Bokelskere.no

Ja, og det er synd for Shantaram er en av yndlingsromanene mine. En bok jeg virkelig levde meg inn i. Fjellets skygge var god i begynnelsen, men syntes ikke at forfatteren førte med seg noe nytt. Noe som var skuffende, for han var et råskinn til å skrive i Shantaram.

Hold ut. Du blir ferdig til slutt, og jeg venter spent på å få høre din helhetsvurdering. Koselig å høre fra deg igjen. =)

Ja, både denne og The Curious Incident...... av Mark Haddon er topp. Ser jeg har gitt full score til begge i bloggen.

Danske Kim Fupz Aakeson og norske Stian Hole har laget en bok om en klovn som påvirker folk på en annen måte enn med morsomheter.

Et ensidig yrke?
Klovnen Dummy ligger tynt an. Han får stadig kjeft av sirkusdirektøren, som truer med å gi ham sparken hvis opptredenene hans ikke blir litt morsommere. Stakkars Dummy får drahjelp av løven Leo, som er i ferd med å bli pensjonist, og Dummy tar i mot alle råd. Han gjør alt han kan for å beholde jobben. Det går litt bedre, men det er vanskelig å gjøre sikrusdirektøren fornøyd. Til slutt blir han gitt opp av direktøren, og blir sittende med Leo. Vil publikum savne ham, og forlange ham tilbake? Eller er han bare et glemt sirkusnummer?

Først og fremst; hvem sier at klovner skal være morsomme? Det finnes da både triste og skumle klovner, også. Også er det klovner som er ufrivillig morsomme. Dette er en vemodig bok om sårbarhet, aksept og omtanke. Klovnen Dummy har en egen evne til å få folk til å tenke på andre enn seg selv. Han gir dem en pause fra å tenke på seg og sitt, og heller skjenke en tanke på noen de bryr seg om, og kanskje tilbringe mer tid med dem. Gjøre noe for dem. De får dem til å tenke gode og sympatiske tanker. Ikke alt trenger å være morsomt, selv om man er klovn.

Morsomme og fine illustrasjoner
Synes også at illustrasjonene bidrar med sitt. Det morsomme med det er at det ser nesten ut som klipp og lim aktig utført med Photoshop, med en humoristisk vri. Synes det bidrar med å løfte opp både historien og karakterene. Det er gjort på en gøyal måte. Hvordan illustrasjonene er laget, vet jeg ikke, men det er det inntrykket jeg får. Jeg liker også små og fiffige detaljer som skiltet på sirkusteltet hvor det står Fupz, som er en del av navnet til Kim Fupz Aakeson, og på sirkustaket svaier det både norske og danske flagg. Jeg liker slike små detaljer. Det e gjennomført.

Boka består av mye bilder og liten tekst, som både er morsom og tankefull, mest tankefull. Den minner oss på at det er viktig å tenke på andre og ta en pause fra seg selv. En enkel og fin bok å få med seg, både for oss voksne og for de som nettopp har lært seg å lese.

Fra min blogg: I Bokhylla

Uansvarlige foreldre?

Barnevakten melder avbud i siste liten, og Anne og Marco har en avtale med paret som bor rett ved siden av. De er invitert i et bursdagsselskap for voksne.

De gjør en risikabel avtale med hverandre om å la babyen Cora være hjemme alene, mot at de har med babycall, og sjekker til henne hver halvtime, som de bytter på. De har en fellesvegg med paret de skal til, så det er tross alt ikke så langt unna. På festen er Anne som vanlig sjalu på nabodamen, Cynthia fordi hun er elegant uansett hva hun har på seg, mennene blir forelsket i henne, og hun vet det godt selv. Anne liker ikke at det alltid er en god tone mellom hennes mann, og henne. Hun stoler ikke helt på hva hun er i stand til å gjøre. Mannen hennes, Graham, er som en tørrpinne ved siden av. Disse kvinnene var gode venner før i tiden, men det har dabbet litt av etter at Anne har blitt mor, og slitt litt med fødselsdepresjon. Kommer de til å finne den gode venninnetonen igjen, som de en gang hadde? Når Anne og Marco kommer hjem i halv to tiden kommer de hjem til en dør som står på gløtt, og deres vesle Cora er sporløst forsvunnet. Hvordan kunne de la henne være igjen hjemme alene? Angeren blir stor når de innser hvor alvorlig situasjonen er. Rasbach blir tilkalt til å etterforske saken, og Anne og Marco føler ikke helt den store tilliten til ham, siden han mistenkeliggjør dem ganske raskt. Er det en kidnappingssak? Vil de eventuelt ta kontakt, eller er saken mer kompliser enn en kidnappingssak?

Når nysgjerrigheten tar overhånd
En bok jeg hadde hørt mye blandet om i noen år, men skulle se om jeg fremdeles hadde lyst til å lese den senere. Da jeg tilfeldigvis kom over den i en dagligvarebutikk for litt siden, tok jeg sjansen. Tenkte jeg ville ha noe lett, og lett underholdning trenger man noen ganger. Jeg ville lese den fordi den hadde et interessant konsept. Men boka utviklet seg fort til å bli gjennomsiktig, og boka blir mer til irritasjon enn underholdende. Det jeg irriterte meg mest over er hvor overfladiske de fleste karakterene virket. Man blir ikke ordentlig kjent med dem, og da er det lett å ikke bry seg om hva som vil skje videre. Syntes også at bakgrunnshistorien til Anne var mer spennende å lese om når politifolkene intervjuer noen av de lokale som kjenner henne, enn om nåtiden. Syntes mange av karakterene blir noe usynlige og fraværende siden man ikke blir helt kjent med dem. Det virker som det er noen statister samlet i en handling. Mange av karakterene har en del trekk som man ikke liker helt, og da gjør det vanskelig å føle sympati for dem. Når det er mange karakterer man ikke bryr seg om, er det da også vanskeligere å leve seg inn i historien, og kjenne på det de går gjennom.

Det er også synd at spenningen som var i begynnelsen, forsvinner veldig fort. Man savner en type intensitet som skulle ha vært der. Den kommer ikke tilbake før helt mot slutten da man blir servert den ene vendingen etter den andre. Det ødelegges av utroverdighet og det blir mye av alt. Lapena prøver å være utspekulert, men ting går for sakte, og det blir for opplagt. Istedet for å la seg underholde, kjenner man på en kjedsomhet som blir vel seig underveis, selv om dette er en kort bok.

Hvis man vil ha lett underholdning
Alt i alt en bok jeg prøvde og ville like, noe jeg gjorde i begynnelsen, men dette ble for tamt til å våre psykologisk krim. Jeg leste A Stranger in the House av henne for noen år siden, og ble ikke helt begeistret over den heller. Dette er nok ikke min siste bok av Lapena som den nysgjerrige leseren jeg er, men noen ganger er det trygt å vite hva man får.

Fra min blogg: I Bokhylla

Mitt forslag er Alle dagers ende av den tyske forfatteren og dramatikeren Jenny Erpenbeck.

Boken har fått gode omtaler hos oss og i Aftenposten. Jeg ble spesielt fascinert av anmeldelsens overskrift «Kunsten å fange et århundre». Også de originale grepene forfatteren har tatt i bruk for å fortelle sin historie vekker min interesse.

Et sjansespill – ja det har du rett i!
Skal «Åndenes hus» få hvile i fred som et eventyr av en bok? Eller skal jeg/vi ta sjansen og risikere at hele eventyret fordufter, hadde nær sagt, som en ånd i en fillehaug?

Det er en stund siden jeg leste Slakt, men den sitter friskt i minne ennå som med andre bøker jeg leser. Det er første bok i en ny krimserie, og i skrivende stund har ikke neste bok kommmet ut ennå.

Slakt er første bok i en bokserien om politibetjentene Tom Grayston og Dagny Stokka. Det er gode kollegaer og venner. De jobber ofte og godt sammen. Noen ganger føles det som om det er bare på hverandre de stoler på. Det får de erfare denne gang også, grundig.

En sak som tar en mørkere vending
Da investor Erik Hoff blir mistenkt for to grove og vulgære drap, gnager det i Tom Grayston. Det gnager i ham når noe føles uferdig, og det er nettopp denne saken føles, uferdig, til tross for at de har en mistenkt. Men hvorfor gnager det i ham da?

Samtidig er det en som kaller seg Odin som styrer en hemmelig nettside,bare noen få har tilgang til, hvor de kan chatte og se videoer som er ufyselig for normale mennesker å se. Hvem er Odin og hvordan klarer han å holde seg selv hemmelig, og sitt samfunn så skjult? Et samfunn med blant annet prostitusjon, menneskehandel og grove overgrep. Det arrangeres fester med swingers og mye annet. Desto mer Tom og Dagny graver i tingene, tar det mørkere og mørkere vending, som dessverre er like aktuelle i virkeligheten.

Hvem forsøker å skremme Tom Grayston og hans nærmeste?
Ikke nok med det, desto mer de graver i tingene, får Tom Grayston oppleve at familien hans er i fare, og vil ikke ta noen sjanser. Hvem er disse folka som vil ham og andre så vondt? Tom Grayston er kanskje en ensom mann. Han og moren til barna hans bor ikke sammen lenger, men prøver å ha kontakt. Det er om kveldene når han er hjem til seg selv, han kjenner litt på ensomheten. I tillegg har han et vanskelig forhold til foreldrene sine, for han får skylda for at søsteren hans Cecilie sitter i rullestol. Heldigvis har han og Cecilie et sterkt bånd, og han føler seg ikke helt alene i verden, selv om ting er vanskelig, både på jobb og privat. Men vil han få tak i de mystiske folka før de skader noen av hans nærmeste for alvor?

Dette er en stor bok på nesten fem hundre sider, men den er veldig lettlest til å være så stor. Boka er delt opp i korte og effektive kapitler. Det er stort sett utvikling hele tiden, og de fleste dialogene og karakterene er spennende å lese om, spesielt spennende er det å lese om Lyngdal og Wiese. Handlingen har også fin tempo, slik at det gjør boka ekstra lettlest. Boka føles ikke stor mens man leser den. Karakterene er også spennende å lese om, for det er mangfold av forskjellige personligheter i fra svært spesielle miljøer. Jeg liker også at flere saker blir dratt inn i en større sak slik at det ikke blir så ensformig underveis. Litt morsomt at man avslører en del ting rett før Tom og Dagny gjorde det, men synes ikke det ødelegger intensiteten på noe vis.

Dette er den andre krimboka i år jeg leser som har med slange i handlingen. Det hadde også Dukken av Yrsa Sigurðardóttir. I denne boka er det med mange forskjellige slanger og røper ikke hvofor. Bare godt man ikke har reptilfobi. De som har det vil nok slite med å komme seg gjennom Slakt. Advarer også om at boka inneholder noen sensitive temaer som er hardt å lese om.

Til tross for svært mørkt lesestoff som jeg har sansen for, var dette en sterk, brutal og spennende krim. Det eneste som drar litt ned er relasjonen mellom Tom Grayston og Dagny Stokka. Har de følelser for hverandre, eller er de bare gode venner? Skjønner at slike spørsmål og følelser dukker opp når man jobber tett sammen, men synes det ble noe for typisk over det. Det var ikke deres relasjon som var mest spennende å lese om, men saken og menneskene de jobber med.

Fra min blogg: I Bokhylla

Ååå, - dette var et kinderegg av en bok! For det første er det jo en kriminalroman, for det andre er det en mesterlig skildring av et forblåst øysamfunn i Canada og av landskap og liv på Ytre Hebridene og for det tredje, er det en fascinerende reise i tid som viser båndene mellom fortid og nåtid og betydningen av slektshistorie, - deilig! Hvis jeg ville, var det nok noe jeg kunne pirket på, men det vil jeg ikke, - kinderegget var fullkomment!

Hvis du ennå ikke har lest den, syns jeg absolutt du burde prioritere litt tid på denne boka.
Lykke til!

Spennende så det holder.
Fremdeles mange gode replikker, både fra Rose, Carl, Assad og til og med den lange stengelen Gordon.
Temaet er terrorisme, og det handler mye om Assad og hans familie og fortid.

Korede og Ayoola er ikke som andre søstre. Den ene dreper, mens den andre vasker og rydder opp åstedet.

Sterk søsterbånd på godt og vondt?
De er søstre, men svært ulike. Ayoola er den som flyter gjennom livet uten særlig til bekymringer. Hun har også en skjønnhet som de fleste snur seg etter og misunner. Korede føler seg som en grå mus ved siden av henne, men hun er den sterke av dem. Den dyktige og ansvarsfulle. Hun har en seriøs og respekterende jobb. Til tross for deres uenigheter, beskytter hun søsteren sin til enhver pris, også når hun dreper. Hun dreper de hun dater, og Korede kommer og vasker åstedet, legger en plan sammen som skal få dem til å virke uskyldige. Men vil det gå i det lange løp, og er blod tykkere enn vann i alle situasjoner? De har stått sammen i mange år og hadde en far som tyranniserte hjemme. På jobben bekrefter Korede det ene og det andre for en pasient som ligger i koma. Vil han huske hva hun har sagt hvis han en dag skulle våkne?

Dette høres kanskje ut som en alvorlig bok, men det er det ikke. Til tross for alvorlige hendelser, blir mye fortalt med humor, og liker man litt kynisme, er dette morsomt. Jeg liker kynisme, humor som er litt på grensen, både på film og i bøker. Må innrømme at jeg var skeptisk til denne boka på forhånd og trodde ikke det ville være en bok for meg, for er ikke så veldig glad i humorbøker generelt, men denne var både sprek og spesiell. Kaptilene er svært korte og man blir godt kjent med det sære søsterforholdet, og deres familieliv. Den muntre og rare tonen fascinerer, fordi den føles så malplassert i en slik type setting, og det er kanskje meningen, også?

Annerledes mordbok
Til tross for at jeg var veldig skeptisk til boka før jeg leste den, var den svært underholdende og sær. Mord blir beskrevet på en litt annen måte enn man er vant til, for eksempel i krimbøker. Det er en lett tone over det hele. Til og med den truende hjemmesituasjonen de vokste opp i, blir beskrevet som om noe som er helt normalt. De normaliserer det uvanlige på en måte. Mulig fordi det er noe de er vant til, og ting går over til autopilot? Ikke godt å si. Synes også sjalusien mellom søstrene er småmorsomt, selv om man også synes synd på Korede siden Ayoola får så mye oppmerksomhet fra menn, enn det hun selv gjør. Likevel prøver hun å skjule at det ikke gjør henne noe. Boka er både morsom og vond på en gang. Det er som om de ikke vil at noen skal synes synd på dem. At ting er som det er.

Det er mye mer å si om denne boka, men velger å holde anmeldelsen kort denne gang, med tanke på at boka er svært kort. Det skal ikke mye til før man avslører noe. Advarer om at det ikke er en bok for alle. Det kommer an på hva slags humor man har. Den fikk meg ikke til å le, men den var underholdende på en mørk og ironisk måte. Vil også minne på at dette er en vanskelig bok å definere.

Fra min blogg: I Bokhylla

Svært tam krim fra Island denne gang.

Jeg har lest to bøker av henne før og det er: Den som graver en grav, og Jeg vet hvem du er. Jeg liker Den som graver en grav best. Jeg har også noen bøker til av henne i hylla som jeg ikke har lest ennå. Så, jeg har riktignok ikke lest serien i kronologisk rekkefølge, men synes ikke at det gjør noe. Noen serier vil jeg gjerne lese i kronologisk rekkefølge, men det spørs litt hvem som har skrevet det og hvilken sjanger. Men ellers opplever jeg at mange serier kan man lese på en litt "uryddig" måte, spesielt hvis bakgrunnshistoriene er gode.

Dette er femte bok om politimannen Huldar og psykologen Freyja. Denne gangen samarbeider de med hverandre siden noen av sakene går litt på tvers. Huldar er på en måte hemmelig forelsket i henne, men vet ikke om det er noen lur idé å avsløre det. Freyja bor sammen med en slange som kom sammen med leiligheten hun flyttet i. Hun mater den selv om hun ikke liker den, og den får et rom for seg selv. Imellomtiden må hun holde seg i skinnet i nærheten av Erla. En nær kollega av Huldar. Erla liker kke Freyja noe særlig. Får vi vite hvorfor hun er så kald og kort mot henne? Det gjør til at Freyja må bevise at hun er god nok i jobben hun gjør og hun lar seg ikke vippe av pinnen så lett. Det er en liten maktkamp som foregår, tydeligvis.

Demotivert arbeidsplass
Ting går tregt og trått for Huldar og resten av arbeidsplassen. Det er ikke det at de har lite å gjøre. En tenåringsjente er forsvunnet som kan ha vært et viktig vitne i flere saker. Hun har for vane å stikke av og komme tilbake senere. Vil hun komme tilbake denne gang? En uteligger er funnet brutalt myrdet og Huldar prøver å få folk i området til å snakke, noe som er enklere sagt enn gjort. Tenåringsjenta Rósa har levd et hardt liv. Jenta de er på leting etter. Da hun var liten fant hun en falleferdig dukke under en båttur, som virker veldig råtten på et vis, men likevel vil hun ha den med seg hjem. Siden da har ting gått feil i livet hennes, og som ung påstår hun at alt er dukkens feil. Er dukken virkelig besatt eller noe, eller er det jenta som tenker naivt? Saken går tregt og det gjør Huldar og resten av gjengen på arbeidsplassen noe demotivert, men vil de komme på rett spor som vil inspirere dem til å finne ut av alt sammen?

Lesingen gikk for min del nesten like tregt som jobbprosessen til Huldar & co. Samspillet mellom ham og Erla er morsomt å lese om. De er på en måte både venner og fiender. De har hverandre og av og til må de sette hverandre på plass. Selv brukte jeg nesten en halv måned på å lese ferdig boka. Jeg har ikke noe i mot å bruke lang tid på bøker. Det gjør jeg ofte, men denne var vel treg og langdryg. Forventer ikke tempo og at noe skal skje på hver side i krimbøker, men for min del ble det altfor mye prating og lange beskrivelser. Skjønner at det er krim og man må gjennom flere avhør i en slik prosess, men det blir noe kjedelig i lengden da mange av karakterene ikke er spesielt interessante å lese om.

For liten rolle
Det er litt overraskende at boka får tittelen Dukken og dukken får en veldig liten rolle i det hele. Den dukker opp underveis i forskjellige partier og man får vite litt om den, men kunne ha tenkt meg at den fikk en større rolle for å sprite opp uhyggen litt, som dessverre var altfor fraværende. Jeg liker krim blandet med grøss, og syntes denne boka hadde ypperlig mulighet til denne kombinasjonen, men det ble for lite utnyttet. Det kunne ha bidratt til å løfte opp både spenning og uhygge for min del.

Yrsa Sigurðardóttir skriver fremdeles godt. Hun er flink til å beskrive karakterer, følelser og landskap, men hun er nødt til å kvesse blyanten (ops, jeg mener tastaturet) for å få mer fart på ting og suge leseren inn i historien. Dette var tamme greier.

Fra min blogg: I Bokhylla

Denne fortellingen fra 1877 er lang nok til å fylle en liten bok. Den har undertittelen «Fra en bygdelæge til en ven» og er skrevet som et slags langt brev hvor jeg-personen forteller sin historie. Denne stilen gjør fortellingen mer lettlest enn Elsters senere og større bøker (Tora Trondal og Farlige folk), og den inneholder noen av de vakreste skildringer av opplevd kjærlighet jeg har lest. I alle Elsters bøker er betydningen av å være sann og ekte svært viktig. I de senere bøkene gjelder dette særlig overfor egne holdninger og overbevisninger, mens her er det mer psykologisk, - det handler om å være tro mot sin egen personlighet. Her går skillet mellom de tilstedeværende og handlekraftige og de lengtende og drømmende. Det er interessant å se hvordan kvinneskikkelsene til Elster har en tendens til å være sterke og sanne, mens mennene er mer betraktende og intellektuelle, - så også her. Men det bølger frem og tilbake ettersom historien vokser frem.

Elster var fra Førde, et sted han elsket, og boken inneholder mange fine skildringer fra Vestlandet. Til ære for vestlendingene legger jeg inn dette sitatet hvor hovedpersonen på slutten av boken sitter i en flat og grankledd østlandsbygd og skriver:
Jeg længes stundom, saa det suger i Brystet, saa mit Blod bliver feberhedt efter disse vestlige Egnes fugtige Luft og den dejlige sommerlige Duft af vaade Træer og vaadt Græs. Jeg længes efter vilde skummende Elve, efter fint friskgrønt Græs, efter sorte Furuskove, efter de smaa hvide Huse med Haver og de graa Stuer inde i Dalene. Jeg længes efter høje Fjelde med Sne paa Toppen, efter Lugten af Sø, efter Lyden af lange, svagt aandende Sommerbølger og efter Synet af vuggende Skuder, efter store Pakboder med Tønder, efter Tale om Sild og Sejlads. Jeg længes efter et trangt Himmelfelt og glødende Solfaldsfarver, ja, jeg tror endog jeg længes efter Hytternes Røglugt, de smaa Kirker og den gammeldags Salmesang.

Litteratur, kultur og natur skaper en ekstra himmel over tilværelsen, - noe som kan være ekstra viktig i tider som disse.

Og, i tillegg, som Birger Emanuelsen skriver i Aftenposten i dag: "På sitt forunderlige vis bygger bøker moralsk og mental beredskap. Ikke fordi bøkene forteller om hvordan vi skal være gode mennesker. Men fordi litteraturen så ofte interesserer seg for det uventede, det som skjer for første gang. Slik blir bøkene nødvendige for å prøve å forstå en fremtid som ikke lar seg forutsi gjennom å studere gjentagelser og lovmessighet."

Jeg leser sjelden krim, men nå har John Le Carré’s En fri agent fanget min interesse. Språket er en ren nytelse, så elegant, handlingen medrivende og personene levende og troverdige. Le Carrré kan sitt fag til fingerspissene!