Bokelskere.no

Noemí kommer fra en fin familie med fine vaner. Hun er en sositetsdame, som kommer inn på de beste festene og selskapene, og hun liker å flørte. Hun vet hun er god på det. Men hun og daten hennes må dra hjem fra et storslagent selskap, da faren hennes ringer henne, og ber henne komme hjem.

Et konsept som skiller seg litt ut
Dette er 1950-årene i Mexico City. Folk snakker svært formelt og kler seg svært så pent. Hun har ikke lyst til å dra hjem, men skjønner hun er nødt. Faren hennes forteller at kusinen hennes Catalina, har sendt dem et brev som gjør ham bekymret. Det har lite sammenheng og hun virker opprådd over noe. Hun er nygift med en mann som de ikke kjenner så godt. De vet ikke helt hva slags type han er, siden de giftet seg på kort tid. Derfor vil han at Noemí skal dra dit og være der en periode for Catalina, og se hva som står på. Om det er noen grunn til bekymring. Noemí nøler, men skjønner samtidig at hun ikke har noe valg. Hun og Catalina har mistet kontakten i det siste, men håper å gjenvinne kontakten. Huset Catalina bor i, er et herskapshus som en gang var glansfult, men som har mistet det lille ekstra med årene. Det er fint, men ikke like staselig. Hun bor der med ektemannen, forskjellige familiemedlemmer og tjenere. Stort sett er de gjestfrie, men kan også virke kalde. De har også noen sære husregler, som at de ikke liker å snakke mens de spiser middag, og mange andre rare regler. Hennes kjære Catalina virker ikke som den hun en gang var. Hun virker nærmest apatisk og lite snakkesalig. Vil Noemì klare å komme i bunns til hva som skjer i dette huset, eller er det for mange hemmeligheter?

Mexican Gothic kan muligens oppfattes som treg i begynnelsen, da mange samtaler oppstår. Først Noemì i samtale med sin far, og så etter hvert med de i herskapshuset når hun ankommer dit. Men syntes ikke det gjorde noe, for de fleste samtalene, selv om de er svært så formelle, var engasjerende og løfter opp stemningen. Det gjør det hele noe kryptisk. Man vil gjerne bli med videre på reisen, og se hva som skjer. Til og med herskapshuset de bor i, er nifst i seg selv. Deler av det har strøm, men ikke sterkt nok til å fylle hele huset. Derfor må de ofte bruke levende lys om natta. Da er det så mørkt at de nesten ikke ser veggene. Det gir huset et klaustrofobisk preg for de som befinner seg der.

En særdeles spesiell ektemann
Virgil, Catalinas ektemann er også noe for seg. Han er både hyggelig og på vakt. Familien deres har deres egen lege. Men Noemì ønsker at noen andre skal utrede Catalina, men vil han la henne gå med på det, eller er han med på å bestemme alt i huset? Han er litt snikende og ser ut til å ha alt under "kontroll". Han er også farlig kjekk, og Noemí skjønner godt hvorfor Catalina falt for ham, selv om han kan være noe ufin og kanskje overbeskyttende?

Kan også innrømme at det er noen overnaturlige elementer med i boka, og det er en av grunnene jeg ville lese den. Hva slags overnaturlige elemter er, har jeg ikke tenkt å si noe om. Men det er ikke så mye at det overdøver historien, heller. Det er en mer karakterdrevet horror enn overnaturlig horrorbok.

Moreno-Garcia er selv fra Mexico, men bor nå i Canada. Hun har skrevet bøker før, og den mest kjente av henne er Gods of Jade and Shadow. Dette er min første bok av henne, og hun har levert en stødig og god horrorbok, om en isolert familie som prøver å ta vare på sitt gode rykte og stolthet. En av de bedre horrorbøkene jeg har lest i det siste, for boka inneholder veldig gode karakterbeskrivelser, et dystert herskapshus, og en stor dose mystikk.

Fra min blogg: I Bokhylla

Du spør, Tuhamre:
«Er det meininga at vi skal synast synd på kvinner som Maria og Darling?»

Nei, jeg tror ikke det. Vi må prøve å forstå dem ut fra deres tid, ut fra de forholdene de levde under og de mulighetene de hadde.
Jeg oppfatter at Marie, Darling og Hannah prøver å gjøre det beste ut av sin livssituasjon. De prøver å skaffe seg litt hardt tiltrengt frihet og kjærlighet, samtidig som de skal leve opp til bygdas strenge moralkodeks. Sett med dagens øyne er det lett å se at dette ikke kan gå bra, at deres valg ikke alltid var de fornuftigste.

Du skriver videre:
«Ein annan ting som undrar meg er kvifor prestedottera ikkje fikk tilgang på noko meir utdanning etter den obligatoriske skulegangen.»

I 1930-årene var det ikke vanlig at jenter fikk anledning til å ta høyere utdannelse, spesielt ikke jenter fra landlige områder. Deres arbeidskraft trengtes i hjemmet. «Vår» prest var enkemann og trengte datteren hjemme. Høyere utdannelse var for jenter fra bedrestilte familier.

Se ellers dette fra Statistisk sentralbyrå:
«Etter at kvinnene hadde fått adgang til å ta examen artium (1882), gikk det likevel mange år før det ble vanlig at kvinner tok denne eksamenen. I skoleåret 1890-1891 var det bare 11 kvinner som kvalifiserte seg til universitetsstudier. Det skulle gå enda lenger før tallet oversteg 1 000. I 1940-1941 var det nesten 1 100 kvinner som tok examen artium. Dette utgjorde da om lag en tredel av alle avlagte eksamener.»

At Feite kunne vekke slik attrå hos kvinnene er et mysterium! Men så var det dette med menn med makt og penger, da.

Nå er det lenge siden jeg har lest noe av Unni Lindell. Tror sist gang jeg leste noe av henne var i 2014 med Brudekisten. Ikke fordi jeg ikke liker bøkene hennes, men av og til trenger man pause fra de man leser mye av.

Det hadde også noe med Marian Dahle å gjøre, som fikk mer plass i bøkene hennes. Ble ikke helt fan av henne, og for min del så er forandring noe man ikke liker i det hele tatt, eller det tar tid før man liker en forandring. Så følte det litt med Nabovarsel også, nå som Cato Isaksen er borte, at det var et stort savn. Det blir ikke helt det samme.

Fin tråd i bakgrunnshistoriene
Selv om det er en god stund siden jeg har lest noe av Lindell, gjør det ikke noe at man har hoppet over noen bøker siden sist, for man får med seg en del bakgrunnshistorie, og denne gang møter vi en ny karakter. Så man føler seg ikke helt lost, selv om man har tatt seg en pause fra Lindells sine bøker.

Snø er Lindells nye karakter som dukker opp i Nabovarsel. Hun heter Lydia Winther, er bare 23 år, og nyutdannet politi. Kollegene hennes tar henne ikke spesielt seriøst, og hun gjør for det meste papirarbeid, og jobber med noen forsvinningssaker. Hun er den eneste som tar en jente seriøst, da hun ringer dem for å fortelle at hun tror hun så noen inne i nabohuset. Hun har ansvaret for hagen deres mens de er i Australia, og er nesten sikker på at de ikke er kommet tilbake. Hun har ikke nøkkel til huset, og de drar for å undersøke. Snøs makker tar ikke oppdraget spesielt alvorlig, men Snø er sikker på at jenta snakker sant, men det er ikke mye mer de kan gjøre med det. Men forsvinningssaker begynner plutselig å øke. Snø er god til å se en sammenheng i ting. Vil hun finne noen sammenheng i forsvinningssakene som dukker opp?

En god stemningsskaper
Stemningen er veldig intens og noe uhyggelig, i hvert fall begynnelsen, som blir fortalt i korte avsnitt. Det fungerer, for man leser fortere og blir lettere dratt inn i handlingen. Marian Dahle er fremdeles med i Nabovarsel, men er mer i bakgrunnen, og lar kollegene vise hvordan de jobber, og vise sine sterke og svake sider. Det er ikke sikkert hennes hensikt, men det virker i hvert fall sånn. Snø er ivrig etter å vise sin plass, og hun får god erfaring av å jobbe med forskjellige mennesker, men vil hun bli sett på som en av dem til slutt?

Det var godt å lese noe av Lindell igjen etter noen års pause. Hun er like god på å skape stemning, samme om det er dystert, følelsesmessig og menneskebånd. Kan ikke si at jeg fikk særlig sansen for Snø, for hun kan til tider virke noe selvgod og respektløs. Men likte godt å lese om bakgrunnen hennes, som er svært trist og mørk. Så kunne godt tenke meg at den delen fikk litt større plass.

Nabovarsel er ikke Lindells beste, men det er en lettlest, underholdende og byr på en uhyggelig sak.

Fra min blogg: I Bokhylla

Har lest ut boken

Det er en brutal og rystende historie Maren Uthaug forteller. Det er heller ingen grunn til å tro at den ikke kunne ha utspilt seg i et lite, lukket samfunn. Så hvorfor blir jeg ikke mer berørt av disse menneskenes skjebner? Hvorfor blir jeg ikke lei meg, sint, fortvilet over hvordan for eksempel barnet Darling blir behandlet? (Det er nærmest ironisk at et så lite elsket og beskyttet barn bærer dette navnet).

Uthaug forteller sin historie ganske rett frem. Vi får lite innsikt i menneskenes indre liv. Det hjelper ikke at hun bruker sterke ord, når vi likevel ikke når inn til dem. Jeg opplever boken i samme baner som Ingunn: «Historien i seg selv er jo ganske saftig og det er rart at den er skrevet så tørt og kaldt.» Etter mitt syn må årsaken ligge i forfatterens begrensninger; hun har ikke evnet å gjøre mer ut av dette stoffet, å skape levende mennesker som berører.

Maren Uthaug utropes som «et litterært stjerneskudd», og seksere og gode omtaler hagler. Hun sammenliknes endog med Amalie Skram. Det er ikke første gang jeg ikke er på bølgelengde med anmeldere og flertallets syn. Denne boken var for meg en skuffelse.

Likevel – om jeg igjen får anledning til å seile oppover trøndelagskysten, vil jeg nok se på det trønderrøde, dukkehusliknende fyret med et annet blikk enn tidligere.

Dette er en bok jeg er svært glad i. Tar den frem med ujevne mellomrom og finner stadig noe nytt. Jeg har faktisk et sitat fra den som min «Bio» her på Bokelskere.

Takk, da lærte jeg noe nytt i dag også!
Det er mange forunderlige synonymer for kvinne, fra fugleverdenen for eksempel gås, høne, røy, rype, ugle. Men bare fugl/foggel har jeg ikke hørt før.

Så hvis vi skal drodle litt videre på denne boktittelen; Der det finst kvinner ...
Og det gjør det så visst i denne boken. Men gir en slik tolkning mening, ev. hvilke?
Artig innspill!

Her skjønner jeg ikke helt hva du mener, Kirsten. Vil du utdype.

Nye sprell fra familien Vanderbeeker. Denne gangen lager de en hemmelig hage for å glede andre.

Nytt prosjekt på gang
Familien på syv og tre kjæledyr er tilbake. Foreldrene, de fem barna, hunden, katten og kaninen bor i en bygård med få andre i Harlem, New York. Familien Vanderbeeker bor i den nederste delen, Herr Jeet og frøken Joise, i den midterste delen, og i øverste del bor det en gammel mann. Da Herr Jeet blir alvorlig syk og må tilbringe en tid på sykehuset, planlegger de å gjøre noe fint for ham og frøken Josie, til de kommer tilbake igjen. Barnas superhemmelige plan er å forandre et gjengrodd sted i nabolaget deres, og gjøre det om til en vakker hage. En hage som de og andre kan slappe av i.

Underveis i prosjektet støter de på mange utfordringer. Hvordan skal de utføre prosjektet uten at noen legger merke til det? Hvordan skal de få tak i ustyr, og har de penger nok til å skape den hemmelige hagen? Har de lov til å gjøre noe på den tomten i det hele tatt?

En veldig stødig og bedre oppfølger
Dette er bok to i Familien Vanderbeeker serien som er for barn, men som også fint kan leses av ungdom og kanskje som høytlesning for hele familien. Til sammen er det i skrivende stund fire bøker i denne serien. Den fjerde heter Lost and Found, og er ikke utgitt på norsk ennå. Bok nummer en heter: Den fantastiske familien Vanderbeeker, og bok nummer tre kom ut tidligere i år og heter: Kjæledyrmysteriet, som jeg skal lese om en liten stund. Jeg hadde bok en lenge ulest, men synes av og til det er greit å vente med å lese en serie til de fleste bøkene i en serie er utgitt, slik at ventetiden ikke blir for lang. Man kan jo risikere å miste interessen for neste bok, hvis gapet til neste utgivelse blir stor. Så ventet med å lese denne serien til tredje bok kom ut i år. Selv om dette er en serie, kan jeg påpeke at bøkene kan fint leses frittstående, for man blir godt kjent med karakterene, og det er med mye bakgrunnshistorie.

Jeg likte bok en overraskende godt, selv om jeg ikke er i målgruppa. Jeg liker å lese fra forskjellige målgrupper, for å se hva som blir utgitt og holde meg oppdatert. Jeg er ikke så nøye med målgrupper når jeg leser. Det er også godt å se at Karina Yan Glaser sin fortellerstemme har vokst siden sist, og at hun har blitt bedre til å konstruere handling, og gi mer liv i karakterene sine. I denne boka får de litt mer dybde og personlighet. De kommer tydeligere frem. Jeg liker også måten hun setter opp historien på, med fine og enkle illustrasjoner. Man blir litt sjarmert.

Det som er litt morsomt med denne serien, før jeg begynte å lese bok en, var jeg nesten sikker på at denne serien ville bli vel barnslig for meg, men istedet føles det ut som man blir en del av serien. Synes også at bok nummer to er hakket bedre enn forrige bok, for konseptet i seg selv var mer interessant å lese om. Det minner om da man var barn selv og var sosial, og alltid hadde noe prosjekt på gang. Så sånn sett opplevdes denne boka som mer troverdig enn bok nummer en.

Den veldig hemmelige hagen er en herlig, vond og god frittstående oppfølger, som minner oss om å ta vare på hverandre, og prøve å være kreativ i enhver situasjon.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dette er absolutt en viktig del av krigshistorien.
Hege Kofstad har i denne boka fulgt en god del navngitte personers innsats med å hjelpe folk i sikkerhet under andre verdenskrig.
Grenselosene gjorde en kjempeviktig jobb med å hjelpe flyktninger over grensa til Sverige, men også ut av landet sjøveien.
Mange av losene var fattigfolk i bygdene som selv ikke hadde stort mer enn det de selv gikk og sto i, men de delte ofte hus, seng og mat med flyktningene, som måtte ut av landet, fordi de hadde deltatt i motstandsbevegelsen.
Motstandsbevegelsen og losarbeidet var enormt farefullt, særlig fordi tyskerne vervet folk og satte i gang infiltrasjonsgrupper med falske flyktninger som skulle avsløre dette viktige arbeidet. Rinnanbanden var en slik gruppe, som klarte å avsløre mange motstandsfolk. Man visste ofte ikke hvem man kunne stole på.
Losene jobbet ofte hardt, med stor fare for både liv og helse, ofte for hele familien. Både barn og voksne deltok.
Mange lange og slitsomme turer, mange tøffe tak, gjennom norske skoger, over elver og innsjøer, over fjell og daler, i streng vinterkulde, snøstorm og regnvær, på beina og på ski, reddet grenselosene mange mennesker i sikkerhet i løpet av krigen.
Det er i dag mulig å gå noen av flyktningerutene, som f.eks. denne, Historisk vandrerute.
Kanskje et alternativ til meningsfull, opplevelsesrik og lærerik ferie?

Denne boka gjorde veldig inntrykk, og det er flott at Hege Kofstad har skrevet om dette temaet.

Absolutt en viktig del av krigshistorien. Grenselosene gjorde en kjempeviktig jobb med å hjelpe flyktninger over grensa til Sverige, men også ut av landet sjøveien.
Mange av losene var fattigfolk i bygdene som selv ikke hadde stort mer enn det de selv gikk og sto i, men de delte ofte hus, seng og mat med flyktningene, som måtte ut av landet, fordi de hadde deltatt i motstandsbevegelsen.
Motstandsbevegelsen og losarbeidet var enormt farefullt, særlig fordi tyskerne vervet folk og satte i gang infiltrasjonsgrupper med falske flyktninger som skulle avsløre dette viktige arbeidet. Rinnanbanden var en slik gruppe, som klarte å avsløre mange motstandsfolk. Man visste ofte ikke hvem man kunne stole på.
Losene jobbet ofte hardt, med stor fare for både liv og helse, ofte for hele familien. Både barn og voksne deltok.
Mange lange turer, gjennom norske skoger, over elver og innsjøer, over fjell og daler, i streng vinterkulde, snøstorm og regnvær, på beina og på ski, reddet grenselosene mange mennesker i sikkerhet i løpet av krigen.
Denne boka gjorde veldig inntrykk, og det er flott at Hege Kofstad har skrevet om dette temaet.

Hva mener du er den trønderske måten å benevne foreldre på, Randi?
Den trønderen jeg har i huset, mener mor og far er vanlig i Trøndelag, både nå og tidligere. Mamma og pappa er noe som har kommet i nyere tid (hvis det var det du tenkte på?).

Fine betraktninger om språket!

Var usikker på om jeg ville like denne siste boka om Sejer, for de første hundre sidene var en kamp å komme seg gjennom ...

Interessant forfatterskap
Karin Fossum er et forfatterskap jeg har hatt et nært forhold til, helt fra videregående. Bortsett fra mye horror, leste jeg også da litt krim ved siden av. Jeg liker måten hun bygger opp en krimsak på og gjør det hele på en hverdagslig måte. For ondskapsfulle ting kan jo skje når man minst venter det. Det er det som jeg liker best med Fossums sine bøker. Alt er svært så hverdagslig.

Sejer står i stampe i sin siste opptreden. En jente som de fleste kjenner til på grunn av hennes skjønnhet, blir funnet død ved en tursti av noen barn. Mange mistenkte dukker opp underveis mens Sejer og hans gode makker Skarre prøver å finne den skyldige, noe som er alt annet enn enkelt. Utviklingen i saken går tregt, og de begynner å bli opprådd. Samtidig følger vi hverdagen til en mann som mistrives i sin egen kropp, for han føler seg for stor og tung. Han føler det er vanskelig å passe inn i sine omgivelser. Vil han finne en måte å akseptere seg selv på, og vil Sejer klare å nøste opp det grusomme drapet?

Ingenting varer
Dette er bok nummer femten og den aller siste om Konrad Sejer. Jeg har ikke lest alle bøkene i serien, men de fleste. De jeg ikke har lest, men som jeg skal lese fra nesten år og utover er; Se deg ikke tilbake!, Drapet på Harriet Krohn, Carmen Zita og døden, og Helvetesilden. Så har ikke så mange igjen. Sejer er en av mine favoritt etterforskere i den norske bokverdenen. Han er menneskelig og han ser andre på som mennesker uansett hva de har gjort. Han prøver å være rettferdig i enhver situasjon, og er streng når det trengs. Liker også båndet mellom ham og Skarre. Skarre som alltid kommer med kvikke kommentarer, som ofte gjør Sejer oppgitt. Bare synd at Skarre fikk en svært liten rolle denne gang i forhold til de andre bøkene.

Var sikker på at dette ikke ville bli en hit for min del denne gang, for de første seksti sidene var innmari trege og tok lang tid å komme seg gjennom, og frem til side hundre var det fremdeles noe seigt over det hele, men så forandret det seg veldig fort, og man ble omtrent avhengig av å lese videre. Det ble en rar overgang med tanke på tempo og interesse. I det jeg var i ferd med å miste interessen for boka, var det noe som gjorde at boka levde sitt eget liv.

Liker at boka er veldig mørk og dyster. Stemningen er nesten til å ta og føle på. Det er neste så man går gjennom sørpe og forventer det verste. Mordsaken i seg selv ble noe forutsgibar, men synes ikke det ødela resten av handlingen. Synes også at Sejer fikk en ærverdig slutt på hans rolle i krimverdenen. Så hverken han eller boka blir glemt med det første, og er lettet over at jeg presset meg gjennom de første hundre sidene. Noen ganger tar det tid før man går overens med en bok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg reagerer på enkelte talemåter i boken.

Johan bruker utrykket «det forpulte tårnet» (side 108). For meg virker det usannsynlig at en mann brukte dette uttrykket på trøndelagskysten i 1930-årene. Jeg måtte sende et spørsmål til Språkrådet. Språkrådet svarer at det er svært usannsynlig (at ordet ble brukt slik). «Forpult» har neppe opphav i folkemålet. Og videre at mye tyder på at uttrykket har litterært opphav. Det kom inn i norsk litteratur i 1950-årene, trolig først og fremst som oversettelse av «fucking» (se nb.no). Forbildet kan ha vært dansk «forpulet». Vi ser ingen spor av det i norske dialekter før det. Det var nok mye av et «byord» før det spredte seg utover bygdene. Så langt Språkrådet.

Siden forfatteren skriver på dansk, har hun antakelig brukt ordet «forpulet». Burde ikke oversetteren ha fanget opp dette og funnet et annet uttrykk?

Det samme gjelder «Godt jobba» som Gudrun sier til Darling (side 144). Et svært moderne uttrykk.

Nå mener jeg ikke at forfatteren skal legge seg på en språknorm fra 1930, ha, ha, men disse to uttrykkene synes jeg er malplasserte. Andre synspunkter?

Hilsen Hun som ikke kan la være å henge seg opp i detaljer

Jeg har lest t.o.m. Johan, side 124

Morsom kommentar, Ingunn!
Jeg har lest like langt som deg – og ja, der det finnes fugler, finnes det fisk. Jeg synes utsagnet bygger opp under det vi har vært inne på tidligere: der det finnes fugler, finnes et livsgrunnlag. Liv og håp.
EDIT: Eller, der det fins fugler finnes det fisk, altså noe under overflaten, noe vi ikke umiddelbart ser ...

Johan synes fuglene er noe dritt, bokstavelig talt. Darling synes de er vakre.
Finnes det en dypere symbolikk i tittelen? Vi får se!

Jeg så Riksteaterets oppsetning av «Lang dags ferd mot natt» i 2010 med Liv Ullmann og Bjørn Sundquist som Mary og James Tyron, og Anders Baasmo Christiansen og Pål Sverre Valheim Hagen som sønnene James og Edmund. Ja, jeg kan garantere, det var en opprivende opplevelse Jeg gråt (det skjer ikke ofte). Følte meg lamslått da teppet gikk ned for siste gang. Så var da også skuespillerne eksepsjonelt gode. Som du sier, den perfekte rollebesetning.

Jeg så premieren på Røros. Det var i seg selv spesielt, siden «trønderjenta» Liv Ullmann hadde ønsket premieren lagt dit, og dette var hennes første opptreden i Norge på tiår. Det ga en egen stemning i salen.

Men til dine refleksjoner over forfatterens strenge og detaljerte anvisninger. Ikke vet jeg hvordan Riksteateret håndterte dette. Men når de reiser rundt, må de spille på de scenene som finnes, i samfunnshus og gymsaler. Tilpasninger er unngåelig. På Røros har de kulturhuset Storstuggu, med en fin scene. Her ble manus fraveket, i hvert fall i en scene, etter hovedrolleinnhaveskens bestemte ønske.

Problemstillingen du tar opp, er velkjent i teaterverdenen. Her til lands har for eksempel Egner-familien passet på som en smed at «Hakkebakkeskogen» og «Folk og røvere i Kardemomme by» spilles nøyaktig etter boken (om jeg kan si det sånn, he, he). Til flere regissørers frustrasjon.

Det kunne ha vært interessant å lese «Lang dags ferd mot natt» som tekst. En god omtale fra deg.

Har dere gjort dere noen tanker rundt tittelen
Der det finst fuglar.
Hva vil forfatteren fortelle med denne tittelen?
Er det en symbolikk knyttet til fuglene?
Hvordan oppfatter dere tittelen?

Meg gir den assosiasjoner til nakne holmer og skjær i havgapet, der bare sjøfugl kan overleve. Der livsgrunnlaget er karrig og vilt. Eller kanskje - kan fugler leve her ute, kan også mennesker, noe i retning av «der det er liv (fugler) er det håp».
Dette er bare strøtanker fra meg. Det hadde vært fint å høre hva dere tenker om tittelen.

En annen sak, forfatteren Maren Uthaug bygger romanen på historier fra sin egen slekt. Uthaug er nettopp navnet på tettstedet familien på fyret sogner til. Det er til Uthaug på Ørlandet de ror for å gjøre innkjøp, ta arbeid eller treffe andre mennesker.

Bokens handling utspiller seg på trøndelagskysten nord for Trondheim, et vakkert område. Jeg har seilt her med Hurtigruten, riktignok bare i godvær. Når skipet nærmer seg Trondheimsfjordens utløp og fjorden åpner seg mot storhavet, er utsynet vidt og overveldende. Skipet dreier så nordover og holder kurs nær fastlandet. Innover det flate Ørlandet ligger jorden rik og fruktbar. Utover i havet vises en perlerad av lave, buete holmer og skjær. Småøyer som ifølge boken «Finn et fyr» (Ellingsve 2007) er sammenlignet med kjeunger (små geitekje). Et landskap preget av myke, milde og harmoniske linjer.

Her ligger Kjeungskjær fyr, et karakteristisk åttekantet, trønderrødt fyr. Så lite er Kjeungskjæret at i fyrvokterens dager kunne ungene bare være ute ved lavvann, og selv da måtte de bindes fast for ikke å bli tatt av havet. Sett høyt oppe fra hurtigruteskipet, ser fyret nesten ut som et dukkehus, der det ligger omtrent på havnivå.

Så får vi se i hvilken grad den ytre idyllen jeg opplevde (i godvær vel og merke; står storhavet rett på) står i kontrast til livet inne i fyret, i fyrvokterens leilighet.

Denne artikkelen inneholder interessant informasjon om Kjeungskjær fyr og området omkring.