Bokelskere.no

Høres ut som en spennende og lærerik bok :)
Selv har jeg nettopp starta på" Ingrid Winters makeløse mismot " som har stått og samla støv i hylla fryktelig lenge nå. Trengte noe lett og underholdende nå etter å ha lest en del lengre og krevende bøker. Passer også fint når jeg er småpjusk og trett.. Greit med en lettere en da før jeg fortsetter på krimserien (Joe O'Loughlin - serien til Michael Robotham) jeg er hekta på.
På lydbok lyttet jeg til Bessys bok av Jane Hartis. Gisken Armand leser den så bra at det er en fornøyelse å lytte. Tror ikke jeg ville likt boka fullt så godt uten hennes opplesertalent.

Ellers i helga håper jeg formen kommer seg så jeg enten får komt meg ut på ski eller til fjells eller eventuelt klatra litt (stiv kuling ute... - frister mer med inneklatring enn ute-hutring)

Her lukter det ubalanse/overbalanse!

Jeg og Michelle Obama har en ting til felles: Vi begge er januarbarn.

Ung og lovende
Michelle LaVaughn Robinson Obama hadde bursdag i forrige uke den 17. januar og fylte 55 år. På denne korte tiden har hun rukket å gjøre og være veldig mye. Det er en kvinne mange føler en ærefrykt for og ser opp til, og det med god grunn. Hun er en dyktig kvinne innenfor mange områder.

For det første elsket hun å lære og gjøre nye ting, og var veldig skoleflink. Før hun møte ektemannen Barack Obama, har hun utført mange studier. Hun vokste opp under trange kår, men foreldrene hennes og broren hennes klarte seg bra. Hun vokste opp i Chicago hvor hun delte hus med grandtanten som eide huset. Michelle og familien hennes og grandtanten bodde i hver deres etasje. Hun tok pianotimer hos grandtanten som også var pianolærer, og de to gikk ikke spesielt godt overnes. Michelle viste seg å være veldig lærenem, og tanten hennes hadde visse krav. Det oppsto en slags kamp mellom dem. Gjerne kall det for en slags stille maktkamp. Fra Michelle Obama var liten har hun vist at hun er både sta og handlekraftig, eller "obsternasig" som hun selv kaller det i boka.

Støttende familie
Det er ikke bare barndommen hun snakker om, men også foreldrene sine, broren sin og studiene sine. Familien som alltid var bekymret for faren hennes som hadde MS. De prøver å få ham til lege, men han nekter. Til tross for bekymringer, prøver Michelle å bygge sitt eget liv med venner, skole og gå fra et vanlig tenåringsliv til å bli en voksen kvinne. Selv om hun kommer fra trange kår, har hun en veldig støttende familie og gjør det veldig bra, broren hennes også, som hun er nær venn med.

Det mest spesielle med Min historie er å lese om møtet mellom henne og Barack Obama, og å få vite hvor forskjellige de to egentlig er. Hun er som nevnt en handlekraftig dame som liker å ha mennesker rundt seg, og stresser for å komme seg hit og dit. Barack Obama kan bestille seg en hytte et sted for å være alene i noen månender for å skrive bok, gå slentrende fra sted til sted og ta det som det kommer, selv om han jobber hardt. Han kan å holde seg rolig i alvorlige situasjoner.

Strenge regler
Det er også en kjent sak at selv om man bor i Det hvite hus, kan man ikke gjøre akkurat som man vil. Fra før av vet jeg at man kan ikke åpne et vindu selv av sikkerhetsmessige årsaker. Litt morsomt at hun nevner at hun og Barack Obama nesten ikke fikk lov til å gå opp og ned trappene, og heller ta heisen for Secret Service ville ikke at de skulle skade seg ved å falle ned trappa eller noe. Hun nevner også at hun og Barack Obama ville at barna deres skulle leve et normalt liv, til tross for Secret Service har sine strenge regler.

Michelle Obama deler mye av seg selv som person, bakgrunn, fortid og nåtid i boka, men likevel føler jeg fremdeles at man ikke får ta del av den personlige plan. Man får et godt inntrykk av henne og lærer noe nytt underveis, men likevel føler jeg ikke at man blir godt kjent med henne som person. Man kommer ikke nær henne på en måte man skal gjøre gjennom biografier og memoarer. Så savnet mer dybde og åpenhet sånn sett.

Det er ingen tvil om at Michelle Obama er en imponerende kvinne. Jeg er større fan av mannen hennes, Barack Obama, men Michelle er ikke så verst hun heller. Liker det de tror på sammen. Å støtte de svake i samfunnet og mangfold, og sammen forandret de Det hvite hus til et mer åpent sted.

Det er litt av en reise hun har hatt hittil.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dette er faktisk den mest fantastiske boken jeg har lest siden Harry Potter og De vises stein, uten å overdrive. Jessica Townsend har klart å skape et solid magisk univers og det finnes ikke slurv i den første boken om Morrigan Crow, hverken grammatisk eller når det gjelder handlingen. En bokelskers hjerte fryder seg!

Bringsværd og du fikk 10 stemmer; på andreplassen kom flere med 5 stemmer.

Gratulerer, Annelingua - rein utklassing! Boka er på veg til postkassa mi, har jeg fått melding om.

Jeg må bekjenne at denne boka ble et problem for meg. Ikke fordi den var vanskelig eller direkte dårlig, men fordi den ikke klarte å viske ut de snart seksti år gamle bildene som fremdeles lever i hodet mitt: Den yndefulle Audrey Hepburn som stolprer rundt i regnet og leter etter katten sin. Og den trofaste George Peppard som omfavner både henne og katten, til smektende toner av Moon River.

Mens filmen var en komedie med mørke undertoner, er boka er en tragedie med muntre overtoner. I denne novellaen har Audrey Hepburn ingen plass. Jeg har lest meg til at Truman Capote var misfornøyd med filmversjonen, dels på grunn av den avvikende slutten, men også fordi han helst ville hatt Marilyn Monroe i hovedrollen.

De andre rollene i filmen husker jeg bare vagt, men det er jo litt morsomt at Holly Golightlys "venninne" i boka, Mag, annonserer sitt nylig inngåtte ekteskap under fullt navn: Miss Margaret Thatcher Fitzhue Wildwood! Capote skreiv denne novellaen i 1958, da "jernkvinnen" allerede var på full fart inn i parlamentet. Pussig sammentreff eller bevisst navnevalg? Capote har ikke framstilt Miss Wildwood særlig sympatisk.

Jeg får tenke meg gjennom handling og personbeskrivelse en gang til, men foreløpig synes jeg det er generøst av meg å gi terningkast fire. Og det skyldes verken forfatteren eller oversetteren, som begge har levert godt og flytende språk. Her må jeg kanskje heller skylde på regissøren Blake Edwards, som gav meg bilder jeg ikke får ut av hodet..

Ble ikke voldsomt begeistret over den jeg heller. "Lille Linerle." Det var en helt grei krim og er alltid skeptisk til populære bøker. =)

Eg las nyleg ut "Lille Linerle"
Som dei fleste meiner at er ei perle
Ei meining eg, dessverre, ikkje deler
Men no skal eg lese om nokon som stjeler ...
Og sidan helga byr ikkje på fester
Blir det nok av tid til å lese
Per Pettersons "ut å stjæle hester"

Igår var vår faste månedlige handletur til Sverige, så den eneste boka jeg leste på da var Movie Mistakes - Take 3 og leste videre på den i morres mens jeg var ute for å handle det jeg ikke fikk i SV ( som smør (100 pr kg i SV, kr 64 i NO) & Joikeboller), og for å hente 3 pakker.

Resten av helgen skal jeg komme meg videre i Vov - hunden i eventyr, myter og folketro fra hele verden for PopS punktet 'A book inspired by mythology, legend, or folklore' og komme meg igang med Nordens Casablanca - nordmenn i Stockholm under krigen for punktet 'A book set in Scandinavia'.

I tillegg er det sport på TV, sitter nå og ser på Utfor menn på TV2, og senere skal jeg se på ihvertfall skiskyting også.

Skal prøve å komme i gang med mitt litterære nyttårsforsett, nemlig å komme gjennom noen av de utallige uleste bøkene jeg har i egne hyller. Hvilken bok som blir først ut er jeg fortsatt usikker på. Og av hensyn til nyttårsforsettet blir det trolig en liten pause fra å låne på biblioteket.
Det er absolutt vinterlig, og hver dag drysser det litt snø som må måkes. Dermed fysisk aktivitet mellom leseøktene. Men heldigvis ingen sprengkulde, det holder seg foreløpig rundt nullpunktet.
God helg til alle :)

Denne helgen skal jeg begynne på Det innerste rommet av Jørn Lier Horst. Forfatteren har i løpet av de siste årene blitt en av mine favorittforfattere når det kommer til norsk krim, så jeg har store forventninger til denne boka.

Takk, det høres fristende ut. Hvis du vil "følge" meg her på Bokelskere, kan vi utveksle nødvendig informasjon.

Boka ligger for øyeblikket an til topplassering i stemmerunden, mens mitt forslag fremdeles har muligheter, ser jeg. Men uansett: Bringsværd er allerede bestilt, sammen med hans (kanskje?) nyeste, Mens jeg har dere her, som handler om aldring.
Jeg falt for omtalen, der det blant annet sies noe sånt som "Én ting er å hoppe etter Wirkola - noe annet er å dø etter Fugelli." Jeg må innrømme at jeg er en som lett lar meg overtale av den slags anbefalinger.

Jeg har den boka stående her i en overfylt hylle. Du kan få den mot prisen av selve postsendingen/pirto om du vil =) og er ellers enig med omtalen, veldig fin bok!

Rett inn på ønskelista!

Boka som for alvor gjorde meg glad i lesing var Diane Setterfields bok "Den trettende fortellingen" - det er ei bok eg no har lese tre gonger, på norsk, på engelsk, og som lydbok. Og kvar gong finn eg noko nytt, ei ny samanheng, eit nytt hint, eit nytt teikn/symbol/metafor.
Så ... når eg no fann denne boka her av same forfattar var eg litt redd for å gå laus på ho, for forventningane var høge, og dermed også fallhøgda like så. Heldigvis var eg uroa utan grunn - nok ei perle av ei bok!

Boka er skriven på eit språk som gjer at eg opplever ho som eit slags eventyr for vaksne. Heile handlinga litt innpakka i ein slags mystikk og undring. Det finnst element av noko overnaturleg i boka, men eg vil likevel nøle med å seie at sjangeren "fantasy" er gjeldane. Boka er solid gjennomført både mhp språk, karakterar og plott.

Slik eg ser det, er denne boka ein slags (vellykka) kombinasjon av mysterium, mystikk, magi, dramatikk og romanse.

Kort om handlinga:
Ein haustkveld dukker ein skada mann opp på den lokale pub-en. Med seg har han ei livlaus jentunge. Mannen er hardt skadd, og segner om. Sjukepleirska blir tilkalla. Ho fastslår at jenta er daud. Men så - kort tid etter at ho har fastslått dette finner ho svak puls, og får liv i ungen igjen. Mannen blir liggande i sjukesenga nokre dagar. Då han vaknar til er minna hans vage og han veit ikkje kven jenta er. Historia om den daude jenta som vakna til liv sprer seg i området, og tre ulike personar/familiar dukkar opp for å ta til seg ungen - som dei hevder tilhøyrer dei.
Vi følger dei tre, samt menneska rundt.

Boka byr på spenning og mystikk. Samstundes finst mykje humor mellom linjane - elegant humor som ikkje blir kasta på deg, men som ligg litt skjult og uhøgtidleg spredd. Karakterane er herlege og velutvikla. Plottet henger godt i hop. Språket løfter heile boka opp - det er tidvis litt lyrisk, utan å bli for billedleg og treig. Samstundes er det flytande og enkelt å lese. Og ikkje minst er det morosamt, sjølv om humor på ingen måte står sentralt i fokus i denne boka.

LES LES LES!!!!!

Herlig nok av Lenth. Hakket bedre enn den forrige. Både spennende og morsom på en gang. Utrolig mange herlige sitater, og generelt et fargerikt språk. Bare å vente på neste.

Arne Dahl skriver an vanlig veldig bra. Spennende thriller. Det eneste som trekker ned er at det blir litt for fantasifullt innimellom, og dermed mistet litt troverdighet.