Bokelskere.no

Jeg vet ikke akkurat om jeg kan kalle det en "favoritt", men et verk på rundt 10 bind om Angelique av et forfatterektepar som kalte seg Sergeanne, gjorde et mektig inntrykk på meg da jeg var i 13-årsalderen. I løpet av de ti bøkene var jeg innom den franske revolusjon, Napoleons regime, flukt til den nye verden (til det som i dag er Canada) etc. Det var ikke måte på hvilke farer og eventyr den himmelsk vakre Angelique ble utsatt for. Jeg husker også godt bibliotekaren som jeg forholdt meg til da jeg lånte bøkene i serien, og som kikket strengt vurderende over hornbrillene sine når jeg kom. Var jeg gammel nok til å lese disse bøkene? (Bøkene var nemlig litt "våvet".) Hun var ikke helt sikker. Men jeg fikk låne dem! Dette var bøker jeg simpelthen ikke klarte å legge fra meg når jeg først begynte. Og jeg kan garantere at den godeste herr Bloom heller ville gått over lik enn å kanonisere denne serien. ;-)

SPOILER

Den aldrende estiske kvinnen Aliide Truu bor alene på sin bondegård og året er 1992, rett etter at Estland gikk fra å være en del av Sovjetunionen til å bli en egen selvstendig stat. Mangeårig undertrykkelse er erstattet med tendenser til anarki. Med dette som bakteppe oppdager den eldre kvinnen en bylt utenfor huset sitt. Inne i bylten befinner det seg en ung jente, som er temmelig forkommen.

Aliide er i villrede om hva hun skal gjøre. På den ene side føler hun ekte medfølelse og ønsker å hjelpe den unge jenta. På den annen side kan hun ikke være sikker på om jenta er lagt der for å være lokkemat for ranere. Hun faller heldigvis ned på at hun vil hjelpe jenta.

Deretter avsløres det litt etter litt at jenta, som heter Zara, er datterdatter av Aliides søster Ingel. Zara har flyktet fra mennene som tvang henne til å jobbe som prostituert. Hun ble lokket til Vesten med helt andre fremtidsutsikter. Da de tilfeldigvis var innom Estland, så Zara sitt snitt til å flykte. Og hun hadde kun ett navn og en adresse å forholde seg til. Zaras halliker er på jakt etter henne, og spørsmålet er om de finner henne til slutt …

Men hvorfor blir ikke Aliide glad for å høre at den ukjente jenta hun har forbarmet seg over, faktisk er hennes egen slektning? Gjennom tilbakeblikk til tiden etter andre verdenskrig, får vi langt på vei svaret. Det er en historie om tapt kjærlighet og et levd liv som aldri ble slik Aliide håpet. Hennes store kjærlighet Hans falt nemlig for søsteren Ingel. Med smerte ble hun vitne til hvordan søsteren fikk alt som skulle ha vært hennes eget. Da Ingel og datteren Linda plutselig ble deportert til Sibir, undret jeg meg over hvem som sto bak dette. Selv giftet Aliide seg med en partipamp hun aldri elsket. Mens Hans levde et liv i dekning i et kott i huset hennes ….

Hva er det ved denne romanen som tok så til de grader tak i meg? I første rekke var det selvfølgelig historien, og ikke minst måten den er fortalt på. At estisk historie spesielt under russernes okkupasjon var blodig, kjente jeg til. Angiveri, seksuelle overgrep og et liv nesten med fravær av menn, preget mange kvinners liv i denne tidsperioden. For å overleve måtte man av og til ta sjeen i egne hender, selv om det skulle koste et menneskeliv eller flere. Og da friheten endelig kom, ble det heller ikke bedre. Lokking av unge jenter til Vesten har vært en del av dette, og hvor kvinnene havnet i klørne på brutale bakmenn som tvang dem inn i prostitusjon. Alt dette har Oksanen fått med i sin roman. Og denne historien forteller hun med et nokså knapt språk som virkemiddel. Få ting sies rett ut, og som leser er man mye godt henvist til å gjette. Fordi frykten så lenge har sittet i kroppene på disse menneskene, er de vant til at svært lite er slik det tilsynelatende ser ut til. Man buser ikke ut med sitt budskap, men venter og ser det hele an. Og slik er historien også fortalt. Denne boka får toppkarakter fra meg! At Oksanen fikk Nordisk Råds litteraturpris for denne sterke romanen, burde ikke forbause noen.

Jeg ser virkelig frem til å lese flere av Oksanens bøker etter hvert!

Jeg tror det beste er om du leser den selv. Jeg likte det meste av boka, men ikke slutten ... ;-) Hvis det er noe jeg angrer bittelitt på, så er det at jeg kjøpte boka og ikke lånte den på biblioteket. Men det har mer med at jeg begynner å få liten plass igjen til enda flere bøker, og derfor bør forbeholde den lille plassen jeg har igjen til de virkelig store leseopplevelsene.

For meg var for øvrig denne boka bedre enn f.eks. Senor Peregrino av Samartin, og - når jeg betrakter en del bøker jeg har lest på litt tidsmessig avstand - også bedre enn "Øya" av Hislop ... bare for å ha nevnt det ...

Den boka leste jeg også! ;-) Hun var litt av ei dame, ja!

Nå er du inne på noe som faktisk opptar meg mer og mer. Når vi bedømmer en bok - er det da riktig å sammenligne den med tidligere mesterverk av samme forfatter? Eller er det mest rettferdig å bedømme den helt på egne premisser - uavhengig av hva forfatteren har prestert tidligere? Jeg er ikke i tvil om hva som er mest riktig. Like fullt havner de fleste av oss i den første kategorien ...

Vi er tilbake i Fjällbacka, og politietterforsker Patrik Hedström og hans kone forfatteren Erika Falck venter tvillinger. Politiet er i ferd med å gi opp å finne løsningen på en forsvinning som skjedde tre måneder tidligere. Da forsvant nemlig Magnus Kjellner uten å etterlate seg et eneste spor. Han var lykkelig gift og etterlot seg en kone og to barn.

Da det kommer frem at Christian Thydell, som er i ferd med å debutere med sin første bok ”Havfruen”, har mottatt anonyme trusselbrev, begynner saker og ting å skje. Selv påstår han at han ikke er skremt av brevene, men det blir derimot hans kone Sanna da hun snoker i sakene hans og kommer over disse. Hun elsker sin mann, men vet så å si ingenting om hans fortid. Hva skjuler Christian fra sin oppvekst? Hvorfor forteller han ingenting? Og hvilken betydning har dette for det som skjer?

Etter hvert kommer det frem at det ikke bare er Christian, men flere som har mottatt likelydende trusselbrev. Så dukker det opp et lik som er frosset fast i isen … Selv om Erika er gravid, og det er Patrik som står for etterforskningen, klarer hun ikke å la være å blande seg inn. Ikke overraskende er det dette som får avgjørende betydning når løsningen rulles opp.

Dette er den tredje boka jeg har lest av Camilla Läckberg, og nå holder det. Som de foregående ”leste” jeg også denne som lydbok. Kirsti Grundvig fungerte svært godt som oppleser. Plottet var i og for seg greit, men virkelig spennende ble det ikke før helt på slutten. Jeg har uansett fått min Läckberg-dose. Jeg tror det har med å gjøre at når man har lest en del bøker av en og samme krimforfatter, begynner de å gjenta seg selv og følger et ganske forutsigbart mønster som er gjenkjennelig fra bok til bok. Läckberg skriver godt, så jeg gir en svak firer på terningen for denne boka.

Herlig sagt! ;-)

Etter å ha sett hvilke bøker du åpenbart har sansen for, vil jeg også mene det ja! ;-)

Å, ja! Den MÅ du bare prioritere ("Utrenskning" av Sofi Oksanen)! Jeg er snart ferdig med denne boka, og den er virkelig god! Ellers ser jeg at du har Mustafa Cans "Tett inntil dagene" liggende ulest. Dette er en nydelig bok! "Det synger i gresset" av Doris Lessing leste jeg for drøyt et år siden. Veldig, veldig fin den også!

Jeg noterer meg tipset du kom med! Takk! ;-)

Vi oversvømmes av nyheter innen litteratur som aldri før. Det ene bokomslaget er lekrere enn det andre, og det er ikke så lett å orientere seg når de samme bøkene omtales i store ovasjoner bak på hver sine smussomslag. Kan vi virkelig stole på at det er stor litteratur alt sammen?

Jeg har bl.a. lest disse fem nyhetene, og mitt inntrykk av dem har vært noe vekslende. "Guernica" er definitivt den boka jeg har likt best. Her har jeg laget en bokomtale om hver av dem. Ekstra morsomt blir det dersom noen har lest de samme bøkene og det blir litt diskusjon rundt dem!

Jeg har lest nesten alt Ian McEwan har skrevet, og jeg elsker bøkene hans! Denne boka var bare fantastisk!

PS! Det skjedde noe rart når jeg skulle gi deg en stjerne for kommentaren din. Plutselig dukket det opp "-1" - altså minus en ...

Kos deg med boka, du!

Jeg tror kanskje noe av nyansene i meningene våre blir litt borte når vi diskuterer dette på mail. Vi er sikkert ikke så uenige som det en stund kunne virke. ;-)

;-)

Diskusjonen handler da ikke om hvorvidt folk snakker nynorsk eller ikke nynorsk, dialekter eller ikke dialekter (det er bl.a. en utbredt fordom om at østlandsk ikke er en dialekt- men det florerer av dialekter OGSÅ på Østlandet!). Jeg er ganske sikker på at de som hadde nynorsk som hovedmål, lærte et mye rikere nynorsk enn hva de av oss som hadde nynorsk som sidemål lærte. Jeg fikk i alle fall påpakning hver gang jeg brukte de såkalte sideformene, for alle skulle strømlinjeformes i et ganske striks nynorsk som jeg opplevde at ingen andre enn Hallodamene i NrK snakket. Det virket kunstig den gangen, og det virker kunstig i dag.

Nettopp derfor er det interessant å se at nynorsk skjønnlitteratur stadig befester sin stilling! Jeg for min del elsker å lese nynorsk. Som jeg sa i et tidligere innlegg: nynorsk er et veldig poetisk språk/dialekt! En forfatter har også en kunstnerisk frihet i å kunne bruke språket etter eget forgodtbefinnende, med de dialektord som måtte finnes. Da opplever jeg at språket også blir veldig levende!

Jeg tror heller ikke det er nødvendig å forsvare nynorsken med nebb og klør, Siri. Jeg er ikke i mot nynorsk, og det oppfatter jeg heller ikke at de andre som har uttalt seg om temaet er. Den største motstanden finner man vel hos skoleungdom som tvinges til å lære nynorsk. Senere i livet kommer de samme menneskene til å være glad for at de fikk litt allmenndannelse som også omfattet nynorsk. Personlig tror jeg for øvrig at skolen hadde tjent på å legge opp undervisningen i sidemål litt annerledes. Hvis de unge fikk lese noe av den samtidslitteraturen som faktisk finnes på nynorsk, er jeg ganske sikker på at deres grunnholdning til nynorsk hadde mildnet betydelig.

Jeg er helt enig! Jeg ønsker meg oversikten over hvem som snakket sitt etc. tilbake!

Nettopp!

Dette er jo bare helt fantastisk! Tom. globusen med innebygget barskap er med! ;-)

Nå tror jeg du misforstår meg - eller så er det jeg som var for uklar ... Jeg mente alldeles ikke å angripe nynorsk. Jeg trodde faktisk jeg gjorde det stikk motsatte. ;-) Det er den nynorsken vi ble opplært til på skolen som jeg opplevde som oppkonstruert. De fleste forfattere som skriver på nynorsk, skriver på dialekt - noe som jeg opplever som himmelvid forskjell fra et nynorsk hvor sideformer nærmest er "forbudt". Jeg er veldig glad i nynorske bøker, og det trodde jeg virkelig jeg hadde fått frem i mitt forrige innlegg.

Selvsagt prater en hel masse mennesker i dette landet nynorsk - men et mye mer fargerikt nynorsk enn det i hvertfall jeg ble presentert for på skolen. Jeg er for øvrig nordlending opprinnelig, så jeg har et avslappet forhold til at vi har et mangfold av dialekter i vårt langstrakte land. ;-)

Morsomt at du tar opp denne problemstillingen! Jeg har hatt bokmål som hovedmål i all min tid, og snakker også selv bokmål/østlandsk. Da jeg ble påtvunget nynorsk på videregående, hatet jeg det - i likhet med nesten alle andre med bokmål som hovedmål. Jeg tror det hadde å gjøre med at den nynorsken vi lærte, virket så oppkonstruert. Det er jo ingen som prater slik ...

I dag elsker jeg nynorske bøker! Jeg synes faktisk at skjønnlitteratur blir ekstra poetisk nettopp når de er skrevet på nynorsk. Ta f.eks Carl Frode Tiller, som får bøkene sine "oversatt" til nynorsk før utgivelsene. Edvard Hoems bøker er nydelige. Likeså Frode Gryttens. Og når utenlandsk litteratur også blir oversatt til nynorsk, tror jeg det sier en del om nynorskens renessanse i dag. Anna Gavaldas bøker utgis bare på nynorsk. Disse bøkene har jeg utelukkende hørt som lydbøker. Fantastiske opplevelser hver gang!

Jeg ønsker nynorsk litteratur velkommen!