Og hvordan skal hun organisere alle minnene som har hopet seg opp i henne - begivenheter, små nyhetssaker, tusenvis av dager som har ført henne dit hun er i dag.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Til og med kapitlet Høyere lover

Thoreau blir presentert som filosof, og av en filosof hadde jeg forventet en mer analytisk og systematisk tilnærming til de temaene han tar opp. Han stiller få (ingen?) spørsmål, men sparker friskt i alle retninger. Han motsier gjerne seg selv, uten nærmere begrunnelse. Som Marit sier: «Det morsomme med disse meningsytringene er at Thoreau er så mangfoldig, for ikke å si skiftende i vinklingen sin.»

Jo da, du kan ha rett i det, Marit, men at det skal gjøre han til «en klassiker for livsfilosofer (…)» (baksideteksten) forundrer meg.

Her er et av hans spark med en viss underholdningsverdi (hittil uimotsagt):

«Forplantingsdriften, som når vi tøylesløst gir etter for den stjeler kreftene våre og distraherer oss, gir oss livskraft når vi holder den i tømme.» (side 200)

Om kapitlet Innsjøene skriver du Kjell: «Thoreau beskriver landskap og topografi slik at man får en følelse av å befinne seg der, både i rom og tid.» Og videre: «Mer enn hundre år senere bruker Knut Hamsun en lignende teknikk for å skildre natur og landskap (spesielt i Pan, 1894), og for begge forfatterne gjelder det at stilen kan kalles naturlyrikk/-mystikk. Thoreau anvender også personifisering (antropomorfisering) for å beskrive natur og landskap.»

Sammenligningen med Hamsun er interessant, Kjell. Også at du påpeker at Thoreau benytter seg av teknikken personifisering / besjeling. Besjeling er med på å gi teksten et eventyrlig preg.

Det er naturskildringene som redder Walden for meg. Men opp mot Hamsuns skildringer i Pan kommer han ikke, ikke etter mitt syn. Jeg siterer meg selv:

«Åpningen av Pan tok pusten fra meg. Jeg ble sugd inn i nordlandsnatten, sommernatten, i lydene, luktene, synsinntrykkene, som om jeg selv var der. Ubeskrivelig vakkert og poetisk.»

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Jeg leste en bok av Linwood Barclay for en god stund siden, for nærmere bestemt ti år siden, og trodde jeg ikke kom til å lese noe av ham igjen. Men så kom jeg over Elevator Pitch. Sist gang lest jeg Uten et ord av ham.

Ironisk nok var jeg på utkikk etter en horrorbok, men mens jeg var på utkikk etter horrorbøker, kom jeg tilfeldigvis over Elevator Pitch, og bestilte den istedet for horror. Det var noe med boka som gjorde at jeg bare måtte ha den, og sier heller ikke nei til en ordentlig thriller. Har lest mange thrillere i det siste. Både psykologiske thrillere og andre thrillere. Selv under thrillersjangeren har de fleste bøkene jeg har lest vært noe slappe, og det var heldigvis ikke denne.

En trygg by å være?
Elevator Pitch er om New York som sakte, men sikkert blir en by som er utrygt å bo i, men har det ikke alltid vært en slik by? En heisulykke skjer. Fire personer sitter fast før den raser ned. Tre av dem dør, mens den fjerde havner på sykehus. En heisulykke trenger ikke å spre frykt, vel? Men når det skjer flere jevnlig i forskjellige steder i New York, blir folk mistenksomme. Er det terror? Kanskje det bare er noen tekniske feil som oppstår, eller er det noen som kan nok om heissystemet til å tukle med det? Er det trygt å ta heis i sitt eget bygg? Borgermester Richard Headley, som ikke er spesielt folkekjær og godt likt fra før, får ekstra mye press på seg mens disse ulykkene skjer. Vil han finne ut hva som skjer og få byen til å bli så normal som mulig igjen, og er det noe motiv bak det som skjer? Samtidig blir det funnet et lik som mangler fingertupper. Er det noen sammenheng i alt det som skjer? I alt dette kaoset følger vi etterforskerne Delgado og Bourque, som virkelig kjemper med liten tid. Deres samspill er også morsomt, fordi de er veldig sarkastiske mot hverandre, og går godt overens uten romansegreiene. Barclay lurer også inn et lite stikk til New Yorks tidligere borgermester, Rudolph Giuliani, og han er en av Trumps advokater ennå, så vidt jeg vet, men er ikke helt sikker.

Noen ganger trenger man god underholdning
Dette er ingen dyp eller godt skrevet thriller, men det er en thriller som gir både alvor og underholdning. Persongalleriet består av sterke og fargerike personligheter. Morsomt er det å lese munnhuggeriet mellom journalisten Barbara Matheson og borgermester Richard Headly, som alltid er i tottene på hverandre. Er det noen grunn til det, eller er han bare en fyr som nesten ingen liker? Dette er en thriller hvor de fleste står opp for seg selv og prøver å gjøre sitt beste. Så man blir ordentlig kjent med karakterene. Ikke bare gjennom jobbene deres, men også som privatperson. De er alt annet enn ensformet.

Elevator Pitch er en thriller som er alt annet enn kjedelig. Synes de fleste thrillerne i det siste har vært noe langsomme og lite spennende å lese, men denne var omvendt. Boka har mye spenning, mystikk, undertoner og har en noe kryptisk nerve. Selv om den hadde en forutsigbar slutt, ødela det ikke resten av boka. Boka er noe stor, men jeg kjedet meg ikke i et eneste sekund.Vet heller ikke hva det er med meg og drittsekker. Men liker dem som regel best i bøker og på film, og her var det mange av dem.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Syv løgner vekket oppmerksomheten min, for den var ikke spesielt synlig, bare så vidt i en kort periode, men nok til at det ga meg lyst til å lese den.

Denne debutboka gransker et uvanlig vennskap. Et vennskap som varer helt fra barndommen og godt opp i voksen alder. Vennskapet det gjelder, er mellom Jane og Marnie. De er svært forskjellige og holder kontakten jevnlig oppgjennom årene, både i oppturer og nedturer.

Beskyttelsestrang eller sykelig sjalu?
I voksen alder opplever Jane å miste sin ektemann veldig tidlig i en ulykke. Noe hun ikke helt kommer over, og det gjentas ganske ofte, mens Marnie er i et stødig forhold og skal gifte seg. Jane føler en sterk trang til å være der og beskytte Marnie for enhver pris, og det virker nesten som om hun er sjalu når nye folk kommer inn i livet til Marnie. Hvorfor? Er hun sykelig kontrollerende, eller er hun redd for å være helt alene? Er deres vennskap ekte og fortrolig, eller giftig? Det viser seg også at Jane skjuler mye for Marnie, som vi får vite, men vil Marnie få vite hemmelighetene som Jane deler med oss?

I de siste to årene har det kommet mange mange thrillere og krimbøker med titler som har med løgn å gjøre, i hvert fall engelske titler. Det virker nesten som å være en greie for tiden, eller er det tilfeldig? Jeg har ikke lest alle. Det er bare noe jeg har lagt merke til når jeg ser på amerikanske utgivelser av og til.

Langsom oppbygning
Elizabeth Kays bok var svært attraktiv før den ble solgt, og jeg klarer ikke helt å skjønne hvorfor. Jeg prøver alltid å finne noe positivt om bøkene jeg leser, også de jeg ikke helt liker, men denne er vanskelig, for denne var veldig tungt å komme seg gjennom. Ikke fordi den var utfordrende, men den byr ikke på utfordringer, mystikk, undertoner eller den store spenningen. I store deler av boka opplevdes som tvangslesing og det er trist. Det hadde heller ikke med forventninger å gjøre, fordi da blir man lettere og oftere skuffet. Jeg har lest bøker før der man får vite tidlig i handlingen hva som skjer, men likevel er oppbygningen så spennende at det ikke gjør noe, men her var også selve oppbygningen svært laber. Det hele blir veldig repetivt både i karakterenes tankegang og handling. Jeg ble heller ikke helt fan av fortellerstemmen av en eller annen grunn. Den var noe masete.

Det er ikke meningen å høres streng eller kjip ut, men dette var langsom lesing. Jeg liker vanligvis bøker om sære vennskap, besettelse og bøker med underlige karakterer, men klarte ikke helt å leve meg inn i denne. Det ble for ensformig, dessverre.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

For ei bok!! Eg klarte knapt å legge ho fra meg, samstundes hadde eg lyst å la boka vare lenge, lenge. Connie, ho som sit bak kassa i matbutikken, unge Kenneth sjefen hennar som gruar seg til medarbeidarsamtalane, og Davina, nettopp komen til landet og med ein draum om å bli sjukepleier. Tre heilt ulike menneskje som alle rører ved noko i oss. Tre ulike menneskje, så ulike oss sjølve, men likevel så like. Ei nydeleg bok, skriven i ein driv som gir deg spenning i magen, nett som i den mest spennande krimboks du kan tenkje deg!

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Hvilke spor av hendelser og nyheter skal senere få henne til å si "det husker jeg" når en setning hun tilfeldigvis hører, vekker minnene til live? (Annie Ernaux: Årene)
(International Book Week. The rules: Grab the closest book to you, turn to page 52, post the 5th sentence as your status.)

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Til og med kapitlet Lyder

Etter det elitistiske utsagnet:
«De store dikternes verker er ennå ikke blitt virkelig lest av menneskeheten, for bare store diktere er i stand til å lese og forstå dem. De har bare blitt lest på samme måte som folk leser stjernene, i høyden astrologisk, og ikke astronomisk. De fleste mennesker har lært seg å lese av simple makelighetshensyn, akkurat som de har lært seg å regne for å kunne føre regnskap og ikke bli snytt i handel. Men om lesning som en edel intellektuell øvelse, vet de lite eller ingenting, …» (side 103)
var jeg på nippet til å kaste hele Thoreau på båten.

Men så fulgte det fantastiske kapitlet «Lyder» der Thoreau med overbevisning lar oss få del i alle lydene han hører – naturens egne og de menneskeskapte. Så fantasifullt, originalt, troverdig og levende beskrevet.

En berg-og dal-bane av en bok!

Hvordan ligger dere andre an?

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Det var synd, Hilda, men forståelig.
Alle gode ønsker og håper du snart kan være tilbake.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Tove Taalesen er debutant, men er kanskje allerede et kjent navn for noen. Hun var lakei for kongeparet, og sluttet i 2018. Hovedpersonen i Dronningen har en felles ting med Taalesen, og det er nemlig at hun også er lakei. En tilfeldighet?

Et nølende ja til en annerledes jobb
Etter en del nøling og usikkerhet, takker Tale Voss ja til jobben som lakei. Hun vet hun blir strengt bevoktet, men slik er det når man jobber for kongeparet. Man må ha plettfri bakgrunn og være temmelig strukturert. Sikkerheten på Slottet følger ikke med henne bare på jobb, men også hva hun gjør i privatlivet.

En stor gallamiddag planlegges omhyggelig, som skal sendes direkte på Tv. Nervene er i høyspenn hos mange og hele landet gleder seg til å se på. Tale er ung og føler seg klønete, men det er viktig for henne å gjøre en god jobb og bli akseptert av Dronningen. Samtidig ønsker hun å gjøre moren og hennes venner på sykehjemmet stolte, siden moren hennes er svært interessert i kongefamilien. Men, til tross for sikkerhetstiltakene og forsiktigheten alle er nøye med som jobber for kongefamilien, er det noen som har klart å luske seg inn på Slottet. Han er ute etter hevn. Hvorfor, og hva har han planlagt for Dronningen?

Boka er veldig stor. Den er på over fem hundre sider. Selv om den føles og ser tung ut, er den ikke det. Den er veldig lettlest, siden boka består av korte kapitler og skifting av perspektiver byttes ofte, og gjør boka mer levende.

Annerledes omslag og innhold
Usikker på om denne boka var noe for meg, for er ikke helt fan av monarki, og ikke alltid enig med kongefamilien, men det var noe med omslaget som fanget interessen. Den fikk meg til å tenke på Snehvit. Også morsomt med en krimbok med en litt annerledes setting. Selv om man vet hvem den onde er og hvorfor, var det spennende å lese om planleggingen av både gallamiddagen og hevnen. Det var også spennende å lese om Tale Voss som er ny i en jobb, som man ikke leser så mye om i krimbøker ellers. Man blir spent på om hun er bra nok for jobben, eller om hun er for "vanlig" til den type jobb, som er både spesiell og krevende enn andre yrker på et vis. Det som var mest fengslende med hele boka, er at man får innblikk i hva som skjer inne på Slottet og om nyhetsankerne som forteller om begivenhetene.

Taalesen har kanskje et veldig lett språk, men hun skal ha for at både persongalleriet og historien har et godt driv, spennende aspekter, og det er alltid noe som skjer. Man må bare lese litt til og litt til. Hun vet hvordan man skal holde på interessen. Selv om man vet tidlig hva som skjer og hvorfor, var det likevel spennende å lese oppbygningen frem mot slutten. Et godt førsteinntrykk!

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg har lest t.o.m. «Hvor jeg levde, og hva jeg levde for»

Som flere har poengtert, var det lange første kapitlet «Økonomi» tungt å komme gjennom. Det lille «Hvor jeg levde, og hva jeg levde for» er betydelige greiere. Det inneholder også vakre og levende naturskildringer, som denne: «En innsjø som denne er aldri så speilblank som i en slik stund, for når det klare luftlaget over den er lavt og formørket av skyer, blir selve vannet, som er fylt av lys og reflekser, lik en slags nærværende himmel av desto større verdi.» (side 87-88, Pax 2007). Fulgt opp av en poetisk konklusjon (om sin egen utsikt): «Det var beitemarker nok for fantasien.» (side 88). Ønsker meg mer av dette slaget!

Jeg ser at mange bokelskere er svært begeistret for Thoreau. Selv sliter jeg fortsatt med å få taket på denne mannen. I hans kritikk av det moderne samfunnet er det mye vi kan kjenne oss igjen i nesten to hundre senere (hva gjør det med oss å eie så mange ting, medienes sensasjonsjag mv.). Thoreau drar argumentene ut i sin ytterste konsekvens. En måte å prøve dem ut på? Men hva er det han vil? Hva er hans livsfilosofi? Det er mangt og meget jeg synes er selvmotsigende og ikke får til å henge sammen. Det er fullt mulig dette stoffet krever en langt grundigere lesing enn min, og mitt bekjentskap med forfatteren er nytt.

Thoreau prediker at det å eie ting, ødelegger for vårt indre liv. «… for jo flere ting et menneske har råd til å la forbli urørt, jo rikere blir det.» (side 84). Men det er fint at naboen eier jord der Thoreau får sette opp sin stue vederlagsfritt, og det er fint at naboen eier en øks han kan låne slik at han får bygd stuen. Studentene bør helst bygge sitt eget universitet. Det er både lærerikt for studentene og økonomisk. Men den dagen Thoreau trenger legehjelp, vil han synes det er like fint å skulle bygge sykehuset først …

Kanskje poenget bare er å provosere leseren til å tenke over disse forholdene?

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Noen ganger trenger man en god, gammeldags røverhistorie, og her er det en!

En thriller som fortjener mer oppmerksomhet
Risiko er godt mulig en noe ukjent thriller som kom ut tidligere i år, som fortjener mer oppmerksomhet. Ikke på grunn av at den er original eller bidrar til noe nytt, for det gjør den ikke, men dette er en god thriller, med godt driv, og en bok som er lett å bli revet med av. Hele tiden er det noe som skjer. De som er ute etter en hardbarket thriller blir nok en smule skuffet da denne er en mer karakterdrevet thriller. Den inneholder noe vold, stressmomenter og vågale scener, men har ikke den samme brutaliteten som mange hardbarkete thrillere gjerne har. Men det betyr ikke at denne er kjedelig. Jeg kjedet meg ikke et sekund.

Men hva handler den egentlig om? I Risiko møter vi Liv Eriksson som er psykolog og er en selvstendig kvinne, helt til hun mister kjæresten sin Olav. Han døde i en klatreulykke i Thailand og tilbake i Norge, isolerer hun seg og unngår alt og alle. Hvordan skal hun bli sitt gamle jeg igjen? De har ikke vært kjærester lenge, men rukket å knytte et sterkt bånd til hverandre. I dagene de var i Thailand virket han stresset over noe. Med tanke på at han hadde en risikabel jobb, kunne det ha kanskje hatt noe med det å gjøre, og visste noen av andre på arbeidsplassen noe? Er det sorgprosessen hennes som prøver å gi noe annet skylden for Olavs død, eller var det ikke en ulykke som andre hevder?

Konseptet hører kanskje ikke særlig nytt eller spennende ut, men det er måten det hele blir skrevet på som løfter det hele. Dette er kanskje et konsept man har lest mye om før eller sett på film, men det gjør ikke noe. Det hele er skrevet med stor innlevelse, kapitlene er stort sett korte og givende, og selv om noen deler er noe forutsigbart, er det alltid et aspekt eller flere i historien man gjerne vil lese mer om. Fordi det skjer noe hele tiden og handlingen foregår ikke bare her i Norge, men forskjellige steder i verden, siden Liv Eriksson bestemmer seg for å gjøre sin egne undersøkelser. Uansett hva andre forteller henne, bestemmer hun seg for å undersøke Olavs død nærmere for å få mer konkrete svar, hvis det er noen svar. Likte også godt båndet hun har med broren sin. De er ikke bare søsken, men også gode venner som støtter hverandre, til tross for at broren hennes har sin egen familie å ta seg av, også. Liv er en interessant person å lese om fordi hun kan være både svært mild og svært kantete. Man vet ikke helt hvor man har henne. Hun er enten en venn eller fiende, virker det som.

En god forandring
Det var også befriende å lese om en voksen kvinne som ikke har livet helt på stell til tross for at hun er godt voksen. Man blir litt lei av å lese krim og thrillere der hovedpersonen er "lykkelig" gift og har fine barn, og familielivet kommer for mye i fokus istedet for selve saken. Her er det broren til Liv som setter familieliv litt i fokus siden han har små barn, men heldigvis får det ikke for stor plass i boka. Jeg har ikke noe i mot familieliv i krim og thrillere, men det blir ofte kjedelig å lese om i lengden. Ofte vil jeg heller lese om selve sakene, og det får man her.

Risiko er en stødig og fantasifull debut skrevet med krutt. Det eneste som trekker litt ned, er slutten, for så det litt for tidlig hvilken retning det ville ta, og inneholdt litt for mange tilfeldigheter. Men som sagt, er dette en røverhistorie og jeg koste meg. Gjerne gi den et forsøk hvis du har anledning.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Jeg sliter jeg også, men det er vel neppe noen trøst for deg 😊

Kanskje det henger sammen med at jeg føler meg litt lurt. I omtalen heter det:
«Med utgangspunkt i sine konkrete erfaringer, reflekterer han rundt natur og kultur, livets veivalg og verdier. Hans bok er blitt en klassiker for livsfilosofer, sivilisasjonskritikere og naturelskere.»

Med alle forbehold, jeg har bare lest vel førti sider, men jeg føler meg som sagt litt lurt og skuffet. Jeg opplever at Thoreau generaliserer og moraliserer og romantiserer et «primitivt» liv. En tredve år gammel mann uten forpliktelser som forteller oss hvordan vi skal leve livet vårt.

Jeg leser fortrøstningsfullt videre i håp om at refleksjonene av allmenn interesse kommer etter hvert. Håper du henger med videre, Hilda. Lykke til, til oss begge!

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Interessant og forunderlig at språkforståelsen altså endres så fort, - og det får meg til å føle meg som den gamle damen jeg jo er! På folkeskolen (dvs. barneskolen) leste lærerinnen(!) vår høyt for oss fra denne boken i "kosetimen" (siste time lørdag) hver jul, - og jeg tror ikke vi hadde problemer med å forstå den. Og derfor har jeg jo også så gode minner om den, - den er blitt stående som den ultimate julebok, og jeg har gjenlest den flere ganger som voksen, og kost meg! Forfatteren skaper en fin stemning av julefeiring blant embetsstanden i "gamle dager", og jeg har kost meg nettopp med det tidsbildet den gir, selv om det ikke er fra forfatterens samtid, - den er lagt til det som også for ham var "gamle dager". Og ja, det er ting der som for oss kan fremstå som vrøvl og mislykkete forsøk på humor, men som jeg frykter var nærmere realitetene den gangen enn mange er klar over, og som derfor gjorde humoren mer forståelig.

(Forøvrig finner du en annen utgave av boken med flere omtaler her.)

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Og det er ved hjelp av sanseinntrykkene og fornemmelsene som avleiret seg i denne fjorten og et halvt år gamle jenta med briller [på fotografiet], at skriften her kan finne tilbake til noe som glapp i femtiårene, gripe hvordan den kollektive historien avspeiler seg på den individuelle erindringens lerret.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg har det på samme måte som Marit (se lenger ned i tråden)! En krevende bok å få en god forståelse av. Med det tempoet som jeg holder, er jeg garantert ikke er i mål 27. september. I hvert fall ikke hvis jeg skal gå inn i denne teksten for fullt alvor.
Kjell, vil du vurdere å utvide leseperioden med en uke.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Tiltredes og takk!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Baksideteksten omtaler boka både som psykologisk thriller og som roman, men synes den heller mer mot en psykologisk thriller, og det er en god en også.

Silje O. Ulstein er en av høstens debutanter, og boka hennes er blitt godt synlig allerede, og det med god grunn. Denne psykologiske thrilleren byr på kreativitet og et spennende persongalleri. Det beste er at historien blir fortalt fra forskjellige perspektiver.

Stort og spennende persongalleri
Blant de mange av karakterene man møter på i Krypdyrmemoarer, blir man kjent med Liv. Hun bor sammen med to andre gutter. De tre deler en etasje og huseieren en annen etasje, og samholdet går stort sett fint til tross for guttenes hjemmefester. Liv er ofte for seg selv på rommet sitt, spesielt etter at de tre skaffer seg en slange som husdyr, og slangen får navnet Nero. Liv føler seg veldig knyttet til slangen og får en stor beskyttelsestrang for den. De to oppholder seg ofte på rommet. Hun vil ikke at guttene skal vise den frem på hjemmefester, for at slangen ikke skal bli stresset, og for at det ikke skal skje noen ulykker. Guttene blir litt lei av at hun er mest sammen med slangen til tross for at den "eies" av alle tre. Liv føler seg sammensveiset med Nero, for det føles ut som de forstår hverandre. Andre karakterer man møter på er Mariam. Hun er en voksen dame som noen ganger drømmer om å flykte og prøver å forlate familien, fordi hun savner livet som det en gang var, da hun var yngre. Hun er lei av fasade og alt som hører med. Men så forsvinner datteren deres etter en handletur på kjøpesenteret. Har noen tatt henne eller har hun gått hjem? En annen person man stifter bekjentskap til er, Roe som er politimann og som fyller seksti. Han føler seg utgått i sin egen jobb med tanke på all teknologien man er nødt til å lære, og han er en mann som virker å bære på mange byrder. Hvorfor? Samtidig blir man kjent med mange flere. Noen i større og andre i mindre roller.

Dette er en bok som byr på et stort persongalleri, men blir godt kjent med de fleste og bytting av perspektiv er gjort på en god, oversiktelig og flytende måte. Kapitlene avsluttes på en måte at man blir sittende og lese litt til, og litt til, og enda litt til. Selv om man har på følelse av hvordan dette vil ende og hva som egentlig skjer, drepte det ikke spenningen på noen måte. Man vil bare vite om man har rett eller ikke. Det som gjør denne psykologiske thrilleren ekstra interessant, er at noen av kapitlene blir fortalt fra Neros perspektiv, altså fra et slangeperspektiv som er både morsomt og dystert.

Advarer mot noen mørke scener
Advarer om at Krypdyrmemoarer er veldig mørk og dyster. Det er noen episoder som kanskje er sjokkerende og brutale for noen, hvis man ikke er vant til å lese mørke eller dystre bøker fra før av, bare så det er sagt. Det er kanskje ikke en bok man spiser til, eller en bok å kose seg med. Heldigvis er jeg selv vant til mørke bøker, men ikke alle er det. Det var nettopp derfor jeg likte denne så godt. Boka utfordrer dyreliv i feil miljø, menneskerelasjoner og ensomhet på en spennende og oppsiktsvekkende måte.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

I likhet med det seksuelle begjæret, opphører erindringen aldri. Den knytter døde til levende, virkelige mennesker til oppdiktede, drømmen til historien.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

de virkelige eller oppdiktede bildene som blir med helt inn i søvnen
øyeblikksbilder badet i et lys som tilhører bare dem

De vil forsvinne på et blunk, akkurat som de millionene av bilder som fantes bak pannen på besteforeldre som har vært døde i et halvt århundre, og på foreldre som også er borte.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Dette var en interessant bok, - i likhet med de andre bøkene til Tore Skeie! Vi blir tatt med inn i både vikingtiden og den europeiske middelalder, og disse blir koblet sammen så et nytt verdensbilde oppstår i mitt hode! Dette var virkelighetens Game of Thrones, - likhetene var fascinerende! Samtidig er alt han forteller hentet ut av kildene, - ingen ting er diktet opp og det er så fint. Jeg har bare én innvending, og den er rettet mot det «korstoget» han fører mot Snorre. Nesten hver gang Snorre nevnes blir vi fortalt at vi ikke må stole på det han skriver, - det har gått for lang tid og historiene om det som skjedde har endret seg med årene, - i motsetning til det som blir fortalt i de bundne skaldekvadene. Snorre har nok hatt en agenda da han skrev ned kongesagaene, men jeg er tilbøyelig til å tro at islendingene gjennom alle årene har vært nøye med å gjenfortelle historiene riktig, - tenk bare på birkebeineren som virkelig ble funnet i en brønn i Trondheim!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Sist sett

Kirsten LundYvonne JohannesenPia Lise SelnesPer LundMorten JensenAvaHilde H HelsethAlexandra Maria Gressum-KemppiTove Obrestad WøienAkima MontgomeryBeate KristinIngunnJingar hJane Foss HaugenKjell F TislevollReidun Anette Augustinanniken sandvikAnniken RøilEllen E. MartolHilde VrangsagenMaikenGunillaGrete AastorpBjørn SturødJulie StensethMads Leonard HolvikMorten MüllerStine AskeElin FjellheimAnne Berit GrønbechAnne Helene MoeHarald KLilleviKarin  JensenMarit AamdalIngeborgBeathe SolbergMonica CarlsenMonaBLIngrid Hilmer