Bokelskere.no

Sanatorium av Sarah Pearse er en bok jeg har hørt mye variert om siden den ble utgitt for to år siden. Jeg ville lese den på grunn av den dystre bakgrunnshistorien, og jeg liker bøker hvor karakterene må leve isolert på grunn av været eller andre grunner. Men likte jeg denne?

Sanatorium er krim hvor man møter Elin Warner, ikke Werner som det står på baksiden av boka. Hun er invitert til brorens forlovelsesfest, og hun drar sammen med kjæresten, Will. Elin og Will bor ikke sammen ennå, for Elin er en nøler. Isaac og Laures forlovelsesfest holdes på luksushotell i fjellet, og det er noe vrient å komme seg dit, spesielt i vintersesongen. Det går busser og det er en taubane. Hotellet har en dyster bakgrunnshistorie, da det tidligere var et sanatorium.

Et noe anspent gjensyn
Elin gruer seg en smule til å møte Isaac fordi de har ikke sett hverandre på lenge, og det skjedde noe traumatisk da de var unge, noe Elin kvier seg til å ta opp med ham i løpet av oppholdet. Hun er politietterforsker, men for tiden ikke i jobb etter en hendelse. Hun vurderer om hun skal fortsette eller ikke. Hotelloppholdet blir mer spennende enn forventet, da Isaacs forlovede forsvinner og muligens andre også. Hotellet blir evakuert på grunn av snøværet, men de rekker ikke å få ned alle de ansatte og gjestene, så noen av dem er dessverre nødt til å bli igjen. Elin føler seg noe tvunget til å påta seg rollen som ettterforsker. Hun er fra Storbirtanna og må spørre det sveitsiske politiet om hun kan påta seg ansvaret, siden politiet ikke klarer å komme seg til hotellet. De klarer ikke å komme seg dit på grunn av snøstorm. Klarer hun å stoppe den skyldige før flere forsvinner og eventuelt dør?

En noe lang forklaring, men det er også en lang bok på nesten fire hundre sider. Det er også forfatterens debutbok. Jeg liker bøker hvor handlingen foregår i et bygg som inneholder mørk bakgrunnshistorie, og det hadde denne krimromanen. Jeg likte begynnelsen som var en slags blanding av krim og horror. Morderen som sniker seg i bygget, har på seg en slags gassmaske og dreper ofrene på omtrent samme måte.

Fengslende bakgrunnshistorie
Derfor hadde denne krimromanen et veldig godt utgangspunkt. Fenglsende start og som nevnt liker jeg bygninger med triste og fæl bakgrunnshistorier, og isolasjonselementet var også et pluss. Likte måten Pearse beskrev værendringene på, og at hotellet ikke føles ut som et hotell for alle med tanke på bakgrunnshistorien og det anstrengte forholdet mellom Elin og broren Isaac. Store deler av boka engasjerte og var svært medrivende. Men følte at slutten overdøvet noen av de gode elementene som allerede var der. Det var ingen dum avslutning, men heller litt tynn og lang.

Avslutningen ble som nevnt dessverre noe lang, tynn og veldig mye frem og tilbake. Syntes også at noen av Elins tanker under hele denne prosessen var noe overforklarende. Noe som var synd da jeg likte mange av elementene i boka og spesielt begynnelsen. Men likte ikke helt utviklingen det tok. Det ble noe typisk og jeg savnet mer beskrivelser av hotellet og området utenfor. Ingen dårlig bok, men den spente stemningen forsvant dessverre underveis.

Selv om denne krimboka ikke traff meg helt, leser jeg gjerne mer av Sarah Pearse siden jeg likte konseptet i Sanatorium, og er spent på hva hun disker opp neste gang.

Fra min blogg. I Bokhylla

(Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse)

For meg, som ikke er særlig kjent i Oslo, fikk dette preg av en litt for personlig byvandring med forfatteren som nostalgisk vegviser, til steder og bygninger jeg ikke har hatt noe forhold til og som ikke finnes lenger. Et slags filmmanus, kanskje? Personer fra de tidligere bøkene dukker opp og skaper situasjoner som jeg ikke ser poenget med, og Gaustad er fortsatt en sentral arena for - ja for hva da? Har LSC tenkt seg enda ei bok?

Her er det sannelig både hummer og kanari - jeg burde kanskje ikke ha lest boka fra perm til perm, det kan bli litt i overkant av hva en greier å fordøye. Men jeg har stort sett blitt underholdt gjennom hele boka, av alt fra Waglens "hitman-historie" med "forviklingar", til de omsvøpsløse pubertetsdrømmene med sine innslag av hverdag og virkelighet. Og plutselig, midt i ei uendelig lang liste over opptegnelser fra minneboka, faller blikket på et minne som får latteren til å boble opp i halsen! Sakligheter, banaliteter, naiviteter og sarkasmer i ei uforlignelig hovlandsk blanding, servert i en uforlignelig hovlandsk språkdrakt. (De som har omtalt Tore Renbergs bøker om Hillevåg-gjengen som usmakelige på grunn av rått og vulgært ordforråd, vil garantert ikke like denne boka!)

Jeg er imponert over forfatterens kunnskap på kulturområdet. En del av referansene til musikk, litteratur, film og billedkunst gikk meg trolig hus forbi, men noen traff innertier og førte meg tilbake til mi egen minnebok fra levd liv. Et overflødighetshorn! (Men originalutgaven fra 1999 ville sannsynligvis blitt i meste laget ...)

Kjapp og lettlest, pløyde gjennom mesteparten i går kveld og resten til kaffen i dag tidlig. Underholdende, lett, humoristisk steampunk-ish fantasy, litt cheesy, men det er greit. Litt goofy sexscene var det kleineste punktet og den "typisk amerikanske" enkle strukturen trekker mest ned av alle elementene, egentlig til en treer, men de to hovedkarakterene var litt for artige til å la det skje.

Forfatteren har en ganske ålreit penn, men dette er litt sånn "NaNoWriMo-prosjekt redigert nok ganger" - bok. Grei nok og skiller seg ut fra mengden ved at forfatteren ser ut til å ha gått "all in", om enn for bare en kort tid.

At det finnes 7 bøker til i denne serien, som heter The Dragon Blood Collection er faktisk et pluss.

Fant de første tre gratis på Kobo og har omsider begynt på dem.

Tidligere i høst leste jeg Dunkle fortellinger. En liten novellesamling med grøssere for store og små som nylig ble utgitt.

Jeg er nok ikke i målgruppa, men jeg er jo helt syk etter horror eller skrekk som det heter på norsk, og da bryr jeg meg ikke så mye om målgruppe. Dessuten gjør slike bøker meg veldig nostalgisk. Jeg likte horror allerede som liten. Leste både horror for voksne og slike novellesamlinger som denne. Så Dunkle fortellinger gjør meg litt nostalgisk da jeg alltid var på jakt etter slike bøker som liten.

God balanse med tekst og stemningsfulle illustrasjoner
Har hørt om Wexelsen, men har ikke lest noe av henne tidligere og i samarbeid med illustratør Jens Kristensen har de laget en koselig og morbid liten samling med tankefulle grøsserfortellinger. Dunkle fortellinger består av sju fortellinger i forskjellige lengder, og Kristensen bidrar med stemingsfulle og fargeløse illustrasjoner som beskriver disse historiene veldig godt.

Dunkle fortellinger er som nevnt en bok som består av sju fortellinger og jeg leste en for hver dag for å bruke litt tid på den. Noen av de samme karakterene dukker opp i forskjellige historier, fordi historiene foregår på samme sted, nemlig i Dunkel. Historiene er veldig fargerike og varierte. Historiene er blant annet om en forsvunnet katt, mystiske epler, tannlegeskrekk og mye mer. Liker at disse fortellingene er en blanding av hverdagsliglivet og det surrealistiske. Det er ingenting som er helt trygt.

Passer fint som Halloweenlesing
Wexelsen skriver godt og presist, spesielt med tanke på hvor korte disse fortellinge er, og illustrasjonene av Kristensen er med på å bidra det visuelle og det dystre. Som voksen leser er ikke disse fortellingene skumle eller overraskende, men det er snart Halloween og Halloween som er min favoritttid i året, er jo kjent for å være forutsigbar. Det er det som er sjarmen med denne feiringen. Så det gjorde ikke noe at fortellingene var forutsigbare. Som voksen syntes jeg de var underholdende, mørke og nostalgiske. Denne boka passer godt å lese i denne mørke og kalde årstiden enten alene eller som høytlesing før noen skal sove, eller lese den sammen som familie. Likte også godt at illustrasjonene var fargeløse og detaljerte. Det løftet opp historiene et hakk.

Dette er en smal bok med mye steming og morbide historier, som kan hjelpe å få unge lesere til å komme i den rette Halloween stemningen. Det er også en fin bok for de unge som er nysgjerrige på å lese noe og lære mer om denne sjangeren. Terningkast fire for fortellingene og terningkast fem for illustrasjonene.

Mine tre favoritthistorier er: Nereida, Sørgefuglene og En helt vanlig gutt.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Vigmostad&Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)

Sommeren er over for en god stund siden og godt er det. På sensommeren leste jeg Sommer i Sandøsund av Lene Lauritsen Kjølner som inneholder sommerglade mennesker, mye frisk luft, og godt samvær.

Lene Lauritsen Kjølner er feelgood forfatter. Det er en sjanger jeg ikke leser ofte av. Jeg er ikke helt allergisk, men ofte ser jeg på sjangeren som noe lett, noe som kanskje også er meningen med feelgood? Samtidig liker jeg å gå ut av komfortsonen og utfordre meg selv som leser. Man kan jo ikke bare lese om det mørke og det dystre hele tiden, eller?

En stressende sommer for hovedkarakteren
Sommer i Sandøsund er en veldig travel og hektisk bok der det skjer veldig mye på en gang. Sofie har arvet huset til grandtanten sin Agathe som har flyttet til varmere strøk. Men Sofie er ikke alene. Hun har sin fantastiske franskmann Francois og datteren Fredrikke. Hun er der ikke så ofte da hun studerer et stykke unna. Sofie og Linn driver Sjøsternen Bok og Kafé sammen, og de har for tiden trøbbel med softismaskinen som ofte er i bruk. Det er uvanlig varmt, og mange spennende ting er i ferd med å skje. Blant annet Agathes nitti års feiring, og ved en tilfeldighet finner noen et gammelt kjøretøy. Noen har lyst til å gjøre den om til bokbuss. Vennegjengen til Sofie er begeistret for tanken, mens Sofie er noe lunken til prosjektet. Klarer hun å bli overtalt?

Travel hverdag og sjarm
Da Agathe kommer hjem for å feire sin store nitti års dag, har hun med flamencosko. Sofie og Linn frykter det verste, for de vet at Agathe er i stand til å finne på litt av hvert. Ikke nok med det. En stor auksjon skal arrangeres fordi Sofie har muligens funnet noen berømte malerier som kanskje er ekte. Blir det for mye for Sofie denne sommeren, eller kommer den til å bli vanlig, til tross for de mange planene?

Sommer i Sandøsund er en sommerlig feelgood på over fem hundre sider. Jeg foretrekker store bøker fremfor de tynne, men syntes denne kunne ha vært noe forkortet da en del av samtalene blir noe gjentakende og det var ikke alle aspekter som interesserte. Jeg interesserte meg minst for flamencodansen og kunne tenkt meg at selve auksjonen fikk større plass. Karakterene ler ofte høyt og man har fått med seg at karakteren Rolf, som har en liten rolle, har rødt hår.

Agathe er kanskje gammel, men sprek og er en karakter som tar mye plass. Mange i boka er glade i henne, og man forstår hvorfor, men selv blir jeg sliten av personligheter som tar stor plass, så i lengden ble hun noe slitsom i stedet for varm og fengslende.

Selv om mye i boka var forutsigbart, var det likevel koselig lesing, og man blir kjent med karakterene på godt og vondt. Likte det idylliske stedet og samfunnet, og hvordan de holder sammen når hverdagskriser oppstår. Det var nesten som å henge sammen med dem.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra forfatter, mot en ærlig anmeldelse)

Dette er en drivende god krim syns jeg.. Jeg startet i fei ende med denne serien og "slaktet" bok tre da jeg leste den. Nå tror jeg kanskje jeg må lese den igjen med nye øyne . De to første bøkene er strålende og vil kanskje, bare kanskje, forandre hva jeg syns om nr tre. Men nå håper jeg det vil komme en nr. fire.. :)

Tidligere kunne jeg lese så mange som fem bøker samtidig, men dette har jeg for lengst gått bort fra, siden det rett og slett ble for mye å holde styr på. Og det var ganske vanlig, som du skriver, av noen av dem fikk mer oppmerksomhet enn andre (f-eks pga mer underholdningsverdi, spenning mm). Det var også vanlig at minst en av de 5 bøkene ble lest mer overflatisk.
Derfor har jeg satt en grense på maks to bøker samtidig, gjerne en skjønnlitterær bok og en fagbok. Langt mindre stress nå :)

Denne krimromanen fra Australia ble opprinnelig utgitt i 1999, men ble ikke oversatt på norsk før i år. Fy søren, det var jammen meg på tide!

I en del år har jeg fått mer og mer sansen for Australia. Har sett en del gode australske horror filmer de siste femten årene, jeg har lest Dragemannen av Garry Disher og i oktober skal jeg lese min første australske horror bok som er Bone Harvest av James Brodgen. Har også fått med meg at det er en god del fengende band derfra.

Juletid og en seriemorder som leker med politiet
Garry Disher har hittil vært en ukjent forfatter for min del inntil nå, og er glad for at jeg endelig har lest noe av ham, for denne boka var herlig på en dyster måte. Det er også første bok i en krimserie. Den er om førstebetjent Hal Challis som har en del å gjøre og gruble på. En seriemorder er løs. Han kidnapper kvinner på en øde landevei. Senere dukker de opp døde. Det er snakk om en seriemorder som leker seg med politiet. Attpåtil nærmer julen seg med stormskritt, men er det noe tid for ferie?

Mer vil jeg egentlig ikke si om boka, da den heller bør oppleves. Begynnelsen kan være noe rotete, da boka inneholder et stort persongalleri, og det tar litt tid å huske hvem som er hvem, bortsett fra Challis naturligvis. Boka er ikke akkurat creepy eller skummel på noe vis, men heller mørk, svært dyster og det er lett å leve seg inn i handlingen. Mange av karakterene er spennende å lese om og Disher skriver medrivende. Syntes Challis var spennende å bli kjent med både på jobb og privat. Ofte opplever jeg hjemmetilværelsen som temmelig kjedelig til mange av etterforskere og politibetjenter jeg leser om, med mye familiedrama, men Challis har en mer mystisk tilværelse.

Spennende plot og creepy tema
Kanskje ikke alle synes at seriemordere er spennende å lese om, men det synes jeg. De er fascinerende og creepy på mange måter. Man forventer det verste når man får se dem, men så ser de ut som et helt vanlig menneske. Det er det som er mest skremmende med seriemordere generelt. Dragemannen ga meg et godt førsteinntrykk og håper å få med meg oppfølgeren, for jeg liker fortellerstemmen til Disher svært godt. Dette var stas.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

Business Insider Reviews. 10. januar 2022. Bare nok ei interessant liste. Det er mest bemerkelsesverdig at det er så mange klassikere på lista.

Det er litt tilfeldig om det er den norske eller engelske utgaven som er lagt til lista.
Noen mangler i Bokelskeres søkearkiv:

• The Four Winds av Kristin Hannah
• Beach Read av Emily Henry

Absolutt, dagsformen kan ha noe å si, men selv prøver jeg å la være å tillegge boka det alene... Så hvis ei bok ikke fenger på en god dag, eller på andre dag, er det rett ut!
Stemning, eller tone eller farge, som du sier, ser ut til å være en hyppig avbrytelsesgrunn og for meg personlig, syns jeg "treg", "stusslig" eller "likegyldig" er verre feil enn direkte "svart", "dystopisk" eller "dyster". Men i tillegg til "mørket", må det være noe ekstra, et driv, vilje eller til og med litt svart humor. Noe! Det er fullt mulig å få til til og med dystopier hvor boka som helhet faller ut på pluss-siden i opplevelsen, men den må begynne å gi desto fortere dersom poenget er heller mørkt. Er det rett og slett det du skriver, at ei bok ikke fenger, da er jo saken grei.

Lista di er interessant, det er nesten litt "moro" at du har med Jan Kjærstad, for jeg fortsetter visst å nedprioritere å lese noe av ham, fordi jeg oppfatter ham som litt pompøs og selvhøytidelig og at han bruker en mengde ord uten egentlig å legge innhold i setningene. Det er vel en forutinntagelse jeg har bygd opp ved å dyppe innom et par bøker uten å lese dem. I mine øyne lider Knausgård av litt av det samme. Det frister litt mindre å lese bøkene da, selv om min kjære bokorm-grandtante er vilt begeistret for Knausgård. Vi bytter ofte bøker med henne.

Gode varsler har jeg bladd såvidt i og husker starten som litt krampaktig. Jeg har den, på engelsk, så jeg skal lese den etter hvert, men den har ikke vært høyt opp på leselista noengang og blir ofte forbikjørt.

Jeg har et par ganger fullført et par bøker jeg sannsynligvis burde avbrutt fordi språket var så elendig. Da har jeg endt opp med å gi dem færre prikker på terningen i stedet! Hehe
Ett slikt eksempel er Bessys bok, som jeg husker spesielt, fordi språket med overlegg skulle virke som troverdig fra ei jente som var, om ikke analfabet, så i det minste uvant med å uttrykke seg skriftlig. Kan ikke fordra slikt dårlig språk... Jeg mislikte også kebabnorsken i denne. Selv om jeg egentlig har lyst til å være tolerant, klarer jeg det ikke!

Det er sant, det, at lister ofte ikke er ei fellesgreie. Men når jeg blar i listene, syns jeg også det ofte er litt kjedelig med "dette leste jeg i 2015", når det er nøyaktig likt som årstabellen nederst på ens egen profil. Det blir nesten så jeg tenker tilbake, "Takk, men er jeg interessert i å vite det, kommer jeg og besøker profilen".

Sånn for å bekrefte, jeg ser for meg at listefunksjonen naturligvis må brukes om man skal samle inn listedata, så det blir presentasjonen i bakkant/ underveis; du har også helt rett i at "innhold av allmenn interesse" er et kriterie! Jeg bruker listene til eget bruk jeg også, jeg lar bare være å trykke på "Marker som synlig".

Så var det lista di! Den er interessant, det der er bøker jeg ikke er sikker på om jeg hadde kommet på å oppspore på egen hånd... Jeg fortolker du syntes de mistrøstlige bøkene ble for negative? Det finnes jo de som oppsøker en trist eller tragisk stemning fordi det er så vakkert... hvis det er dét de er, vel å merke!

Nei, jeg syns ikke jeg helt har nok ennå til å lage ei god avbrutt-liste, én ting er mange interessante (og muligens oppskrytte) titler, en annen ting er å finne noen fellesnevnere. Så takk skal du ha for at du skrev inn ditt bidrag!

Tiden er inne for å lese litt mørk litteratur nå som været endelig er høstlig og gufsete. Herlig er nok ordet jeg leter etter.

Ikke la de døde komme hit er en ungdomsbok som ble utgitt veldig nylig. Det er ikke akkurat grøss, men heller psykologisk thriller med noen få grøsserelementer.

Mørk fortid og gammeldags livsstil
Den er om Cecilia som nettopp har vært gjennom en tøff tid, og har hatt en tung oppvekst. Grunnen er moren hennes som var alkoholisert og som tok med forskjellige menn hjem. Cecilia tar seg en lang kjøretur etter å ha gjennomgått noe tungt nylig, og hun kjører mest på måfå. Hun ender opp ved et gammelt småbruk. Hun blir lagt merke til av de som bor der, og de ber henne inn på kveldsmat. I huset er det to voksne og en sønn. Huset er kanskje gammelt, men ikke nok med det, familien som bor der virker nokså gammeldagse. De lever bare av det de dyrker selv. Huset ligger isolert til og de er svært religiøse. Hvis noen gjør noe de ikke liker, blir det straff. Det virke også som de er redde eller nervøse for noe, men hva? De vil at hun gjerne blir en stund, men er det noe for Ceclia?

Dette var en bok jeg ble øyeblikkelig nysgjerrig på da jeg liker slike bøker uansett målgruppe. Coveret virker kaldt, øde og spennende, og i boka er det også med noen kreative illustrasjoner som samsvarer med handlingen. Steinholm er god på å beskrive tryggheten Cecilia føler i begynnelsen, men som sakte føler tvil etter hvert. Samtidig vil hun ikke forlate sønnen i huset som hun har blitt svært glad i. Hun står overfor et dilemma. Illustrasjonene av Furmark er dystre, kreative og beksrivende. De løfter opp stemningen i boka noen hakk. Da mener jeg ikke feststemning, men følelsen i huset, isolasjonen og alt det dystre.

Ikke begeistret over retningen det tok
Dette er en noe kort anmeldelse enn til vanlig da boka er på bare 141 sider, og man vil jo ikke røpe for mye. Likte begynnelsen veldig godt, og karakterene som har en tendens til å skfifte varm og kald personlighet, spesielt foreldrene i huset. De var en smule ekle å lese om. Men ellers var instalove dessverre noe drepende. Karakterer som får følelser for hverandre nesten med en gang. Har opplevd det ofte i bøker for ungdom og voksne de siste årene, og er en smule lei av å lese om det. Synes det er kjedelig. Men skjønner at det er spennende å lese om forelskelse og følelser for ungdom.

Ville nok ha likt boka bedre hvis jeg var yngre, men som voksen likte jeg som sagt begynnelsen og illustrasjonene, men etter hvert ble det noe tamt og slutten noe typisk. Terningkast tre til handlingen og terningkast fire til illustrasjonene.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Vigmostad&Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)

Jeg har ikke lest mange av hennes bøker, men siden jeg var på Kreta-ferie, fant jeg ut at denne måtte være aktuell som ferielektyre. Det ble ingen stor opplevelse. Alle reiseskildringene var både interessante og spennende, men det ble litt for mye av det gode etter hvert. Og selve rammefortellingen endte så banalt og "lettvint" at det ødela hele historien.

Ja, der syns jeg du nevner noe viktig, Ingunn, å være i rett modus for ei bok.

Dessverre har jeg ikke muligheten til å bruke lydbøker som et grep for å gjøre bøker mindre langtekkelige (for meg blir de mer langtekkelige og koster langt mer energi å få "innabords"), men det er kanskje et godt tips til andre.

Det hender jeg trasser også, jeg har for eksempel lest ferdig bøker som Tatt av vinden og Haikerens guide til galaksen selv om det har vært bøker jeg har irritert meg over - nettopp fordi jeg har hatt en formening om at jeg bør vite hva det sto i dem!

Artig å få "overhøre" litt av samtalen mellom deg og søsteren din, alltid morsomt med slike sammentreff. De bøkene hun nevner er tre jeg ikke har lest, men alle tre er på lister over fremtidige lesestunder. Ulysses er smellfeit og Don Quijote litt gammeldags (det pleier ikke å være så stor hindring, bare innholdet fenger), mens Catch 22 er nokså spesiell, etter det jeg forstår.

Takk for ei god liste, også til deg!

Selv takk, Lillevi, å skrive et nyttig svar bidrar det også!

En 50-sidersregel høres ikke så dumt ut, men min første tanke er at dette må vurderes ut i fra hvor tjukke bøkene er. Hvis den bare er 150 sider, tror jeg ikke 50 sider er min barriere, mens ei bok på 800 sider trenger kanskje litt mer enn 50 sider for å presentere både plot, tema og karakterer.

Men du har rett, livet er for kort til å kastes bort på dårlige bøker.

Lista di ble god, den, årsaker må nødvendigvis være subjektive - grunner til å lese er minst like subjektive!

La meg synge deg stille sanger av Linda Olsson husker jeg godt, jeg lå i lastebilen en ruskete vinternatt i Halden da jeg leste ut den. Jeg likte den. Den er en debutroman som ikke kom i gang ordentlig før i siste halvpart, syns jeg, men da jeg først fikk grep om den var den rørende.
Nei, nå må jeg korrigere. Jeg husker faktisk ikke handlingen så godt, men jeg husker godt stemningen boka satte meg i, pluss atmosfæren av stedet jeg var. Det var koselig... Varmen av Webastoen i hytta, belysningen, snøfokket som la seg på vinduspusserne og dugget på innsiden bak gardinene. Og boka.
Jeg kan godt forstå du slaktet den famlende starten.

Interessant at du faktisk kastet ei bok, men det er nok sunt å skåne andre i tilfeller som ditt. Jeg husker ei krimbok med ufattelig mange drap... den ble liksom så teknisk, overfladisk og brutal. Enda jeg er ganske tjukkhuda som krimleser, syntes jeg den ga lite. De verste tingene jeg har lest er i bøker jeg ikke syns jeg kan kvitte meg med, fordi de er bare elementer eller bruddstykker av ei bra skrevet bok. Val McDermid har det mest grusomme drapet, mens Ruth Rendell har skrevet den mest ubehagelige stemningen. Ikke Stephen King, nei! Ruth Rendell! Hehe

Jeg har en kategori jeg kaller "Midlertidig lagt på vent" fordi de ikke egentlig er avbrutt, jeg har bare glemt dem litt, dytta dem til sides for å lese noe annet som fenget mer i øyeblikket.

Ja!
Smaken er som kjent som baken - den er delt...

Dette ble en flott liste med nettopp denslags ting jeg etterlyste, takk for innspillet!
Vi har alle forskjellige interesser av temaer som... skal vi si mest av alt ikke opptar oss nevneverdig.

For eksempel fantasy ligger ikke for alle, mens i andre tilfeller mistenker jeg at forfatteren bruker for lang tid på å komme til saken og mister lesere ved å starte feil.
Å forfatte ei bok er et håndverk som må kombineres med talent som så mange andre kunstformer, og la oss innse det, vi er en nasjonal samling av bokkonsumenter med mye og lang erfaring i å være leser og krever litt mer av kunstneren enn bare å fullføre et manus.

Begrunnelsene dine har gode detaljer.

Artig tema! Det er fascinerande å sjå kor ulik lesesmaken er.

Eg likar lister, men listefunksjonen på denne sida har eg aldri skjønt og aldri brukt.

Av dei ti på lista di har eg lest (og likt!) Menn som hater kvinner og avbroteRingenes herre. Dei andre er anten uaktuelle eller ukjende for meg.

Her er eit utval av ganske kjende bøker som eg har avbrote, 5 norske og 5 utanlandske, samt grunngjeving:

• Terapeuten av Helene Flood - kjedeleg, uinteressant
• Kjære av Linnea Myhre - ekstremt uinteressant
• Halvbroren av Lars Saabye Christensen - kom aldri i gang
• Fugletribunalet av Agnes Ravatn - irriterande hovudpersonar
• 304 dager av Simon Stranger - likte ikkje lydbokstemma (forfattaren sjølv)
• Mi briljante venninne av Elena Ferrante - kjedeleg og (til dei grader) oppskrytt
• Svar på brev frå Helga av Bergsveinn Birgisson - mista tråden, dersom det er nokon tråd der
• Billie av Anna Gavalda - kom aldri inn i handlinga
• Gravlunden i Praha av Umberto Eco - forventa noko Rosens navn-liknande og vart skuffa
• Ringenes herre av J.R.R. Tolkien - jada, eg har prøvd. Eg har også prøvd å sjå filmen. Orkar ikkje, verken bok eller film.