Orhan Pamuk inspireres av gamle myter

Orhan Pamuk (f. 1952) debuterte som forfatter i 1982 med romanen "Herr Cevdet og sønnene hans". Han mottok Nobels litteraturpris i 2006, og har i årenes løp skrevet 19 bøker i følge Wikipedia). 13 av disse er oversatt til norsk. Jeg har tidligere omtalt "Noe fremmed i mitt sinn" (på norsk i 2016), "Herr Cevdet og sønnene hans" (på norsk i 2012), "Istanbul" (på norsk i 2006) og "Det tause huset" (på norsk i 2008) på bloggen min.

Orhan Pamuk er fremfor alt kjent for sine mursteinlignende bøker. Da forfatteren var på Litteraturhuset i Oslo i går (dvs. 24. mai 2017), understreket han at han denne gangen ønsket å skrive en kort roman.

Før jeg går dypere inn i hva boka handler om, er det viktig å få frem at det er mange lag i den. Utenpå alt som skjer - eller innenfra, alt etter hvordan man ser det - er det et par skjellsettende myter som har stor betydning nær sagt for alt som skjer. Den ene tar utgangspunkt i den greske myten om Ødipus, som uforvarende dreper sin far for å få kvinnen han elsker, nemlig hans egen mor (uten at han vet at hun er moren). Da det går opp for ham hva han har gjort, straffer han seg selv hardt og blinder seg selv. Den andre myten, som har persiske røtter (Shahname, et iransk nasjonalepos), handler om Rostam og Sohrab. I følge denne myten er det faren Rostam som dreper sønnen Sohrab ...

Boka er delt i tre, og i de to første delene er det Cem som er fortelleren. I del en ser han tilbake på en periode av sitt liv - seks uker av sommeren 1985. Cems far har forsvunnet. Vi får høre at han har sittet i fengsel på grunn av sine radikale og opposisjonelle politiske holdninger. For å få penger til å studere, jobber Cem i en bokhandel i bydelen Besiktas i Istanbul. Alt mens han drømmer om å bli forfatter ... Lønnen i bokhandelen er imidlertid elendig, og han har derfor en jobb til der han passer på en grønnsakshage. I denne hagen blir det gravd en brønn, og på denne måten kommer han i kontakt med en mester Mahmut. Mesteren tilbyr Cem jobb som håndlanger. Dette er en vesentlig bedre betalt jobb enn den han har. Jobben med å grave ut en ny brønn skal bare ta ti dager. Cem takker ja.

Det er mye symbolikk i boka. Selv er jeg selvsagt farget av at jeg hørte forfatteren selv fortelle om dette på Litteraturhuset i går. Brønnen står for liv og vekst, og det å grave seg innover i jorda, representerer på et vis både veien til underverdenen og til paradiset. Knytningen mellom brønngravingen og det som skjer i sammenheng med dette, og alle mytene som utgjør en stor del av denne romanen, viser også at avstanden mellom myter og fabler og det virkelige livet ofte er kortere enn vi aner. Hvem er faren og hvem er sønnen i historien om Cem, og hvilken rolle spiller Kvinnen med rødt hår i dette dramaet? Fortid og nåtid i romanen - det tradisjonelle og det moderne - handler om et Istanbul som har vært gjennom enorme omveltninger bare i løpet av de 65 årene forfatteren selv har bodd i byen. Som han fortalte i går: Istanbul har endret seg mer i løpet av de siste 15 årene enn de første 50 årene av hans liv. Han ble født i en by som rommet om lag 1 millioner innbyggere. I dag bor det 17 millioner mennesker i den samme byen. Det som tidligere var områder langt utenfor byen, er i dag fullintegrerte bydeler i Istanbul. Nøkkelen til dette har vært funnet av vann.

Selv om historien i "Kvinnen med rødt hår" kan virke innfløkt, er dette i realiteten en nokså lettlest bok. Skjønt man går glipp av selve essensen dersom man bare harver i vei i full fart uten å stoppe opp og tenke gjennom det som skjer underveis. Dette er nemlig ikke en hvilken som helst spenningsroman med et tradisjonelt plott. Forfatteren har ment mye med denne boka. Orhan Pamuks bøker gjør alltid et sterkt inntrykk på meg, og denne boka er intet unntak. Den er godt skrevet, men jeg merket at det var en annen oversetter denne gangen. Boka ble flott lest av Øystein Røger.

Jeg anbefaler denne boka varmt! Og kanskje ekstra varmt til alle som enda ikke har lest noe av Orhan Pamuk! Størrelsen på boka gjør det forhåpentligvis mer overkommelig å nærme seg Nobelprisvinneren og hans litteratur.

Her kan du lese resten av min bokanmeldelse.

Denne boka passer for alle fans av Indiana Jones, har solgt mitt eksemplar til en innhuga fan allerede.

Heftig action fra første til siste side ...

Et uvanlig tilbud
Mon skulle tro at Ted McKay levde et normalt liv med kone og barn, og ville være fornøyd med det, men slik er det dog ikke. Han har fått vite at han har hjernesvulst og ønsker derfor å dø. Han går så langt som å prøve og ta sitt eget liv. Han bestemmer seg for å ta sitt eget liv mens kona og barna er bortreist. I det han er i ferd med å gjøre det, blir han forstyrret av at noen dukker opp og gir ham et tilbud. Han får tilbud om å drepe to personer av helt ulike grunner. Har disse menneskene noe med Ted å gjøre? Og vil dette spesielle tilbudet gi Ted god nok grunn til å leve? Eller kommer han til å takke nei og ta livet sitt som planlagt?

Dette er en hvem skal man stole på og hva er det som egentlig skjer thriller? Og spørsmålet er; har han havnet i en kinkig situasjon eller er det hjernesvulsten som spiller ham et puss? Hva er sant og ikke sant? Det er en slik type thriller og det høres kanskje ikke ut som noe spesielt, men det er utførelsen som er spesielt, karakterene, dialogene og nesten alt. Det er gjort på en måte som virkelig gir inntrykk. Det er ikke bare en thriller. Det er en thriller som hjemsøker lenge etterpå, og det er det ikke mange thrillere som har evne til. Det er mye fart og spenning, men det er ikke alltid thrillere som har samme dybde og evne til å sette spor etter seg. Det betyr hakket mer enn at en thriller bare er spennende. Dette er en slik thriller man ikke glemmer med det første, og som er skikkelig gøy og spennende å lese. Man blir litt skuffa da det hele er over for man vil at det skal vare litt til.

Fortjener flere lesere
Federico Axat er argentinsk forfatter og har gitt ut to bøker tidligere, men det var Aller siste utvei han slo gjennom med internarsjonalt. Det var på tide. Det er mange thrillere som er like, spesielt etter at Gone Girl av Gillian Flynn og Piken på toget av Paula Hawkins kom ut. Mange lovpriste disse bøkene og sammenligner de støtt og stadig med andre thrillere, siden Gone Girl og Piken på toget er "originale". Aller siste utvei er heller ikke akkurat original, men den skiller seg ut fra den Gone Girl formelen som er blitt brukt så altfor mye i det siste, og det er forfriskende å lese. Axat bruker sin egen fortellerstemme istedet for å kopiere andres. Det funker og flere forfattere burde være flinkere til å finne sin egen stemme istedet for å se hva som lykkes og ikke lykkes.

Denne boka burde ha fått mer oppmerksomhet enn det den har fått. Den er bedre enn Gone girl og Piken på toget til sammen. Den er også en god del bedre enn andre thrillere også, men det er jo dessverre litt sånn at bøker som virkelig er bra og som gjør inntrykk, havner litt i skyggen av bestselgere som ikke alltid fortjener å være på den lista. Ikke alle bøker får den oppmerksomheten de egentlig fortjener, noe som er litt synd.

Aller siste utvei er en fantastisk drivende god thriller som både gir inntrykk, som hjemsøker en lenge etterpå og som leser blir man satt på prøve. En thriller som både utfordrer og som gir mye underholdning.

Håper at Federico Axat gir ut flere bøker og at de andre bøkene hans også blir oversatt, for man vil automatisk lese mer av ham.

Fra min blogg: I Bokhylla

Gratulerer med en flott bursdagsgave!

Jovisst, jeg husker det godt. Mange lærere har konstruert merkelige språkregler opp gjennom historien, uten annet grunnlag enn personlig synsing.

Elsker alt av ham! Så å velge en favoritt er vanskelig. Foruten de mest kjente bøkene "Norwegian Wood" og "The wind up Bird Chronicle" anbefaler jeg personlig "Hard boiled wonderland and the end of the world", Sputnik Sweetheart, "After dark" og "Tsukuru Tazaki and his years of pilgrimage"

Historien om en fleinsopp-tripp

Kenneth Moe (f. 1987) debuterte med kortromanen "Rastløs" i 2015. Jeg leste boka og skrev om den på bloggen min. Moe mottok Tarjei Vesaas´debutantpris for boka.

I 2016 kom Moe ut med sin andre kortroman - "Det åpenbare". Jeg var ganske spent på denne, fordi jeg så et visst potensiale i den første boka. Dessverre ble jeg svært skuffet.

Kenneth Moe har selv uttalt at mens den første boka handlet om å sitte fast, handler denne andre boka om å komme løs. Jeg har litt problemer med å se at en ulykkelig forelskelse er å sitte fast, mens det å eksperimentere med fleinsopprus er å komme løs ... Men det skyldes kanskje at jeg aldri har prøvd noen andre rusmidler enn alkohol, og derfor har begrensede evner til å se sammenhengen mellom psykedelisk rus og det å komme løs ... I stedet ser jeg et klaustrofobisk rom.

Allerede i bokas åpningsscene skjønner vi at det er den samme hovedpersonen fra debutboka vi møter i denne andreboka. Vår navnløse jeg-person har for lengst flyttet fra kollektivet han bodde i, der den første boka ble til. Etter dette har han flyttet et par ganger til, og "nå sitter (jeg) og forsøker å redigere notatbøkene fra i fjor vår og sommer ned til et begredelig hele". (side 11)

I små kapitler med titler som "Om det tåpelige", "Magisk te", "Ervervelse og besittelse" m.v. følger vi hovedpersonen som lenge har ligget og grublet i sengen, før han bestemmer seg for å stå opp og lage fleinsopp-te. Deretter følger vi ham i rusen. Og nettopp denne rusen utgjør hele bokas handling.

"Jeg gjør utvilsomt opplevelsene mine en slags urett ved å skrive om dem, slik alle drømmer mister noe i gjenfortellingen. På den ene siden er gjenfortellingen smartere enn drømmen, fordi man tolker underveis, med dagslysfornuften i behold. På den annen side er selve drømmen langt smartere, for drømmens dunkelhet skjuler mer enn dagslys er i stand til å avsløre." (side 26)

Underveis grubler jeg-personen over barndommen "for å finne svaret på et spørsmål jeg aldri har vært i stand til å stille". Det eneste som skjer er at han legger et "friskt lag av forvirring over minnene hver gang, og kommer stadig lenger bort fra den opprinnelige forvirringen jeg vil forstå". (side 44) Jeg må innrømme at jeg ikke med min beste vilje greier å skjønne hva forfatteren vil frem til med dette. Hva er poenget med å finne svar på spørsmål man aldri har vært i stand til å stille?

Midt i boka er det inntatt noen skriblerier - blant annet med en tegning av en kvinnes underliv - som jeg heller ikke skjønte hva hadde der å gjøre. I et radiointervju ble Moe spurt om nettopp dette, og da uttalte han seg om at det var redaktøren hans som hadde insistert på at han burde ta dette med. Mens jeg egentlig satt og lurte på hva forfatteren selv ville med dette. Burde han ikke ha villet noe med dette selv i stedet for å legge det hele på redaktøren sin?

"Drømmen om noe helt nytt og annerledes - det vil si: et brudd med fortiden og alt det jeg kommer fra - det vil si: et brudd med naturen - det vil si: et brudd med den jeg dypest sett er - drømmen som motiverte hele dette prosjektet - så latterlig den drømmen alltid fortoner seg, her jeg går forbi tre etter tre: så provinsielle de står der, så apolitiske og selvopptatte, akkurat som jeg. Og fuglene over meg: borgerlige redebyggere og sydenturister!" (side 75)

Tja, hva mer er det egentlig å si om denne boka? Jeg kjedet meg underveis i lesningen, følte meg aldri berørt og kjente på at mye virket oppkonstruert. Jeg er klar over at forfatteren har uttalt at alt han skriver om i boka er selvopplevd, selv om han har understreket at han ikke ruset seg for rusens skyld, men bare for å bli bedre kjent med seg selv. Og bare for å ha nevnt det: boka kan ikke forstås som en reklame for fleinsopprus. Er det noe jeg definitivt ikke kommer til å gjøre etter å ha lest denne boka, så er det å prøve dette selv. Alt snakket om "det tåpelige" i boka fikk meg egentlig til å tenke at jeg synes hele boka er tåpelig, at den er kokt på en spiker og at den ikke tilfører verden noe av verdi. Det hele blir for stillestående, for innholdsløst og for intetsigende. Når det er sagt vil jeg gjerne lese forfatterens tredjebok når den kommer, men da må den handle om noe annet enn vår jeg-person gjennom "Rastløs" og "Det åpenbare". Jeg tror nemlig at dersom nye forfattere i dag skal lykkes med å skrive virkelighetslitteratur som berører, bør de handle om noe som flere kan kjenne seg mer igjen i ... Dessuten bør litteraturen være egnet til å åpne opp for noe man ikke har tenkt på nettopp på den måten. I "Det åpenbare" fant jeg ingenting av dette.

Denne boka fant dessverre ikke noen klangbunn hos meg. Det er selvsagt mulig at det er noe her som jeg ikke har greid å fange opp ...

Tok litt tid før jeg skjønte at bøkene hang sammen :-) de består av
1. Hør vinden synge
2. Flipperspill 1973
3. A wild sheep chase
4. Dans, dans, dans

De kan selvsagt også leses hver for seg altså, men kronologisk henger de sammen, og se er også skrevet i denne Rekkefølgen. Samme forteller/hovedperson (som vi for så vidt aldri får vite navnet på...) og flere andre karakterer går igjen (Jay, the Rat, kjæresten, ekskona, sauemannen). Dette er også de fire første bøkene Murakami skrev... Spennende å følge forfatterskapet fra starten, synte jeg!

Tusen takk :) Han kom til verden på en veldig fin tid, faktisk på min bursdag :)

Jada, jeg har tatt med i betraktningen at Isilds vrede er skrevet for unger. Jeg fant noen steder hvor setningene og språket rett og slett var for dårlig formulert, og det sto ikke helt i stil til en ting du skrev i din anmeldelse, at Oldertrøen er nøye og flikker lenge. Gjør han virkelig det burde språket vært bedre. Men, jeg vet jeg er i overkant kritisk, dog ikke utilgivende. Som vogntogsjåfør måtte jeg humre over utilstrekkelighetene i scenene hvor tankbilene var involvert - greit, jeg ser tegninga av at disse personer skulle være avstumpede og stupide. Miljøproblematikken som skulle være så bra følte jeg var litt avleggs og gammeldags, som om manuset var underveis i 20 år før det så dagens lys. Kunne sikkert fortsette, men jeg ser ikke helt hvorfor. Hensikten min var å forklare hva slags ting jeg har vektlagt som negativt, altså kilden til uenigheten, og ikke for å "krangle". Ettersom jeg har begynt å legge merke til hva du skriver i blogger/ anmeldelser er jeg jo interessert i å vurdere om jeg er enig/ uenig med deg, legger merke til ting svært likt/ forskjellig, for bedre å kunne velge bøker jeg sannsynligvis vil få en god leseropplevelse med. Jeg er nemlig ganske kritisk til samnorsk litteratur og kvir meg i blant for å lese disse bøkene. Jeg har også en sønn på 12 år, han har 2 diagnoser i autismespekteret (AS og ADHD) og har vanskelig for å gå for (for han) nye og ukjente forfattere på egen hånd. Derfor prøver jeg å lese barne- og ungdomslitteratur også, for å kunne vurdere om guttungen havner i målgruppa. I noen situasjoner er han likeså reflektert som en voksen, i andre situasjoner barnslig som en femåring. Av og til passer ikke bøker han er i målgruppa til fordi forfatteren har lagt an på å høres kul ut, for eksempel. Det skjønner han ikke noe av. Han syns jevngamle gutter som prøver å "være kule" er "teite", for han forstår ikke behovet for å forstille seg. Det gjelder bøker også.

Når det gjelder Maestro tviler jeg ikke på at gode kritikker får deg til å flyte langt, rart med det, å føle at det var verdt all jobben! Jeg må jo se på skrivestilen din først for å si hva jeg syns, det ville vært urettferdig av meg å bedømme deg kun ut fra hva du skriver om arbeidet kollegaene dine har levert. Det har i det minste blitt god bredde i norsk litteratur de siste par tiårene!

Så håper jeg du får orden på bloggen for alle skjermer, jeg dropper nok innom for å titte.

Nå kan vi vel endelig si at våren har kommet hit til Hammerfest også! Snøen smelter godt om dagen, og endelig er alle veiene frie for snø. Jeg er hjemme i mammapermisjon med vår sønn på 5 uker, så her går dagene i ett. Ingen forskjell på hverdag og helg akkurat nå, og det blir heller ikke så mye tid til lesing. Jeg leser derfor fortsatt Jeg vet hvor du bor av Unni Lindell, og siden jeg ikke fikk fullført boken under forrige lesesirkel leser jeg også på Profetene i Evighetsfjorden av Kim Leine.

Min første, men helt klart ikke den siste boka av denne forfatteren!
Historien blir mer og mer spennende utover i boka, og alle tråder blir elegant samlet til slutt.
Tommel opp!

Er i gang med fjerde og siste bok (Dans, dans, dans) i Murakamis serie "The Rat"
På lydbok er jeg ca 2 timer inn i den dystopiske klassikeren The Handsmaids Tale som jeg lenge har hatt planer om å lese. Nå som TV-serien er kommet måtte jeg rett og slett bare hoppe i det, for jeg vil se serien men det er uaktuelt å gjøre uten å lese først!Noen leveregler må man jo ha... Hehe! Så langt en tankevekkende og original bok som jeg ser frem til å dykke dypere inn i.

I dag kjøpte jeg forresten den nye boka: "Make Poetry Great Again" ... Perfekt lektyre i kveld da jeg hele dagen har ligget til sengs med migrene.. Altså lite lesing i dag.. Frem til nå.. Og nå blir det med denne lettfattelige boka som jeg ikke helt klarer å le av uten å samtidig kjenne noen grøss krype nedover ryggen

Porselensdukker er muligens fine å se på, men samtidig er de litt gufne. De blunker aldri så lenge du ikke beveger på dukkene. Mange synes vel nok de er mer creepy enn fine. Det kommer an på hvordan man ser på dem.

Forlatt av sin mor
Jessica bor i et stort hus på landet med sin far og bror. Moren hennes forlot dem for en stund siden. Hun ville tilbake til bylivet og konsentrere seg om sitt eget liv. Et liv på landet var ikke noe for moren hennes. Jessica er mye for seg selv da faren hennes jobber mye, og hun har ikke så mye til felles med sin bror, Robert. Jessica og Robert har også en eldre søster, Brenda, men hun er flere mil unna for å studere. Jessica leker mye utendørs og en dag, ikke langt fra deres egen eiendom finner hun et gjengrodd, gammelt hus. Der tilbringer hun flere timer i strekk. Hun liker seg der selv om stedet er noe underlig. Det gamle huset som ligner et slott, er ikke i spesielt god stand, det er kaldt og mørkt, men det er der hun vil være, spesielt etter at hun finner en dukkesamling og et dukkehus som hun blir så begeistret for, og kan være der og leke i timesvis. Men det er noe rart med disse dukkene. Det er nesten som om de kommuniserer med henne, snakker til henne uten å åpne munnene sine og hvorfor blir Jessica kalt Annabelle?

Dette er en ny bok fra serien Hjemsøkt som tidligere het Casino Grøsser. En bokserie som ble utgitt på 80/90 - tallet som gledelig blir utgitt på ny. Dette er en bokserie som er frittstående og bidratt av mange forskjellige kjente og ukjente grøsserforfattere. Ruby Jean Jensen har gitt ut en del grøsserbøker, men hun er kanskje ikke noen kjent forfatter. Derfor er denne serien en ypperlig måte å utforske forfattere fra denne sjangeren som er mindre kjente, og som man kanskje får sansen for.

Fyller nesten alle krav
Annabelle er en bok med en god historie. Det finnes mange gode grøsserbøker og grøsserfilmer, men ikke alle er gode på handling eller historie. Det varierer så veldig. Å fortelle en historie som er både engasjerende, gripende og hjemsøkende er utfordrende i den sjangeren. Det er ikke ofte det skjer i horrorsjangeren generelt, men av og til dukker det opp noen perler som byr på alt dette. Denne boka oppfyller ikke alle disse kravene, men den ligger ikke langt etter. Historien er troverdig og god, karakterene er levende og som leser blir man engasjert. Boka er også noe uhyggelig. Den er også noe smårørende.

Det er lett å synes synd på Jessica fordi hun er forlatt av sin egen mor som heller vil være karrierekvinne enn hjemmeværende husmor, som mannen hennes (Jessicas far), helst hun skal være. Ikke noe galt i det, men hun velger å kutte ut sin egen familie og bare satse på seg selv, som om de ikke betyr noe. Det er en smule provoserende. Man får ikke annet enn stor medfølelse for Jessica som stort sett er alene selv om hun fremdeles har sin far og bror hjemme hos seg, men de gjør bare ikke så mye sammen. Det er som om de lever hver for seg til tross for at de bor i samme hus. Heldigvis har de Mrs. Archer som er deres husholderske, som lager mat og som passer på barna mens faren deres har det travelt med jobb. Hun blir en slags mor for dem.

Dette er på mange måter en god grøsser som er både stemningsfull, noe uhyggelig og som vekker nysgjerrighet, bare synd det var noe kort. Sier heller ikke nei til enda mer uhyggelige scener. Annabelle er både gøy og spennende lesing.

Ruby Jean Jensen ga ut litt over tretti grøsserbøker og døde i 2010.

Fra min blogg: I Bokhylla

Har de på ønskelista mi, og vet at alle 4 finnes på bibliotek i Østfold.

Jeg jobber i bokhandel og har solgt mange Lee Child bøker, men jeg hadde ikke lest noen.. enda. Jeg følte jeg hadde en viss anelse om hva slags bøker dette var ettersom amerikansk krim ofte er en egen sjanger, og det holdt egentlig stikk syns jeg. For meg er dette for voldelig og klisje aktig til å fenge helt. Og skrivestilen er slik jeg forbinner med mange amerikanske krim forfattere. Men det er spennende og man blir revet med. OG jeg skal rase gjennom bok to også.. men det blir en treer på terningen..