Ja, gjør det! Det er sagt om boka at dette er den beste som noensinne er skrevet litterært om Pakistan på engelsk av en av de beste forfatterne som er kommet fra Sør-Asia på veldig lenge. Slike ovasjoner er jeg normalt litt skeptisk til, men så leste jeg en anmeldelse av boka, hvor den ble skrytt opp i skyene (tror det var i Dagbladet). I alle fall - boka ble anskaffet og nå er jeg i gang med den. Og jeg må bare si at dette er STOR litteratur!

Hun la armene om ham. "Du er tynn", sa hun, nesten formanende, "du bør spise mer", fortsatte hun og sukket. Vannet sprutet ut av vannrennene. Han trakk henne inntil seg og holdt henne fast, smeltet sammen med henne, hun var nesten nøyaktig like høy som ham, hans tynne kropp mot hennes unge og muskuløse. Han kysset henne på halsen, ikke slik en mann kysser en kvinne, mer som man kysser et spedbarn.

"Andre rom, andre undere" av Daniyal Mueenuddin (boka er en perle!!!!!)

Et mesterverk!

Etter å ha reist gjennom Andalucia tidligere i sommer, hvor det fremdeles er så tydelige tegn etter maurernes/arabernes herredømme fra 711 til 1492 e.Kr., har jeg lyst til å lese absolutt alt jeg kommer over av litteratur om denne epoken. Da jeg ble tipset om Maaloufs "Leo Afrikaneren", måtte jeg bare ha den! Og jeg ble virkelig ikke skuffet, for dette er en fantastisk roman om en periode i Europas historie som var preget av uroligheter, grusomheter og krig gjennom flere år. Ingen som har lest denne boka, kan være i tvil om at de spor araberne etterlot seg i Andalucia bar preg av en kultur så velutviklet at det er helt forfeilet å kalle okkupasjonen barbarisk. Ja, at man faktisk kan stille spørsmål ved hvem som i realiteten var barbarere på den tiden ... Da araberne og jødene - rundt 300 000 i alt - ble fordrevet fra den iberiske halvøy på slutten av 1400-tallet, var de spanjoler på lik linje med landets øvrige innbyggere. Og den landflyktighet de andaluciske araberne og jødene ble sendt ut i, skulle vedvare i atskillige år ... Det er dette denne boka handler om.

Leo Afrikaneren - eller Johannes Leo av Medici - som bokas jeg-person ble hetende etter at han kom til Roma, het egentlig Hassan, sønn av Muhammed al-Wazzan. Han ble født av muslimske foreldre i Granada i 1487. I årene forut for 1492 levde sultanen et liv i stor overflod på palasset Alhambra. Hans livsførsel førte til vrede blant folket, og dette bidro vesentlig til at det var relativt enkelt å nedkjempe maurerne da de kristne med kong Ferdinand og dronning Isabella i spissen, gjenerobret Andalucia i 1492. På denne tiden sto inkvisisjonen i fokus i den kristne delen av Europa, og alle som ikke frivillig gikk med på å omvende seg til kristendommen, ble drept. Jøder og muslimer, som tidligere hadde levd fredelig sammen med de kristne, fikk nå tre år på seg til å bli omvendt eller forlate Andalucia. Men i inkvisisjonens ånd hjalp det likevel ikke å bli omvendt, fordi det var lite som skulle til for å bli anklaget for å utøve sin opprinnelige religion i smug. Både jøder og muslimer måtte derfor flykte over til det afrikanske kontinent for å komme i sikkerhet. Underveis lurte landeveisrøvere, som visste at karavanene med flyktninger inneholdt absolutt alt de eide ... Man var heldig om man kom seg unna med livet i behold.

Da Hassans foreldre flyktet fra Andalucia til Fez, var han kun syv-åtte år. I Fez var flyktningene på mange måter uønsket. Jødene var ikke ønsket noe sted - verken hos de kristne eller hos muslimene. Området ble oversvømmet av folk i nød, og skuffelsen over at de andaluciske muslimene heller ikke fikk hjelp av sine egne, var stor. Etter hvert begynte ryktene om at de kristne var på erobrertokt i Nord-Afrika å florere. Dessuten var trusselen fra ottomanerne sterk. Men før det kom så langt at Fez var truet på alvor, rakk Hassan å vokse opp, få seg familie, bli velhavende på grunn av sin velutviklene forretningssans og evne til å ta visse risiki i en urolighetens tid. Og hadde det ikke vært for et mord på en av stedets despoter, kunne nok Hassan ha levd i Fez en god stund til. I stedet blir han sendt ut i landflyktighet, forvist av stedets hersker, og havner denne gangen i Kairo. Så fører skjebnen ham til Roma, hvor han etter hvert blir vitne til opptøyer grunnet lutheranernes protester, som først starter i Tyskland og til slutt nesten ender med Romas fall i 1527 ... I mellomtiden blir han satt i lære og tvangskonvertert til kristendommen, noe som gjorde ham velegnet som diplomat når kristne og muslimer sto mot hverandre.

Leo Afrikaneren er en historisk korrekt person, selv om man vet relativt lite om hans liv. Forfatteren Amin Maalouf har plassert ham i en del av de viktigste historiske hendelsene på denne tiden. Som reisende og diplomat befant Leo Afrikaneren seg i Granada under Boabdils herredømme - den siste mauriske herskeren i Granada. Videre var han i kontakt med Selim I og Suleiman den store, og i årene i Roma pleiet han nær omgang med pave Leo X, Adrian VI og Clement VII. Gjennom dette fortellergrepet får vi som lesere en spesiell nærhet til de viktige og skjellsettende historiske hendelsene på den tiden. Maalouf skriver svært godt - så godt at jeg er fristet til å kalle denne boka et mesterverk! Jeg vet allerede nå at dette er en bok jeg kommer til å lese igjen på et senere tidspunkt.

Fortellerformen har preg av memoarer - ført i pennen av Leo Afrikaneren, som opptrer som jeg-person - og boka er delt inn i fire; en om Granada (1488 - 1494), en om Fez (1494 - 1513), en om Kairo (1513 - 1519) og til slutt en om Roma (1519 - 1527). Hele tiden er det kontroverser mellom kristendommen og islam som står i fokus, uten at det egentlig handler så mye om religion i seg selv. Religionene bidrar derimot mer til å skape skillelinjer mellom dem som er med eller i mot, slik religion i all tid er blitt (mis)brukt når det hisses til motsetninger og krig. I dette perspektivet er dette er en ytterst interessant og velskrevet bok! Jeg gir terningkast seks!

Amin Maalouf debuterte med "Leo Afrikaneren" i 1986, og han har senere skrevet en rekke bøker om møtet mellom religioner og kulturer. Jeg kommer helt klart til å bestrebe meg på å få tak i flere av hans bøker!

Jeg ble ikke overbevist etter å ha lest denne boka. Her er min omtale:

For ca. ett år siden forsvant en 14 år gammel jente sporløst. Ingen vet hva som skjedde med henne. Lever hun, eller er hun drept? Hva var motivet bak det hele? Politiet har lett i blinde, og det er rett før saken vurderes henlagt. Som et siste forsøk settes førstebetjent Kristian Wold på saken. Hans mandat er å snu og vende litt på steinene på nytt, for å sikre at alle eventualiteter er tatt i betraktning.

Førstebetjent Wold har til å begynne med den nødvendige følelsesmessige distansen til saken - inntil han går med på å treffe moren til den forsvunne jenta. Dette skal vise seg å bli fatalt for flere enn disse to. Moren har aldri gitt opp håpet om at datteren skal bli funnet. Kristian Wold er imidlertid der at saken snart bør henlegges; det finnes nemlig ikke en eneste ledetråd i saken. Men så vil skjebnen det slik at han forelsker seg fullstendig i denne kvinnen, som nærmest er hudløs i sin sorg. Hva har hun i det hele tatt å tilføre i et kjærlighetsforhold, der hun befinner seg dypt, dypt inne i sorgen etter datteren? Og hvordan påvirker dette Kristian Wold? Og klarer han å henlegge forsvinningssaken til slutt?

I begynnelsen opplevde jeg denne romanen som besnærende og svært interessant. Jan Grønli leser fantastisk godt, og dette bidro til at opplevelsen av boka ble betydelig høynet. Men etter hvert som det hele begynte å ta av, datt hele romanen sammen som et korthus. Jeg trodde ikke lenger på plottet, og da var løpet kjørt for min del. Og slutten ... den er så spekulativ og ekkel at det kan være det samme! Selv om det meste overlates til leserens fantasi ... Jeg hørte faktisk slutten to ganger for sikkerhets skyld for å være sikker på at jeg ikke hadde gått glipp av en eneste detalj, bare for å oppdage at det hadde jeg ikke. Det var ikke mer ... Jeg har vært i tvil om jeg skal gi denne boka terningkast tre eller fire. Første halvdel fortjener en firer, mens den siste halvdelen fortjener en treer. Det får derfor bli en solid treer.

Jeg husker også at jeg ble sittende igjen med en del ubesvarte spørsmål på slutten, men det var nok også meningen fra forfatterens side, tror jeg. Dette var uansett ikke en bok som fikk meg til å bli veldig engasjert i å gruble, egentlig ...

Generelt liker jeg bøker som overlater en del til egen tolkning. ;-)

Jeg er helt enig! Skjønt sudoku har mer og mer overtatt min entusiasme.

Fantastisk beskrivelse av en bok som i sin tid også gjorde et sterkt inntrykk på meg. Du gir meg lyst til å lese boka om igjen! Skulle ønske jeg kunne gi flere enn kun en stjerne til dette innlegget! Jeg får heller si at jeg gir deg en velfortjent stjerne og oppfordrer andre til å gjøre det samme! ;-)

Jeg har denne boka liggende. Kanskje på tide å prioritere den!?

Fantastisk at du fant linken til dette nettstedet!!!! Tusen takk! ;-)

Synes du boka er godt skrevet? Jeg har nemlig lenge gått og vurdert om dette er en bok jeg bør få med meg ...

Da blir det spennende å høre hva du synes! ;-)

Jøss! Det var enormt mye! Jeg trodde jeg hadde lastet opp mange gamle bokomslag, men samleoversikten over diverse aktiviteter viser at jeg kun har lastet opp drøyt 400 ... ;-)

Her er mine inntrykk - etter å ha lest boka:

Journalist og utenrikskorrespondent i NrK Tomm Kristiansen utga i 2006 boka "Afrika - en vakker dag". Fra før av hadde han utgitt hele ni bøker, alle om Afrika, uten at jeg har fått med meg en eneste en av dem ... Etter å ha lest "Afrika - en vakker dag", skjønner jeg at det er på tide å gjøre noe med dette.

Forfatteren innleder boka med å fortelle om fotografen Kevin Carters prisvinnende bilde (Wanting a meal) med motiv av en gribb som sitter ved siden av et utmagret og døende pikebarn og venter ... Dermed var tonen for boka satt for mitt vedkommende, og store deler av den ble lest (eller rettere sagt: hørt) med gråten i halsen.

Jeg vet ikke helt hva jeg ventet av denne boka. Kanskje et mer optimistisk bilde av Afrika enn det jeg fikk servert? I stedet ble det en elendighetsbeskrivelse så sterk at jeg til tider hadde store problemer med å fordøye det jeg leste. For Kristiansen gaper over mye - tidvis kanskje for mye? Han har så mye på hjertet, så mye han har sett som han vil presse inn i denne boka.

Forfatteren beskriver sannhetskommisjonens arbeid i Sør-Afrika under ledelse av tidligere biskop Desmond Tutu, korrupsjonsskandalen rundt Winnie Mandela, Mandelas suksess i et Sør-Afrika med en hvit befolkning som holdt pusten da de svarte fikk stemmerett fordi de fryktet represalier som aldri kom ... Videre skriver han om Robert Mugabes tilraning av all makt i Zimbabwe, noe som førte til at det meget velfungerende landet ble styrt rett inn i katastrofen. En ting var nemlig å ta fra de hvite farmerne jorda deres, men det var ingen kompetente farmere til å overta driften av gårdene etter at de hvite enten var drept eller hadde flyktet. Dessuten gagnet overtakelsen ikke folket som sådan, kun en liten maktelite ... Vi får også høre om Idi Amins brutale styresett i Uganda, inntil han ble styrtet i 1978/79, og om folkemordet i Rwanda i 2004. Bare for å nevne noe ...

Det var faktisk ekstra sterkt å høre denne boka bli lest av forfatteren selv. Med en stemme som en mitraljøse dundrer han løs med sine budskap. I begynnelsen fikk jeg inntrykk av at hans formål med boka var å tegne et annet og mer optimistisk bilde av Afrika enn det vi får fra media. I stedet opplevde jeg at han forsterket det bildet jeg allerede hadde. Det var som å sitte foran Dagsrevyen og høre innslag på innslag med Tomm Kristiansen som utenrikskorrespondent fra Afrika. Det hele ble både nært og sterkt. De beste partiene av boka synes jeg var da forfatteren beskrev egenopplevde ting.

Enkelte har kritisert forfatteren fordi de mener at han ikke graver dypt nok i årsakene til Afrikas problemer. Han burde endelig ha kunnskaper nok. For meg som verken er statsviter, historiker eller lignende, og som kanskje av den grunn kanskje ikke stiller meg kritisk nok til stoffet som blir presentert i boka (?), var Kristiansens forsøksvise analyser på årsakene tilstrekkelige så det holdt! Det finnes antakelig ingen fasitsvar på hva som er årsaken til hva - utover de vanlige forklaringsmodellene om at kolonimaktene ødela Afrika, og at verdens øvrige markeder (som f.eks. EU) senere har stengt Afrika ute fra en reell konkurranse slik at landene aldri vil klare å komme opp på det samme økonomiske nivået som resten av verden. Dette kombinert med manglende erfaringer med demokratisk styresett, har gjort at litt for mange av landene på det afrikanske kontinent har vært sårbare for despoter, som har tilranet seg makten og tilgangen på alt av ressurser. Selv der forholdene faktisk lå til rette for suksess, ble dette altså ødelagt. Sultkatastrofer, borgerkriger og tidvis også folkemord har fulgt i kjølevannet ...

Det er lett å kritisere Tomm Kristiansens bok som for unyansert, siden han gaper over så mye. Det han i alle fall har oppnådd hos denne leseren, er et brennende ønske om å lære mer om Afrikas historie! Jeg har vært i tvil om jeg synes denne boka fortjener terningkast fire eller fem, men har endt med terningkast fem. Denne boka ruver nemlig helt klart over bestselgerne som hos meg gjerne ender med terningkast fire. Mange av historiene i boka om gruoppvekkende overgrep, mishandling og drap, kommer jeg nemlig aldri til å glemme ...

Jeg er enig i at de ulike fortellerstemmene var litt forvirrende. Det burde jeg faktisk ha nevnt i min bokomtale. Ellers synes jeg selve fortellerstilen gjorde boka ekstra rørende. Det hele ble så nært.

Det håper jeg at du får til! Jeg er så interessert at jeg "selvfølgelig" har en innrammet plakat av bildet i heimen - i tillegg til en kunstfigur av kvinnen med det døde barnet, som er en del av Picassos bilde. Sistnevnte kjøpt i Madrid en gang.

Akkurat nå holder jeg forresten på med å lage en artikkelserie om rundreisen vår i Spania på bloggen min. Jeg har enda ikke kommet til Gernika, men jobber med saken. Linken til artikkelserien min er her !

Hvis du virkelig vil litt under huden på det som skjedde i Guernika/Gernika, anbefaler jeg "Guernica" av av Dave Boling. "Davitas harpe" berører det som skjedde kun så vidt. Jeg har helt spesielle interesser for det som skjedde der, og kanskje nettopp derfor var jeg ikke så opptatt av at Bolings "Guernica" skulle ha helt toppers litteratære kvaliteter. Den krøp likevel under huden på meg. Tidligere i sommer var mannen min og jeg på rundreise i Spania, og da måtte vi innom Gernika - for å ha vært der! Byen ble så ødelagt den aktuelle dagen i 1937, og det er aldri gjort noe forsøk på å gjenoppbygge de gamle ødelagte bygningene. I dag fremstår derfor byen som ganske uinteressant i det store og hele. Midt i byens flotte park (Europaparken) står det imidlertid en gammel utbrent eik som baskerne valfarer - nærmest som et slags pilgrimssted. Under denne eika pleide nemlig stammehøvdingene å møtes til rådslagning - gjennom generasjoner ... Det var spesielt å være der - så spesielt at jeg for min del fikk lyst til å grave mer i historien. Bildet som henger i Museo Reina Sofia i Madrid gjør enormt inntrykk! Gled deg! Jeg tror ikke det gjør noe å vite mest mulig før du reiser. ;-)

Jeg skjønner! Og det ble aldri bedre heller. Synes jeg ...

Takk for din anbefaling, Lise! Her er min omtale etter å ha lest den:

Skjønt om morsrollen i et moderne Korea

Da jeg leste om denne bestselgeren fra Sør-Korea, som pt. er solgt i 23 land og som også er Sør-Koreas mest solgte roman gjennom tidene, var jeg ikke i tvil om at dette var en bok jeg ganske enkelt måtte få med meg.

Mor og far har reist til Seoul for å besøke sine barn, og så skjer plutselig det fatale: far går inn på T-banen fra en overfylt T-banestasjon, dørene bak ham klapper igjen idet toget begynner å aksellerere ... og så oppdager han til sin store fortvilelse at kona er vekk. Hun rakk åpenbart ikke å komme seg på toget. Og han? Som alltid strenet avgårde i full fart med sin kone på slep, som nesten ikke klarte å følge hans tempo, når brydde han seg egentlig om å snu seg for å forsikre seg om at hun stadig hang med? Aldri ...

Til tross for at faren og hans barn gjør alt som står i deres makt for å oppspore moren, dukker hun ikke opp. Hvor kan hun ha blitt av? Hvorfor kommer hun ikke tilbake? Månedene går, men all leting er nyttesløs ...

Men boka handler om atskillig mer enn letingen etter en forsvunnet kone, mor og kvinne. I denne boka slipper fire ulike fortellerstemmer fra familien til, og hver og en av dem memorerer fra tidligere tider. Hvem var denne selvoppofrende kvinnen som stilte opp for alt og alle? Hadde hun ikke egne behov eller drømmer? Var det tilstrekkelig for henne å være mor og hustru? På en stillferdig måte gjennom de fire fortellerstemmene får vi nærmere kjennskap til kvinnen som sto så sentralt i familiens liv, men som likevel var så usynlig. Det er ikke til å komme forbi at deres dårlige samvittighet bidrar til å opphøye henne til noe nærmest hellig nå som hun er borte, hvilket står i dyp kontrast til hvordan de behandlet henne mens hun var til stede. Hadde det ikke vært for at kvinnen selv, hun som er borte, også slipper til med sin historie, ville det hele kanskje ha endt opp som en klisjé over morsrollen. Når den like fullt ikke gjør det, så er det fordi det er enda flere bunner i denne boka. For den handler ikke bare om det å være mor. Den handler også om Korea, som på rekordtid har gått fra å være et nokså fattig samfunn til å bli en del av den moderne verden - på godt og vondt. På godt fordi sult og fattigdomssykdommer er et tilbakelagt stadium. På vondt fordi den yngre generasjonen er i ferd med å glemme de virkelig viktige verdiene i et samfunn, hvor familien var et være eller ikke være for de aller fleste. Det var også interessant å få innblikk i et lands kultur, som i alle fall jeg vet så altfor lite om. Et land hvor kristne verdier lever side om side med gamle tradisjoner, hvor man fremlegger offergaver for de døde - bare for å nevne noe.

Denne boka er aldeles skjønn! Og den har til og med noe viktig å fortelle meg som lever helt på den andre siden av jordkloden i forhold til der hvor handlingen finner sted. Ikke bare er det noe universelt med det å være menneske - det er også noe universelt ved morsrollen, som alle - uansett bakgrunn - kan kjenne seg igjen i. Denne boka fortjener etter mitt skjønn terningkast fem! Og måtte riktig, riktig mange finne frem til denne boka! Den fortjener mange lesere!

Hva med Stephan Zweig? Han skrev fantastiske bøker, som knapt er mulig å få tak i annet enn i brukthandler.