Bokelskere.no

Jeg leser sjelden krim, men nå har John Le Carré’s En fri agent fanget min interesse. Språket er en ren nytelse, så elegant, handlingen medrivende. Passer utmerket nå når det er så mye som stjeler oppmerksomheten.

Jeg har merket samme tendens som deg og kan ikke gi noe godt svar. De første årene jeg var med her, hadde vi mange og lange diskusjoner om bøker og forfattere. Etter hvert som medlemstallet økte, og også nettstedet ble lagt om, endret Bokelskere.no karakter. For å sette det på spissen, vi er blitt et sted der vi registrer bøkene våre, og kommer med noen uttalelser om dem. Og enkelte meningsutvekslinger. Denne tendensen setter sitt preg også på lesesirkelen.
Det er vel en smakssak hva folk ønsker dette nettstedet skal være.

Jeg håper du finner noe av interesse i lesesirkelen, Laila og blir med videre.

Denne boken kom ut i 1881 og er en av de første norske romanene innenfor realismen. Mens Tora Trondal utspant seg i et embetsmiljø på landet, er handlingen i denne – som i så mange samtidige romaner og skuespill – lagt til en småby. Der er det et bredere sosialt miljø og flere grupper som settes opp mot hverandre, og nytt er det at her presenteres vi også for et klasseskille i marxistisk forstand, med arbeidere som gjør opprør. Hovedpersonen og hans far har alltid stått i opposisjon til de ledende kretser i byen – borgerskap og presteskap – og omtales av disse som farlige folk. Men det er jo disse to som utkjemper sine personlige kamper for å leve et ærlig og riktig liv, - til dels riktignok i erkjennelsens lys i etterkant. Elster kan være infam i sin skildring av de forskjellige miljøene, særlig får kristenfolket gjennomgå, men som i Tora Trondal er ikke personene fremstilt helt svart-hvitt og de kristne verdiene verdsettes høyt. Midt oppe i de sosiale og politiske konstellasjonene utspiller det seg jo naturligvis en vakker kjærlighetshistorie som imidlertid ender som et skjebnedrama som får tankene til å gå til Jane Eyre.

Også i denne boken er det opprinnelige språket beholdt, men her har man skiftet ut aa med å og gitt substantivene små forbokstaver, noe som gjør den atskillig enklere å lese. Jeg tror også at han her bruker en del kortere setninger, noe som også hjelper på lesbarheten.

På slutten av boken skildres et dødsleie og en begravelse, og det er sterkt å tenke på at forfatteren selv døde før boken ble utgitt, bare 40 år gammel. Alle norske litteraturhistorikere er enige om at det dødsfallet var et stort tap for norsk diktning, og ifølge Francis Bull var Kristian Elster sitt slektsledds største dikterbegavelse i Norge.

Koselig og sjarmerende samling av nostalgiske eventyr.

De fleste har et forhold til eventyr
Dette er en samling av 25 kjente og kanskje noen ukjente eventyr, skrevet på en enkel måte. Det mest sjarmerende med boka er at den er i stor bokformat, og minner meg på de eventyrbøkene jeg leste da jeg var liten, før jeg gikk over til noe mørkere. Men eventyr kan være veldig mørkt det også, og er ikke så uskyldig. Det handler veldig mye om å få seg en lærepenge. Eventyr er noe de fleste har lest og har hatt et eller annet forhold til. Det har også blitt en kilde til inspirasjon til noen skrekkfilmer oppgjennom årene.

Eventyrene er skrevet av mange forskjellige eventyrskapere som Brødrene Grimm, H.C. Andersen og Asbjørnsen & Moe. Jeg liker spesielt godt de av Brødrene Grimm. De har noe utspekulert over seg, men siden denne boka er beregnet for veldig unge lesere og familiehygge, er ikke historiene spesielt skumle sådan. De er rmørke og utspekulerte, men samtidig barnevennlige. Det morsomme med denne samlingen er at den er fortalt på en litt annen måte enn det man er vant til. Eventyr er litt som vandrehistorier. De fins i mange versjoner. Sånn er det med denne samlingen også. Det blir ikke fortalt helt ordrett som vi kanskje er vant til å høre dem, likevel synes jeg ikke det ødela noe.

Boka inneholder ikke bare spennende eventyr, men også svært vakre og kreative illustrasjoner som er laget av Sussi Bech og Bente Bech. De har veldig like kunstnerstrek som passer veldig godt sammen, og som gir boka det lille ekstra. Historiene og illustrasjonene fyller hverandre veldig godt, og er gjort på en kreativ måte.

Mange favoritter i en bok
Selv hadde jeg ikke hørt om alle eventyrene før, men de fleste og mine topp tre er Ulven og de syv små geitekillingene, Ali Baba og de førti røverne og Hans og Grete. Fantastiske og muligens noen dystre historier, men som skaper en god del spenning. De fleste historiene byr på spenning og humor. Husker jeg så musikalfilmen med ulven og geitekillingene som liten da den gikk på Tv før i tiden, og syntes den var fæl. Da mener jeg ikke at den var dårlig laget eller noe, men med fæl så mener jeg at den var litt marerittaktig. Tror den het Med Grimm og gru og ble produsert i 1976.

Uansett ... 5 minutters eventyr er en fin bok å ha i samlingen, enten man liker eventyr eller ikke.

Fra min blogg: I Bokhylla

Nattdykk og Origo av Kim Småge?

Det kan være mange årsaker til at det har vært liten aktivitet i lesesirkelen i disse tider. Ut fra de få innleggene som har kommet, får jeg inntrykk av at jeg ikke har gått glipp av så mye ved å stå over denne runden. Nå er jo ikke leseperioden omme, men har dere noen kommentarer på Kjærstads roman «Berge»?

Er det mulig å stole på noen angående sensitive samtaler med fremmede i en terapigruppe?

Tidligere i mars leste jeg ut Dø av skam av Mark Billingham. Den tok litt tid å lese siden det er en bok på nesten fem hundre sider, og det er mange karakterer å holde styr på, men man finner flyten i handlingen etter hvert.

En spesiell og interessant samling av karakterer
Dø av skam er om en terapigruppe som møtes hver mandag for å støtte hverandre, stole på hverandre og prøve å forhindre tilbakefall. De har alle vært tidligere avhengig av noe, også lederen Tony De Silva. Men han klarte å komme seg tilbake i rett spor, studere og hjelpe andre. Personene i gruppa har hatt forskjellige avhengigheter, kommer fra forskjellig bakgrunn, noen er ensomme og noen lyver blant annet om hvem de er. Men de er der for hverandre på godt og vondt. Stemningen blir noe anspent og intens da en i gruppa som heter Heather blir funnet død i leiligheten sin. En stund før drapet, har Tony utfordret gruppa å dele sin historie om skam. Alle bærer på en slags skam i livet, men vil alle åpne seg, og hva får kriminalbetjent Nicola Tanner til å tro at det er en i gruppa som står bak drapet?

Billingham har jeg aldri lest noe av før, men dette var spennende. Begynnelsen er noe haltende før man klarer å skille karakterene. Det er ikke bare de i gruppa som er med i boka, men etterforskere og andre bakgrunnskarakterer. Men når man har fått det på plass, gikk lesingen nesten av seg selv. Selv om boka er stor, deles den opp i korte kapitler og boka føles ikke tung mens man leser. De fleste karakterene er spennende og fascinerende å lese om.

Fascinerende samhold
Selve saken var ikke det mest spennende med boka, men karakterene og samholdet. Spørsmålet om det er mulig å åpne seg i en terapigruppe, eller ikke. Taushetsplikt, og politiarbeid er også spennende å lese om. Så her var det mange fascinerende aspekter.

Det eneste som ødela litt og trakk en del ned var slutten som var noe forutisgbar og på grensen til latterlig. Det er en type slutt som er vanskelig å ta på alvor. Så det blir ikke helt troverdig. Men det er noe med slutten som bir for lettvint og får en slags komisk tone over seg, noe som er synd, siden boka har mye bra i seg ellers. Så det ble dessverre en liten demper. En god bok som fortjener en mye bedre slutt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Artig å se den GGP-listen, selv om det faktisk var mange av dem jeg ikke hadde lest, - men som jeg kjente igjen på forsidebildet, fordi disse var gjengitt på baksiden av de andre bøkene. "Barna på Lilleøya" så jo skikkelig spennende ut, - hvorfor har jeg ikke lest den, og heller ikke Trulte-bøkene av Aimée Sommerfelt som ellers var en favorittforfatter. "Miriam" var en av yndlingsbøkene mine, sammen med "Morten og Monika", - også var det en som handlet fra årene før 1814, men som jeg ikke husker tittelen på. Ellers var Annik Saxegaard også en av favorittforfatterne, - samt Eugenie Winther, - her dukker de opp i hodet mens jeg skriver!

Takk for svaret - koselig å mimre litt over disse bøkene. Skal ta med "Barna på Lilleøya" på hytta og lese for de minste barnebarna, når bare de blir litt større :-)
De største har nok passert dette stadiet, selv om de synes det er veldig koselig at jeg leser barnebøker høyt foran utepeisen i sommerkveldene.

Så googlet jeg Gyldendals gode pikebøker - og fant at jeg har laget også denne listen!
Disse bøkene har lært mange av oss å bli glad i litteratur.

Men Bobsey-barna falt aldri helt i smak hos meg ...

Dimsie på pensjonaskole er den første, og så kom Dimsie går videre, og begge de har jeg. Jeg er usikker på den videre rekkefølgen, de har så like navn, men alle kom ut i grovt sett første halvdel av 50-tallet her i Norge, - opprinnelig tror jeg de ble skrevet på 20-tallet. Jeg er født i -49 og er altså egentlig for ung til disse bøkene, men jeg hadde en eldre søster og en kusine som hadde dem og som jeg lånte av.

Artig liste du hadde laget, - jeg kjenner de fleste, men ikke alle. Jeg har også bevart en del av barndommens bøker, særlig Anne-Cath. Vestly-bøkene, jeg fikk en hver jul, så jeg får rent julefølelse av å se dem. Den første var Ole Aleksander fili-bom-bom-bom, - som jeg var like gammel som, fem år var vi vel begge da de startet. Så ga jeg meg etter at mormor og de åtte ungene hadde bodd i huset i skogen en stund.

Så morsomt og koselig! Ja, nå ser jeg at jeg har lagt inn «Dimsie på skolen igjen» og «Dimsie griper inn». Men disse ligger bare i min boksamling; jeg får dem ikke opp når jeg søker i Bokelskere.no’s database. Dette er et problem når man legger inn bøker her. Jeg har i hvert fall ikke funnet noen måte å gjøre det på, slik at de bøkene jeg legger inn, blir tilgjengelige for alle.

Min store heltinne var Frøken detektiv, Nancy Drew. Jeg kunne ikke få nok av henne! Senere slukte en av mine døtre bøkene om henne.

Hvilke er de to første i GGP-serien? Er det «Dimsie på pensjonatskole»? Jeg har fortsatt en del GGP-bøker, et par av Aimée Sommerfelts Trulte-bøker – og så klassikeren «Barna på lilleøya».

Fint å tenke på hva disse tidlige leseopplevelsene gjorde med oss.

Ellers så laget jeg for en tid siden listen Mine første bokskatter.

I tider som disse har jeg snust litt i bokhyllene mine og kommet over gamle favoritter, - blant annet Dimsiebøkene. Er det flere her inne som har et forhold til dem? For meg ble det et lykkelig møte med min barndoms venninner: Dimsie og kusinen Daphne, Rosamund, Erica, Jean, Mabs og alle de andre pikene på Jane Willardskolen. Jeg vet fremdeles akkurat hvordan det så ut der, bildene skapt i mitt hode den gang, dukker opp igjen nå, - som hvordan det så ut da prefekten Daphne satt og snakket med frøken Yorke foran peisen. Dimsie var skotsk, og jeg tror kanskje det var mitt første møte med Skottland, noe som kanskje var med på å gi meg en egen følelse av tilknytning til det landet. Jeg leste disse bøkene så mange ganger at jeg nesten tror jeg har gått på en engelsk pensjonatskole.

Jeg har de to første bøkene i GGP-serien, og bevilget meg i går to til via nettet, - jeg har jo ikke alle selv, selv om jeg har lest dem. Men jeg har et problem med å få lagt dem inn her. Det rare var at da jeg søkte på Dimsie blant bøkene her inne, dukket det bare opp noen tidlige utgaver på engelsk, og det er jo ikke dem jeg har lest. Da jeg googlet, dukket imidlertid to av de norske utgavene opp blant bøkene her, - man kan bli svimmel av mindre! Men ingen av disse var den første, «Dimsie på pensjonatskole», som er den jeg nå leser innimellom, i små kosestunder. Og så må jeg bare bekjenne at jeg ikke finner ut hvordan jeg skal legge den til, jeg har gjort denslags tidligere, men klarer ikke å finne ut av det nå.

Et skeptisk forhold som vokser i en tung tid.

Det er ikke helt nødvendig å si at dette er en barnebok og at jeg ikke er helt i målgruppa, siden det er lett å se det både på bokomslag og baksidetekst. Men selv om boka ikke er rettet mot min målgruppe, synes jeg ikke det har så mye å si, for det har hendt seg jeg har likt både barnebøker og ungdomsbøker. Selv er jeg ikke nøye på målgrupper, for jeg er en nysgjerrig leser og liker å holde meg oppdatert på hva som blir utgitt for alle målgrupper.

En uventet og trist skjebne
Min venn, Piraten er en historie med både humor og alvor. Drømmedagen da André og foreldrene hans er på vei til Tusenfryd, forandres til et mareritt. De havner i en alvorlig bilulykke, og André mister begge foreldrene sine på tragisk vis. Selv kommer han så vidt helskinnet fra det. Etter en tung og tragisk tid føler han seg alene. Men siden han er såpass ung, kan han ikke bo alene. Han må flytte inn til en slektning som han ikke har hatt så mye kjennskap til, farens onkel, som blir Andrés grandonkel. Han har vært mye til havs og nærmest levd som en pirat. Han har noe klønete og håpløs, men med tiden kjenner André at han begynner å bli glad i denne rare, merkelige og morsomme slektningen. De begynner sakte, men sikkert å kjenne hverandre, selv om André blir på en måte den voksne av dem. Han følger med på ting, og han blir ordentlig bekymret da grandonkelen hans viser symptomer på at han er syk. Noe han selvfølgelig ikke innrømmer. André gir seg ikke og vil få ham til lege, hvor de får noen dårlige nyheter. Grandonkelen hans er en ekspert på å fortelle historier som skal være "sanne", og André kommer til å tenke på Båtsmann i Trinidad som kan kurere alt mulig som han har blitt fortalt om. Han forsøker å få grandonkelen til å pusse opp båten sammen slik at de kan dra til Trinidad for å gjøre ham frisk, men kan André virkelig stole på alle historiene som grandonkelen forteller?

Det ble en litt lang oppsummering, men grunnen til det er at jeg ikke kan si så mye om hva jeg synes om boka eller utdype ting så mye, for å ikke avsløre noe siden det er en kort bok. Det er en lettlest tekst med tungt tema og morsomme illustrasjoner. Forholdet mellom André og Piraten er annerledes, fargerikt og noe eksentrisk, men hva gjør vel det når de bryr seg om hverandre? Noen ganger kan alle en eller gang føle seg alene i verden, men som egentlig ikke er det likevel, og denne boka er et godt eksempel på det. Lære seg å stole på noen i en sårbar situasjon, og ikke glemme bruken av humor når ting ser håpløst og mørkt ut. Livet går videre selv om enkelte ting stopper opp.

Passer kanskje bra som god lesestund for hele familien
For oss voksne er dette en enkel bok og lett å gjette seg frem til slutten, men byr på underholdning og fin lesestund. Den vil nok gi mer til den rette målgruppa for unge lesere i barneskolealder, eller som en rolig familiestund. En fin bok å lese sammen med noen. Selv likte jeg karakterene bedre enn selve historien, for de var levende og er seg selv i enhver situasjon. De er ikke redd for å være seg selv. Alt i alt, en småhumoristisk historie som tar opp et viktig tema.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg forstår at du er forvirra. Boka du nevner her er den første i "The Beautiful Series." Serien består av 10 bøker og de 3 første er oversatt til norsk. Av en eller annen grunn står de 3 norske oversettelsene oppført som "Book bitch"-serien. "Book bitch" referansen finner jeg ikke noe annet sted på nettet. Serien heter "The Beautiful Series."

Angående sammenblandingen av seriene, jeg leste at en av karakterene fra "Wild Seasons" såvidt dukker opp i en av bøkene i "The Beautiful Series".

Boken ble skrevet for nesten 150 år siden, så man må vel være av de litt spesielt interesserte for å ha noen glede av den. Men som et i overkant historisk interessert menneske, har jeg det, - jeg synes det er interessant med samtidige skildringer av mennesker og liv i «gamle dager».

Historien utspiller seg på en prestegård hvor vi har standardpersoner som prest og amtmann, fullmektig og skriver, enke og husjomfru samt hjemmeværende døtre og – ikke minst – den nye kapellanen! Det er da også han som på en måte er uromomentet i denne forsamlingen, - han er av bondeætt! Han har en sterk personlighet, er idealistisk og ærlig, mens hans motkandidat, fullmektigen, er en vaklevoren og utdatert opportunist. Men det som gjør boken interessant, er at Elster går bak disse firkantede personskildringene og viser at de ikke er fullt så svart-hvite og lar dem endre seg underveis. Tora Trondal er prestedatteren som kjemper med seg selv for å finne ut av sine følelser, og det gjør til de grader kapellanen også, - det bølger frem og tilbake og kan bli i overkant mye, - og i bakgrunnen roter fullmektigen og Toras venninne det til for dem.

Som tidsbilde er boken interessant, ikke bare sosialt, men også moralsk, - betydningen av å være et sant og ærlig menneske er et hovedtema. Den opprinnelige språkdrakten er beholdt og kan nok falle tung for mange, - det er egentlig utrolig hvor mye språket har forandret seg på disse årene. Men her er mange gode formuleringer og naturskildringer, - til tider vel blomstrende -, og personskildringene er grundige og ypperlige, tildels infame og morsomme å lese!

Rachel får en umulig oppgave. Hun må kidnappe et annet barn, for å få tilbake sin egen datter i live.

Utmattende telefon fra en fremmed
Hun sitter i bilen da hun får en mystisk telefon om at noen har kidnappet hennes datter, Kylie. For å få henne tilbake er hun nødt til å overføre løsepenger på en kryptisk måte, kidnappe et annet barn, og følge mange andre, veldig strenge instruksjoner. Hun har heller ikke god tid på seg. For å få tilbake sitt gamle og vanlige liv, er hun nødt til å komme seg ut av komfortsonen, og gjøre det hun får beskjed om. Er hun sterk og modig nok til å klare det? Og hvem står bak truslene?

Kjeden er de som truer Rachel, og hvem er kjeden? Hva er kjeden? Kjeden er et langt ledd som går tilbake i tid, hvor familier har måttet oppleve det samme som Rachel. Å få samme trussel som kommer ut av det blå. Det virker nesten som et kjedebrev, bare at det er mer brutalt og grotesk, og konsekvensene er alvorlige. Hvis Rachel eller noen etter henne, gjør en feiltagelse, eller prøver å kødde med Kjeden, vil tidligere ofre for Kjeden betale dyrt. Når man først har havnet i kjeden, gjort det de har fått beskjed om, og fått tilbake deres savnede barn, betyr det ikke at de er trygge for godt. Er det noen som tuller det til, kan flere ledd tilbake i kjeden få betale dyrt for det. Rachel får ikke lov til å innblande politi eller FBI i dette, og hun vet at hun ikke klarer dette alene for å få sin kjære datter tilbake. Hennes eneste håp, er å få hjelp av hennes tidligere svigerbror som tidligere har vært marinesoldat. Vil de holde ut denne vonde tiden og utfordringen sammen?

Først og fremst virket konseptet lovende uten store falske forhåpninger på forhånd. Dessverre blir det noe platt over det hele. Vi har datteren til Rachel, Kylie, som prøver å være veslevoksen uten at det er helt troverdig. Rachel har ikke bare dette å stri med, men hun har mistanke om at hun må gjennom en ny runde med med cellegift. Hun har tidligere vært rammet av kreft, og har en mistanke om at den er tilbake, men først må hun konsentrere seg om å få tilbake datteren. Boka var bra og lovende helt til denne Pete dukker opp. Hennes tidligere svigerbror. Rachel har et godt forhold til Marty, hennes eksmann. De deler på omsorgen for datteren deres, arrangerer avtaler og stiller opp for hverandre, men hun ser ikke på ham som noe tøff og har ikke noe spesielt til drivkraft som hans bror som tidligere har vært marinesoldat. Det Rachel ikke vet, er at Pete er avhengig av narkotika, og skjuler det for henne.

Spennende konsept, men typisk utført
Dette kunne ha vært en bra bok, med mye action og det er det, også. Dessverre er det noe som oppstår som er både svært forutsgibart og malplassert. Har ikke tenkt å si hvem eller hva det gjelder, men det er sikkert helt åpenbart uten at jeg trenger å nevne det. Det ødelegger nesten resten av boka. Det mister mye troverdighet. Selv om dette ødelegger en hel del, byr boka på høy tempo. Den er veldig lett skrevet, så sidene blar nesten av seg selv, og den føles ikke tungt å lese. Boka ser kanskje stor og tung ut, men innholdet er veldig lett på mange måter.

Kjeden er en bok med godt utgangspunkt som byr på en veldig god start, men så blir det veldig klisjéaktig, både når det gjelder karakterer og handling. Det er nesten som å se en Lifetime - film. Filmer som er Tv-produserte, som ofte er "basert på en sann historie". Selv om man vet handlingen, må man bare få med seg resten likevel. Man blir litt fascinert over hvor dårlig den er. Man får den samme avhengiheten av å lese boka. Man må få med seg resten, uansett hvor dårlig det er. Dette var en bok jeg gjerne ville lese for jeg liker thrillere, men dette ble for svakt og noe barnslig. Det hele ble for lettvint.

Fra min blogg: I Bokhylla