"Ingenting" av Jane Teller er en rimelig outrert barnebok (som kanskje egentlig ikke er en barnebok?). Ellers må det være "Guddommelig sult" av Slavenka Drakulic, som handler om en kvinne som ender opp med å spise sin elsker. Jeg ser at andre har nevnt "American Psycho" nedenfor .... Naturlig at denne blir nevnt her, synes jeg.

FOR en fantastisk bok! Her er min omtale!

Forfatteren Bjørn Westlie vokste opp med en far som sto på feil side under andre verdenskrig. Ikke bare var faren nazist, men han vervet seg at på til i Hitlers krig mot kommunistene. Farens fortid hadde ligget der som en skamplett det ikke ble snakket om, og som førte til at det aldri oppsto et nært far-sønn-forhold mellom dem. I ungdommen førte dette til at han engasjerte seg i politikken så langt fra faren som det overhode var mulig - dvs. i Akp-ml-bevegelsen. I godt voksen alder oppsto det et brudd mellom far og sønn som varte i noen år, inntil faren forsøkte å rekke ut en hånd i håp om å oppnå en slags forsoning. I første omgang sendte han sønnen kassetter, som han hadde snakket inn brev på. Her forsøkte han å forklare så godt det lot seg gjøre hvorfor han hadde tatt ulike valg i løpet av sitt liv.

Etter hvert ble Bjørn Westlie klar for å høre farens historie fra krigen. Uten å dømme faren gjengir han nokså nøkternt det faren forteller at han har vært med på. Om den beinharde elitesoldatskolen, om felttoget mot Ukraina, om Operasjon Barbarossa, om tvilen på Hitler, skuffelsen over manglende støtte hjemmefra, om hva som skjedde med desertørene og dem som nektet å gå videre, skuffelsen over at tyskerne egentlig aldri anerkjente de norske soldatene på lik linje med dem ... Og til slutt om forfrysningene av beina som gjorde at han ønsket å reise hjem til Norge - bare for å ønske seg tilbake til krigen igjen fordi han ble møtt med kalde skuldre over alt. Da Tyskland til slutt kapitulerte og Norge tok et oppgjør med landssvikerne, måtte Petter Westlie sone sin straff.

Under skrivingen av sin fars historie, nages forfatteren av tvil rundt farens beskrivelser. Var faren med på utryddelsen av jødene i Ukraina? Hvilken rolle spilte i det hele tatt de norske soldatene som vervet seg i krigen mot kommunistene? Forfatteren gransker alt han kan komme over av historiske kilder for å kryss-sjekke at farens gjengivelse av det han var med på er korrekt. Men akkurat på dette punktet får han ikke tilfredsstillende svar. Faren er unnvikende, husker ikke, tror ikke at han drepte jøder, mener at det var styrkene som kom bak okkupantene som "ryddet opp" osv. Og kanskje var det slik? Eller kanskje ikke ... En ting er i alle fall sikkert: når det gjelder jødene, sliter han med mye dårlig samvittighet.

Etter å ha sonet sin straff gjenopptok Petter Westlie sitt samliv med kona Agnes, som under krigen var venninne med jødinnen Ruth Maier, som Jan Erik Vold for øvrig har skrevet om i boka "Ruth Maiers dagbok". Ruth Maier ble gasset i hjel i Auschwitz.

Under oppveksten blir Bjørn vitne til en far med sterke rasistiske holdninger og dette er en side ved faren han ganske enkelt ikke kan klare. Underveis i skriveprosessen ender han opp med å erkjenne at han og faren har flere likhetstrekk enn han egentlig liker å tenke på. Bl.a. har de det til felles at de har latt seg tiltrekke av de mest ekstremt ytterliggående politiske partiene som finnes - riktignok på hver sin side, men dog ... Kanskje er han sin fars sønn når det kommer til stykket likevel? Og faren som for lengst har glemt hva det var som egentlig drev ham til å bli nazist - kanskje også for å tekkes sin sønn? - har faktisk mildnet med årene og blitt noe mer smakelig i sine holdninger ...

Jeg tar av meg hatten for Bjørn Westlies prosjekt! Å skrive om noe så følelsesladet som sin egen far og hans nazisme under andre verdenskrig, samtidig som han skriver om far-sønn-forholdet deres, og dette uten verken å bli fordømmende eller for intim, er rett og slett en bragd! Jeg satt som fjetret og hørte meg gjennom hans redegjørelse av sin fars historie, hvor han ikke uten videre tok noe for god fisk uten å sjekke kildene der dette var mulig. Nettopp på grunn av hans kildekritiske tilnærming til sin fars historie, er dette blitt et viktig historisk dokument om en av mange nordmenn som lot seg begeistre av nazismens retorikk. Hva førte til at de lot seg lokke med? Angsten for kommunismen og bare det? Ville de ha blitt med dersom de visste om jødeutrydelsen? Var det dette de tenke, alle de som mislikte jødene og ønsket dem vekk? At de skulle utryddes i industriell stil? La oss ikke håpe det! Helt til slutt må jeg berømme Ivar Nergaard for en strålende innsats som oppleser på lydboka! Denne boka fortjener terningkast fem - en solid sådan!

Jeg er så enig, så enig, Hilde! Her er min omtale av boka:

Den 22. juni 2002 ble Mukhtaran Bibi sendt fra sin kaste - gujjar - for å be mastoi-klanen om unnskyldning for noe hennes 12 år gamle bror angivelig skulle ha gjort. Som fraskilt, men like fullt ansett som ærbar, falt det på henne å gjenopprette balansen mellom hennes laverestående kaste og den høyerestående klanen mastoi. Men i stedet for å få sin unnskyldning akseptert, ble hun utsatt for gruppevoldtekt av fire menn fra mastoi-klanen. Ingen grep inn.

Normalt var det forventet at Mukhtaran skulle ta sitt eget liv pga. skammen hun var påført. Og det ville hun antakelig også ha gjort dersom ikke familien hennes hadde forhindret dette. Hun bestemte seg for å anmelde saken, og ble i og for seg mottatt på en noenlunde ok måte av politiet. Men fordi hun ikke kunne lese eller skrive, ble hun lurt til å sette fingeravtrykket sitt på et blankt ark, og dermed hadde politiet frie hender i forhold til å sette inn en forklaring som frikjente den mektige mastoi-klanen. Mukhtaran bestemte seg imidlertid for å kjempe, og det var to forhold som gjorde at hun aldri ga opp; saken fikk enorm mediedekning både i inn- og utland, og hun fikk dessuten nokså tidlig kontakt med den pakistanske kvinnen Naseem Akhtar, som er jurist. Naseem ble hennes beste venninne. Uten disse støttespillerne er det ikke godt å si hva som hadde skjedd.

"Vi er alltid fanget mellom to forskjellige juridiske systemer, det religiøse og det offisielle. For ikke å snakke om klan-systemet, som gjør det hele enda mer innviklet, med sine egne regler som overhodet ikke tar hensyn til den offisielle loven, noen ganger ikke engang til den religiøse loven." (side 118)

I første omgang ble gjerningsmennene dømt, men i en høyere rettsintans frikjent. Mukhtaran og hennes familie hadde etter dette virkelig grunn til å frykte for sine liv - inntil hun apellerte til president Musharaf og gjerningsmennene igjen ble fengslet eller satt i husarrest. Da siste utgave av boka gikk i trykken i desember 2010 (fem år etter), hadde Pakistans Høyesterett fremdeles ikke avsagt noen dom ...

Historien som kvinnen i boka forteller er meget sterk og den er dessverre ikke unik i pakistansk sammenheng. Angivelig har kvinnene i følge lovverket en god del rettigheter, men all den tid dette ikke følges opp i praksis, blir rettighetene i realiteten svært illusoriske. Mens saken har pågått har Mukhtaran blitt et ikon ikke bare blant Pakistans kvinner men også i hele den vestlige verden. Hennes mot til å stå frem og kjempe for rettferdighet ikke bare for seg selv, men for alle Pakistans kvinner, er sterk. Hun har engasjert seg i dannelsen av en skole, hvor også jenter får undervisning, og hun har lært seg å lese og skrive. Hele tiden har hun vært fast bestemt på at hun vil leve og bo i den landsbyen hun er oppvokst i, selv om hun bor et steinkast unna mastoi-klanens bopel. Som dokumentar synes jeg boka er velskrevet. Den er riktignok enkel i sitt uttrykk, men nettopp det gjorde historien enda sterkere. Selv om dette ikke er et litterært storverk, synes jeg boka fortjener terningkast fem. Jeg kommer neppe til å glemme Mukhtarans historie med det første ...

Om en av Nansenshjelpens skjebner

Den jødiske gutten Edgar var sønn av Max og Rea Brichta, ble født i 1930 og vokste opp i Bratislava i det som i dag er kjent som Slovakia. Etter hvert som Hitler-Tyskland okkuperte land etter land i Mellom-Europa, og dessuten gjorde forholdene mer og mer vanskelig for jødene, valgte Max og Rea å sende sønnen Edgar i sikkerhet til Norge.

Totalt ble 37 jødiske barn plukket ut av Nansenhjelpen for transport til Norge. Forut for dette forelå mye arbeid med å innhente tillatelser i et heller lite velvillig byråkrati i Norge. Som en av disse 37, hvorav også Berthold Grünfeld var blant barna, kom Edgar til Norge høsten 1939. På forhånd hadde Nansenhjelpen klarert med pleiefamilier som sto klare til å ta imot barna. Edgar kom som et av ni barn til Bergen, mens de resterende ble igjen i Østlandsområdet. Pleieforeldrene Arne og Agnes Normann bodde i Laksevåg like utenfor Bergen.

Da tyskerne invaderte Norge om morgen 9. april 1940, forsøkte Vidkun Quisling å erklære kupp av statsmakten, bare for å bli satt til side av de tyske invasjonstroppene, som innsatte Reichskommisar Josef Terboven som øverste makthaver i Norge. Arne og Agnes reiste sammen med fostersønnen til Nordfjordeid for å komme unna tysk nærvær, bare for å oppleve at nettopp denne bygda skulle bli sterkt invadert av tyske soldater. Fra før av bodde rundt 600 nordmenn i denne bygda, og nå kom det til 800 tyske okkupanter. Mens familien holdt til i Nordfjordeid, gjorde tilfeldighetene det slik at Edgars tyskkunnskaper kom til nytte. Ingen tenkte vel på at denne lyshårede gutten i realiteten var jøde. Dette kombinert med at han må ha vært utstyrt med bøtter av sjarme og utadvendthet, gjorde at han klarte seg godt, nesten uansett hva som skjedde. Over alt møtte han velvilje og hjelpende mennesker.

I august 1940 meldte pleiefaren Arne seg inn i NS, og senere ble han ordfører i Bergen. Dette skulle i forbindelse med landssvikoppgjøret koste ham dyrt, uten at Edgar egentlig merket noen vesentlige endringer mens dette pågikk. Da kravet til registrering av alle jøder ble pålagt, gjorde pleiefaren intet for å angi sin fostersønn. Mens de åtte øvrige barna som kom til Bergen ble sendt i sikkerhet til Sverige, ble Edgar - det niende barnet - igjen. Nansenhjelpen var nemlig redd for at det skulle vekke mistanke dersom Edgar plutselig ble borte. Dessuten var de engstelige for å pådra seg fosterfarens harme, noe som i verste fall kunne gå ut over sikkerheten også til de andre barna. Vinteren 1942/1943 ble Edgar likevel flyttet til noen andre, og fra han var 14-15 år måtte han mer eller mindre klare seg selv.

Etter hvert ble alle jøder som ikke hadde klart å rømme, internert og sendt med skipet Donau til Tyskland. Samtlige barn som ble sendt ut av Norge, ble umiddelbart gasset i hjel da de kom frem til Auschwitz. De var uansett for unge til å kunne utnyttes som gratis arbeidskraft.

Etter krigen var Edgar besatt av å finne ut hva som hadde skjedd med hans egen familie, og han reiste noe rotløst rundt i Tsjekkoslovakia et par års tid uten egentlig å få noen svar. Svarene fikk han først mange, mange år senere. Etter hvert utdannet han seg til lege og bosatte seg i USA, hvor han fikk fem barn og etter hvert en rekke barnebarn. Uten Nansenhjelpen og hjelp fra mange andre han møtte underveis, ville hans slektsledd ha dødd ut som en følge av Holcaust.

Denne boka gjorde et sterkt inntrykk på meg! Den er for det første godt skrevet, inneholder for det andre en helt spesiell historie og viser for det tredje hvor mye det hadde å si at noen stilte opp for disse jødiske barna i en tid hvor antisemittismen regjerte i hele Europa, og dessverre også i Norge. Selv om mest sannsynlig ingen tenkte seg en slik løsning som Hitler-Tyskland gjennomførte i all sin gru i løpet av krigen ... Midt oppi alt tok imidlertid likegyldigheten også mange liv, for utryddelsen av bl.a. jødene kunne aldri ha funnet sted i den utstrekning den gjorde dersom flere hadde brydd seg.

Forfatteren Frank Rossavik har i forordet til boka redegjort for sin skepsis til å skrive boka i utgangspunktet. "Trengs virkelig enda flere bøker om rett og galt, samt ofre, helter og skurker i dette triste kapitlet av verdenshistorien?" spurte han seg.

Edgar Brichta hadde det godt i Norge, forholdene tatt i betraktning - så godt at han holdt god kontakt med de fleste av dem han bodde hos og ble kjent med under sitt Norges-opphold, ja, selv med nazisten Arne Normann! Uten hans innsats kunne ikke Edgar ha overlevd, og det er han smertelig klar over.

Jeg synes i alle fall ikke at denne boka er et overflødighetshorn! Og jeg har endelig vært borti noen av den typen, som tror at bare Holocaust er nevnt på baksiden av boka, så skal den selge nærmest uansett. Noe av det jeg kanskje likte aller best med denne boka er at det faktisk er en glad-historie, hvor hjelpen den jødiske unggutten fikk, etter hvert ga støtet til et flott og godt liv i voksen alder!

Ut fra mitt totalinntrykk av boka, som er forsøkt holdt i en så objektiv tone som mulig, og med mange kildehenvisninger som viser at forfatteren har belegg for det meste av det han skriver om og ellers er åpen om når han gjetter og spekulerer, synes jeg den fortjener terningkast fem! At på til er jeg blitt kjent med en forfatter jeg ikke visste noe om fra før av, men kommer til å være obs på i fremtiden.

Denne boka ga jeg opp. Jeg maktet ikke språket rett og slett.

Fantastisk! Jeg skal også lage en artikkel om mine bokhyller på bloggen min!

Jeg har for øvrig stort sett all skjønnlitteratur organisert alfabetisk, men opererer med sær-bokhyller rundt omkring i huset. Har egen hylle for reisehåndbøker, kokebøker, hagebøker, hunde- og kattebøker, kunstbøker, dikt, debatt/samfunn, biografier, politikk etc.

I løpet av et langt liv tilbringer de fleste av oss en betydelig del av tilværelsen på jobb. Uansett hvilke ambisjoner den enkelte har, om man er leder eller medarbeider, må man kunne anta at alle har det til felles at de ønsker å glede seg over sitt arbeid.

Hva er egentlig arbeidsglede? De fleste forbinder dette med å ha det hyggelig på jobben, å lykkes med noe, å få realisert seg selv, å bety noe, lære noe etc. Arbeidsglede er noe som kommer innenfra, og det finnes knapt noen andre enn en selv som kan skape slik glede. Heller ikke en dyktig leder. En dårlig leder kan imidlertid ødelegge den arbeidsgleden som måtte være der.

I kapittel etter kapittel fører Johan Velten oss gjennom alle fallgruber i arbeidslivet. For det er først og fremst det som kan gå galt som har hans fokus i det meste av boka. I begynnelsen fant jeg dette både trettende, en smule deprimerende og ikke rent lite provoserende. Lenge ble jeg sittende og lure på om han gjennom sine studier av næringslivet i det hele tatt har sett eksempler på godt lederskap, og om det er mulig å tilfredsstille de krav han oppstiller. I en ideell verden hvor ledelsen er trygg, raus og åpen, og hvor alle medarbeidere er stinne av selvtillit, god selvfølelse og selvinnsikt, vil dette kanskje være mulig. Men slik er sjelden virkeligheten. Noe av det som kompliserer et nær sagt hvilket som helst arbeidsliv er at folkene som jobber der er mennesker på godt og vondt. Noen drar dessuten med seg kjipe opplevelser fra fortiden, og med en gang noe butter i mot, kommer dette gjerne veltende inn på arenaen som en ytterligere kompliserende faktor. Dette kombinert med en altfor stor tro på hva ledelsen både kan og bør ordne opp i, skaper ikke sjelden alvorlige konflikter på en arbeidsplass.

Underveis nevner Velten selvfølgelig de faktorer som skaper trivsel og et ønske fra medarbeiderne om å yte sitt aller beste. Det handler bl.a. om at det må være samsvar mellom ord og handling, at medarbeiderne føler seg sett og verdsatt og at de føler seg ivaretatt på best mulig måte av lederen.

Helt på slutten av boka lander Johan Velten heldigvis på at det nok ikke er mulig å skape et ideelt arbeidsliv der alle fungerer 100 % "etter boka". Da jeg leste dette, ble jeg i grunnen lettet. Men kanskje er det heller ikke idealtilstanden som er målet, men prosessen mot stadig å bli bedre - eller yte sitt aller beste ut fra sine egne forutsetninger - som er det viktige. At man har noe å strekke seg etter og ikke hviler på laurbærene, rett og slett. Den perfekte leder som innehar 100 % utfyllende komplimentære egenskaper finnes nemlig ikke, og det gjør mest sannsynlig heller ikke den perfekte medarbeider.

Når jeg skal oppsummere mitt inntrykk av boka, så vil jeg i første rekke påpeke at den er for teoretisk. Veltens fortellerstil bærer tidvis preg av en oppramsing av statements eller meget poengterte utsagn, og hvor eksemplene er litt for få. Han burde dessuten ha overlatt opplesningen av lydboka til noen andre. Hans stakkato måte å lese på var til tider så irriterende at jeg vurderte å avslutte boka. Når jeg likevel valgte å fortsette var det fordi jeg tross alt var spent på fortsettelsen. Antakelig er dette en bok som fungerer best som en bok i papirutgave, hvor man kan sitte med tusjen og "gule ut" viktige poenger. Som lydbok ble den noe kunstig. Velten har utilsomt greie på det han skriver om, selv om han litt for ofte fremsto som en irriterende besserwisser. Til hans forsvar skal sies at det er nesten ti år siden han skrev boka - rett etter harde økonomiske nedgangstider. De lederskikkelsene han beskriver i sin bok, har jeg heldigvis til gode å ha møtt for mange av. Kanskje nettopp derfor føltes mange av hans utlegninger som lite relevante for egen del. Alt i alt en helt grei bok som jeg gir terningkast fire.

Min første innskytelse var å sende mail til André, men så sjekket jeg heldigvis diskusjonstrådene først. ;-) Jeg vet ikke hva som vil skje dersom man svarer på aktuelle mailadresse, men aldri godt å vite. Uansett var mailene (jeg fikk to) såvidt spesielle at jeg aldri var i tvil om at dette var noe pussige greier. Profilen er også slettet.

Jeg har også fått en slik melding fra samme person. Profilen eksisterer ikke (lenger), og jeg akter i alle fall ikke å svare - og dermed utlevere min epostadresse.

I likhet med Ingalill, er jeg grunnleggende uenig med deg i din tilnærming til boka. Samtidig må jeg innrømme at din omtale er så kraftfull og ekte at jeg tar av meg hatten for den! Du fortjener en stjerne!

Mesterlig om Donaus historie!

Elven Donau er Europas nest lengste elv (etter Volga) og er 2645 eller 2888 km lang, helt avhengig av hvilken elv som regnes som kildeelv til Donau. Intet mindre enn fire europiske hovedsteder er anlagt langs Donau; Wien, Bratislava, Budapest og Beograd. Elven endrer navn alt etter hvilket land den renner gjennom; i Tyskland og Østerrike heter den selvsagt Donau, men i Slovakia heter den Dunjai, i Ungarn Duna, i Kroatia og Bulgaria Dunav og i Romania Dunărea. For øvrig renner Donau også gjennom Serbia, Moldava og Ukraina.

I Claudio Magris´ bok "Donau" følger vi elven fra det stedet hvor den antatte kilden befinner seg - Schwarzwald i Tyskland - og til deltautløpet ved havnebyen Sulina i Svartehavet. Underveis blir vi underholdt med en rekke historiske fakta og anekdoter relatert til de stedene hvor elven renner forbi. Kjente historiske personer - forfattere, politikere, massemordere etc. - blir omtalt. Likeså kjente historiske hendelser fra fjern og nær fortid. Og neppe er noe vesentlig skrevet om Donau som ikke på et eller annet vis er nevnt i boka.

Aller mest grundig behandles Tyskland og Østerikes historie, og det er selvsagt ikke til å komme forbi at særlig nazismens fremvekst og andre verdenskrig vies en relativt stor plass. Her får vi høre om hvor Eichmann og Mengele kom fra, hvor ulike konsentrasjonsleire ble plassert osv.

Elvens løp gjennom Ungarn fra Györ i nord, Budapest midt i landet og Pecs i sør fant jeg dessuten ekstra interessant siden Ungarn og disse stedene har en spesiell plass i mitt hjerte. Kjente forfattere og viktige historiske hendelser knyttes på en svært spennende måte til elven. Dessuten knyttes elven til kjente vinområder som f.eks. Villany syd i Ungarn (rett før elven fortsetter inn i Serbia).

Det som jeg likevel fant mest interessant, var den - for meg - relativt ukjente historien om folkeforflytningene som har funnet sted i henholdsvis Bulgaria, Romania og andre tilgrensende områder i nærheten av Svartehavet. I disse områdene gjorde osmanerne seg sterkt gjeldende inntil for rundt hundre år siden, og det er et konglomerat av ulike folkegrupper som lever i disse landene i dag. Felles for de fleste er at de i sin tid flyktet fra et eller annet. Eksiltyskernes særskilte skjebne etter andre verdenskrig i land som f.eks. Romania, er bl.a. beskrevet av Nobelprisvinneren Herta Müller i en rekke av hennes bøker. For øvrig var det litt spesielt å lese om forholdene i Romania i og med at diktatoren Ceauşescu fremdeles satt ved makten da denne boka ble skrevet.

Magris´ "Donau", som i form på en måte kan minne litt om Ivo Andrics berømte bok "Broen over Drina", er noe av det mest spennende jeg har lest i genren historie eller reiseskildringer. Fordi boka egentlig består av et utall digresjoner under veis, var den svært krevende å lese, men ikke desto mindre interessant. Den krevde bare så uendelig mye mer av meg som leser enn det meste av det jeg til vanlig pleier å lese. I tillegg er boka nærmest poetisk i formen fra tid til annen, og det er en presisjon i beskrivelsene som røper stor innsikt på flere plan fra forfatterens side. Tidvis er forfatteren også nokså nådeløs i sine betraktninger. Andre ganger kommer han med uttalelser som for meg har høy sitatverdi. Jeg tar med noen sitater for å belyse hva jeg mener.

"Men sann litteratur er ikke den som smigrer leseren og bekrefter hans fordommer og forventninger, men den som forfølger ham og presser ham opp i et hjørne og tvinger ham til å tenke nytt og revidere sine skråsikre meninger." (side 196)

"Det var Nietzsche, Stirner, Ibsen, Strindberg, den tidens store orakler, som fratok virkeligheten den ene masken og forkledningen etter den andre, og gikk livet så tett på klingen at de til slutt oppdaget at det mangler ethvert grunnlag." (side 433)

"... enhver stor forfatter blir forfulgt av de demonene han blottstiller; han kjenner dem fordi han har dem i seg, og han feller en knusende dom over deres maktfullkommenhet nettopp fordi han selv står i fare for å bukke under for den." (side 454)

Jeg er ikke det minste i tvil om at jeg kommer til å lese denne boka flere ganger i løpet av mitt liv og med et enda større utbytte enn kun ved første gangs lesing - kanskje særlig dersom jeg får realisert min drøm om en slags elvesafari langs hele Donau en gang ... Når det på forsiden av boka er sitert at boka er en litterær triumfferd, kan jeg ikke annet enn å slutte meg til dette. Boka er og blir et mesterverk! Og denne forfatteren fortjener Nobelsprisen i litteratur for dette! Dette er nemlig noe av det mest imponerende jeg har lest på aldri så lenge! Her blir det terningkast seks! Intet mindre!

Om jakten på det gode liv

Aldri før har vi hatt så mange materielle goder, så mye fritid og så mange muligheter som nå. Likevel klager vi verre enn noen sinne. Hvorfor er vi ikke lykkelige? Og hva er egentlig lykke og livskvalitet? Kanskje handler det om å finne noen fellesnevnere for hva som skal til for å leve "det gode liv"? Å finne en balanse mellom rask tid og langsom tid, slik at vi verken stresser oss ihjel eller kjeder oss fordervet ...

Sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen leser i et heseblesende og engasjerende tempo sin egen 280 siders bok i løpet av drøyt syv timer, og det er nesten ikke den ting han ikke er innom. Boka, som mer har preg av et morsomt og poengtert talkshow enn et vitenskapelig dypdykk, er etter mitt skjønn meget god og fortjener faktisk å bli lest mer enn en gang. Er det virkelig slik han hevder at alt handler om å ha litt mer enn naboen for å bli lykkelig eller føle seg vellykket? For noen handler det nok mye om dette, mens atter andre rammes av lokalsamfunnets klamme krav til konformitet, hvor man på død og liv ikke bør skille seg for mye ut fra resten av flokken. Ellers risikerer man å bli rammet av misunnelse, sjalusi og sosial utstøtelse. Fordi ens egen vellykkethet i for stor grad minner de andre om deres egen utilstrekkelighet ... Og den prisen - utstøtelse - kan for mange bli så høy at man heller velger middelmådigheten i det lange løp.

Mange ganger underveis begynte jeg å skoggle. Som for eksempel da forfatteren og sønnen sitter i sin relativt lille og lite påkostede båt, og det kommer en svær cabincruiser "seilende" forbi. Da sønnen utbryter at "Å, pappa! Kan ikke vi også få en sånn båt?", ville nok de fleste ha svart noe slikt som at "Er du klar over hvor dyr en sånn båt er?!" Men ikke Thomas Hylland Eriksen! I stedet svarer han at han nok ikke tror at de har det koseligere ombord på sin båt, fordi de f.eks ikke kan kjenne på badetemperaturen med tærne fra sin båt, må bruke masse tid på å rydde og gnikke på alt som er blankt for at det skal skinne (noe de selv ikke behøver å tenke på), bekymrer seg for å få skrammer på båten osv. Og sønnen? Han godtar denne forklaringen helt uten videre, og så fortsetter far og sønn og kose seg i den lille båten deres ... Herlig historie!

Hylland Eriksen problematiserer dessuten om det er veien eller målet som er lykken, og ingen bør bli forbauset over at det er veien til målet som fyller oss med mest lykke. Og kanskje er nettopp dette vår tids svøpe? At vi ikke trenger å vente så lenge på å få oppfylt våre ønsker og mål ... Dermed går vi glipp av gleden ved å gå og vente på noe godt, nyte kriblende forventninger etc. Visst kan man til en viss grad "kjøpe" litt lykke, men anskaffelser av materielle goder og den lykken som følger med dette er dessverre skuffende kortvarig. For før vi får snudd oss, er flatskjermen, den fine nye bilen eller lignende blitt en selvfølge likevel. Som vi så til de grader tar for gitt og derfor ikke ofrer en tanke.

Mange mennesker innser antakelig for sent at det ytre aldri kan bli noe mer enn en kulisse, og at du ikke har noe annet valg enn å ta med deg selv når du drar fra et sted til et annet. Dersom man ikke trives i eget selskap, hjelper det ikke å forflytte seg til et sted med asurblått hav og ellers paradisiske forhold.

Denne boka elsket jeg rett og slett! Jeg synes at Hylland Eriksen på en klok og interessant måte åpnet opp mange porter for meg hva gjelder storeulvsyndromet! Og som forfatteren nevnter opp til flere ganger i boka: Jo flere muligheter vi har, dess mer går vi glipp av. Mange valg som aldri blir tatt, gir seg imidlertid selv. Som når Hylland Eriksen påpeker at han f.eks. aldri kommer til å begynne å spille fiolin og at naboene hans ikke aner hvor heldige de faktisk er!

"Slangen i vårt jordiske paradis heter håpløshet. Du mister til slutt håpet hvis du er ekstremt fattig, men tro om du ikke også gjør det når du er ekstremt rik? Det er lite å løfte seg selv etter håret for om dagen. Drømmene er små, private og stort sett realistiske. Det er neppe bra i det lange løp. Når du tilbringer novemberkveldene med å drømme om en ferie ved en smaragdgrønn lagune på en tropisk koralløy, og kommer deg dit allerede neste år, er drømmen for liten og for realistisk. (Du blir uansett skuffet når du kommer dit og stedet viser seg å være søvndyssende og stillestående.)"

Dersom det ikke hadde vært for at denne type bøker aldri får terningkast seks av meg (dette forbeholder jeg kun bøker jeg mener holder en høy litterær kvalitet), ville nettopp denne boka oppnådd dette av meg. I stedet må den nøye seg med terningkast fem! Og jeg som nettopp har funnet ut at jeg liker Thomas Hylland Eriksens fortellerstemme, kommer til å lese flere av hans bøker i fremtiden!

Det gjør selvsagt jeg også! Her er min:

Rose-Maries litteratur- og filmblogg

Boka er rett og slett helt fantastisk! Men vær forberedt på at den er krevende å lese fordi den favner over så mye. Jeg er veldig sikker på at dette er en bok jeg kommer til å lese om og om igjen.

Sterk historie!

I mars 1998 forlot ti år gamle Natascha sitt hjem i en bydel i Wien. På vei til skolen ble hun dratt inn i en bil, og etter dette opphørte alle spor etter henne.

Kidnapperens navn var Wolfgang Priklopil, og han hadde lenge planlagt å kidnappe et barn. Kjelleren i huset hans var allerede innredet som et fangehull, knapt fem-seks kvadratmeter stort. Dette fangehullet skulle de neste årene - i nøyaktig 3096 dager - bli Nataschas nye "hjem" ...

Boka "3096 dager" er Natascha Kampusch´ egen fortelling om et fangenskap gjennom åtte år, og om hvordan hun klarte å holde ut uten å miste verken seg selv eller forstanden. I løpet av disse årene ble hun mishandlet på det groveste. At hennes historie også omhandlet seksuelt misbruk, nevner hun så vidt, men av hensyn til seg selv og sin egen verdighet, orker hun ikke å utdype dette nærmere. Da hun slapp løs, var hun 18 år og veide kun litt over 40 kg. Kidnapperen brukte nemlig sult som et middel til å kontrollere henne under fangenskapet.

Det er en sterk historie som fortelles! At hun klarte å opprettholde et visst minimum av verdighet oppi det hele, er nesten ikke til å tro. Underveis hadde hun faktisk noen muligheter for å stikke av, men ulike omstendigheter gjorde at hun ikke klarte dette likevel. Mest av alt fordi hun var så nedbrutt og nedpsyket at motet sviktet hver gang. Aller sterkest fant jeg hennes analyse av de reaksjonene hun ble møtt med da hun omsider klarte å flykte. Fordi hun nektet å gå inn i en offerrolle, ble hun også møtt med sterke antipatier fra omverdenen. En egenskap som nettopp gjorde at hun kom gjennom fangenskapet med forstanden i behold ... Hun tar også et oppgjør med det såkalte "Stockholm-syndromet", der offeret sympatiserer med overgriperen, og denne delen av boka fant jeg svært interessant. Jeg synes boka fortjener en sterk firer på terningen.

Utrolig inspirerende bok!

Gretchen Rubin hadde alt; hun var utdannet jurist og levde av å skrive, hun var lykkelig gift, hadde to nydelige barn, god helse, mange gode venner og et godt forhold til familien. Likevel var hun ikke så lykkelig som hun syntes at hun burde være.

Sakte men sikkert våknet et ny idé i henne: ikke bare aktet hun å finne ut hvordan hun kunne få mer ut av livet sitt og bli et lykkeligere menneske - hun ville også skrive bok om dette. Og slik ble hennes lykkeprosjekt til.

Etter å ha gjennomgått alt hun kunne komme over av litteratur om lykke - alt fra Aristoteles til Dalai Lama - endte det med at hun satte seg som mål å bli mer lykkelig, og for å bli dette, satte hun opp tolv bud eller tolv delmål. Deretter gikk hun suksessivt til verks og jobbet seg gjennom en rekke forsetter i løpet av tolv måneder. Det hele handlet om å være mindre irritert over bagateller, kommunisere bedre, ta bedre vare på seg selv, sove mer, få mer kontroll over livet, ha det mer moro, ikke ta alt så alvorlig, være mer raus, bli en bedre ektefelle og mor osv.

Jeg hadde virkelig ikke tenkt å lese denne boka. Da jeg kom over den som lydok på biblioteket rett før ferien, tenkte jeg imidlertid "hvorfor ikke?" Det er jeg glad for, for denne boka hadde ikke bare en del å fortelle meg - den traff meg tidvis rett i mellomgulvet. Neida, jeg har ikke tenkt å starte mitt eget lykkeprosjekt. Derimot fikk jeg både underveis og ikke minst etter lesingen en rekke idéer om hvordan jeg selv kan forbedre mitt eget liv, slik at jeg blir mer tilfreds og lykkelig med tilværelsen. En av tingene jeg ble kraftig inspirert til var å rydde. Knapt et døgn etter hjemkomst fra ferie, har jeg fylt intet mindre enn to søppelsekker med ting som skal kastes. Dessuten gikk det for alvor opp for meg at tiden ikke kommer til meg - jeg må forsyne meg av den selv. I stedet for å gjøre meg til et hjelpeløst "offer" som "aldri har tid", må jeg selv foreta visse grep slik at jeg faktisk får tid. Det er på tide bl.a. å følge mine drømmer om å begynne med qigong samt lære et nytt språk. Rubin uttaler underveis i boka at når man er klar, så dukker læremesteren opp. Og tenk at jeg allerede på flyplassen, på vei hjem fra ferie, traff nettopp en norsk qigong-instruktør! Tilfeldig? Kanskje, men like fullt tankevekkende!

Mange av tingene Rubin tar opp i sin bok, er hva jeg velger å kalle selvfølgeligheter satt i system. Hun har imidlertid gjort dette på en veldig ok og inspirerende måte! Hun foregir seg på ingen måte å være perfekt selv. Tvert i mot beskriver hun ærlig hvordan hun gjorde sine bestrebelser, noen ganger uten å lykkes i det hele tatt.

Det finnes ingen snarvei til lykken. Tvert i mot er det beinhard jobbing! Evnen til å fokusere er helt avgjørende. Rubin tar også oppgjør med en del myter rundt dette med lykke. Hvem har f.eks. ikke opplevd hvordan enkelte blir provosert av at man er glad og fornøyd? Som om dette å være glad skulle være ensbetydende med å være litt enfoldig eller enkel. Lykkelige og glade mennesker er imidlertid mer rause enn andre, har større takhøyde, tar ikke alt så alvorlig og er generelt mye enklere å forholde seg til enn kritiske og negative mennesker. Nettopp derfor bør vi alle bestrebe oss på å bli mer lykkelige og tilfredse - ikke primært av egoistiske hensyn, men av hensyn til dem vi omgir oss med til daglig! Denne boka inspirerte meg på mange ulike plan, og jeg synes den fortjener en sterk firer på terningen.