Bokelskere.no

Liker egentlig denne boken bedre enn Sofies verden. Den tar også opp en del filosofiske temaer, men på en litt annen måte. Også her har Jostein Gaarder benyttet seg av et snedig fortellergrep, en historie inne i flere historier, der alt henger sammen. Synes også forfatteren kommer med mange kreative ideer, følte meg veldig inspirert første gangen jeg leste den.

Elsker den mystiske stemningen av den indiske jungelen. Tanken om at jungelen er et slags samfunn av uskrevne regler som utvalgte kjenner, er ganske fascinerende. Er ikke helt sikker på om jeg liker Mowgli som karakter, men det er jo interessant å legge merke til kulturkollisjonen som oppstår mellom han og mennesker fra landsbyen, fordi han har vokst opp under andre normer. Må innrømme at jeg liker Bagheera best som karakter. Historiene om Mowgli er ikke alltid helt kronologiske, noe som kan virke litt forvirrende. I tillegg til det at det er andre historier enn de om Mowgli innimellom. Men stort sett fungerer det godt å lese dem som selvstendige noveller.

Synes det er en artig tanke at en forfatter havner i sin egen bok etter at han dør. I løpet av handlingen husker forfatteren mer og mer om hvem han var. Syntes til tider at historien kunne være litt grov, og språkmessig synes jeg at forfatteren iblant formulerte seg merkelig (men det kan også være på grunn av oversettelsen). Innimellom litt mye monolog, men ellers synes jeg at historien var en morsom og interessant leseropplevelse. Best av alt var symbolbruken, ironien og skildringene, synes det var brukt på en genial måte, og i tillegg lærte jeg litt om Islands etterkrigshistorie:)

Boken handler om barndommen og ungdomsårene til en klone som vokser opp på hjemstedet til personen han er klonet fra. Handlingen foregår på grensen mellom USA og Mexico i fremtiden. Jeg følte at den tok opp mange etiske spørsmål, samtidig som den var underholdende. Likte strukturen i handlingen og hvordan hovedpersonen gradvis blir klar over hvem han er. En utrolg tankevekkende og interessant bok:)

Rørende og dyp historie om en urettferdig rettsak sett fra synsvinkelen til advokatens barn. Likte språket veldig godt, fin flyt og levende med masse gode skildringer av barnas opplevelse av å vokse opp i USA på 30-tallet. Selv om historien fokuserer mest på barna, er det flere bihistorier inne i hovedhistorien. Viktige temaer som tas opp er raseskillet, og i det hele tatt mentaliteten på et lite avsideliggende sted. Handlingen og karakterene i boken var levende for meg veldig lenge etter at jeg leste den for første gang, og jeg angrer ikke på den ettermiddagen jeg brukte til å lese ut boken. Utrolig fin leseropplevelse:)

En ting jeg synes er veldig bra med denne boken, er at denne klassikeren i finsk litteratur er oversatt direkte fra finsk, og ikke fra svensk slik som f.eks. Ukjent soldat. På alle måter en underholdende historie, til tross for at språket kan virke noe gammelmodig til tider. Tror grunnen til det kan være at Nøste Kendzior forsøkte å skape noe av den samme stemningen som i den finske originalen, selv om hun selv påpekte at enkelte nyanser ikke lot seg oversette særlig bra. Likevel synes jeg hun har gjort et grundig arbeid med denne boken. Historien er også veldig humoristisk og er veldig sentral hvis man vil forstå Finland. Det er ikke for ingenting at det var den første romanen på finsk.

Noe jeg synes er interessant er at istedet for en hovedperson, er det en kollektiv synsvinkel. Hver av brødrene har sin egen karakteristiske personlighet, likevel beskrives de som en helhet. En annen spesiell ting er at all tale i teksten er skrevet i replikkform, som i et skuespill. Dette viser muligens til at Aleksis Kivi kan ha vært inspirert av Ludvig Holdberg, som han leste veldig mye av. Selve handlingen er full av komiske situasjoner som brødrene kommer utfor, først i hjembygda og så da de flyttet til skogen for å starte et nytt liv, og så til slutt når de flytter tilbake som mer modne individer og slutter fred med sine omgivelser. På den måten kan man kanskje si at dette var en dannelsesroman. Kort sagt, en bra leseropplevelse på alle måter.

Bare hyggelig, jeg liker selv bøkene til Tove Jansson veldig godt og synes det er synd at det er så lite informasjon om henne på norsk. Men synes Tordis Ørjaseter gjør en bra jobb med denne boken:)

På alle måter en fin biografi om Tove Jansson, og veldig lettlest siden den er skrevet for barn. Derfor er den også litt kort, og man får inntrykk av at det er detaljer som er utelatt. Men ellers synes jeg at det er en veldig fin innføring i livshistorien til Tove Jansson, og fakitsk den eneste jeg har funnet på norsk hittil.

En av de bedre bøker jeg har lest for ungdom. Det jeg liker spesielt godt med Ralf Isau sine bøker er at de inneholder mer enn underholdninng og spenning, selv om den også inneholder nok av det. Boken gir en noe å tenke over; hva det vil det egentlig si å huske og glemme ting? I tillegg setter han dette i et større perspektiv, hva det vil si å glemme personer som har betydd noe, i tillegg til større historiske hendelser som f.eks. 2.verdenskrig. Og at det som blir husket i ettertid kan være ganske tilfeldig.

Likte også karakterene veldig godt, Ralf Isau beskriver dem veldig bra. Historien er herlig abstrakt, men det beste av alt er at til tross for at dette er en ungdomsbok så får man følelsen av at leserne blir tatt alvorlig. Det eneste jeg har å si på denne boken er at den norske utgaven er delt opp i to deler. Ellers er boken i seg selv en interessant og annerledes leseropplevelse.

Som barn var dette en av mine yndlingsbøker, lånte den om og om igjen på biblioteket. Bildene er utrolig fine, og støtter opp historien på en bra måte. Historien er også interessant nok, minner litt om en skapelsesmyte på den måten at solen gir liv til de første menneskene osv. Men etter min mening er det fortsatt bildene som er bokens styrke.