Bokelskere.no

«Alle desse siste gongane. Slutten er aldri slik du tenker deg, og slutten er alt, er han ikkje? Det kjem ein siste gong du tar dotter di på skuldrene og ber ho gjennom skogen. Ein siste gong du går opp fjellsida og ser ut over det landskapet som er ditt eige. Ein siste gong du går på butikken for å kjøpe brød og mjølk og smør. Ein siste sommar. Eit siste bad. Han hadde flote på ryggen der borte i august, sett opp på ein blå himmel og nokre kvite skyer som var krita opp, han hadde sete på det varme svaberget, lukka auga og lytta til klukkinga frå fjorden.»

Romanen Den dagen Nils Vik døde, som ble utgitt i 2023 og som sitatet over er fra, er den første boken av Frode Grytten som jeg har lest. En veldig god roman er min oppsummering.

Den stillferdige Nils Vik tenker ikke på at han har spilt noen stor rolle i samfunnet han har vært en del av. Hele livet har han levd på et sted i en vestlandsfjord. Han har livnært seg på å være skysskar på MB Marta. Eller motormann som han kaller seg.

«Han har laga dette vesle venterommet i tida for folk, ja, til og med sauar og geiter har han skyssa over. Allslags folk har pressa seg saman hos han, i nokre minutt, i nokre timar. Så har dei forsvunne i land, spreidd seg ut, desse som skulle til så mange ulike stader. Han fikk dei til byen, fikk dei til lege, fikk dei til prest og jordmor, fikk dei på skule og i gravferd. Båten til Nils var ein liten bit av tilværet deira, ein kort pause frå det daglege livet. For han var båten mykje meir, denne båten som blei ein livsveg. Båten hans styrte. her, dura og song og vogga, båten var ein satellitt, ein måne som sveiv rundt i fjorden.»

Men hva tenker Nils Vik om arbeidet:

«Kva har han lært av å stå her i styrehuset og ut? Å stire ut på øyer, stubbar, nes, isbrear, småbruk. bilvrak i hagane, dei gamle jordlappane, dei nye byggefelta, dette landet som reiser seg rett opp frå den djupe fjorden. Kva har han lært? Jo, dette er leksa frå kvar dag: Å komme seg opp halv seks om morgonen, komme seg ut på fjorden, stå her, og som no, sjå ei bleik og skrøpelig novembersol kjempe for å trenge gjennom skylaget, og seinare, om ho faktisk maktar det, sjå korleis sola fører tunga si over fjella. først på toppane, så i hellingane i vest, så over heile landskapet. Sollys på trea, sol på taka, skorsteinane, fuglane, vatnet. Han har lært at kvar einaste dag treffer lyset fjorden på ein ny måte, sjøen kan vere lys og gråaktig, eller sjøen kan mørkne ein vinterdag, bli svart som heimebrygga øl, ein morgon etsar sola seg inn i landskapet, får fjorden til å sjå ut som om han er av lettmetall, og ein augustmorgon blir himmelen lat og tilfreds mens sjøen får ei seig ro, ein januardag kan vinden piske og snitte kvite striper i ei vassflate, no og då blir sjøen irritert, han kastar opp skum og grøn galle. Men det skjer aldri på same vis, den same dagen kjem aldri to gongar. Det er bare denne siste dagen at dagane kjennest som éin. «

Men aller viktigst har kona Marta vært for Nils. Kona som er død. Helsa til Nils er dårlig, og denne dagen har han bestemt skal være den siste her på jorda. Han legger igjen en siste hilsen til døtrene før han forlater huset:

«Nils snudde seg og strekte seg mot kjøkkenskuffen, fann ein penn og eit postkort. Motivet var av fjorden ein sommardag med solskin og kvite godvérsskyer over fjella. Med ustø hand skreiv han ei lita helsing tvers over himmelen. Han plasserte kortet inntil kaffikoppen. Kva ville jentene tenke når dei fann det kortet? Ville dei smile? Ville dei grine? Eg har reist frå dette huset, og eg kjem ikkje tilbake. Ta godt vare på kvarandre. Far.»

Tredje fortelling, Pianisten .
Menneskeskjebner, er ordet som slår meg etter å ha lest denne novellen. Pianisten Angie sitt liv og tanker.

Første novelle, Apotek. Da jeg leste denne, satt jeg igjen med et inntrykk av Olive som en fjern, stram, ikke veldig blid/imøtekommende dame. Mulig fordi novellen ble fortalt gjennom ektemannen, Henrys, øyne. En tankevekkende novelle som beskriver det at to ektefeller så helt tydelig også er veldig glade i andre personer, samtidig som det kommer fram at de ønsker (eller må?) å holde sammen videre.

Her fikk vi et annet inntrykk av Olive. Hun framsto som en mer fjern person i den første fortellingen, i Flo var hun absolutt til stede. Det virket på meg som Olive skjønte hva Kevin planla, og at hun var bevisst på dette da hun satt seg inn i bilen. Hennes småprat om andre som hadde hatt det vanskelig i livet framsto for meg som en måte å fortelle/forklare Kevin at det er normalt å ha det vanskelig innimellom, det er normalt at noen er syke, livet er ikke alltid enkelt. Jeg fikk følelsen av at dette etterhvert gikk inn hos Kevin, men jeg er ikke sikker.

Fornøyelig om DDR-tiden

Olive Kitteridge.
Er det empati som er Olives sterkeste egenskap i de to første historiene? Hvorfor blir hun sittende i bilen å prate med sin gamle, tilbakeholdende elev Kevin lenge etter at han først ønsket å avslutte samtalen? I begge novellene er det unge mennesker som går gjennom livskriser; Olive derimot virker (så langt) som å ha levd et godt, stabilt liv.

Olive Kitteridge.
Med mange gjøremål i påsken, takk for at du gir oss et puff til å komme videre i boka. Det er tydelig at vi får se en annen side av Olive i denne historien.

Lavmælt roman om kyllingoppdrett og arbeidsinnvandring

Godt skrevet og underholdende med et skremmende bakteppe

Andre bok i serien, med en klaustrofobisk handling fra et sykehjem

Om maktmisbruk og hemmelige broderskap - 1 bok i en ny serie, flott debut!

Tre fryktelige hendelsesforløp, nensomt flettes sammen

Jeg er imponert over detaljrikdommen i Tore Renbergs roman Luneflyteprøven som ble utgitt i 2023. Samtidig er det detaljrikdommen som gjorde til at jeg synes den tidvis ble et «pes» å lese.

Historien om skjebnen til Anna Voigt er drivkraften i romanen. En skjebne som er så trist og dyster at det er til å gråte over. Men rammene forfatteren har lagt rundt historien ble for omfattende for meg. Det var kapitler som var utrolig gode, og det var kapitler som jeg fikk lite ut av. Etter hvert ble det til at jeg bare skumleste kapitler for overhodet å bli ferdig.

Ja, enig. Allerede første kapittel har preg av en novelle, fint fortalt, fra en tid hvor en kunne drive et småbyapotek med én eller to ansatte.

Skaranger skriver med innsikt, og respekt for tematikken hun drøfter. Hun bruker et muntlig språk uten fagterminologi, så leseren forblir i roman-modus.

Verdt å lese foran USAs presidentvalg 2024
Amerikansk politikk og samfunnsliv virker til tider uforståelig - ikke bare for utlendinger, men også amerikanerne selv. Flommen av bøker som lover oss innsikt synes bare å vokse. Noen av dem innfrir faktisk, men ingen av dem gir etter mening det fullstendige bildet. I beste fall utfyller bøkene i denne listen hverandre.

Noen av bøkene har sterkt fokus på enkeltpersonen Donald Trump. Som tidligere president skiller han seg så mye fra sine forgjengere at han får ekstra mye oppmerksomhet selv etter bare fire år i embetet. Siden verken amerikanerne eller resten av verden er ferdige med ham, har framstillingene fra årene 2016 til 2020 fortsatt interesse.

Bøkene her tar også for seg brede politiske strømninger og utfordringer som det amerikanske samfunnet står midt oppe i. Norske og andre utenlandske forfattere har bidratt med bøker som gir oversikt. Klikk på den enkelte boka for å få en fyldigere omtale. (Skrevet 28.3.24).

Blant kommentarene nederst på lista har andre bokelskere nevnt bøker som de har funnet nyttige, men som jeg ikke har lest selv.

Tragikomisk thriller fra Ukrainas første år.
Mye av handlingen virker absurd, men det gjelder i høy grad også de kaotiske årene like etter Ukraina løsrev seg fra Sovjetunionen 1991. Dette får Kurkov fint fram i fortellingen om Viktors hemmelighetsfulle oppdrag for en Kiev-avis: å skrive nekrologer for folk som ennå ikke er døde. At Viktor har pingvinen Misja i leiligheten sin, er typisk nok resultatet av en økonomisk krise i byens zoologiske hage. Etterhvert som intrigen skyter fart, får Misja som forventet en sentral rolle.

Alt i alt en underholdende historie fra et land som ellers har måttet utholde mye verre enn det som fortelles her. Kurkov er forøvrig fast skribent i ukeavisen Dag og tid.