for mennesker fra andre kulturer. I alle fall var det nok ikke slik på 1950-tallet, den gangen verden fremdeles var stor og det meste var ukjent for de fleste. Mens Willie kløner seg gjennom livet, ble latteren noen ganger sittende fast i halsen. For Willie er så splittet, så identitetsløs, så fullstendig uten retning i livet at det ble litt trist å lese om ham rett og slett. Boka er godt skrevet, og uten at jeg har hatt tilgang til originalutgaven av boka, antar jeg uten videre at de litterære kvalitetene er godt ivaretatt av oversetteren.

Naipaul skildrer tingene slik de er nokså brutalt, uten å ty til omskrivninger eller forskjønnelser. Det passet i grunnen veldig godt til stemningen i boka, som aldri er i nærheten av å være verken sentimental eller romantiserende. Om jeg ikke ble fra meg av begeistring for boka, likte jeg den. Dette er i alle fall ingen feel-good-bok! Et av høydepunktene i boka er, slik jeg ser det, Willies betraktninger over sin egen søster, som er gift med en tysker og som er blitt en helt annen kvinne enn den forsagte, anonyme jenta han en gang vokste opp med. Hvem ville hun ha vært dersom hun hadde forblitt i India, mest sannsynlig som en ugift kvinne? Og var denne stolte og selvstendige kvinnen virkelig skjult i henne da hun fremdeles bodde i India? Det er i alle fall ingen tvil om at søsteren har funnet sitt ståsted i tilværelsen, mens Willie aldri finner seg selv. Dypest sett er dette en roman om fremmedgjøring, ensomhet og eksistensiell krise. At en forfatter hvis hovedanliggende er å skrive om eksistensielle kriser mottar Nobels litteraturpris, føyer seg sånn sett inn i en lang tradisjon.

"Et halvt liv" fortjener etter mitt skjønn terningkast fem.

Alt i alt er Naipaul en veldig spennende forfatter å bli kjent med! Jeg har allerede skaffet meg en annen bok av ham, og den heter "Et hus til Mr. Biswas" og kom ut i 1961. Den ser jeg frem til å lese!

Med din interesse for jødenes historie vil jeg si at akkurat denne MÅ du få med deg! Men jeg skjønner dilemmaet! Listen over må-lese-bøker blir bare lengre og lengre ... ;-)

Liesel har nettopp giftet seg med den rike jøden Viktor Landauer, og etter en deilig bryllupsreise i Italia bestemmer de seg for å oppføre det mest spektakulære huset noen sinne i hjembyen Mesto, som befinner seg på den tsjekkiske landsbygda. En berømt arkitekt, Rainer von Abt, har bestemt idéer om hvordan dette huset skal se ut. Ytterveggene i stuen skal nemlig bestå av glass! Denne etasjen skal dessuten deles av med en vegg av onyx. I lys av de glade 30-årene oppføres huset, og en ubekymret tid innledes. Liesel og Viktor får etter hvert to barn, datteren Ottilie og sønnen Martin. Liesels venninne Hana går ut og inn av hjemmet deres. Også hun er gift med en jøde.

Viktor hadde vel aldri noen planer om å ta seg en elskerinne, men likevel skjer dette på en av hans mange forretningsreiser til Wien. Der treffer han Kata, en fattig kvinne som ser seg nødt til å prostituere seg for å skaffe penger til det mest nødvendige for seg og datteren. Viktor finner noe hos denne kvinnen som han ikke finner hos sin kone, og han klarer ikke å la være å oppsøke kvinnen gang på gang.

I mens begynner det å skje ting i nabolandet Tyskland. Nazismen øker i utbredelse og Viktor og Liesel leser i likhet med de fleste andre om alle restriksjonene som jødene utsettes for. Men dette angår jo ikke dem, eller ... ? Ingen tenker for alvor at denne Hitler kommer til å bli noen trussel. Helt til Østerike angripes og de skjønner at de fem milene som skiller dem fra den tyske grensen, kan bli skjebnesvangre til slutt. Men skjønner de tidsnok farene de står overfor?

Dette er en av de mest overraskende bøkene jeg har kommet over hittil i år. Lenge gikk jeg og betraktet denne boka, ikke overbevist om at dette var en jeg skulle bruke noe tid på. Heldigvis leste jeg et par interessante blogginnlegg som overbeviste meg om det motsatte! For boka er virkelig vel verdt å få med seg!

Vi følger historien til Landauer-huset og menneskene som bebor huset fra oppføringen av det, gjennom de glade 30-årene, gjennom andre verdenskrig da alle jøder enten ble drept eller var tvunget til et liv i landflyktighet, under Tysklands okkupasjon og senere russernes okkupasjon, frem til at Tsjekkia igjen ble et fritt og selvstendig land etter murens fall. Måten historien fortelles på, er minst like fascinerende som historien om huset. Den er skrevet i presens, og dette fortellergrepet gjør at jeg følte meg sterkt tilstedeværende ettersom historien skred frem. Historien om nazismen og jødenes skjebne er både gruoppvekkende og sterk. Det som gjorde akkurat denne boka annerledes enn veldig mange andre bøker jeg har lest om temaet, er ikke bare at handlingen er lagt til Tsjekkoslovakia, men også at den forteller historien om hva som skjedde etter at krigen var over. Dette er både en vakker og trist bok om det helt uvirkelige som skjedde under andre verdenskrig, hvor et lands hersker hadde til hensikt å utrydde et helt folk etter en nøye fastlagt plan. Akkurat dette slutter aldri å sjokkere meg, uansett hvor mange bøker jeg leser om temaet ...

Jeg mener at denne boka fortjener terningkast fem - en sterk sådan!

Det er uten tvil Carl Frode Tillers "Innsirkling 2"!

Jeg har lest litt over 70 stk hittil i år - atskillig færre enn jeg pleier ( http://bokelskere.no/Rosa99/boksamling/?&leseaar=2010 ). Jeg synes imidlertid at jeg takket være Bokelskere har truffet bedre med de bokvalgene jeg har gjort i år. Det har blitt færre bestselgere og flere klassikere dette året. Noe av det mest spennende som har skjedd for meg i år er at jeg oppdaget Stefan Zweig samt en del tidligere Nobelpris-vinnere. Og så må jeg ikke glemme å nevne Knausgård!

I stedet for å svare på autopiloten med at "Ja, det må du", svarer jeg: "Heldig er du som har denne nydelige boka til gode!" ;-)

Jeg er enig med deg! "En halv gul sol" er bedre enn "Tusen strålende soler"! Jeg begriper ikke hvorfor denne boka har fått så lite oppmerksomhet i det store og hele!

Jeg har nettopp begynt på denne boka, og jeg er enig med deg: FOR en bok! Denne må rett og slett flere få øynene opp for!

Bokas jeg-person, som til forveksling er lik forfatteren, har med sin oppvekst i Peru inngående kjennskap til Amazonas indianerstammer. Blant disse er det spesielt en indianerstamme som skiller seg ut, og dette er machiguengaene. Denne stammen er nomader. I likhet med de fleste indianere i Amazonas, står også de i fare for å bli utnyttet av hvite inntrengere, som vil tvinge dem inn i slavelignende forhold.

Jeg-personen har reist til Firenze for å studere. Men i stedet for å komme seg bort fra problemene i hjemlandet, er noe av det første han snubler over en fotoutstilling med helt unike bilder av medlemmer av machiguenga-stammen. Spesielt er det ett bilde som gjør sterkt inntrykk, og som i slutten av boka er beskrevet slik:

"Jeg er sikker på at fotografiet portretterer en av machiguenga´enes snakkere. Det er det eneste jeg overhodet ikke er i tvil om. Den mannen som står og legger i vei for de henførte tilhørerne - hvem kunne det være, om ikke den personen som fra urgammel tid har til oppgave å pirre nysgjerrigheten, fantasien, hukommelsen, trangen til drøm og løgn, i machiguenga-folket?"

Snakkerne er omspunnet med mystikk, og det er naturstridig at vedkommende i det hele tatt har vært villig til å stille opp til fotografering. For jeg-personen er det maktpåliggende å finne ut hvem snakkerne er, og kanskje særlig om hvor det egentlig ble av studiekameraten Saul Zuratas, som var sønn av en jøde og en indiansk kvinne fra Andesfjellene, og hvis ansikt var dekket av en skjemmende føflekk.

Jeg opplevde denne boka som ganske tung å komme gjennom, til tross for at det på ingen måte er snakk om en murstein. Antakelig krevde boka noe bakgrunnskunnskap om indianerstammene i Amazonas for å gi fullt utbytte. Flere ganger var jeg nær ved å avbryte lesingen, men heldigvis fortsatte jeg. For boka tok seg betydelig opp på slutten! Like fullt vil jeg hevde at dette ikke er blant Llosas beste bøker. Til det er den altfor spesiell og temmelig sær, selv om temaet kulturkonflikter jo burde interessere de fleste. Llosa skriver som vanlig bra, selv om denne boka bærer mer preg av å være en slags dokumentar enn et litterært verk. Han er svært kunnskapsrik og det som gjorde at jeg tross alt leste boka ut, var hans engasjement for å verne Perus truede urbefolkning. Jeg synes boka fortjener terningkast fire.

Jeg skjønner godt hva du mener! For øvrig er jeg ikke overbevist om at "Fordeler å ulemper ved å være til" er Vigdis Hjorths beste bok ... "Hjulskift" og "Tredjeperson entall" var noe helt annet!

Det ble 52 på meg!

Kjempefint! Dette ser jeg frem til!

He-he ... Jeg smilte da jeg leste kommentaren din. Minner meg om her om dagen på jobben. En kvinnelig kollega spurte meg om jeg forsto hva det var med boka "Ut og stjele hester". "I grunnen ikke", svarte jeg. Hvorpå en annen mannlig kollega svarte at det forsto han! Like fullt klarte han ikke helt å sette ord på akkurat hva det var. Etter litt diskusjoner frem og tilbake kom han vel egentlig til at bok HAR en slags magi, men mente at det er vanskelig å si på hvilken måte ...

"Vanære" og "Barndom" er jo skrevet av en annen Nobelprisvinner - Coetzee - og han og Clézio har noe ulik fortellerstemme. Jeg oppfatter kanskje Clézio som mer poetisk, mens Coetzee er mer brutal. Det skader i alle fall ikke å prøve "Afrikaneren". Jeg mener: det er en liten og høyst overkommelig bok! ;-)

Det denne lille boka mangler i tykkelse, tar den rikelig igjen på mange andre plan. Her forteller forfatteren om sitt forhold til faren, afrikaneren, som han traff for første gang som åtteåring i Nigeria i 1948. Faren var lege i Afrika, og andre verdenskrig gjorde det umulig for familien å gjenforenes i de årene krigen varte. Kun to år av sin barndom tilbrakte forfatteren i Afrika, men disse to årene skulle prege mer av hans liv og forfatterskap enn resten av barndommen til sammen.

Ikke bare beskriver forfatteren sin far, men han beskriver også Afrika slik han opplevde dette. Og det er et Afrika så totalt annerledes det vi ellers er vant til å lese om når hvite afrikanere forteller sine historier fra dette kontinentet. Det er nemlig en historie der rasisme og hersker-tjener-betraktninger er totalt fraværende. I stedet formidles en stor kjærlighet til landet og de ulike folkeslagene, og til alt som Afrika har så alt for mye av; heten, insektene, tropesykdommene, alle farene ...

Det er med undring den lille åtteåringen betrakter sin far. Den strenge faren som ikke tåler at barn høres, som ikke tolererer at de svarer ham, som anlegger en beinhard kadaverdisiplin i guttenes oppdragelse. Var han slik fra før av, eller var det Afrika som gjorde ham slik? undrer forfatteren - og heller vel mest til det første. Og så undres han på hva som er forbindelsen mellom ham og den ukjente faren.

"Hvert menneske er summen av en far og en mor. Man kan la være å anerkjenne dem, la være å elske dem, man kan tvile på dem. Men de er der, med sine ansikter, holdninger, manerer og manier, illusjoner og håp, formen på hender og tær, fargen på øyne og hår, måten å snakke på, sine tanker, sannsynligvis også med hvor gamle de var da de døde. Alt dette har gått over i oss."

Helt avslutningsvis har jeg lyst til å sitere noe fra boka:

"Noe er blitt gitt meg, og noe er blitt tatt fra meg igjen. Det absolutt fraværende i min barndom er å ha hatt en far, å ha vokst opp med ham i et varmt familiehjem. Jeg vet at jeg har savnet det, uten sorg, uten noen spesielle illusjoner. Når en mann dag etter dag ser lyset skifte i ansiktet til kvinnen han elsker, når han vokter på hvert stjålne glimt i sitt barns øyne. Alt det ingen portretter eller fotografier noensinne kan fange. Men jeg husker alt jeg fikk da jeg kom til Afrika for første gang: En frihet så intens at den brente meg, beruset meg, som jeg nøt inntil det smertefulle. Det handler ikke om smak for det fremmedartede; barn har absolutt ikke noe forhold til denne lasten ..."

Sårheten og savnet etter en far med mer varme i seg er tidvis påtrengende, og svært, svært vakkert beskrevet. For meg er det overhode ingen gåte at denne forfatteren fikk Nobels litteraturpris i 2008! Jeg benytter samtidig anledningen til å anbefale hans bok "Gullfisken". "Afrikaneren" er en liten perle av en bok!

Terningkast fem fra meg - en meget sterk sådan!

Det ble jeg veldig glad for å høre, Tonemor! ;-) Nemirovsky skriver utrolig innsiktsfullt om mennesker, og jeg synes det er et poeng å få flere til å få øynene opp for denne fantastiske forfatteren!