De fleste forfattere har vel skrevet ting de i ettertid helst ville hatt uskrevet, av ymse årsaker. Og du har selvsagt rett: Hyllesten til Helled Haagen var nok ærlig ment i gjerningsøyeblikket.

Høyrte denne på lydbok, på engelsk. Opplesaren gjorde ei umake jobb, stor innleving og bra underhaldning.

Eg har lita erfaring innen fantasy-sjangeren, som denne boka nok faller under, og vil dermed vær litt forsiktig med kva eg seier ifbm sjangeren. Kan likevel seie litt om korleis eg oppfatta og opplevde boka.

Engasjerande og originalt plott. Vi er i framtida, som er ganske dyster mtp verdas tilstand, og kanskje er det nettop derfor folkene ikkje lever så mykje i den ordentlige verda men heller lever i cyberspace via programmet Oasis. Her foregår ei jakt etter eit sølvegg, glymt bort av Oasis si utviklar/eigar som har døydd og valgt å etterlate dette egget som arven sin. Houvedpersonen er ein av mange som leiter etter egget og vil følgjer hans jakt og komplikasjonane som oppstår.

Eg ville nok likt boka endå betre dersom eg var ein "gamer" med meir kunnskap om mellom anna Doungens and Dragons. Likevel er eg berd nok til å ta dei fleste referansene, og dei er det mange av. Til tider litt i overkant. Vi er i år 2044 og referansene tilbake til 80-tallet blir det litt vel mykje av. Eg skjøner greia, eg forstår at det fenger mange lesare , at det er artig å hugse tilbake til commadore 64, ACDC og pac man. Eg syntes og at det er artig med nostalgi. Likevel blir det i overkant mykje, og eg tenker også litt på at det er rart at ein atten år gamal gut i 2044 er så opphengd i 80-tallet. Syntes også at det til tider blir for mykje forklaring av teknikaliteter. Når teknologien blir forklart via handlingen og karakterens bruk, blir det ein naturleg del av historia. Men tidvis er det som om sjølve fortelling blir satt på pause mens det forklares ein rekke ting ... og nettopp det kunne vore løyst på ein betre måte, trur eg!
Elles blei det til tider litt vel mykje av det gode, litt i overkant mykje gaming

Men , dette er pirking. Boka er absolutt leserverdig og gav meg mers+mak kva fantasy-sjangeren gjelder. Og, hadde eg våre ei sann speleentusiast ville eg nok trilla ein femmer, men for min del blei det altså litt for mykje til tider. Vil dermed påpeke at firaren er ein sterk ein. Ein fire pluss, med stor P.

Pussig det der: Sjøl føler jeg at jeg fremdeles ikke vet noe som helst om Mikkel Thøgersen, bortsett fra at han er en merkelig type.

Jeg har forresten lest Helled Haagen og er veldig i tvil om jeg ville kalle det et hyllingsdikt. Morsom beretning fra felles fyllekuler i København, og Hamsun blir riktignok framstilt som den skinnbarlige Bacchus - men diktet avsluttes med at Jensen blir edru. Jeg tolker det som at han kom ned på jorda igjen etter rangelen. Og han tok siden sterkt avstand fra dette verket og nektet å ta det med i antologier og samlinger.

Første del er ferdiglest, og jeg slutter meg til alt som er sagt om levende miljøskildring, frodig språk og medrivende tidskoloritt. Det er nesten som å være til stede i handlingene sjøl.

Men personene får jeg ikke tak på. Hvem er Mikkel? Hvordan har han havnet i København? Var det fordi han sjøl ville det? Hvordan ble man student på slutten av 1400-tallet? Alt vi vet om bakgrunnen hans, er at mora er død, at faren er smed og at han har en eldre bror. Hvilken status hadde en smed på denne tida? Høy nok til at sønnen ble akseptert som student? Har han anbefalinger fra noen? Hvordan er det meningen at han skal livberge seg mens han studerer - får han noen slags understøttelse? Man reiser vel ikke på lykke og fromme til hovedstaden for å bli tiggerstudent?

Jeg har funnet en del historisk informasjon om universitetet i København, (ett av de aller eldste i Europa) der det gjøres ganske grundig rede for organisasjon, maktstrukturer og styringslinjer helt fra starten av - men ikke et ord om hvem studentene var, hvilke samfunnslag de kom fra og hvordan de ble rekruttert.

Mikkel har såpass mange besynderlige tankerekker og "feberdrømmer" at jeg også undres over personligheten hans. Venner har han åpenbart ikke. Det virker som han lever mye i sin egen fantasiverden, med "øye for øye, tann for tann"-prinsippet som ei viktig rettesnor, uansett hvem det rammer. Han drømmer store drømmer, men gjør lite for å realisere dem.

Foreløpig har jeg faktisk mer sans for Otte Iversen. Men vi skal vel møte igjen både Mikkel og Otte etter hvert som historien skrider framover. Ennå er jo "Christiern" bare tronarving.

Jeg tenker litt på Cora Sandels Dyr jeg har kjent, men historiene der blir kanskje for lange. Ellers synes jeg forslaget om eventyr var godt. Noen av dem er jo også ganske lange, men det er noe med gjenkjennelsen som pleier å appellere. Håper du finner noe som fenger.

For en flott anmeldelse! Nå gleder jeg meg enda mer til å gå løs på denne... Står klar i hylla og venter på å åpnes :-)

Den eneste jeg kan si på strak arm er at de har karriere veiledning i Harry Potter bok 5 Order of the Phoenix. Skal spørre en venn som er bibliotekar selv til uka. Skal også spørre om noen av bøkene i samlingen min er bøker han har anbefalt meg.

Jeg var nettopp inne og tittet, og fant mitt valg, The lost city of Z - a legendary British explorer's deadly quest to uncover the secrets of the Amazon som jeg tidligere vurderte til en bok i villmarken.

Det blir nok ikke lett. Dette er absolutt skjønnlitterært, men kan neppe kalles "bok".

Har du Løgnens spor? Jeg har den i bokhylla mi, men har ikke lest den ennå. Dersom du ikke har lest den kan jeg sende den til deg så snart jeg har lest den selv.

Selvrettferdig mannsportrett

Kyrre Andreassen (f. 1971) debuterte som forfatter med novellesamlingen "Det er her du har venna dine" i 1997. Siden har han kommet ut med tre romaner. "For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges" er hans siste bok. Den kom ut ti år etter den forrige romanen hans, og den ble nominert til Brageprisen og P2-lytternes romanpris høsten 2016.

Jeg hadde ikke hørt om denne forfatteren før høsten 2016. Denne gangen ble jeg nok ekstra nysgjerrig fordi jeg opplever at det er delte meninger om boka, særlig i bokbloggerverdenen. I og med at hovedpersonen oppfattes som rimelig usympatisk, har enkelte problemer med å like boka, slik jeg har forstått det.

Hele boka er skrevet som en slags stream of consciousness, der jeg-personen Krister Larsen snakker uavbrutt fra første til siste side. Vi presenteres for en konstant strøm av tanker og følelser, hvor Krister i større eller mindre grad reflekterer over alt som har vederfart ham i hans voksne liv. Det handler om damer og sex, om kjærlighet og mangel på sådan, om selvrettferdige tanker og ellers refleksjoner om alt mellom himmel og jord. Felles for refleksjonene er vel i bunn og grunn at det er de andre det er noe gærent med, mens han selv går fri - i (selv-)rettferdighetens navn.

Krister er en elektriker som har gått på en smell. Ryggen hans er ødelagt etter flere prolapser, og en ting er sikkert: han kan se langt etter å fortsette i sitt yrke. Han tilys jobb som konsulent i NAV, som norsklærer overfor fremmedkulturelle for å være mer presis, men også der greier han å rote det til. Han beskyldes for å tilby klientene svart arbeid. Han forstår det ikke. Han som bare ønsket å reparere på en skadet selvfølelse ... Og svart arbeid? Kan det være tale om svart arbeid når han ikke engang hadde tenkt å tilby stakkaren lønn overhode? Svart hva da?

Ved noen anledninger i livet har han slått ned andre. Men han er ikke en mann som slår, mener han bestemt. De gangene han har slått, har det vært helt uunngåelig. Han er jo ikke dum heller! Noen ganger handler det om å sette seg i respekt. Ja, da har han slått. Men han er ikke en mann som slår!

Kristers damehistorier er et kapittel for seg selv. Etter at han traff Marianne og valgte å satse på henne, fikk livet en bedre vending ... for en stund. Innerst inne forakter Krister sin mer vellykkede kamerat Ole-Petter, notorisk utro Ole-Petter, samtidig som han beundrer ham og er aldri så lite misunnelig. I alle fall på alle pengene, det fine huset, feriehuset i Frankrike ... Men så er han utro selv også - med Yvonne. Men det er noe ganske annet. Det er jo egentlig Mariannes skyld, hun som har neglisjert ham så lenge på grunn av det nyfødte barnet deres. Han er jo tross alt en mann med visse behov. Og når kona ikke stiller opp, ja, da må hun regne med at han finner det han trenger hos en annen. Men er det så enkelt?

Når vi lytter til den pratesalige Krister, som mener at han er en hel del mer orientert enn alle andre rundt seg og som har meninger om det meste, får vi øye på en litt trist skikkelse. En som gjerne vil være en bedre mann enn han er, men som ikke får det helt til. I stedet for å innse dette, setter han opp et forsvarsverk, der han definerer alle rundt seg ut fra sine egne premisser. Av og til når han inn til noe genuint hos seg selv, som når han beskriver vanskjøtselen av barnet til sin første kjæreste og når han beskriver forelskelsen i Marianne. Han gjør det han kan for å få det fine i livet til å vare, men er for rastløs og utålmodig når det viser seg at hans behov ikke står først i rekken. Behovsutsettelse er nok ikke hans sterkeste side. Han klarer ikke å vente, og i sin streben for å få det han trenger, står han i fare for å radere grunnen under sine egne bein - i tillegg til alle de andre rundt ham.

Det tok litt tid å vende seg til fortellerstilen i boka. I og med at jeg valgte lydbokutgaven, der forfatteren selv leser, fikk jeg også en helt annen leseropplevelse enn om jeg hadde valgt å lese boka selv. Forfatterens egen lesning tilførte boka noe helt ekstraordinært, synes jeg. Han er glitrende som oppleser av sin egen bok!

Krister Larsen er på en måte en "halvstudert røver"; han kan litt om alt, og alt om ingenting, og han bruker ord og uttrykk feil uten å skjønne det selv. Som når han snakker om å havne mellom barken og ilden - ikke mellom barken og veden ... (om jeg husker dette korrekt). Dette gjør at han blir ufrivillig komisk, og nokså ofte også tragikomisk, særlig når han fremstiller seg selv som sentrum av verden, en viktig person som gjør alt som står i hans makt for å gjøre gode gjerninger, men som stadig misforstås. Ekstra tragisk blir det når han blir stående i veien for sønnen og hans behov for hjelp. En sønn med store atferdsproblemer ... Ingen skal komme her eller komme der og krittisere hans sønn!

Vi må jo skjønne at han selvsagt "måtte" slå inn sidevinduet i en bil for å "ta" han som satt bak rattet når han hadde "kødda med ham". Men han er ikke en som slår. For all del! Nei, det er alltid "situasjonsbetinga" de gangene han slår ... For ikke å si "sittuasjonsbetinga" ... Legg til at han er misbruker av Vival, og vi skjønner at han har det ikke greit, den godeste Krister. Det forhindrer imidlertid ikke at han kritiserer alt og alle rundt seg, det være seg folkene på NAV, skolen der sønnen går, kort sagt hele samfunnet.

Blir en roman som kretser rundt en og samme person, der alt som skjer skildres på hans premisser, litt for klaustrofobisk? Ja, litt. Samtidig må jeg berømme forfatteren som likevel har klart å formidle noe annet mellom linjene. For mens vi hører på pratemakeren Krister, der han lirer av seg sine egne betraktninger om alt og alle, og beskriver virkeligheten i nokså enkle termer, ser vi et annet landskap. Det er nokså tydelig mellom linjene. Jo mer intens Krister er i sine selvrettferdige utlegninger, jo mer skjønner vi lesere at virkeligheten der ute er temmelig annerledes enn hva han vil ha det til.

Det er mye undertekst i denne boka, og dette får oss til å tenke selv. Krister er en mann som er i stadig konflikt med de fleste han omgås, en slitsom fyr som mener at han alltid har rett og som tyr til vold der ordene ikke strekker til. En sånn mann som man helst ikke vil kjenne, for å være helt ærlig. Jeg regner med at personlighetstypen som vi blir kjent med i boka står fjernt fra forfatteren selv, og det at han har gått så til de grader inn i sjelslivet til Krister, fordrer dyp psykologisk innsikt. Så kan man selvsagt innvende at Krister er en noe karikert fyr, men likevel ... Det er godt gjort å få frem en så tydelig og sammensatt person, og basere en hel roman på dette. At forfatteren samtidig har klart å få frem noen formildende sider ved Krister, slik at han blir et mer nyansert menneske, er en stor styrke ved boka.

Alt i alt en fin leseropplevelse! Jeg anbefaler spesielt lydboka, der man kan høre forfatteren lese på klingende Drammensdialekt!

To amerikanske brødre med somalisk bakgrunn reiser til "hjemlandet", hvor ingen av dem har vært før. Malik, frilansjournalist/krigsreporter med lang erfaring fra konfliktområder, har satt seg fore å gi verden innsideinformasjon om tilstanden i landet. Ahl leter etter stesønnen, som har vært på rømmen fra USA i flere måneder; rykter vil ha det til at han har reist til Somalia for å slutte seg til al-Shabaab.

Begge de to brødrene har noen få bekjente de kan stole på, Malik i Mogadishu og Ahl i Bosaso, der stesønnen skal være sett. Men uansett hvor mye de vet om tilstanden i "hjemlandet", og hvor mange forholdsregler de tar, blir oppholdet uventet besværlig for dem begge. Maktforhold og -strukturer har vært i oppløsning siden borgerkrigen. Til overmål blir landet invadert av Etiopia kort tid etter at de har landet, og en del forhold blir igjen snudd på hodet. Hvem man kan stole på i dette kaoset, - og hvem som er i lomma på hvem - er helt umulig å ha kontroll på.

Jeg ble motløs av å lese dette. Nuruddin Farah har førstehånds kjennskap til det han skriver om, så jeg stoler på at "tilstandsrapporten" er etterrettelig . Boka ble utgitt i 2011, og det er ingen grunn til å tro at tingenes tilstand har endret seg vesentlig. Hit vil altså norske myndigheter returnere flyktninger. Og fra Kenyas gigantiske flyktningleir er man allerede begynt å påtvinge somaliere enveisbillett tilbake til "hjemlandet". Det er til å gråte av.

Når jeg ikke belønner boka med mer enn en firer, er det fordi den ble for "tett" for meg. Det var full action hele tida, mange handlinger og situasjoner å forholde seg til, mange fremmedartede (og av og til ganske like) navn, både på personer og steder. Dette er den siste boka i en trilogi, og jeg har naturligvis startet i feil ende. Jeg burde nok ha lest Lenker og Knuter først; da hadde jeg kanskje vært mer fortrolig med navnebruken og geografien. Men sånn er det når man plukker med seg enkeltbøker på bruktsalg ...

Kan ikkje gje denne terningkast fordi eg avbrøyt omtrent midtvis. Ikkje fordi boka er dårleg,men fordi lydbok-varianten eg høyrte på ikkje fenga meg. Oppleserens stemme blei rett og slett for monoton, og den påtatte nordlansken var såpass "off" at eg blei irritert. MEN: eg legg ikkje berre frå meg denne, eg har notert meg at eg vil lese boka, for eg blei nyfiken nok på handlinga (og ikkje minst blei eg engasjer i karakterane) til å no - tre veker etter å ha lagt bort boka - framleis lurar litt på kva eg gjekk glipp av her.

Artig undersøkelse, selv kom jeg til side 28 før det kun var bøker jeg ikke hadde lest.
Her er min oversikt over de jeg har lest:
2, 3, 6
11, 12, 13, 17, 18
23, 24, 26, 30
32, 33, 35, 36, 40
41, 42, 43, 44, 46, 47
53, 55
67, 69
80
85, 89
91, 98, 99
104, 105, 108, 109
113, 117, 120
121, 125, 129
133, 137, 140
146
157, 158
161, 163, 168
177, 179
182, 189
193, 194, 195
209
211, 212, 216
221, 223, 227, 229
233, 236, 238, 239, 240
241, 242
253
261, 263

Jeg leser vanligvis flere fagbøker enn romaner, derfor blir det mest av dem. Prøver også å finne de fleste blant bøker jeg allerede har i samlingen min. Den første jeg leste i år, om Star Wars hadde jeg allerede en kjøper til, en venn som samler på SW og på den eng utg av lista står det 'A Book with Pictures' - en bok med bilder, det trenger ikke være en billedbok.

Den neste, 'A Book with a Subtitle' var enkel, de fleste fagbøker har undertitler og 'Den lille stygge sjokoladeboka - det var noen hemmeligheter Willy Wonka aldri fortalte' har jeg lånt på fjernlån som forfaller Torsdag 12.01. Noen flere hadde jeg allerede på lista over bøker jeg har lyst til å lese i år, og gravde nettopp fram den boka jeg defenetivt skal lese for 'A Book that's more than 800 pages' - en Scarlet Pimpernel omnibus 4-i-1.

Hoi.
Gadd ikkje sjekke lenger enn til side 36 og innen då var det kun 3 sider med bøker eg ikkje har lest : side 5,, 7, og 33. Artig å sjå at eg er meir "belest" enn eg trudde :-)