Bokelskere.no

Visting nærmer seg pensjonsalderen, og det virker som det begynner å bli på tide.
Synes boka bærer preg av litt manglende engasjement hos Horst. Her var alt helt på det jevne, ikke særlig spennende. Virker som han prøvde å fornye seg litt, plutselig var sønnen med igjen, men kunn som barnevakt. Forøvrig alt for mye om ungen, som overhodet ikke hadde noen relevans til handlingen.
En ny politimann ble bragt inn, ante det kunne blitt tilløp til noe spennende, men det ble bare halveis, og sluknet fort.

Leseperioden begynner å nærme seg slutten, og ei oppsummering er kanskje på sin plass? Jeg har lest mye av Bringsværd før, så jeg er godt kjent med skrivestilen hans når det gjelder romaner, essays og betraktninger.

Jeg har verken barn eller barnebarn, så barnelitteraturen hans kjenner jeg ikke. Men "voksenromanene" preges alltid av stramme setninger, hyppige punktum og en utpreget muntlig språkstil. Det passer ypperlig med "fragment"-konseptet. Enkelt og komplisert: Vi leser, vi tar pauser og vi tenker. Mister kanskje noe på veien, men kan gå tilbake og finne det igjen. Eller finner det kanskje igjen lenger ute i historien.

Samtidig er faktainnholdet såpass interessant (og fjernt for en historie-ignorant) at man nesten tvinges til å sjekke settinger og sammenhenger nærmere. Man blir klokere av å lese Bringsværd, vil jeg påstå.

Forslagsstilleren har hittil glimret med sitt fravær. Hvor blir du av, annelingua?

Mitt første møte med Saramago. Jeg falt pladask. Navnene Balthasar og Blimunda kommer jeg til å huske så lenge jeg lever, uansett språk. Men skal jeg lese krøniken igjen, vil jeg fortsatt foretrekke norsk.

Rampestreker er kanskje morsomt, men av og til kan man gå for langt ...

Er det to forfattere jeg har lest mye av oppgjennom årene, så er det R.L. Stine og Stephen King. Først leste jeg mye R.L. Stine sammen med mye annet før jeg gikk over til Stephen King, da jeg ville ha noe mørkere. Vil jeg ha noe nostalgisk, leser jeg mye R.L. Stine. Det er som å dra tilbake til barndommen igjen.

Populær forfatter
Som barn leste jeg Grøsserne og noen andre serier av R.L. Stine, og noen få Fear Street bøker, men jeg rakk ikke å lese mange av Fear Street bøkene før det ble bestemt at det ikke ville bli utgitt flere her til lands, fordi de solgte for lite i Norge, noe som var en skuffelse. Men nå har det kommet heldgivis en reboot av Fear Street bøkene, som nå heter Return to Fear Street som plaster på såret.

The Wrong Girl er bok to i serien og disse bøkene kan leses som frittstående bøker da nye hendelser og karakterer oppstår i hver bok, ogThe Wrong Girl er om Poppy som er visstnok sjefen i vennegjengen. Hun elsker pranks, eller rampestreker som det heter på norsk. Hun og vennene har lyst til å bli "kjendiser" på Internett ved å gjøre forskjellige stunts og lure folk. Stunts som er litt på kanten. Men Poppy blir utsatt for noe veldig slemt. Vennene hennes lurer henne til å tro at hun nettopp har begått noe svært kriminelt og føler at hele livet faller sammen, helt til det hele blir avslørt som en spøk. Hun føler seg sviktet av vennene sine, og sverger hevn, men noen kommer henne i forkjøpet. Kommer hun til å få skylden for alt, eller vil hun finne den skyldige før han eller hun går for langt?

Spennende tema, men slapt gjennomført denne gang
Hevn er et fascinerende tema både på film og i bokformat. Noen tar hevn for å gjøre livet surt for andre, mens andre tenker på hevn og bare lar det være med tanken. Vi mennesker er forskjellige, og godt er det. Dette er en av de slappeste bøkene jeg har lest av R.L. Stine hittil. Til og med humoren han bruker, som har en tendes til å være sært, tørt og vittig uteblir og blir for anstrengt. Det er nesten som om det er ingen ting som fungerer i denne boka. Man begynner å lure på om det virkelig er R.L. Stine som har skrevet den eller ikke.

Denne Poppy (spesielt navn) er en svært irriterende karakter som man ikke får sympati for, ikke en gang når hun ikke får en eneste rolle i skoleskuespill stykket. Synes hun virker for sjefete overfor sine venner og er ikke spesielt empatisk. Det er det inntrykket man får av henne. Hun er kanskje litt for høy på seg selv? Det virker ikke som om hun bryr seg spesielt mye om søsteren hennes heller, som også stiller opp på audition for skuespillstykket for skolen. Syntes også det var svært lite kjemi mellom vennegjengen til Poppy og at de virket for forskjellige. Man skjønner ikke helt hvorfor de henger sammen, siden personlighetene deres er svært forskjellige, og de vil gjøre forskjellige ting. Denne vennegjengen er ikke spesielt samstemt. Det eneste interessante med boka er noe drama som utspiller seg, selv om man ikke er begeistret for drama, men det gjør til at man ikke kjeder seg i hjel mens man leser boka. Det er jo et pluss.

Bortsett fra det var dette noe seige greier. Lite spenning og intensitet, noe R.L. Stine er flink til å ha med ellers i bøkene sine, men her hadde han ikke kraften sin med seg. Intrigene og selve hovedproblemet blir for opplagt og pinlig.

Fra min blogg: I Bokhylla

Ny thriller fra Øystein Wiik. Spennende og velskrevet. Som vanlig litt springende i begynnelsen både når det gjelder tid, steder og personer, men Wiik nøster det hele sammen på en elegant måte.
Den eneste innvendingen er at det blir litt for fantasifullt,og derved urealistisk. Tom har vel også utviklet seg til å bli litt vel mye supermann, noe som heller ikke øker realismen, men en spennende eventyrfortelling er det.

Ja huff, å forsvinne inn i fantasiens verden er en uting.
Ut fra sitatene du har lagt ut, tenker jeg at boka må være interessant, og ikke minst provoserende - men jeg er ikke sikker på om jeg tåler den slags sinnsbevegelser lenger.

Ja, André var jammen rask... :D

Johoo! Der så det ryddigere ut. Men etter å ha logga ut, lukket fanen, åpnet en ny, logget inn og er her igjen, får jeg fortsatt advarsel ved siden av sidenavnet oppe på adresselinja. Retter seg etterhvert, det da?

Det skjer her også!
EDIT: ...og plutselig var alt i orden igjen.

Plutselig tilbake, men jeg får beskjed av nettleseren at sertifisering har utløpt (i går) og det meste unntatt reklamer er "scrambled" og rotete. Hva skjer? Flere som ser det? Har sjekket at nettleseren min har siste versjon, osv.
Viktigst, beskjeden inneholder at siden ikke er sikker.

Er det trygt å leie et feriested for noen måneder?

Et forhold på godt og vondt trenger noe forfriskende
Ben og Marian har et forhold mange kan drømme om. De har sine feider de også, men er like forelsket etter en del år sammen, og sammen har de sønnen, David. De bor også i en av verdens kuleste byer, New York, men det er bare et problem. De lider av brakkesyke. Brakkesyke er følelsen av å være innestengt på samme sted over lengre tid, og en med hverdag med lite variasjon. Man på en måte sløves ned av det. Det opplever de to i leilighetkomplekset de bor i, og blir gal av alle nabolydene som hører med. De orker ikke enda en sommer fanget i reiret. Mens Ben er på jobb finner Marian en annonse om noen som leier bort et hus for noen måneder på landet, vekk fra byens mas og fjas. Ben er ikke helt keen på ideén, og skjønner han ikke har annet valg enn å bli med, og i det minste undersøke huset. Se tilstanden av det. De blir møtt av Miss Allardyce og broren hennes som viser seg for å være svært eksentriske, og i motsetning til Marian, får Ben dårlige vibber av stedet og menneskene uten å klare og sette fingeren på nøyaktig hvorfor. De kan låne hele stedet for seg selv for noen måneder sammen med tanten til Ben som også skal være med, men det er bare en liten hake ... Hva er det de ikke forteller med en gang, og er det en grunn til at Ben bør være var mot dette stedet?

Gammeldags sjarm
Er det en sjanger jeg er veldig glad i, er det horror, både i bok og filmformat. Jeg liker godt både gamle og nye filmer, spesielt de gamle. Selv om denne boka er filmatisert, er dette en tittel som av en eller annen grunn har klart å gå meg hus forbi. Fy skamme meg, for dette er en svært fascinerende bok med god horrorstemning. Jeg får litt Rosemary's Baby vibber av den, ogThe House of the Devil (film fra 2009). Historiene i seg selv er ikke spesielt like, men man får den samme krypende og urovekkende følelsen, og venter spent på at det skal smelle. Man bare venter på at noe fælt skal skje, og man må bare lese videre. Det er ikke bar historien i seg selv som er spennende og klaustrofobisk, men også persongalleriet, som består av svært forskjellige karakterer som skal tilbringe noen måneder for seg selv på landet. Det er nesten som å be om bråk.

Burnt Offerings ble utgitt i 1973, og det er forfriskende å lese gammel horror da sjangeren hadde sin utstråling. Jeg liker sjangeren ennå, men det er synd at mye av det ødelegges av dårlige og tungtrødde remakes, noe jeg ikke skjønner helt vitsen med. Hvorfor ikke beholde originalene som de er? Burnt Offerings har ikke blitt til en nyversjon ennå så vidt jeg vet, og håper ikke det blir det heller. For remakes blir sjeldent bra. Så håper ikke filmversjonen havner i den fella. Å lese horrorbøker er stort sett like underholdende som å se dem på film. Visjonene er der, og stemningen er noen ganger til å føle og ta på, også når det gjelder Burnt Offerings. Man bare får en ekkel følelse med en gang de kommer til feriestedet. Jeg liker Marascos skrivestil veldig godt fordi det er veldig nøkternt og krypende skrevet. Det er bare synd at boka er så kort, for man vil at denne ekle stemningen skal vare litt til.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dette er den første svenske klassikaren eg les, og også den første av denne forfattarinna. Eg blei i utgangspunktet nyfiken pga tittelen, deretter fordi eg leste at Selma Lagerlof var den første kvinna som vann Nobelsprisen i litteratur.

SUPERKORT SKILDRING AV BOKA:
Ei relativt spinkel og mager bok, med ein relativt stor fortelling inni.

HANDLING:
Hovudpersonen i boka er Jan og vi får i denne boka sjå korleis han opplever å for første gong kjenne og erfare kjensla av kjærleik. Denne kjærleiken vaknar i han då dottera (som han i utgangspunktet ikkje er særleg begeistra for å skulle få...) blir født. Og så - då ho omsider forlét heimen som syttenåring går denne kjærleiken over i noko anna, til noko vondt og altoppsluknade som driv han frå vettet.
I boka følger vi Jan, Kattrina, dottera, og tidvis ein del andre mindre karakterar. På sine knappe to hundre (+) sider får forattaren formidla ein stor fortelling og nokre "små", fattige menneske i Sverige.

EI LITT MEIR UTDYPA SKILDRING AV MITT MØTE MED BOKA:
Eg frykta at boka skulle vere "seig" og treig, at hennar alder skulle gjere språket framande og komplisert. Heldigvis var ikkje dette tilfelle. Dette er ei lettlesen lita bok som gjer ein mogleheiten til enten å "berre lese" og følge plottet, eller ein kan velgje å dvele litt ved enkelte parti - for det står mykje mellom linjane her. Mykje kan tolkast, mykje kan ansjåast som frampeik og hint. Og det finsst og ein god del symbolikk her. Men dette kan ein også velgje å "ignorere" og likevel få ein fullgod lese-oppleving.

Eg hsr omlag femti sider igjen i Keiseren av Portugalia, rekner med å bli ferdig i kveld. Resten av denne helga skal tilbringast på hytta med foreldre, sysken, tantebarn og sambuar. Rekner ikkje med det blir særleg med tid (eller stille) til å lese. Men om rg får tid vil eg enten starte på Patrick Melrose, eller Chasing Windmills av Cathrine Ryan Hyde. Begge frister! Tida får vise kva det blir! Eit tredje alternativ er Fuglane av Vesaas for den boka gløymte eg forrige gong vi var på hytta og eg har enno til gode å lese ho

Endelig helg etter en uke med mye jobbing. Jeg er alene hjemme det meste av helgen så her er planen storvask av leiligheten, og selvfølgelig noen timer med lesing. Denne helgen leser jeg Stella Polaris av Myriam H. Bjerkli. Dette er forfatterens andre krimbok. Boka kom på niende plass på bestselgerlista den første uka den var i salg, så dette lover bra!

For å forsterke rådet, kan man jo sitere både Pietro og hans opphavsmann, som du har gjort her i tråden:

Hold ikke den samme tanken for lenge. Del den opp og la det komme noe
annet innimellom.

God ferie!