Bokelskere.no

Peer Gynt. Utvilsomt. Leste den, som så mange andre, som en del av pensumlitteraturen på videregående. Det var første gang jeg opplevde mestringsfølelse i forhold til litteratur. Jeg forstod hvor Ibsen ville med den til tider så surrealistiske historien. Og ikke minst: Jeg kunne kjenne igjen både Peer og Bøygen i meg selv.

Ellers må jeg nevne 1984 av Orwell. Evig aktuell.

Ja, dette var et av årets litterære høydepunkter for meg også. Var litt skeptisk før jeg begynte (kanskje fordi moren min anbefalte den så sterkt, og vi ikke alltid har samme smak...), men så ble jeg desto mer positivt overrasket. Boken har alt; et nyyydelig språk, en drivende og spennende handling og fantastiske personskildringer. Kunne nesten ønske at jeg hadde denne boken til gode.

Hyllene mine er på bristepunktet. Så her en dag bestemte jeg meg for at hvis noe mer skal inn, må noe annet ut. Jeg gikk igjennom rubbel og bit og tok ut en fin haug med bøker jeg mener jeg ikke trenger å ha i hyllene - altså bøker som jeg kunne latt være å lese og som jeg iallefall ikke kommer til å lese en gang til. Ut gikk Da Vinci koden, bøkene om Arn, Det femte barnet av Lessing og mange flere. Alt ble sendt til nærmeste loppis. Ryddefreaken i meg frydet seg.

Enig med deg i at det er en fordel at alt ikke kun er elendighet. Eksempelvis har Thorvald Steens Vekten av snøkrystaller et tema som kunne ha gått rett i hjerteroten på meg (gutt som får muskelsvinn). Dessverre griper ikke boken meg i det hele tatt. Det blir bare altfor trist og altfor håpløst når moren i tillegg blir psykisk syk. Jeg kjente at jeg distanserte meg og ikke lenger klarte å leve meg inn i guttens situasjon. Nei, det må være en balanse mellom det triste og det glade.

Hvis jeg gråter så er jeg engasjert. Er jeg engasjert så er boken bra. Sånn fungerer det for meg.

Så håpløst. Jeg ville trodd at systematiske arbeidstagere med gode rettskrivningsferdigheter var ettertraktet. Gud skal vite at jobben min hadde trengt flere med de evnene.

Ja, jeg skulle gjort det. Definitivt. Men så var det det med tid....

Litt usikker hvilken av de tre bøkene som var verst, men innbiller meg at alle tre var spekket med skriveleifer.

I en pocketutgave av serien om Arn var det så mange skrivefeil at jeg tidvis hadde problemer med å forstå setningene. Det ble så ille (og jeg ble så irritert) at jeg la en plan om å markere alle skrivefeilene og sende boken i retur til forlaget (Pirat) med et tullekrav på utførte rettskrivingstjenster.

Nå ble det ikke noe av den planen (jeg orket vel ikke å bruke mer tid enn nødvendig på bøkene), men det er liten tvil om at alle skrivefeilene påvirket bokopplevelsen min.

Har du sett BBCs nyinnspilling av Jane Eyre? Den går på kino nå. Jeg likte den godt - i motsetning til alle andre versjoner jeg har sett før. Og så er filmen velsignet fri for kjente kjente ansikter - jeg har verken sett hun som spiller Jane eller han som spiller Mr. Rochester tidligere.

Den er helt sikkert veldig god, men jeg tror jeg må la den bli liggende på vent i bokhandelen en liten stund til. Når en nesten begynner å gråte bare av å se coveret, tør jeg ikke tenke på hva slags følelsesmessig påkjenning det vil være å lese boken. Etter at jeg fikk barn har jeg blitt helt hudløs når temaet er barn som opplever stor urett.

Har egentlig lyst til å lese denne boken, men jeg orker rett og slett ikke å lese om hvor vondt den gutten hadde det. Jeg stod med den i hånden i en bokhandel for noen dager siden. Bare bildet på coveret får det til å snøre seg i halsen. Og så forklaringen på tittelen: At det var det han svarte hvis noen spurte ham hvor han hadde fått alle skadene fra.

Enig med deg. Boken har noe udefinerbart og noe veldig unorsk (innbiller jeg meg) over seg. Jeg elsker den! Blant et veldig lite utvalg bøker som jeg har valgt å lese flere ganger.

I motsetning til Brit Gravdahl likte jeg ikke boken i det hele tatt. Men jeg vet at jeg er nesten alene om denne oppfatningen. Grunnen var at det var så mye elendighet at det (nesten) ble spekulativt. Historien mistet for meg sin troverdighet nettopp fordi det ikke skjedde noe som helst positivt. Når man trodde at NÅ kan ikke ting bli verre, så ble de jo nettopp det... MYYYYE verre. Og sånn gikk historien sin gang. I en evighet.

Men som sagt så elsker nesten hele verden denne boken. Så ikke la være å lese den pga min negative leseopplevelse.

Det tror jeg nesten må bli Vekten av snøkrystaller. Boken handler om en gutt som får muskelsvinn. Samtidig blir moren hans psykisk syk. Det er bare elendighet fra perm til perm. Egentlig liker jeg triste og melankolske bøker/filmer/musikk, men denne ga meg absolutt ingenting. Jeg forstod ikke hva Thorvald Steen ønsket.

Ellers rager Balansekunst også høyt på denne listen. En tristere historie skal man lete lenge etter.

Har planer om å lese Beatles av Saabye Christensen igjen ganske snart. Femten år siden jeg leste den, og har glemt nesten alt. Husker bare at jeg lo så mye at jeg gråt og måtte roe meg ned for å få lest videre.

Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede har jeg lest tre ganger.

Enig med deg. Jeg reagerer veldig negativt på bokhandler der jeg må gå i spissrotgang mellom fjorårets julepynt på tilbud og nyankommet påskestasj. Vil ikke henge ut noen butikkjede spesielt, men det er et par av de som har bemerkelsesverdig lite bøker til å kalle seg bokhandel.

Enig med deg. Har lest samtlige Harry Hole-bøker og må si at denne er en av mine favoritter. Gradvis har bøkene blitt mer og mer makabre og jeg likte at tempoet nå ble satt litt ned og at det ikke var fullt så mye gørr. Spennende var den absolutt likevel...

Nei, det kan ikke jeg huske heller. Er ganske sikker på at han har vært enebarn hele veien. Men det skal sies at jeg ikke har lest Pixley Mapogo. Dette var snodig.