Det er flere tiår siden sist jeg leste Historien, så mye var gått i glemmeboka. Men jeg kjenner igjen de følelsene jeg satt igjen med da siste side var lest: Utmattelse, sinne og motløshet over hvordan historiens gang rammer de små i samfunnet. De er ikke engang brikker i et spill, de bare driver gjennom livet, prisgitt omstendigheter de ikke har herredømme over. "Historiens gang" er forresten upresist; det er jo alltid mennesker og maktbegjær som driver denne utviklingen framover, både i stort og smått.

Jeg måtte tenke på Gabriel Scotts innledning i Kilden:

Et menneske kommer til verden, det vandrer rundt i en ham av støv, det
lever og spreller og strir en tid, det trekkes med sykdom og urett og
savn. Så dør det og går i glemme og blander sitt støv stille med
jordens."

Her er det så mye å ta fatt i at det må tas i porsjoner, tror jeg. Komposisjonen er jo ganske spesiell, med knappe, saklige oppsummeringer av historiske hendelser for hvert år i perioden, i grell kontrast til den utførlige beskrivelsen av liv som påvirkes av de samme hendelsene. Personene vi blir kjent med, opplever fortvilelse, redsel, sult og blodslit, men også lykkelige øyeblikk iblant.

Jeg undret meg stadig over hvem denne fortelleren kunne være, og har i alle fall bestemt meg for at det må være en kvinne. Ikke fordi forfatteren er kvinne, men på grunn av alle de små hverdagsdetaljene som skildres og tillegges betydning. Hvorfor får nå for eksempel katten og kanarifuglene så stor plass i beretningen fra Pietralata? Og hvorfor må vi vite noe om hunden Bellas tidligere liv og tilhørighet? Fordi disse "bagatellene" er til glede, bekymring eller sorg for en eller flere i persongalleriet. Jeg tror kvinner er mer oppmerksomme på slike "uvesentligheter" enn menn. (Korrigér meg gjerne, mine herrer!)

Det verste kommer helt til slutt. Og da snakker jeg ikke om handlingen i fortellingen, men den aller siste siste setningen i den aller siste "årsberetningen":

........... Og Historien fortsetter ..........

Det er så man blir sittende og tenke etter: Er det virkelig slik? Trass i all utvikling og "framskritt" vi har opplevd de siste tiåra? Jeg lar spørsmålet stå åpent, iallfall inntil videre.

Man kan ikke bare drømme bort livet?

Et trygt liv eller la seg rive med av drømmene sine?
John har kanskje ikke valgt det letteste livet. Han er i slutten av tjueårene, og har ennå ikke noe fast i livet. Ingen fast bosted, ingen fast jobb og ikke noen kjæreste. Han har kun en drøm og det er å gi ut en roman. Men veien dit er alt annet enn lett, spesielt siden han ikke har mange rundt seg som har troen på ham, ikke en gang hans egen mor. Mens han drømmer om en dag å utgi en roman, søker han etter en jobb og kommer tilfeldigvis over en annonse om en renoveringsjobb. Han velger å ta den sjansen. Handlingen foregår samme periode som da Margaret Thatcher var Storbritannias statsminister, og Samantha Fox var en populær hjerteknuser, nemlig på midten av 80-tallet.

Dette er kanskje ikke min type sjanger, men jeg som leser mye horror og thrillere, som leser mye mørkt og dystert generelt, må ha litt lett underholdning innimellom. Det fikk jeg her. Dette er en bok om en mann som prøver å finne seg selv og som følger drømmene sine fremfor å ta fornuftige valg. Boka inneholder også hemmeligheter, intriger, og masse følelser. De to siste er ikke helt for meg, men noe må man jo finne seg i når det gjelder slike bøker. Det blir som å se en såpeserie, som jeg også følger med på, blant annet Home & Away og I gode og onde dager. Denne boka kan minne litt om det, men bare fra en annen tid.

Å finne seg selv
Det mest intressante med hele boka er hovedpersonen John. Han er det lett å relatere seg til med tanke på at det ikke alltid er like lett å finne ut hva man skal med livet. Finne det som er rett for seg selv, spesielt når det gjelder ting som utdanning og jobbvalg. Noen er mer selvbevisste på akkurat det enn andre. Det er så forskjellig fra person til person. Det som er rett for andre trenger ikke å være det rette for deg. Så det å finne sin plass i livet er ikke det letteste, noe John er et godt eksempel på. Likte også godt hans eventyrlystne side, og at han samtidig har guts til å satse på det han virkelig har lidenskap for. Han går egne veier.

Selv om jeg også likte noen av de andre karakterene godt, er det ikke alltid nok. Det var selve handlingen jeg fikk problemer med. Det blir altfor forutsigbart og man skjønner fort hvor det bærer hen kort tid etter man har begynt å lese. Det blir hverken spennende og overraskelsesmomentene er og blir fraværende. Så det blir veldig monoton lesing undervei, noe som er litt trauring. Jeg krever ikke spenningsbøker med den ene spenningskurven etter den andre. Av og til er det godt med rolige og avslappende bøker også, men ikke at det står helt bomstille. Det hadde vært fint med en mellomting. Men det som var den store nedturen er som nevnt tidligere, ingen overraskelser. Det går bare en vei. Det er ingen utvikling eller noe. Jöns Hellsing har skrevet en fin og lett underholdende roman, men opplevelsen av den blir for passiv og lite medrivende, dessverre. Godt utvalg av miljø som er svært idyllisk, og interessante karakterer, men det er ikke bestandig det holder. Det var som sagt selve historien som ble problemet her. Den fenget ikke noe særlig.

Hendig mann søkes er første bok i Hope Island trilogien.

Fra min blogg: I Bokhylla

Herlig ny serier for mellomtrinnet:
Billie må flytte fra moren sin i Stockholm til et fosterhjem lille Bokarp. Her må hun venne seg til å leve i en familie som utad er perfekt og å leve med leggetider, å sitte rundt et bord å spise sammen og mange andre teite regler, samt å plutselig ha to søsken og å leve i et så lite samfunn. Hun blir raskt populær på skolen der hun også skiller seg ut, men det er ikke like lett hele tiden det heller. Men Billie har en egen evne til å løse opp i problemer bare ved å være seg selv.
En herlig blanding av alvor, dype tanker og humor.

Interessant, men også vondt å lese om livet til Julius som kjendissjimpanse. Lærte mye om sjimpanser generelt, som nå er rødlista. Verdt å lese.

Herlig bok nr to i serien om Billie! Billie begynner å finne seg til rette og folk liker henne for at hun tør å være annerledes. Men Billie er bare seg selv og synes alle uskrevne regler og normer i lille Bokarp er det som er merkelig! En super blanding av humor, alvor og dype tanker :)
Anbefales for mellomtrinnet og oppover!
Ps: barne- og ungdomsbøker er undervurdert som underholdning for voksne ;)

Må korrigere deg litt, Steinar. Det er " De usynlige" som er første bok i Jacobsens trilogi, ikke " Hvitt hav". Har lest " De usynlige"
og den var så absolutt verdt et høyt terningkast.

En samtalebok om klassereise

Audun Mortensen (f. 1985) er forfatter og kunstner. Han debuterte i 2009, 24 år gammel, med boka "Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det". Siden har han utgitt en bok hvert år, noen ganger til og med to. 12 bøker har det blitt etter hvert. Det har vært knyttet plagiat-påstander til boka "Samleren", som utkom i 2015. Dette fikk blant annet som konsekvens at boka ble trukket tilbake fra markedet. (Kilde: Wikipedia)

Jeg har ikke lest noe av Audun Mortensen tidligere. Det var tematikken rundt klassereiser som gjorde meg nysgjerrig på hans siste bok "Fire dager i Berlin".

"Min tyske venn Martin fortalte i en e-post at han på vei hjem fra jobb hadde kjøpt en hasjpipe. Jeg tolket pipeopplysningen som en invitasjon/bekymringsmelding og bestemte meg for å oppsøke min tidligere romkamerat på hans nye adresse, et par kvartaler unna leiligheten vi delte i bydelen Neuköln for sju år siden." (fra forordet på side 11)

Deretter følger en e-post-utveksling, hvor de avtaler et besøk. Resten av boka består av et intervju, der det er forfatteren "A" (Audun) som utspør "M" (Morten). Samtalen foregår under et fire dager langt besøk i Berlin. M er dataprogrammerer og tjener svært godt. Opprinnelig kommer han fra arbeiderklassen. Han skal snart flytte sammen med kjæresten sin. Boka er ingen fiksjon, og pretenderer å være en autentisk samtale mellom to kamerater som bodde sammen i et kollektiv for syv år siden.

I begynnelsen er A bekymret for for M´s helse, og spørsmålene handler om han har vært hos en terapeut, hva slags behandlingsmetode som ble benyttet, om han har hatt en depresjon og om han er lykkelig etc., før samtalen penser inn på spørsmål rundt klassebakgrunn. A spør M om hva hans foreldre tenker om hans klassereise.

A: Hva tenker foreldrene dine om klassereisen din?

M: Jeg vet ikke. De er implisitt imot det. På den annen side presser de meg til det.

A: De oppmuntrer det?

M: Ja, indirekte. De sier ikke vi vil at du skal ha det bedre enn oss, som jeg vet at andre får høre, og som jeg synes er problematisk. Eller kanskje snarere misunner dem. Misunnelse ser ut til å være et gjennomgangstema for meg.

A: Skulle du ønske at foreldrene dine ...

M: Ja, jeg skulle ønske at de var mer forståelsesfulle og informerte om hva som egentlig foregikk, og at de aksepterte det. Men nå føles det mest som de på en merkelig måte dømmer meg og ikke aksepterer at jeg er annerledes enn dem.

A: Skulle du ønske de betraktet klassereisen din som en prestasjon?

M: Nei, ikke en prestasjon nødvendigvis. Det ville vært tilstrekkelig hvis de enten unnlot å bry seg, eller bare aksepterte det.

A: Men nå fornemmer du at de er misfornøyde.

M: Ja. Jeg føler at de fortsatt vil jeg skal være en del av ... Jeg vet egentlig ikke. Det er vanskelig å si hva de ønsker eller forventer. Jeg kan bare konstatere at jeg føler meg dømt, og at det oppstår konflikter når vi prater sammen. (side 36-37)

Underveis i samtalen kommer kameratene inn på hva det egentlig vil si å komme fra arbeiderklassen. Handler det om å leve under fattigdomsgrensen? De kommer også inn på at mange tror de automatisk tilhører middelklassen fordi de har en god økonomi, mens det å tilhøre middelklassen handler om noe mer enn kun penger. Hvilken betydning har det at det er bøker og et piano i hjemmet? Det handler ikke nødvendigvis om at selve instrumentet piano er imponerende, men at det representerer andre verdier, ideer, vaner og preferanser enn det som arbeiderklassen generelt har vært forbundet med. Hvilken betydning har ens egen selvforståelse mht. hvilken klasse man tilhører?

M beskriver sin far, som han mener er en lite reflektert mann - en dedikert syklist og sykelig opptatt av helse. Han forholder seg til politikere og overklassefolk som om de kun vil bedra "oss", og at alt er løgn. Hans oppfatninger om det meste er basert på avisoverskrifter, noe som gir tabloidiserte holdninger og oppfatninger, der nyansene mangler. Når han uttaler seg om enkelte politikere, snakker han i "du"-form, som om aktuelle politiker kunne høre det han sier.

Det er imidlertid ikke bare forbundet med positive følelser å bevege seg fra en klasse til en annen ...

M: Problemet med klassen jeg befinner meg i nå, i likhet med Julian, er at den iblant er elitistisk og mangler - i likhet med opprinnelsesklassen min - selvrefleksjon. Jeg har åpenbart gått fra en klasse som jeg trodde jeg kjente alle feilene til, og over til en klasse jeg delvis ikke forstår. Det gjør meg skamfull for hvor jeg kommer fra, og for at jeg ikke forstår kodene. Men jo flere koder jeg lærer meg, og jo mer jeg ser av atferden, desto tydeligere blir det for meg at også dette er noe herk, og at problemene ikke løses av å klatre oppover. Det ligger vel en slags skuffelse i det. Og jeg kjenner en slags lengsel etter noe som er ulikt begge de to posisjonene. (side 96)

M snakker også om hvordan "visse folk" mangler en bevissthet om hvordan de påvirker andre og tenker mest på sitt eget brand. Dette er han høyst allergisk mot.

Jeg hadde stor glede av å lese "Fire dager i Berlin", selv om jeg falt litt av under den fjerde dagen i prosjektet. Desto mer spennende var det faktisk å lese notene på slutten av boka. Som når forfatteren skriver dette:

Folkelig opptreden à la Janteloven, og dermed antatt egalitær moral, er det mest effektive trekket for å unngå at det rettes negativ oppmerksomhet mot ens privilegier og samfunnets systematiske ulike fordeling av goder og byrder ... Middelklassebarna oppmuntres til å være artikulerte, selvsikre og forhandle med voksne, dvs. egenskaper som kreves av ledere og hvitsnipper, mens arbeiderklassebarn oppmuntres til å respektere autoriteter og underordne seg. (side 198)

Samtalene om klassetilhørighet og hva en klassereise innebærer, er interessante å lese. En stor del av Norges befolkning har foretatt en klassereise de siste 50-60 årene - takket være opprettelsen av Lånekassen. Muligheten til studiefinansiering er noe som har ført til at høyere utdannelse er tilgjengelig for alle, uavhengig av klassetilhørighet. Her er det i teorien bare evnene og pågangsmotet som skiller den ene fra den andre.

Selv fant jeg mye gjenkjennelig i refleksjonene som M gjør seg i sin samtale med A. Samtidig drar M det hele så mye lenger. Han problematiserer utfordringen på en måte som jeg tenker henger sammen med alderen hans, og som antakelig vil avta med økende alder, modenhet og trygghet. I et samfunn bestående av mange som er i samme båt, er det som regel ikke noe problem å finne likesinnede som har opplevd klassereisen på en temmelig lik måte som M, og som også har evnen til å reflektere over det på en ålreit og åpen måte. Det største problemet er derimot relasjonen til den klassen man opprinnelig tilhørte, særlig dersom flertallet av familie, slekt og venner ikke har foretatt en tilsvarende klassereise rent utdannelsesmessig. M er inne på at dette er konfliktfylt. Det handler om holdninger, evne til analyse og nyanseringer i diskusjoner, ja i det hele tatt evnen til å diskutere ting som er viktig, uten at det skal utvikle seg til en regelrett krangel. Misunnelse er en annen faktor, særlig fordi privilegier og goder plutselig blir svært ulikt fordelt. På et dypere plan handler det - jf. sitatet fra side 198 - om iboende holdninger til autoriteter, som barn av arbeiderklassen gjerne er flasket opp med. "Du skal ikke tro at du er noe!" Og hvis du likevel tror det, betaler du en svært, svært høy pris. Hvilket gjør det betimelig å stille spørsmålet om beskjedenhet alltid er en dyd ... Mens middelklassebarn ikke trenger å tenke slik i det hele tatt, fordi innlærte holdninger om autoriteter er helt annerledes ... Her er det også forventet at man tenker at man er noe, uten at noen stiller kritiske spørsmål ved det eller tenker at man er arrogant. Dette er egenskaper som er helt nødvendig dersom man drømmer om høyere utdanning og karriere.

Langt på vei lykkes Audun Mortensen med "Fire dager i Berlin", men ikke helt. Jeg opplevde at det hang noe i løse luften etter at siste side var vendt. Jeg opplevde heller ikke den fjerde dagen i prosjektet som en ok slutt på en ellers fin og interessant bok. Her kunne det selvsagt vært interessant å vite mer om hva forfatteren har tenkt. På tross av dette anbefaler jeg likevel boka. Jeg likte intervju-formen, og jeg opplevde også boka som godt skrevet, selv om noen av uttalelsene kanskje gikk på bekostning av den muntligheten man forventer når det er tale om en samtale. Dette er likevel ikke "verre" enn andre samtalebøker jeg har lest, og der man ikke ville drømme om å kritisere forfatteren for å ha pyntet på setningene for å gjøre dem mer litterære. På sitt beste er boka glitrende. Helhetsinntrykket er i all hovedsak godt, selv om den også har noen svakheter.

Godt innevær i dag også, 43 dager før jul. En salig blanding av regn og haglbyger. Derfor blir det veksling mellom tre bøker de neste par dagene: 1) "Hvitt hav" av Roy Jacobsen. 2) Andre gangs lesing av "Skyskrapersommer" av Tove Nilsen - andre bok i hennes oppvekstroman fra 1960 tallet. 3) "Havboka" av Morten A Størksnes - en bok jeg ikke visste eksisterte, inntil Jostein Røyset gav den god omtale her inne forrige uke. Ut fra det jeg har lest hittil, hadde Røyset så absloutt grunnlag for sin positive omtale. God lesehelg ønskes alle :-)

Siden vi bor i samme fylke, Steinar, aner du sikkert noenlunde hvordan været er litt lenger ut mot havet, der jeg bor ;-). Vær ellers beredt på at boka til Julie Winge blir sterk lesning. Hun har så absolutt hatt det tøft i livet.

Igår var den faste handleturen til Sverige når trygda kom, så da ble det ikke mye lesing. Mens jeg ventet på at du andre skulle komme med bilen og hente meg leste jeg ferdig A History of Ancient Egypt in 20 Artefacts, og igår før jeg la meg leste jeg de 2 første kapitlene av Gåtfulla platser i Sverige som jeg leser videre på idag innimellom all sporten på tv (skøyter, langrenn, kombinert, skiskyting, fotball) hvori fotball er det eneste jeg ikke skal se på.

Kan man kalle denne familien ulykkelig?

Jo, etter hvert som jeg nærmer meg slutten, er jeg ikke i tvil om at de er ulykkelige. Men det er der jeg synes Elsa Morante gjør et kunstgrep: Hun beskriver situasjonene uten å gi karakteristikker, så får leseren sjøl bedømme hvilken sinnstilstand personene befinner seg i.

"Velge sine øyeblikk" var godt sagt; jeg beit meg også spesielt merke i de to situasjonene du nevner. Persongalleriet er jo enormt, for det meste hverdagsmennesker som blir utsatt for begivenheter de ikke har noen innflytelse på. Jeg tror Elsa Morante har følt alt dette på kroppen i større eller mindre grad, og likevel greier hun å skildre de menneskelige reaksjonene nøkternt og uten å bli sentimental.