Jeg la ikke merke til noe spesielt i kapittel 4, men mener Saramago er nokså konsekvent når det gjelder tegnsetting og stor forbokstav:
Etter punktum: Konsekvent stor bokstav
Etter komma: Stor bokstav når samtalen skifter fra en aktør til en annen, ellers konsekvent liten bokstav, også i navn.
(Bruker han andre skilletegn enn punktum og komma?)

Da alle medbrakte feriebøker var utlest i sommer, saumfor jeg hyllene på hytta etter brukbart lesestoff - og henta fram denne, pluss et par andre mysterier. Lest før, selvfølgelig, men i nøden osv. ...
Andre gangs lesing ble nesten like spennende som første - det var ikke stort jeg husket fra forrige gang! Jeg tror det kommer av at jeg leser krim mer overfladisk enn mye annen litteratur. Dermed blir kriteriene også litt annerledes enn ellers. Jeg ble heller ikke veldig imponert, men ga en firer.

For 3. helg på rad er Jeannette Walls forfatter av boken jeg leser. Denne gang er det hennes historie om sin bestemor Lily Casey Smith. Bokas tittel er " Ville hester" , og skildret av Walls, blir leserne kjent med den modige og handlekraftige bestemoren hennes som blant annet var engasjert talskvinne for alle som ikke passet inn i det " normale" systemet". En underholdende og artig bok.

En outsiders bekjennelser

Denne boka hadde antakelig passert under radaren dersom det ikke hadde vært for Patti Smiths innstendige påvirkning. Ikke bare har hun skrevet forordet ti boka, men hun har også uttalt at "Astragalen" endret hennes liv. Det ga forventinger om en eksistensiell roman. Og er det noe denne romanen nettopp er, så er det dypt eksistensiell. Det handler om evne og vilje til å overleve, om å holde ut mens man drømmer om en bedre fremtid.

Hvem var Albertine Sarrazin?

Den franske forfatteren Albertine Sarrazin (f. 1937 d. 1967) ble bare 29 år gammel. I løpet av sitt korte liv skrev hun tolv bøker (flere ble utgitt etter hennes død), hvorav tre er selvbiografiske. "Astragalen" er så vidt jeg vet den eneste av disse bøkene som er oversatt til andre språk (fra fransk). Boka kom ut på norsk første gang i 1979 - den gangen med tittelen "Bruddet", utgitt på Gyldendal. I år kom den ut i en nyoversettelse på Cappelen Damm, denne gangen med tittelen "Astragalen".

Albertine ble født i Alger i Algerie, og ble forlatt etter fødselen. Hun ble tatt hånd om av barnevernsmyndighetene og senere adoptert av en familie, som tok henne med til Provence i Frankrike.

Adoptivfamilien var svært dysfunksjonell, og Albertine ble misbrukt seksuelt av et familiemedlem. Selv om hun var svært intelligent, sendte adoptivfamilien henne til en forbedringsanstalt i Marseille. Hun flyktet til Paris, og livnærte seg som prostituert samtidig som hun tilfredsstilte sin store interesse for litteratur. Oppveksten førte til en intens forakt for autoriteter. I 1953 deltok hun i et væpnet ran, og endte opp i Fresnes Prison. Under et rømningsforsøk brakk hun ankelen sin, og møtte Julien Sarrazin rett etter. De to giftet seg og fortsatte sine kriminelle løpebaner. De gikk ut og inn av fengsel, og opprettholdt kontakten gjennom brevveksling. Albertine skrev sin første roman "Astragalen" mens hun satt i fengsel, men den ble først publisert etter at hun kom ut (1965). Romanen, som hadde klare selvbiografiske trekk, ble raskt oversatt til engelsk. Hun utga etter hvert flere bøker. I en alder av 29 døde hun som følge av komplikasjoner under en nyreoperasjon. (Kilde: Wikipedia)

Patti Smiths forord

Patti Smiths forord er en del av opplevelsen av å lese "Astragalen". Vi som har et forhold til "Just kids" (2010) og "M Train" (2015) - særlig den første - vet at kampen for overlevelse og det å kunne leve av og for litteraturen og musikken, har preget Patti Smith sterkt. Jeg går uten videre ut fra at det er denne delen av Albertine Sarrazins kamp - ikke hennes kriminelle løpebane - som har gjort Albertine til Patti Smiths ledestjerne "gjennom de hundre søvners netter" (side 12).

"Hun skriver om anfall av rastløshet. Hvordan sov hun? Sov hun bedre i fengselet, der hun slapp å se seg over skulderen? Hvordan var det å sove på rømmen og stadig lure på om et smalt blikk vitnet om at hun snart ville bli angitt? Det ubrukelige beinet blir gipset, men enda mer smertefullt er den forbløffende kjensgjerningen at Julien har trengt inn i horehjertet hennes. Hennes intense lengsel etter ham er nærmest en fengselsstraff i seg selv. Hun har ikke annet valg enn å tåle å bli flyttet omkring. En Hermes med forvridd, brukket ankel, grusomt merket av Merkurs knekte vinge." (side 7)

Selv hadde Patti Smith en paperbackutgave av "Astragalen" liggende i kofferten da hun turnerte verden over i 1976. "Jeg tok den med til Detroit, der jeg møtte min egen Julien - en mangefasettert, nydelig mann som gjorde meg til hustru og senere enke. Etter at han døde tok jeg Astragalen med meg tilbake til New York i 1996, pakket ned i en skattekiste sammen med andre bittersøte minner." (side 11)

Forfatterens tidlige død bidro utvilsomt til å gjøre den til en slags kultbok, som har blitt elsket av opprørsk ungdom i årtier. Som kritikeren Naima Chahboun har uttalt i Ekspressen (se forlagets egen presentasjon av boka):

"Med sin amoralske grunnholdning og rastløse appetitt på livet, levendegjør Anne 1960-tallets ungdomskultur og frihetslengsel. Like selvfølgelig som hun nekter å innta offerrollen, nekter hun å kjenne skyld. Men skitten, kynismen og den nakne brutaliteten gjør Astragalen til en eksistensiell odysse gjennom filleproletariatets lovløse territorium snarere enn et romantisk eventyr."

Om boka

Åpningsscenen i boka starter etter at "Astragalen"´s jeg-person Anne har hoppet fra et vindu i fengselet, og har havnet på bakken, nesten 10 meter lenger ned. Under sammenstøtet med bakken opplevde hun en "stjerneeksplosjon". Det ene beinet bærer henne ikke, og hun oppdager at ankelen har svulmet opp. Anne er på flukt fra fengselet, hvor hun soner en lengre dom. Det handler om å komme seg vekk, fort-fort før noen finner på å lete etter henne.

Anne klarer etter mye strev å komme seg opp til veien, og den første hun støter på er en lastebilsjåfør som ikke våger å ta henne med. Så møter hun Julien. Han tar henne med på motorsykkelen sin til sin mor. Det er ikke mulig å oppsøke lege de første par ukene, fordi hun risikerer å bli angitt og ført tilbake til fengselet. Her overlater han henne til familien, og han dukker deretter kun opp nattestid. Han er nemlig på rømmen selv.

"Jeg hadde gjenkjent Julien lenge før han sa det selv. Det finnes noen tegn som er usynlige for folk som ikke har vært i spjeldet: en måte å snakke på uten å bevege leppene, mens øynene uttrykker likegyldighet eller det stikk motsatte; sigaretten inne i håndflaten, å velge natten som tidspunkt for å handle eller snakke etter å ha måttet tie hele dagen." (side 33-34)

Lengselen etter Julien gjør smertene i beinet til å holde ut. Alt for de korte, korte stundene hun får med ham ... "Så lite det var, så lite det skrapte i overflaten av den ensomheten vi bar på!" (side 49)

Anne vil helst ikke være til byrde, og etter hvert som tiden går er det rimelig opplagt at det er nettopp det hun er. Etter et dyrt sykehusopphold som "noen" har betalt for, begynner det å bli tvingende nødvendig at hun gir noe tilbake. (I den forbindelse viste det seg at hun hadde et brudd i astragalen, et bein i ankelen.) Særlig etter at Julien er tatt igjen, og må sone en dom i fengsel. Måten budskapene pakkes inn, forkledd i høflighetsfraser, alt for å ivareta verdigheten til de impliserte, er fascinerende lesning.

"Stakkars Pierre, han vil at jeg skal jobbe hjemmefra, og så stjeler jeg whiskyen hans ...

Jeg tar opp tråden: "Gjerne for meg, men jeg lurer nå på om Julien ville sette særlig stor pris på å få vite at han er hallik."

"Hallik og hallik, det er bare ord. Han kommer tvert imot til å bli riktig fornøyd. Han liker ikke å ha gjeld. Og dere er ikke gift heller, er dere vel?"

Og så forklarer Pierre at disse pengene ikke ville være å anse som inntekt, men som gjeld jeg skylder; at det bare er på de betingelsene han vil ta dem imot, og at jeg dessuten er fullt ut i stand til å forklare saken for ham jeg kaller (ærlig talt, jente!) "mannen min", og at jeg sikkert greier å gjøre det på en slik måte som ikke sjokkerer ham noe videre: "Kvinnfolk er jo så flinke til å overtale ..."

Siden Pierre var i sin fulle rett, Julien ikke ante noe som helst og jeg inntil videre var nokså uvesentlig, burde ikke opplegget være anstøtelig for noen som helst. (side 88-89)

Den nye tilværelsen har også noen fordeler, fordi den fører mer frihet med seg. Men savnet etter Julien er der hele tiden. Det er ham hun lengter etter, og hun føler seg ikke som et helt menneske før hun er gjenforenet med ham. Hun trenger mye tid og ømhet for at hun selv skal bli en kraft og "en kilde til noe som helst". (side 124)

Men først og fremst er det angsten for å bli tatt som henger over henne.

"Hvis jeg etter timelange forhør skulle ende med å oppgi adressen min, kommer ikke purken til å finne annet enn en truse som henger til tørk over radiatoren, og en haug med kvitteringer som forklaring på alle gjenstandene som virker altfor fine til ikke å være stjålet; kvitteringer for radioen, armbåndsuret og reisestrykejernet.

Jeg må være forberedt, hvert sekund, hvert skritt jeg tar ..." (side 139)

Hvordan går det med Anne til slutt? Blir hun lykkelig og fri, eller ender hun opp i spjeldet igjen? Og kjærligheten til Julien? Hvordan kan den få næring under disse forholdene? Svaret finner vi nok i Albertine Sarrazins virkelige liv ...

Min oppfatning

"Astragalen" fanget meg fra første side! Dramaet vi presenteres for er eksistensielt, og det handler om å gjenvinne en frihet som Anne opplever er tatt fra henne på urettmessig vis. Hun har jo ingen tro på autoriteter i utgangspunktet, så hvilken rett hadde de egentlig til å sperre henne inne? Det hele fikk meg for øvrig til å reflektere en del over følgende filosofiske spørsmål: Hvor frie er vi mennesker egentlig? Hvor bundet er vi av det miljøet vi vokser opp i? Hvor mye er i grunnen gitt på forhånd og hvor mye styrer vi selv? Hvor frie er valgene våre når det kommer til stykket? Når man har opplevd det vi vet at forfatteren har gjort, og som hun også skriver om i denne boka - hvilken sjanse har man egentlig her i livet til å havne på "den rette vei"?

Friheten har sin pris. I begynnelsen er Anne prisgitt omgivelsene sine siden hun ikke klarer å gå. Igjen er hun sperret inne i et fengsel, og dermed fremstår flukten som et paradoks. Hele tilværelsen hennes er klaustrofobisk, der hun må gjemme seg bort på et loft for å unngå å bli sett. Anne har ikke rørt en mann på fire år. Julien behandler henne med respekt, vart og ømt, og hun skjønner raskt at han er en sjelefrende. De to er like, på rømmen som de er begge to. Det er ikke det minste rart at disse to fortapte sjelene forelsker seg i hverandre. Dessuten er det forelskelsen i Julien som gir det hele en mening. Livet faller riktignok litt sammen hver gang Julien er med andre kvinner, men hun tilgir ham likevel. Hva annet kan hun gjøre?

Albertine Sarrazin skriver levende og intenst på en måte som berørte meg som leser. Hun har en helt egen stil, og flere steder er avslutningene eller oppsummeringene poetiske. Jeg kjente på desperasjon og fortvilelse, og jeg lot meg også fascinere av hovedpersonens stolthet. Hun lar seg ikke plukke på nesen, og uansett hvor sørgelig livet hennes fremstår som, er hun stolt av seg selv og det hun får til. Uansett hvor dysfunksjonelle valgene hennes er, er hun selv hellig overbevist om at hun tar kloke og rasjonelle beslutninger. Hun er street smart og vet hva som skal til for å klare seg. Der andre ville ha sett katastrofen inn i hvitøyet - der får hun til og med den til å fremstå som vakker.

"Hvor er drømmen? Hvor trekker morgendagen meg? Badet i morges, på stranden ... Beske bobler stiger igjen til overflaten ... Kom tilbake, Julien. Jeg venter på deg, i denne rene, pent oppredde sengen." (side 201)

Jeg likte denne romanen! Jeg likte den svært godt til og med! Det er ikke all litteratur som berører like sterkt som denne historien om Anne. Boka er lettlest og er ikke vanskelig tilgjengelig på noe vis. Jeg er dessuten dypt imponert over at en ung kvinne med en så broket bakgrunn har vært i stand til å skrive en så spesiell bok! "Astragalen" er rett og slett et godt stykke litterært håndverk! Og jeg fikk veldig lyst til å omsider å få lest Jean Genets "Tyvens dagbok", som har ligget i ulest-bunken min i noen år ... Denne boka refererer Anne til flere ganger.

Jeg anbefaler "Astragalen" varmt!

Har tre dager alene hjemme nå mens gubben er på guttetur. Ute er d meldt øs pøs så jeg planlegger en maksimal lat innehelg med gode bøker og mye hvile da kroppen ikke er helt på lag for tiden! Nå er huset skinnende rent og kroppen har fått mye fysisk aktivitet så ser frem til litt latskap nå de neste to dagene.

Regner dermed med å bli ferdig med Springflo og med lydboka "The Girl on The Train". Har ikke heeeelt bestemt hva som er neste bok men tror at det i lydbokverdenen blir
Love Songs For the Shy and Cynical, eller "A study in emerald" av Neil Gaiman. I papirformat tenkte eg å starte på "The Unbearable Lightness og Being" ,av Milan Kundera.... Men eg kjøpte nettopp boka "The Martian" som også frister...! Luksusproblem

Hei igjen, alle sammen!

Det ser ut til at krira har tatt seg ferie, eller tatt på seg for mye jobb, så ettersom jeg liksom ikke syns det blir helg uten helgetråden, stiller jeg igjen som vikar. Hører gjerne fra deg også, krira!
Det ble litt utpå kvelden her, for pga tordenvær har jeg utsatt å legge telefonen på lading. Har opplevd at elektronikk har tatt kvelden, selv om moderne beskyttelser påstås å skulle beskytte mot slikt.

Nå har jeg nettopp lest en bolk til i Sapiens, den er litt tyngre enn jeg trodde og krever litt færre forstyrrelser for å lese fortere. Boka skuffer litt, fyren legger muntert i vei om alt og ingenting og bruker forferdelig mange ord for å - endelig - ha sagt nok til å destillere en gitt abstrakt idé ned til én setning. En helt vanlig A4 forsker med spesielt gode visjoner (innenfor en viss grense) og med gode skriftlige evner. Jeg vil anbefale den videre, men jeg tror det kommer litt an på hvilket ståsted leseren har til å begynne med. Ettersom jeg abonnerer på Ancient Origins har jeg lært lite nytt, må jeg innrømme, det er kanskje grunnen til at jeg er litt skuffa.

Så har jeg en bibliotekbok til jeg må være ferdig med innen neste fredag, og det er Sanna Sarromaas Norske tabuer og finner den veldig underholdende foreløpig. Jeg ser noen har blandede kritikker av den, mens jeg syns hun er flink til å sette fingeren på visse forhold som finnes i Norge og de er mildt sagt litt spesielle. Jeg må nesten si meg enig i det meste Sarroma sier er feil i Norge. Det er jo det jeg har sagt lenge, at Norge er ikke perfekt!

Hva ER perfekt i din hverdag/ ferie/ lesehelg? Hva gjør du for å bli glad i dag/ helga/ livet? Lykken ser ut til å være å få lese uforstyrret en halvtime om dagen, minst! ^^)

Jeg har forresten lagt planer et stykke fremover om hva som blir de neste bøkene fra biblioteket, er det flere enn meg som er angrepet av "slukelysten" om dagen? Har bare lyst til å fråtse i alle de spennende og interessante bøkene jeg kommer over! Hjelp!

Riktig god lesehelg!!

^₩^
Tysk er da ikke så ille ... tysk er ganske systematisk og greit versus fransk, som jeg lærte litt av en gang i tida (og deretter la for hat), hvor verb kan sorteres i 64 kategorier (i følge Larousse-grammatikkboka og franskmannen som er far til sønnen min) og alle grupper har unntak og i noen grupper er unntakene fler enn hovedregelen -
Russisk har vel såvidt jeg vet 6 kasus og finsk 15, hvorav de siste 9 eller noe sånt har med hva preposisjoner gjør med setninger. Vær glad vi har tysk, du, strukturen der er nemlig helt lik som gammelnorsk.

Kos deg med den, du, Ellen, så skal jeg fortsette å henge meg opp i at slutten på Game of Thrones ikke er skrevet ennå selv om serien er der ...

Det har vi hatt nok av i norsk også, vi mistet jo dativ et sted mellom middelalderen og nå. Bare noen "målmerker" igjen fra dativ. Tror jeg MÅ lese den der ... får ikke hjelpe at jeg vet litt fra før.

Om mennesker som virkelig settes på prøve.

Det er virkelig ikke meningen å kalle en bok for slitsom, men noen bøker blir man nesten helt utkjørt av. Her var det mye som skjedde og mange karakterer man blir fort knyttet til. Det var mange karakterer å like, og som man vil bare det beste for. Når boka er over, er man nesten utslitt, fordi det er mye som skjer underveis mens man leser, og man blir så involvert i livet til karakterene i boka.

En by full av tøffinger
Bjørnstad er en liten by i en skog som består av kulde og et sterkt hockeymiljø. Innbyggerne er folk som er veldig sta, stolte og som tåler det meste. De holder ting for seg selv og er noe fåmælte. Det er et folk som tåler et støyt. De fleste innbyggerne har noe med hockeymiljøet å gjøre, både frivillig og ufrivillig. Enten er det juniorer som spiller selv, ellers så har de et familiemedlem som spiller eller jobber for klubben. Det er hockeyen som holder Bjørnstad i live. Jobber man ikke i hockeyklubben, ender de opp i en fabrikk. Det er en by med lite av fremtidsmuligheter. Derfor er det så viktig å holde hockeyklubben i gang. Men noe skjer som gjør at det oppstår en splittelse mellom innbyggerne i byen, og de får det vanskelig med å velge hvem de skal tro på, for de strever med å tro at noe slikt har skjedd. Hvem sin versjon kommer de til å holde med? Vil byen og hockeymiljøet bli som før igjen?

Jeg har nevnt i tidligere innlegg at Bjørnstad minner meg litt om Tv-serien Friday Night Lights (2006 - 2011), som jeg så alle episodene av. I Friday Night Lights er det amerikansk fotball som er i fokus, men i Bjørnstad er det hockey. Til tross for forskjellige sportsgrener, minner miljøet meg om det samme. Mye konflikter som oppstår både på banen og utenfor banen. Offisielle problemer, og problemer som dukker opp internt. Hvor mye man elsker sporten, og hvor mye enkelte ofrer for å oppnå den de vil være, og for å ta vare på sitt rykte. Vennskap som styrkes og som settes på prøve.

Filosoferende skrivemåte
Backman skriver fra mange forskjellige perspektiver istedet for å holde seg til bare en synsvinkel. Jeg foretrekker å lese bøker som blir fortalt fra flere forskjellige perspektiver, og synes ikke det er rotete i det hele tatt. Da har jeg det lettere for å leve meg inn i boka, og få en større mulighet til å bli bedre kjent med persongalleriet. Det gjør personene mer levende og tar større form. Det var også mange karakterer å bli glade i, blant annet Sune, Amat og Maya. Helt forskjellige karakterer, men lune, gode og filosoferende på hver sin måte. De stakk seg sterkest ut i persongalleriet og man blir lett knyttet til dem. Det er mange man føler en stor omsorg for. Jeg liker også hvordan Backman plotter inn filosofiske avbrekk inn i handlingen.

Da jeg først begynte å lese denne boka, trodde jeg dette ville bli en tørr bok med bare sportssnakk, men det var det ikke Dette er en svært menneskelig roman om mennesker som prøver å gjøre det riktige, men av og til skjærer det seg. Man blir kjent med dem på godt og vondt, og boka består av karakterer man ikke glemmer med det første. Bjørnstad er første bok i en planlagt serie, og jeg vil svært gjerne lese neste bok når den kommer ut.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg var altfor forsiktig til helt å være Pippi, men jeg har rødt hår, så det var umulig å ikke være Pippi på skolekarnevalet i hvert fall én gang ... Oppfattet som sagt ikke Anne fra Bjørkely noe som helst i retning Pippi, men det kan være ny filmatisering fremstiller henne endel annerledes enn den første (som jeg ikke fikk se da den gikk på vår eneste kjære statskanal fordi jeg var for liten, det var derfor jeg skulle lese ...). Eller noe sånt. Kanskje det var rett etter at jeg allerede hadde gitt henne opp, for se serien gjorde jeg ikke.

Var det ikke Annika som alltid var så fornuftig? Jeg tror jeg identifiserte meg mest med Tommy, for han var alltid glad. :)

Jeg syns det var litt morsomt, jeg snublet over denne lista, og det jeg minst har lyst til å lese her er Bibelen (aller nederst, enda jeg av og til slår opp bibelreferanser brukt i andre bøker),
... og Anne fra Bjørkely. Jeg gir meg ikke inn på å forklare hvorfor, men jeg har hatt aversjoner mot de bøkene/ karakteren siden jeg var sånn cirka åtte. Ut fra beskrivelsen din av tv-Anne, høres hun litt ut som hun har ADHD. Husker én scene hvor hun la seg i en båt pga noen romantiske drømmerier og kullseilte, det var for dumt til at jeg kunne tåle det (dengang; nå føler jeg ikke sånt opprør over idioti, nå vet jeg dumskap finnes overalt og i alle slags former og gjør ikke noe mer enn å stikke nesa i noe nerdete), så det er sikkert bakgrunnen for at jeg har stemplet karakteren "rosa fjolle". Beklager så mye at du ikke kan påvirke meg i positiv retning, Ellen.

For ordens skyld har jeg lest 1/4 av bøkene i lista, også den første Anne-boka som står her.

:D
Da jeg var cirka åtte år og prøvde meg på de bøkene, oppfattet jeg karakteren som sånn type jente jeg ikke forstår meg på. Nå har jeg cirka 10000 bøker jeg må lese først før jeg tar tak i Anne fra Bjørkely. Det blir antagelig når jeg har hatt 200 årsfeiringa mi ... ;) tv-serier finnes det en million av allerede, så finner du en du liker, så kos deg med den, Ellen!