Bokelskere.no

Som lydbok må Powwow ha vært litt av en utfordring! Jeg tror ikke jeg kunne klart meg uten å kunne bla fram og tilbake for å få klarhet i persongalleriet - og de kompliserte relasjonene mellom en del av dem vi møter gjennom fortellingen.

Men midt i "den totale selvødeleggelsen" ser vi vel et håp? De åtte personene som kommer seg unna og møtes ved sykehuset har slektsbånd på kryss og tvers: Her har vi to søstre, ei bestemor med tre barnebarn, mor og datter, far og datter, far og sønn, søster og bror. Hvordan det går med dem seinere, får vi ikke vite. Men forfatteren har iallfall åpnet for en mulighet midt i alt det håpløse.

Jeg foreslår at vi leser Regnbuen av Marie Hamsun. Jeg har lest den før, men det er så lenge siden at jeg har glemt mye. Vil gjerne sjekke ut om jeg finner nye vinklinger nå som jeg har mer kunnskap om både Marie og ikke minst Knut.

Javisst kan vi det!

Vi er vel ikke helt ferdige med leseperioden for Powwow ennå?

Takk for vennlig irettesettelse. Hvor har jeg vært surmaget? Krenkende? Anklagende? "Karikilsk"? og antydet noe om manglende evner?

Du beskylder meg for å bedrive personkarakteristikk - der synes jeg faktisk du er meg knusende overlegen.

Jeg noterer at du (kanskje?) oppfatter edderkoppsymbolet som "all evil" og dermed gir et bidrag til tolkingen av et par episoder i Oranges beretning. Deg om det. Andre vil muligens tolke dem annerledes.

Nok en bekreftelse på edderkoppens betydning i urfolkets mytologi.

Men utgangspunktet for denne diskusjonen er at to personer trakk edderkoppbein ut av sine egne bein. Symbolikken er fortsatt gåtefull, og jeg tror neppe dine språksnirklete kommentarer vil være oppklarende.

Uansett: Takk for interessant lenke!

Takk for oppklaring.:)

Du godeste! Alternativ skapelsesberetning med Bestemor Edderkopp som en av hovedaktørene! Takk og takk igjen, Ava - nå skal jeg ikke mase mer. Du har fortjent mer enn den stakkars stjerna jeg kan gi ...

Takk for interessant lenke! Men myten om Bestemor Edderkopp er fortsatt et mysterium ...

Flere steder i boka dukket det opp detaljer som sikkert hadde fortjent mer oppmerksomhet, blant annet disse edderkoppbeina. Der prøvde jeg faktisk å google fram forklaringer, men det eneste sporet jeg fant, var Wikipedias korte omtale av en mytologisk skikkelse kalt Bestemor Edderkopp, en variant av Moder Jord.

Der ble det henvist til boka Jorden - vår mor, fra Bokklubbens serie om religioner, redigert og med forord av Tor Åge Bringsværd. Jeg har ikke boka sjøl, og Nasjonalbibliotekets utgave kan man bare lese ved personlig frammøte. Ergerlig, for jeg har en følelse av at edderkoppbeina betyr noe for hvordan vi oppfatter personene.

Andre som har denne boka eller kan utdype?

Det er ikke bare, bare å være familiens favoritt, spesielt ikke når de plutselig vender ryggen til. Det skjer med Violet Rue Kerrigan.

Fra yndling til rotte
Hun er bare tolv år til hun går fra å være en yngdling til å bli en rotte. Hun er den yngste i familien og hhun ar til sammen seks søsken! Hun er godt likt og barna prøver å respektere foreldrene sine selv om de av og til skuffer. Faren deres har en slags stolhet som ingen ønsker å kødde med. Men sent en kveld da en tenåringsgutt, som er svært kjent i området, blir påkjørt og senere banket opp, kommer aldri til bevissthet igjen og dør av skadene. Samme kveld kommer tø brødre av Violet sent hjem, og de oppfører seg underlige, og hun ser dem gjemme noe. Dette er noe som opptar henne, og etter en stund, innrømmer hun det for noen. Hun blir tatt vekk fra barndomshjemmet, og plassert i et midlertidig hjem, før hun får vite hvor hun skal. Det blir så bestemt at hun skal bo hos en tante og onkel som er barnløse. Sakte, men sikkert, vender familien ryggen til henne. Til tross for forsøk på kontakt og forsoning, får hun bare en kald skulder tilbake. De eneste hun har er tanten og onkelen. De andre ser på henne som en sladrehank. En rotte. Et skadedyr. Årene går og hun må tilpasse sin egen tilværelse. Ting er heller ikke bedre på skolen da de fleste vet hvem brødrene hennes er, og de vet hva hun har gjort. De nevnte brødrene hennes sitter nå i fengsel på grunn av henne. Kommer hun til å bli gjenforent med familien igjen, eller blir hun ekskludert resten av livet?

Dette er en kompleks, men samtidig lettlest og svært engasjerende roman om gammel tematikk som klasskille, raseskille og familiebånd. Er virkelig blod tykkere enn vann, eller kan man bli sviktet av sine nærmeste? Som sagt, gammel tematikk som man har lest om mange ganger før, men Oates forteller det på en svært engasjerende og stille måte. Man blir dratt inn fra første side. Karakterene er svært fargerike og har mye dybde. Handlingen i seg selv er ikke det spesielle eller det som er mest spennende å lese, men karakterdrivet. Hvordan de handler og reagerer. Hvordan de snakker med hverandre, og hvor lite kontroll man kan ha over livet, for mye dreier seg om tilfeldigheter. Noen ting vil man ta tilbake, men ofte er det for sent. Noen betaler dyrt for det livet man lever. Det gjør Violet. Hun ville lette på en byrde og vise rettferdighetssans. Familien hennes viser at hun handlet på feil måte, og viser sin skuffelse med å være kalde og utilgjengelige. Man er spent på om hun vil nå frem til noen av dem i det hele tatt, og hva vil skje med Violet dersom brødrene hennes slippes ut? Mange spennende faktorer spiller inn.

Stille og svært engasjerende fortellerstemme
Har også sansen for Oates fortellerstemme som er saklig og nøktern. Det er en dramatisk historie, men hun overdriver ikke. Spenningen skapes nesten av seg selv, og når man først har lest noen sider, må man bare lese noen sider til, for man vil så gjerne finne ut hva som vil skje med Violet, for man får stor medfølelse for henne, og hun klarer også å være litt morsom i alt det mørke som skjer rundt og med henne. Hun ser det komiske i de fleste ting. Hun prøver å gjøre det rette, og det er menneskelig å havne i situasjoner man ikke alltid har kontroll over selv.

Jeg leste Svart vann av Joyce Carol Oates i fjor og som jeg likte veldig godt, men må innrømme at jeg liker Mitt liv som rotte hakket bedre. Den er svært intenst og man får mer empati for karakterene i Mitt liv som rotte enn de i Svart vann. Slik er det i hvert fall for meg. En svært sterk roman om en jente som forsøker å gjøre det rette og samtidig leve sitt eget liv.

Fra min blogg: I Bokhylla

Espedal er jo kjent for sine "spissformuleringer" ...

Du er ikke aleine om å være misfornøyd med juryens liste; bare se her!

Jeg har ikke noe forhold til denne gruppa, men teksten har jo linjer som kan peke på flere sentrale problemstilliger i boka:

-Just 'cos you feel it, doesn't mean it's there
-We are accidents waiting to happen
-There's someone on your shoulder

Slutten er genial! Hvordan skal vi tolke dette videre? Hva har forfatteren tenkt når han lar akkurat disse personene møtes ved sykehuset?

God bok! Terningen min endte på en femmer. Svært engasjerende, iallfall fra et kvinnesynspunkt!

Det er en jury som har valgt ut de 50 bøkene. Se her.

Regner med at man må følge med på Bok 365, som Torill har lenket til. Jeg er innom der rett som det er fordi de har mange morsomme litteraturkvisser, anmeldelser og annet interessant innhold.

Første bok om førstebetjent Erika Foster.

Selv om jeg foretrekker å lese om mannlige etterforskere av en eller annen grunn, fikk jeg sansen for Erika Foster, og dette er den første boka om henne. Jeg tror det er seks bøker om henne i skrivende stund.

En brutal og mystisk mord
Etter en trøblete stund, blir Erika Foster tilkalt av Londonpolitiet fordi de trenger litt hjelp. En jente er blitt funnet under isen i et naust. Hun ble tilfeldig funnet, og det som er rart med saken er at hun kommer fra en pengesterk og velstående familie. Men det viser seg at de eller andre ikke egentlig vet så mye som henne. Hadde hun et dobbeltliv og vanket i feil miljø? Eller var hun bare på feil sted?

Når Erika ankommer London blir hun møtt med både vennlighet og hat. Det blir fort hardt mot hardt, men hun har vært ute en vinternatt før. Hun sliter nemlig fremdeles med tapet over sin mann, Mark Foster, som døde under et oppdrag, som hun fikk mye negativ omtale for. Vil denne saken gjøre henne sterkere? Det er en ting til. Noen har et godt øye til henne og følger med på hva hun gjør. Hvem er det og hvofor? Er det noen som vil henne vondt?

Dette er en bok med mange forskjellige personligheter, mørke hemmeligheter og farer. Det handler om å bekjempe sine egne indre demoner samtidig som man forsøker å beskytte og redde andre. Boka er også om vennskap som settes på prøve. Erika og politistasjonsjefen Marsh er gode venner fra studietiden, og hun førte ham og kona hans sammen. Men mange utfordringer skjer underveis med denne saken, fordi de har svært delte meninger om denne mordsaken og Foster er ganske sta. Det er interessant å se om man kan jobbe sammen,og samtidig være gode venner, uten å blande inn unødvending romanse som er så typisk i både bøker og filmer.

Selv om man skjønner raskere enn Foster hva som skjer, synes jeg ikke det dreper hverken spenningen eller flyten. Bryndza skriver godt og boka oppleves ikke som kjedelig, selv om den er noe stor. Den dryger ikke unødvendig lenge, noe som det har tendens til å gjøre i store bøker. Selv foretrekker jeg store bøker fordi da blir man bedre kjent med karakterene og miljøbeskrivelsene oppleves som mer detaljerte.

Rettferdighetens stemme
En annen ting jeg likte godt med Jenta i isen, er at Foster har en ganske sterk rettferdighetssans selv om ikke mange hører på henne. Hun forsvarer døde jenter som ikke lenger kan forsvare seg eller som aldri får en sjanse til å si hva som har skjedd. Hun vil at noen skal straffes uansett hvem som står bak, og for å gjøre det, er hun nødt til å ta noen upopulære valg for å få andre til å innse alvoret i saken. Har sansen for karakterer som går egne veier, som ikke er redd for hva andre synes om det, bare ting blir gjort.

Det som trekker noe ned og som er bokas store svakhet, er slutten som blir mer komisk enn spennende. Ikke bare fordi man skjønner hvem som står bak alt sammen, men måten ting blir utført på. Det blir litt vel Hollywoodaktig over det, og kunne tenkt meg en mer nøktern og saklig avslutning. Det ville ha gjort boka mer respektabel.

Stødig krim av Bryndza uansett, dette, som har gjort meg mer nysgjerrig på Foster og ga meg mersmak av Bryndzas skriblerier. Kommer jeg over bok to i serien en dag, havner den nok i handlekurven.

Fra min blogg: I Bokhylla

Gertrude Stein-versjonen er jeg klar over: Som jeg prøvde å si over her, følelsen av et "der" som ikke er der lenger. Spørsmålet er om det kan tenkes at Orange bevisst har valgt en tittel som kan tolkes på flere måter.