Det er vanskelig å bare velge en, men da må det bli novellesamlingen
"Andre rom, andre undere" av pakistanske Daniyal Mueenuddin!

Chilensk tristesse

I bokas første del - "The White House" - følger vi guttene Thomas, David, Grek, Jon Christian og Daniel, som bor på Kolbotn. En dag kommer det en ny gutt i klassen. Miguel Angel Dario Cortez er sønn av chilenske flyktninger. Guttene har i liten grad vært vant til utlendinger og han blir umiddelbart oppfattet som noe svært eksotisk. Da det viser seg at han er bedre i fotball enn noen andre de kjenner, brytes isen og guttene er uadskillelige i de neste årene. Underveis drukner Jon Christian - rett etter at guttene har bestemt seg for å starte et band.

Bandet "The White House" gjør etter hvert stor suksess, og guttene kan plukke de damene de ønsker. Dem behandler de til gjengjeld svært dårlig - vel vitende om at nye kommer til når andre forsvinner. Med suksessen følger også alkohol- og dopmisbruk i stor stil. Så forsvinner Miguel - eller Passolini som han etter hvert kalte seg - og ingen vet hvor han har blitt av. Hver og en av guttene - Thomas, David, Grek og Daniel - ser tilbake på tiden da de spilte sammen, og forsøker å tegne et bilde av hvem Passolini egentlig var. Men hva visste de egentlig?

I del to av boka - "Los Aparecidos" - introduseres vi for åtte mord eller rettere sagt regelrette henrettelser - som har funnet sted i Buenos Aires. Og nokså snart arresteres gjerningmennene og -kvinnene bak ugjerningene. En av dem er Passolini. Gjennom at flere av dem får fortelle sine historier, får vi innblikk i enkeltskjebner i kjølevannet av militærkuppet i Chile i 1973, der mengder med mennesker bare forsvant. De som var heldige klarte å flykte, men en del av disse klarte aldri å stable på beina noe som lignet verdige liv, selv om rammebetingelsene i så måte kom på plass. Miserable liv som ble døyvet med alkohol ble ofte resultatet. Og midt oppi alt dette prøvde barna å klare seg som best de kunne. De åtte gjerningsmennene/-kvinnene var disse barna, og deres ugjerninger var motivert ut fra et ønske om en slags symbolsk hevn for det som ble deres familiers skjebne.

Dersom dette ikke hadde vært den siste boka jeg hadde igjen ulest på slutten av ferien min, vet jeg ikke om jeg hadde lest den ferdig. Ikke bare fant jeg del en av boka kjedelig, men språket irriterte meg også. Dette ga seg heldigvis etter hvert - kanskje mest av alt fordi de ulike jeg-personene faktisk hadde ulike stemmer, noe som ble reflektert i språket. Det hjalp også at boka, til tross for at den er veldig tykk, er svært lettlest. For øvrig ønsker jeg å understreke at boka mest sannsynlig har mer å gi yngre lesere fordi den handler om en ungdomskultur som mange i dag garantert vil kunne kjenne seg igjen i. Selv er jeg imidlertid mettet av bøker om band, dop & sex og rock & roll.

Da jeg begynte på del to, steg min interesse betydelig, samtidig som det tok litt for lang tid før jeg skjønte sammenhengen mellom del en og to. Å få vite mer om bakgrunnen til de ulike morderne var imidlertid meget interessant. Jeg likte også måten forfatteren fortalte disse historiene på. Her briljerer han med kunnskaper som han besitter nettopp på grunn av sin unike bakgrunn som chilensk flyktning. Dette er historier om forsvinninger, tortur, henrettelser, bestialske hendelser, frykt og angst, fortettet i de forskjellige personenes liv. Del to kunne i så måte ha stått helt fint på egne bein. I den sammenheng synes jeg personlig at del en trekker ned helhetsinntrykket av boka som sådan. Like fullt er jeg glad for at jeg endte opp med å lese denne boka! Jeg er dermed blitt oppmerksom på en for meg helt ny forfatter, som jeg håper kommer til å skrive mer om Chile i fremtiden! Jeg håper ikke at jeg har skremt noen fra å lese denne boka, som jeg er sikker på at andre kan komme til å like enda bedre enn jeg gjorde. Alt i alt synes i alle fall jeg at den fortjener terningkast fire.

Så fint at du liker boka! Denne håper jeg flere blir oppmerksom på!

I begynnelsen av boka hadde jeg det som deg. Jeg slo opp og slo opp i ordlista bak i boka, og syntes at lesingen ble hakkete og usammenhengende. Men så tok jeg for meg ordlista og plukket ut de ordene jeg syntes at jeg måtte kjenne betydningen av, og blåste i resten. Av og til, men sjeldnere og sjeldnere etter hvert, betydde det at jeg ikke forsto absolutt alt.

Mht til det du sier om at historiene ble for forutsigbare, så kunne jeg ikke vært mer uenig. Mange ganger følte jeg at jeg ble tatt fullstendig på senga av dreiningene i historiene. Når jeg at enkelte av personene hadde nådd bunnen (spesielt Neel), så ble det bare enda verre og mer nedrig.

Jeg opplevde for øvrig at boka er utrolig godt skrevet. Her er det ingen feil eller irriterende dårlige metaforer - jeg synes dette er stor litteratur! Men det er selvsagt lov å være uenig. ;-)

Jeg kan nesten ikke vente på neste bok!

Boka har lenge vært på salg til 149 rundt forbi, så det skulle ikke være umulig å få tak i den. Pga. alle personene og språket (med masse slanguttrykk), var det litt tungt å komme i gang med den - men så løsnet det for alvor! Her blir det mye kos etter hvert som bind to og tre kommer!

Helt eventyrlig!

I denne første boka i det som skal bli Ibis-triologien, introduseres vi for et rikholdig persongalleri. Alle som en ender til slutt ombord på skipet Ibis, som skal seile fra Calcutta til Mauritsius-øyene på slutten av 1830-tallet. Bakteppet i boka er opiumhandelen med Kina. Kina hadde mange fantastiske varer som silke, porselen, krydder m.m. som europeerne ønsket seg. Problemet var å finne noe kineserne var interessert i å bytte varer mot. Britene brukte opium som betalingsmiddel, og dette tok kineserne i begynnelsen mer enn villig imot. I India sørget britene for å tvinge inderne til å produsere opium i stedet for mat, og mange tragedier oppsto i kjølevannet av dette. Slik kunne handelen fortsatt å gjøre britene rikere, inderne fattigere og kineserne mer avhengig av det farlige, men forlokkende opiumet ... Men så forbød styresmaktene i Kina denne handelen fordi opiumet ødela helsen til så mange ... Og dermed var den historisk kjente opiumkrigen i gang.

Boka er delt inn i tre deler; Landjorden, Elven og Havet. I første del møter vi kuli-kvinnen Deeti som er gift med en opiummisbruker som ikke er dugendes til noe som helst. Ikke en gang å befrukte henne er han i stand til, så dette tar broren hans seg av. Deeti er ikke herre over egen kropp, og må derfor finne seg i dette. Da mannen dør etter en arbeidsulykke på opiumfabrikken han jobbet på, forventes det at Deeti som hans enke skal brennes sammen med liket av mannen sin. Men skjebnen vil det annerledes, og i siste øyeblikk reddes hun fra den sikre død av Kalua - og begge må flykte for å unngå å bli drept. Ikke bare fordi det er uhørt at en mann av lavere kaste lever med en kvinne av høyere kaste, men også for å unngå at Deetis familieære skades for kommende generasjoner ...

Amerikaneren Zachary jobber på skipet Ibis, og er en del av offisersstaben ombord. Men han har en hemmelighet som kan koste ham både status og livet ...

Inderen Neel er velutdannet og arbeider for britene. Han er meget flink og suksessfull, og derfor ikke rent lite misunt av mange. Plutselig finner han seg selv tiltalt for bedrageri. Han vet at han er uskyldig, men det ene vitnet etter det andre står frem og stikker kniven i ryggen på ham. Absolutt alt han har bygget opp gjennom et langt liv tas fra ham, og han dømmes til deportasjon. Før han kommer ombord på Ibis, tvinges han til å dele celle med et opiumvrak med store abstinenser. Hans forfinede vesen blir satt på mange harde prøver, og vi får dessuten innblikk i hvordan britene behandlet sine fanger på 1800-tallet.

Og sist, men ikke minst, treffer vi Paulette, en kvinne som bruker de midlene hun har for å oppnå det hun ønsker. Hvem er hun egentlig? Kvinnen som kan både fransk og engelsk, som kan skrive og lese, og som åpenbart kan kurtisens kunst ...

Det er et fargerikt fellesskap som til slutt entrer Ibis før seilasen starter. Alle med hver sin dramatiske historie i en tid hvor et menneskeliv ikke veide så veldig tungt.

Jeg starter med det viktigste: dette er en helt eventyrlig god bok! Etter en noe tung start med mange personer å forholde seg til og en rekke slanguttrykk hentet fra kreolsk, pidgin og engelsk-indisk (som er oversatt i en egen ordliste bakerst i boka), noe som førte til at boka ble liggende en stund for mitt vedkommende, brukte jeg knapt to (ferie)dager på de siste fire hundre sidene. Jeg klarte rett og slett ikke å legge den fra meg. Amitav Ghosh skriver med en innlevelse i de ulike personenes historier som tok tak i ryggmargen min. For noen kunnskaper han må ha for å kunne skrive en slik bok! Jeg er imponert! Og jeg kan nesten ikke utstå tanken på å måtte vente lenge på at neste bok i triologien - "River of Smoke" - skal bli oversatt til norsk. For dette er en historie om en eventyrlig reise fra en for lengst glemt tid, som fortjener mer oppmerksomhet i litteraturen! Jeg kan ikke gi noe annet enn terningkast seks for denne romanen! Og gjett om jeg skal lese flere av Amitav Ghosh sine bøker!

Et "must" for alle Paris-elskere!

I boka "Dager og netter i Paris" møter i første rekke Ketil Bjørnstads Paris - slik han opplevde byen første gang han kom dit i 1969, og frem til tidspunktet da boka ble skrevet. Selv har han bodd i byen i to sammenhengende år, og dette har gitt ham inngående kunnskaper til mye av Paris´café- og natteliv.

Mens han vandrer rundt i Paris´ gater og smug, forteller han om tidligere tiders forfattere som har elsket - og for den saks skyld hatet - Paris i uminnelige tider. Ikke bare kjente franske forfattere som f.eks. Camus (som egentlig var fra Algerie), Baudelaire, Simon de Bevoir, Jean Paul Sartre, Dreyfuss etc., men også norske kunstnere som Munch, Oda Krogh og øvrige Christiania-bohemere har trykket denne byen til sitt hjerte. Ketil Bjørnstad kan endog fortelle om hvilke caféer de vanket på, og som lever i beste velgående den dag i dag. Og han kan også fortelle om hvilke caféer kjente mesterverk ble til. Selv lot Bjørnstad seg i sin tid inspirere til å skrive sin fantastiske biografi om Oda Krogh nettopp i denne verdensmetropolen. Og ikke få av hans bøker har spor etter hans Paris-opphold og - fascinasjon.

Morsomst fant jeg Bjørnstads utlegninger om snobberiet i Paris, hvor hovmestrene ikke går av veien for å mobbe gjester som ikke har skjønt kodene, men som gjør det på en så utsøkt elegant måte at det som regel går høyt over hodet på gjestene, som tolker smil og gester som vennlighet ... i sin naivitet ...

Dette er en bok jeg kommer til å lese - eller rettere sagt: høre - flere ganger! Neste gang skal jeg ha reiseguiden min og et Paris-kart foran meg mens jeg hører på lydboka, slik at jeg kan gjøre notater underveis. Mange av stedene Bjørnstad nevner har jeg nemlig lyst til å få med meg på mitt neste Paris-besøk. Bjørnstad skriver så godt, så elegant og så ærlig om sine egne opplevelser at denne boka gikk rett hjem hos meg. Her blir det terningkast fem!

Hebraisk mesterverk er omsider oversatt til norsk!

I "Khirbet Khizah" følger vi en liten gruppe israelske soldater under invasjonen av det vi i dag kjenner som Israel. Med råskap og ufølsomhet jager de palestinerne på flukt, for deretter å overta deres landområder.

"Etter en stund var vi fremme ved en høyde, og der krøp vi sammen under en kaktushekk og skulle akkurat til å spise nistematen vår da denne mannen, en viss Moishe, troppsjefen, samlet oss og gjorde rede for situasjonen, terrenget og oppdraget. Det fremgikk da at de få husene vi kunne se nederst i skråningen på en annen høyde, var et sted som het Khirbet Khizah, og alle jordene omkring og alle avlingene tilhørte den landsbyen, hvor det var rikelig med vann, god jord og kyndig gårdsdrift som hadde sikret stedet et ry nesten på høyde med innbyggerne, som etter sigende var noen store kjeltringer som hjalp fienden og ikke skydde noen form for djevelskap når det bød seg en anledning; om de for eksempel skulle støte på noen jøder, kunne du være sikker på at de gjorde kort prosess på dem - for det var deres natur, slik var de bare." (side 8)

Etter hvert nøyer troppen seg ikke bare med å jage palestinerne på flukt - de plaffer dem ned ... "sånn for sikkerhets skyld".

"Maskingeværet vårt åpnet med noen rolige, nærmest harmløse skudd, som om det ikke var meningen at de skulle skade noen. Først smadret det vinduet i et kalket hus (lyseblå arabisk kalk) med grønne skodder, og så trommet det løs på et høyt hus i soltørket leire, og i neste nå meide skuddene seg gjennom et åpent smug og smalt mot gjerdene og veggene og inn mellom trærne som solen begynte å bade, selv inne i det tette løvverket." (side 23)

Underveis får jeg-personen i boka samvittighetskvaler. Det kan ikke være rett at de, jødene, skal jage et folk ut i landflyktighet ... Og når han ser de gråtende mødrene og barna, landsbyens syke og gamle - hvilken skade er de i stand til å gjøre? Samtidig blir han vitne til sine medsoldaters forakt for palestinerne, som ikke betraktes som fullverdige mennesker på lik linje med dem selv. Da palestinerne, som skulle være så farlige og djevelske, ikke yter motstand i det hele tatt (fordi de ikke har våpen), foraktes dette også ...

Boka er basert på virkelige hendelser som fant sted i 1948. For å få tilgang på Israel, det forgjettede land, ble palestinerne som bodde der fra før av, jaget ut av sine landsbyer. Og slik ble Israel dannet.

Det mest oppsiktsvekkende med boka er at den er skrevet av en jøde, tenker jeg. Denne lille boka har vært regnet som et hebraisk mesterverk, og forfatteren er belønnet med en rekke israelske litterære priser. Ikke overraskende var boka en brannfakkel den gang den kom ut, og den har ført til mange viktige samfunnsdebatter i Israel. Selv om dette alene er en god grunn til å lese boka, vil jeg også fremheve at den i all sin råskap nesten er poetisk. Litterært holder boka høy kvalitet. Her blir det terningkast fem!

Ingen stor roman

Vi befinner oss i England i 1939, og utbruddet av andre verdenskrig er rett rundt hjørnet. Pga. Englands sentrale rolle i det som etterhvert utgjorde de allierte, fryktet innbyggerne i London at nazistene ville la dette gå spesielt hardt ut over London, og dette var bakgrunnen for at mange evakuerte sine barn fra byen. Slik havnet Anna Sands, åtte år gammel, på ærverdige Ashton Park, et flott og gammelt engelsk gods, under krigen. Mens moren Roberte ble igjen i London, og faren befant seg i Nord-Afrika et sted ...

Thomas og Elisabeth Ashton var en gang et vakkert og svært vellykket par. Thomas var en av de flotteste mennene Elisabeth hadde møtt, mens Elisabeth var en meget elegant kvinne. Under en av de første feriene paret reiste på, pådro imidlertid Thomas seg polio. Under nokså dramatiske omstendigheter overlevde han så vidt, og var deretter lenket til rullestolen for resten av sitt liv. Den en gang så flotte mannen var dermed redusert til en krøpling ...

Ekteskapet mellom Elisabeth og Thomas hadde hanglet i mange år da de bestemte seg for å bruke godset til å internere evakuerte barn fra London. Selv hadde de aldri lykkes i å få egne barn, og savnet har gjort Elisabeth til en meget bitter kvinne. Hun har lenge bebreidet mannen sin for barnløsheten, helt til hennes mange utroskapsaffærer får henne til å innse at det faktisk er hun som ikke kan få barn.

Lille Anna blir vitne til en del av scenene mellom ektefellene - episoder hun ikke er i stand til å forstå fordi hun er for ung. I mens vokser hennes fascinasjon for Thomas, som er en meget belest mann og en utmerket lærer for de evakuerte jentene ...

Denne boka hadde jeg hørt en del negativt om før jeg valgte å kjøpe den. Like fullt tenkte jeg at det måtte være noe ved den siden forfatteren John Boyne har uttalt at dette er den beste debutromanen han hadde lest i løpet av de siste årene, samt at boka har fått priser og er nominert til enda flere priser ... Dessuten våknet min interesse for boka da temaet andre verdenskrig dukket opp. Så feil kunne jeg altså ta. Jeg vet at det er vanskelig å skrive om kjærligheten uten å virke banal, men denne boka er virkelig noe av det mest banale jeg har lest på veldig, veldig lenge. Bruken av metaforer irriterte meg. Hvordan ser for eksempel en "ubesluttsom sol" ut? Og hva skal man si til at moren rett før adskillelsen fra datteren Anna føler datterens sjel som hadde tatt bolig i henne åtte år tidligere? Slik fortsetter det gjennom hele boka. Dersom det ikke hadde vært for at jeg faktisk har betalt 350 kroner for boka, ville jeg ha kastet den fra meg allerede etter første kapittel. Men jeg leste videre i trass ... Det denne boka dessuten inneholder om andre verdenskrig kunne nesten hvem som helst ha skrevet uten behov for å gjøre den minste research. Her blir det terningkast tre.

Jeg leste denne boka som barn, og husker at jeg ble sterkt berørt. Jeg grein så mye mens jeg leste at det i perioder var vanskelig å skimte bokstavene ... Anbefales sterkt! Selv om den er full av stereotyper og sikkert også banal så holder!

Jeg slutter meg til din entusiasme for boka! For meg var dette en herlig leseopplevelse!

Dai Wei er sønn av foreldre som før kulturrevolusjonen var musikere. Faren var fiolinist mens moren sang i operaen. Med en fortid i USA i noen år, var faren svært utsatt for forfølgelse under kulturrevolusjonen, og han endte også opp med å bli dømt som kontrarevolusjonær. Familien for øvrig ble også straffet hardt. Ikke bare ble Dai Wei og broren hånet av naboene sine, men absolutt alt de gjorde ble i tillegg rapportert til myndighetene. Den minste lille forseelse fikk følger - alltid!

Da faren omsider har sonet sin straff ferdig og kommer hjem, er han knapt lenger et menneske. Moren lar hagle bebreidelser over ham i et eneste kjør, livredd for at samme skjebne skal ramme henne selv. Dersom det ikke hadde vært for farens dagbok, ville de aldri fått kjennskap til hva han hadde vært gjennom. Tortur og lidelser var en ting, men hva sulten gjorde med fangene en helt annen. Når sulten gjorde dem helt gale, gikk de nemlig ikke av veien for å spise sine døde medfanger.

Dai Wei og broren begynner etter hvert på universitetet, og i likhet med de fleste av sine medstudenter er han rasende på regimet i Kina, som har fratatt foreldrene og dem selv absolutt all frihet. Myndighetene griper inn i det meste som handler om å være menneske, og styrer ikke bare hva de har lov til å si, men også hva de har lov til å tenke. Det er heller ikke lov å ha sex før ekteskapet og derfor er det heller ikke lov å ha kjæreste mens man går på universitetet. Når studentene likevel innleder kjærlighetsforhold med hverandre, er dette forbundet med mye frykt. Gradvis vokser det frem et sterkt ønske om å protestere mot det bestående, og vi følger en gruppe studenter - deriblant Dai Wei - nærmest time for time i de syv ukene de beleiret Den himmelske freds plass - eller Tiananmen-plassen - i tiden før 4. juni 1989. Dagen da massakren av tusenvis av studenter fant sted ...

Dai Wei ble skutt i hodet og havnet i koma den 4. juni 1989. Siden går årene. Mens han ligger i koma og kan høre alt som foregår rundt ham, tror alle at han bare er en "grønnsak". Han "overlever" sitt ufrivillige fengsel ved å mimre tilbake om det som har skjedd i tiden forut for 4. juni 1989, samtidig som vi følger ham de neste 10 årene. Folk kommer og går, og dermed får vi vite bruddstykker av det som skjedde i tiden etter massakren.

"Beijing Koma" er betegnet som Ma Jians mesterverk. Han brukte 10 år på å skrive denne boka om en hendelse som Kina har forsøkt å fortie så godt det har latt seg gjøre. Selv var han en aktiv støttespiller for studentene som ønsket demokrati i Kina, og han har derfor inngående kjennskap til det som skjedde den gangen. Ved å skrive denne boka, har han en gang for alle udødeliggjort hendelsen for ettertiden.

Boka er meget godt skrevet! Og selv om vi alle kjenner utfallet av historien, har han gjort den ulidelig spennende på flere plan. Ikke bare får han fortalt om tilstandene i Kina både før, under og etter massakren, men han får også frem hva som skjer med mennesker som er under konstant overvåkning av et regime. Dai Wei er prisgitt sin mor etter at han havner i koma, og fra sitt ufrivillige fengsel observerer han morens forfall. Hvordan hun mer og mer mister livsgnisten, frem til forfallet tar fullstendig overhånd. Mens Dai Wei intet kan gjøre ...

Jeg håper at denne boka når ut til riktig mange lesere, og at man ikke lar seg skremme av tykkelsen på boka. For meg som husker studentopprøret i 1989 svært godt, var det ikke bare spennende, men også meget interessant å få innblikk i hva som egentlig skjedde. Studentene var nesten til siste time overbevist om at staten Kina ikke ville bruke vold mot dem, men endte altså opp i en massakre som savner sidestykke i historien ... Her blir det terningkast fem - et sterkt sådan!

Og det verste av alt: historien er faktisk sann!

Gjør det! Jeg tror ikke du vil angre!

Det var bare tilfeldigheter som gjorde at jeg også ble oppmerksom på boka. Leste bokanmeldelser i Dagbladet på nett, og merket meg bl.a. denne og en jeg allerede har omtalt her på Bokelskere ("Ta vare på mamma" av en sør-koreansk forfatter). Gode bøker begge to, selv om "Andre rom, andre undere" er den desidert beste av de to.

Denne boka fortjener å bli lest av mange!!!!

Glitrende novellekunst fra Pakistan!

Den pakistanske forfatteren Daniyal Mueenuddin debuterer med novellesamlingen "Andre rom, andre undere". Mueenuddin er med sin amerikanske mor, sine norske røtter samt sin juridiske utdannelse fra USA, på mange måter flerkulturell i sitt eget hjemland.

Novellesamlingen "Andre rom, andre undere" inneholder åtte noveller - alle om personer som på en eller annen måte har tilknytning til landeieren KK. Harouni, som eier flere eiendommer i Punjab og dessuten har et hus i Lahore. Gjennom sitt fortellergrep får vi som lesere innblikk i hvordan de ulike sosiale lagene lever side om side, hver med sine ulike utfordringer, om korrupsjon og grådighet, og motsetninger både mellom de ulike klassene og innad i familiene. Selv har jeg aldri tidligere lest noe lignende fra Pakistan. Jeg har imidlertid mange svært gode leseerfaringer fra India, og denne boka står virkelig ikke tilbake for noen av dem! En ny og spennende forfatter har sett dagens lys, og jeg gleder meg til å følge ham i årene som kommer! Med sin evne til å grave dypt i personene han skildrer, med nyanser som går de fleste bestselgere hus forbi, gir han meg en følelse av ekthet og autensitet i det han skriver. Det er som om jeg er til stede i historiene selv.

I novellene møter vi bl.a. Saleema som drømmer om et bedre liv enn med sin morfinist av en mann, men som ender på såkalte rakettpiller selv. Vi møter en familie i sorg, men som skjuler en alvorlig forbrytelse - et mord kamuflert som et komfyrbrann-dødsfall. Og en elskerinne som blir kastet på gata da hennes rike elsker dør.

Aller størst inntrykk gjorde novellen "En bortskjemt mann", som handler om Rezak - utstøtt av familien og uten andre eiendeler enn det han klarer å ta med seg. Bl.a. eier han en liten husvogn på hjul, som han har laget selv. Da han får jobb hos Harouni og t.o.m. med en meget akseptabel lønn, føler han seg som en svært heldig mann. Og han som f.eks. aldri har drømt om et eget TV, er plutselig i stand til å kjøpe et. Hvilken lykke! Kona hans døde i barsel for mange, mange år siden, og han har for lengst avfunnet seg med at han skal ende sine dager som gammel mann alene. Men så vil skjebnen det slik at han får tilbud om å gifte seg med en tilbakestående kvinne. Det følger verken medgift eller andre forpliktelser med denne jenta, som heller ikke hadde utsikter til å bli gift. Rezak håper at hun skal skaffe ham en etterlengtet sønn, men slik går det ikke. En dag forsvinner nemlig jenta, antakelig kidnappet til et liv i prostitusjon. Og Rezak oppdager at politiet, som mest sannsynlig har fått litt av fortjenesten til kidnapperne for å se en annen vei, ikke er til mye hjelp. I stedet ender han opp som hovedmistenkt selv. Og selv tenker han at han kanskje var for bortskjemt tross alt ... at dette var feilen han gjorde - han trodde han var berettiget til sin lykke så lenge den varte ...

I novellen "Lily" møter vi en kvinne, som har levd et nokså utsvevende ungdomsliv, og som - undere over alle undere - blir gift likevel. Murad kan tilby henne et liv på landet, som velstående landeier. Begge elsker hverandre, men i stedet for å blomstre med en masse aktiviteter, visner Lily nesten fullstendig hen i kjedsomhet og inaktivitet. Mens mannen står tidlig opp hver dag for å rekke over alle sine forpliktelser, sover hun hele dagen og orker ikke å ta seg til med noe som helst. Kjærligheten råtner bokstavelig talt på rot mens månedene går. Har de i det hele tatt noen sjanse til å bevare sin lykke?

Og slik kunne jeg ha fortsatt med flere noveller, men jeg ønsker ikke å røpe mer enn at denne novellesamlingen virkelig er vel verdt å få med seg! Mueenuddin skriver som om han er utstyrt med gudegaver innen skrivekunsten. Det er nydelig å lese hans vare og ømme menneskeskildringer, enten det handler om menn eller kvinner, fattige eller rike. Når William Dalrymple er sitert med følgende ord på bokas smussomslag, kan jeg ikke annet enn å slutte meg til dette:

"Det beste som noensinne er skrevet litterært om Pakistan på engelsk og en av de beste forfatterne som er kommet fra Sør-Asia på veldig lenge."

Så bra synes jeg denne novellesamlingen er at jeg gir den terningkast seks!

Sterke kvinneskjebner fra Kina

Første gang jeg ble oppmerksom på den kinesiske eksilforfatteren Xinran må ha vært da boka "Himmelgraven" kom i 2005 eller 2006. Den gangen var hun en for meg fullstendig ukjent forfatter, og det var temmelig tilfeldig at jeg valgte å kjøpe boka. Jeg visste ikke om hun hadde skrevet noe mer heller, før hun i 2010 kom ut med boka "Tapte døtre" om konsekvensene av Kinas ettbarnspolitikk. Og så kom jeg altså over "Stemmer i natten", og da måtte jeg bare ha den også. "Kinas tause generasjon" venter etter dette ...

"Stemmer i natten" er en samling historier om kvinneskjebner i Kina under og etter kulturrevolusjonen. Mens Xinran bodde i Kina - og altså før hun forlot landet i 1997 til fordel for England - arbeidet hun som journalist med eget radioprogram - i Kina det berømmelige radioprogrammet "Stemmer i natten". Her kunne kvinner ringe inn og enten stille spørsmål, delta i diskusjoner eller ganske enkelt fortelle sine historier anonymt. Det var heller ikke uvanlig at Xinran ble nedlesset av brev fra kinesiske kvinner, som fortalte de mest hjerteskjærende historier fra sine egne liv. Disse historiene handlet for det meste om det tabubelagte området seksualitet.

I begynnelsen ble Xinran helt lamslått over alle historiene hun fikk høre. Og nettopp fordi hun var en anerkjent journalist, fikk hun også høre mer enn de fleste andre. Hele tiden måtte innholdet i radioprogrammet balanseres hårfint for ikke å bli oppfattet som støtende av makteliten i landet. Ett eneste feilskjær og redaksjonen kunne regne med å stå uten jobb neste dag ...

Historiene som fortelles er groteske. Det handler om hvordan alle med utdannelse eller rikdommer ble behandlet som kontrarevolusjonære under kulturrevolusjonen. Om foreldre som ble skilt fra barna sine, om barn som ble hånet av hele landsbyen sin pga. sine foreldres påståtte feilskjær, om "opplæring" i revolusjonens ånd og som i realiteten besto av gruppevoldtekter jentene (alltid jomfruer i utgangspunktet) ikke kunne fortelle om til noen av frykt for å bli ansett som en trussel mot moralen i landet, om barn som ble kidnappet og tvunget inn i ekteskap med eldre, voldelige menn, om tvangsekteskap, om tvangsatskillelse fra den man elsket, om seksuelle overgrep fra fedre, slektninger og naboer og om levde liv med et totalt fravær av noe som kunne ligne glede. Og når man tror at nå kan det ikke bli verre, vel ... så kan det faktisk det. For kvinnene i Ropefjellet, en fattigslig landsby oppe i fjellene, levde sine liv med verre betingelser enn dyr. Xinrans fundering på hvorfor alle kvinnene gikk så rart, med en bredbent, kalvbent gange, fikk etter hvert sin forklaring. Fremfallen livmor som hang utenfor kroppen var nemlig forklaringen ... og denne lidelsen led alle kvinnene av, før eller siden ... der de som regel ble delt mellom mennene som ikke hadde råd til å skaffe egne ektefeller, og fødte barn på løpende bånd ... Og paradoksalt nok var disse kvinnene de eneste Xinran møtte som faktisk påsto at de var lykkelige. De øvrige var bitre, forknytte og innestengte i sine kropper. Xinran voktet seg vel for å fortelle dem om alle grunnene de hadde til ikke å være lykkelige ...

Nok en gang har jeg lest en utrolig sterk bok av Xinran om deler av det kinesiske samfunnet som er så totalt annerledes alt annet jeg har hørt om fra før av. Det var selvsagt utenkelig at denne boka kunne ha blitt utgitt i Kina. Lenge grublet Xinran på om Vesten egentlig ville forstå hvis hun forsøkte å skrive en bok om disse kvinnene. Det har kostet henne mye å hente disse historiene frem, men det er i alle fall jeg svært takknemlig for at hun har gjort. For dette er viktige historier om konsekvensene av Maos regime i Kina. Aller verst var det på landsbygda, og det er stort sett derfra historiene i denne boka kommer fra.

Jeg håper selvsagt at kinesiske kvinner på landsbygda har fått det bedre i løpet av de årene som har gått siden denne boka ble skrevet, men sikkert er det ikke. Xinran skriver svært godt og levende, og selv om jeg mange ganger hadde store problemer med å klare å forstå at noen ville velge å leve slik mange av kvinnene i boka gjorde (skjønt valg og valg ...), så gjorde historiene et enormt inntrykk på meg. Her blir det terningkast fem!

Om skyld og uskyld under andre verdenskrig

"Møte ved milepælen" er ansett som Sigurd Hoels hovedverk, og det er verdt å merke seg at boka ble skrevet nokså umiddelbart etter andre verdenskrig - kanskje som en reaksjon på landssvikoppgjøret i Norge? Hvorfor ble noen landssvikere, mens andre ble motstandsmenn (og motstandskvinner)? Etter å ha hørt hørespillet som er basert på Sigurd Hoels roman "Møte ved milepælen", er jeg temmelig sikker på én eneste ting: marginene var små og tilfeldighetene mange. Så pass at ingen egentlig burde slå seg på brystet og proklamere sin uskyld uten å ha hatt skoene på til dem det gjald ...

Hovedpersonen i boka er en revisor og hjemmefrontmann i førtiårene. Han forteller sin historie ved å skue tilbake i tid. Historien hans omfatter blant annet sviket av kvinnen han elsket - et svik som fikk uante konsekvenser for dem dette gjaldt, også i forhold til hvilken side de valgte under svært pressede omstendigheter. Med dyp psykologisk innsikt skildrer Hoel enkeltpersoners skjebnesvangre valg i en omkalfatret periode i norsk historie. I og med at jeg i denne omgang kun har hørt dette hørespillet, antar jeg at jeg har mye å hente på også å lese boka som dette er basert på.

Langt på vei gir boka faktisk svar på hvorfor det var så mange som ble landssvikere under andre verdenskrig. Dette var som oftest helt vanlige mennesker og ikke mennesker som var degenererte eller amoralske fra fødselen av, slik man mente da det verste hysteriet etter andre verdenskrig i forbindelse med landssvikoppgjøret fant sted. Det som gjør boka ekstra spennende er at denne revisoren i begynnelsen er meget selvrettferdig og selvtilfreds med det han anser som stor karakterstyrke og prektighet. Etter hvert som han tvinges til å foreta dypere selvransakelser, oppdager han til sin store forferdelse at heller ikke han er så uskyldsren som han gjerne ønsker å tro.

Jeg er nok nødt til å finne frem selve romanen om ikke lenge!

Alt i alt et flott og interessant hørespill med noen av våre beste skuespillere den gangen dette ble spilt inn (i 1979)! Her blir det terningkast fem!

Intenst og levende fortalt krigshistorie

Alf R. Jacobsen ble av forlagsdirektøren i Vega forlag spurt om å skrive historien om Blücher og Oskarsborg i forbindelse med 10 årsjubileet 9. april 2010. Han svarte umiddelbart ja! I sitt forord til boka skriver forfatteren følgende:

"Senkingen av Blücher i Drøbaksundet tidlig om morgenen 9. april 1940 er en av de viktigste begivenhetene i vår historie. Oberst Birger Eriksens mot og viljestyrke overfor en brutal og overlegen fiende ga landet et pusterom og sikret at kongefamilien og regjeringen unnslapp og kunne føre kampen videre til Norge atter var fritt."

Alf R. Jacobsen understreker at historien om Blücher tilhører vår felles arv og ikke kan fortelles ofte nok. Det han imidlertid oppdaget mens han jobbet med boka var at ingen hadde forsøkt å sette sammen hele puslespillet fra krysseren Blücher forlot Kiel 5. april 1940 og frem til skipet gikk opp i et flammehav fire dager senere.

Jacobsen har hatt tilgjengelig både tyske og norske kilder når han har gravet seg ned i dokumentene som omhandler det som skjedde både før, under og etter senkingen av Blücher. Samtidig som dette er en historie om stort heltemot fra oberst Birger Eriksens side, idet han beordret ild mot en fientlig inntrenger i Drøbaksundet, er det også en historie om konsekvensene av mange års nedtrapping av norsk forsvar og om mangel på handlekraft i det avgjørende øyeblikk. Ikke få av de sentrale skikkelsene i norsk politikk levnes i så måte liten ære sett med ettertidens øyne. Denne mangelen på handlekraft da den trengtes som mest, fikk som kjent katastrofale følger for Norge, som ble gjenstand for fem års okupasjon av nazi-Tyskland ... Konsekvenser som kunne ha vært enda verre dersom ikke oberst Eriksen hadde handlet slik han gjorde i det avgjørende øyeblikk!

Sjelden - om noen gang - er denne sentrale hendelsen i norsk krigshistorie fortalt med slik innlevelse og nærhet til det som skjedde, som i denne boka. Og når ingen ringere enn Nils Ole Oftebro har rollen som oppleser, må det bli bra! Jeg skal heller ikke underslå at de detaljerte beskrivelsene av ødeleggende eksplosjoner, beskytning, flammehav og drap nok gjorde et ekstra sterkt inntrykk på meg siden jeg hørte på denne lydboka i løpet av den første uka etter terrorangrepet på Oslo. Uansett vil jeg understreke at det er en sterk historie! Jacobsen har hatt tilgang på vitneprov fra folk som opplevde tyskernes invasjon av Norge, og ved at han konkretiserer de involvertes opplevelser, gjør han også historien så mye mer interessant. Jeg synes denne boka fortjener terningkast fem!

Jeg kom ved en tilfeldighet over denne lille boka i dag. Og skjønte umiddelbart at den falt i kategorien "må ha"!!!! ;-)

Nydelig sagt! Og akkurat slik er det!