Bokelskere.no

Noen ganger er det dårlig språk, men som oftest er det fordi historien ikke fenger eller blir for sær på en måte. Slik hadde jeg det med Mats Larsens "Lesbisk nigger" (den boka ble litt i særeste laget for meg, og jeg gadd ikke å lese den ferdig). Og tilsvarende med "Kneleren" av Andre Brink ...

Det er svært sjelden jeg gir opp en bok fordi den er for tung. Men det hender at jeg ikke liker fortellerstilen, selv om språket ikke kan sies å være dårlig. Særlig i perioder hvor jeg er ekstremt sliten, skal det mindre til før jeg gir opp en slik bok - kanskje vel vitende om at jeg senere bør prøve igjen. Slik har jeg det f.eks med Saramago.Jeg har ikke helt lyst til å gi ham opp, selv om jeg har avbrutt en bok med ham som jeg leste midt under flytting og oppussing ... ;-)

Lær oss å vokse fra vår galskap av Kenzaburo Oe! Et forbløffende talentfullt, dypt rystende verk av Dave Eggers. Hvordan helbrede en fanatiker? av Amos Oz

Det har du helt sikkert rett i!

For øvrig storkoser jeg meg med den for meg hittil ukjente japanske Nobelprisvinneren Kenzaburo Oe´s novellesamling "Lær oss å vokse fra vår galskap". Dette er stor litteratur, det!

Jeg håper da virkelig at du oppdager humoren på denne tråden! Det virker dessverre ikke slik ... ;-)

Jeg leste denne boka ferdig fordi jeg håpet at det skulle komme noe mer ... som kanskje skulle vise meg bokas berettigelse eller noe i den gata. Men det kom aldri. Kanskje var jeg på den tiden jeg leste boka også litt der at jeg i grunnen fullførte de bøkene jeg begynte på. Nå gidder jeg ikke det lenger.

Adam Walker er litteraturstudent i USA på slutten av 60-tallet. På en fest støter han helt tilfeldig på en fransk gjesteprofessor ved navn Rudolf Born og hans umælende samboer Margot. Under samtalen får han et tilbud han strengt tatt ikke kan avslå: penger til å starte et eget litterært tidsskrift.

Etter å ha kommet seg over den første forbauselsen og mistenksomheten, slår Adam til. Men hvem er egentlig denne mannen? Hvorfor kommer han fra "det store intet" og tilbyr ham - en ung, i utgangspunktet nokså ubetydelig 20-åring - en haug med penger han mest sannsynlig kommer til å tape?

Møtet med Rudolf og Margot skal komme til å endre Adams liv fullstendig! I typisk Paul Auster-stil ledes han nemlig gjennom en rekke av tilfeldigheter, som til syvende og siste bestemmer hvilken retning livet hans skal komme til å få. Og underveis er det rystende historier som fortelles! Handlingen foregår over en periode på 40 år, og avsløringene som kommer stykkevis og delt, holdt meg som leser i åndeløs spenning helt til siste side. Underveis er vi innom både New York, Paris og London, og helt til slutt på en karibisk øy ..

Boka er bygget opp på en veldig spesiell måte. I begynnelsen er det Adam Walker selv som er jeg-personen. Etter hvert fortelles Adams historie i form av et brev eller en historie til en tidligere studiekamerat av Adam - i tredjeperson, presens. Og i sluttfasen av boka opereres det med tredjeperson, preteritum. Samtidig veksles det mellom tre ulike fortellerstemmer ... Forvirret? Ikke det minste hvis man utelukkende tenker på forteller-stilene. Men ja hvis man tenker på innholdet i boka. For hva er sant og hva er fiksjon?

Dette er en høyst besynderlig bok i ekte Paul Auster-stil! Og jeg elsket boka! Nå forstår jeg også svært godt sitatet på smussomslaget om at man får lyst til å lese den om igjen når siste side er vendt. For jeg er der selv! Skjønt hvis jeg snart skal gå i gang med mer Auster, tror jeg det må bli gjenlesing av "Sjansespill" og "Levitian", som i tillegg til "Moon Palace" er Austers aller beste bøker etter min mening. "Moon Palace" gjenleste jeg for 2-3 år siden, mens det nå er 13-14 år siden jeg leste de andre. Jeg har for øvrig aldri helt skjønt andres fascinasjon for "New York-trilologien". Det er kanskje den Auster-boka jeg har likt dårligst.

"Usynlig" er en spennende bok, som jeg ikke hadde lyst til å legge fra meg under lesingen. Ulike omstendigheter har like fullt ført til at jeg brukte noen dager på denne nokså tynne boka, og det tror jeg faktisk var like greit. For mange av sekvensene i boka krever faktisk en god del av leseren, og det var fint å få litt tid til å dvele over disse før jeg gjøv løs på resten! Språket Auster bruker er nokså enkelt, og han opererer ikke med de helt store faktene når han skriver. Dette harmonerer godt med historiene han forteller, som sannelig er avanserte nok! Dette er en bok jeg anbefaler på det varmeste!

Terningkast seks!

Forklaringen ligger nok i at denne boka er vel smal. Dessuten ante jeg ikke selv at den eksisterte en gang ... ikke før jeg tok opp dette med ukjente Nobelprisvinnere på en diskusjonstråd her.

I utgangspunktet tenker også jeg at den blir litt vanskelig å få tak i. På den annen side: ingen utlånskø = god tilgjengelighet. ;-)

Hva er kjedelig?

Å! Denne fikk jeg i posten her om dagen fra et antikvariat. Og jeg gleder meg til å lese den! Jeg er fan av litteratur med velformulerte setninger! Jeg nyter perfekte setninger rett og slett! ;-)

He-he ... Jeg må nå smile her jeg sitter! Det minner meg om en episode på bussen for to-tre år siden, hvor jeg satt med nesa nedi boka "Mandelen" av Nedjma - en utrolig vakker bok om en ung muslimsk kvinnes seksuelle oppvåkning og med dertil hørende detaljer .... Og plutselig ble jeg var at mannen ved siden av meg satt og leste nærmest over skulderen min ... Det er vel unødvendig å si at jeg rødmet - tross godt voksen alder ... Jeg er for øvrig ikke det minste flau over Å HA LEST denne boka! Det er faktisk veldig sannsynlig at jeg kommer til å lese den igjen en eller annen gang!

For øvrig ser jeg at mange har tolket problemstillingen jeg har reist som at man ble flau mens man leste en eller annen bok. Jeg tenkte vel mer på om noen var flau over å være bekjent med å ha lest en spesiell bok, fordi den i ettertid fremstår som veldig, veldig dårlig ... ;-)

Dag Solstad hører i min verden til himmelen! ;-) Uten at jeg ville likt at han pjusket meg i håret, altså ...

Eksempel på lesestoff i helvete må være å få tilbudt "Isfolket" av Margit Sandemo (i 70-80 bind?) og bare det på et sted jeg ikke slipper fra. En gang for mange, mange år siden fikk jeg meg forelagt de 3-4 første bøkene med et "du bare MÅ lese disse!" Jeg tror jeg holdt ut til side 15 i bind 1 ... da orket jeg ikke mer.

Ellers måtte det være bøker av hanne Ørstavik, ja ... Jeg greier ikke hennes bøker ...

For mitt vedkommende gjelder dette utvilsomt "Frognerfitter" av A. Bohwin. Maken til elendig bok skal man lete lenge etter! Platthetene står i kø, språket er elendig, det finnes ikke en høyere mening med boka (annet enn å tjene penger på den?) ... Og muligens hadde forfatteren også noe hun ønsket å bevise overfor omverdenen. Og ja: jeg er faktisk veldig ille berørt over å ha lest denne boka! Den burde i det minste vært avbrutt nokså tidlig! Når jeg like fullt velger å stå frem, er det for å advare andre mot å gå i den samme fellen når det gjelder denne boka!

Hvilken bok er du litt flau over at du har lest? Fint om du kan begrunne dette nærmere, fordi det blir morsommere for oss andre å lese innlegget ditt.

Og det gjør du HELT rett i! Det ergrer meg dypt at jeg ikke gjorde det samme! Og jeg er heller ikke gammeldags av meg! ;-)

Tittelen "Frognerfitter" ble antakelig valgt ut fra ren kynisme. Tittelen pirret nok ikke bare min nysgjerrighet! Det var også det eneste som pirret ved hele boka .... Tittelen ga nok assosiasjoner til og forventninger om at fortiden til "bedrestilte" vestkantfruer skulle avsløres. Og så var hele boka bare så platt, pinlig og elendig at det kan være det samme ....

Du har ikke gått glipp av noe som helst, Lama!

Tusen takk til alle som har bidratt med tips! Jeg har nå fått notert meg en mengde forfatternavn, og skal møysommelig jobbe meg gjennom disse i løpet av vinteren!

Jeg skal forsøke å finne mer ut om denne forfatteren, men ser at det nok kan tenkes at bøkene ikke er oversatt til norsk. Derimot til svensk og dansk. Takk for tipset!

Jeg skjønner ikke helt hvorfor du i ditt svar til Sissel slår fast at det er teit å bare lese denne boka, bli skuffet og ikke lese noe mer - når hele poenget i hennes innlegg er at hun faktisk leste den om gjen, ble fascinert og så har bestemt seg for å lese mer ...

Den type opplevelse som Sissel skisserer her, kan jeg nevne for egen del i fleng. Det er så morsomt når man senere i livet tar opp igjen en forfatter man trodde man var ferdig med, og så plutselig "ser lyset"!

Det er godt mulig at "Det synger i gresset" er Lessings dårligste bok - jeg har selv lest for lite av henne til å ha noen formening om dette - men jeg vil på det sterkeste ta avstand fra at boka er dårlig. Den var nok mye mer kontroversiell den gangen den kom ut (i 1950 eller 51), og godt er det for det betyr jo at verden tross alt har gått fremover! Like fullt mener jeg at den har noe å fortelle oss fremdeles den dag i dag. Man skal ikke lenger enn til USA, hvor det å vise et kjærlighetsforhold mellom en hvit og en farget på film, skaper bølger ... Tenk det!

Denne boka er faktisk en av mine favoritter! Og det er mange lag i historien, som ikke finnes overfladisk i det hele tatt. Forventninger til kvinnerollen og ekteskapet, klasseskille, rasisme, det den gang uhørte i et forhold mellom en hvit kvinne og en farget mann etc. En helt annen sak er at samtidig som jeg syntes synd på kvinnen, likte jeg henne ikke noe særlig. Hun var så hard. Men så tenkte jeg at man må jo bli hard av et slikt liv - ellers risikerer man å bukke under. Jeg tror Doris Lessing har hatt et hav av kunnskap om forholdene i et afrikansk land for i det hele tatt å klare å skrive en slik bok! Den ser tilsynelatende nokså enkel ut, men er like fullt svært kompleks.

Ja, var ikke denne lille novellen bare helt mesterlig!? Jeg elsket denne lille historien!

Da vil jeg anbefale "Familien Moskat" og "Fiender - en kjærlighetshistorie"! Fornøyelige bøker med et lass av humor!

;-) Jeg ble veldig berørt av denne boka selv! Tror jeg egentlig formulerte meg litt upresist når det gjaldt enkelt språk og distanse. I bakhodet hadde jeg en tanke om at når en forfatter mesker seg i lidelsene, strør om seg med svulstigheter og platte metaforer, så virker det kanskje umiddelbart som mye mer "levende" og "nært". Men trer man noen skritt tilbake og betrakter teksten, så oppdager man at platthetene står i kø. Litt sånn hadde jeg det f.eks. i forhold til Samartins "Senor Peregrino".

Jeg er selvfølgelig enig med deg!