Bokelskere.no

Jeg opplever at det ikke er så viktig hva mappene kalles. Det viktigste er at filene legger seg i riktig rekkefølge, slik at opplesningen ikke blir helt omstokket. Her kan man overstyre Itunes, og klikke på album- og artistnavn og legge til det man ønsker. Jeg opplever i alle fall når jeg låner lydbøker på biblioteket at disse ofte kommer uten filnavn ...

Dette er en klassiker!

Her er det bare en ting å gjøre: sammenkall husets ekspertise (les: dine barn!). For øvrig MÅ du ha en ITunes-konto, og når du plugger inn Ipoden, skal det dukke opp informasjon i venstremenyen om at du har matet den inn. Klikk på dette og så dukker det opp en side hvor du kan krysse av. Hvis du skal laste opp lydbøker og musikk mellom eksakt samme IPod og Ituneskonto, anbefaler jeg automatisk synkronisering. I motsatt fall: manuell synkronisering.

Muligens kan jeg være det .... men så hørte jeg at den forrige var så dårlig, så jeg vet ikke helt ... ;-)

Her er min omtale av boka:

Så har jeg omsider fått lest denne mursteinen av en roman! Dvs. det ble til at jeg valgte lydbokutgaven, med Jan Grønlies behagelige oppleserstemme. Med en lengde på 23 t og 41 min. (svarende til om lag 700 sider i papirutgaven), var det jammen ikke gjort i en håndvending å pløye seg gjennom denne lydboka ... Og det er vel nettopp derfor jeg har opplevd at det var en terskel som måtte forseres for å ha mot til å begynne! Når det er sagt, er min opplevelse av boka at den ikke var tung i det hele tatt. Tvert i mot! Like fullt har jeg litt prestasjonsangst når jeg nå skal gi meg i kast med å skrive om denne boka. For det er garantert like mange meninger om den som lesere!

Først litt fakta: Boka kom ut i 1851, og det sies at den ikke ble noen suksess i det hele tatt den gangen. Den gikk raskt i glemselen, før den atter ble gjenoppdaget tidlig på 1900-tallet. Senere er den både blitt genierklært og kritisert. Like fullt regnes boka i dag som en av verdenshistoriens store klassikere. "Moby Dick" utkom første gang på norsk i 1948 - den gang i en oversettelse av Daisy Schjelderup. Bjørn Alex Herrman har oversatt boka på nytt - i følge dem som kjenner begge oversettelsene, med stor bragd. For å sitere Morgenbladet i deres bokomtale datert 2. oktober 2009: "En sammenligning med Schjelderup viser at Herrman i større grad får språket til å flyte, og med det understreker den oppløftede tonen hos Melville. Der Schjelderup stykker opp, binder Herrman sammen. Også ordvalg ser ut til å ha blitt jobbet mer, for ikke å si mye, med. Det er ikke ofte vi opplever at en roman oversatt til norsk kan kalles et kunststykke. Denne er det."

Noe av det som har ført til at boka er blitt kritisert, er at det er vanskelig å kategorisere den. Er den en roman, eller er den en faktabok om hvalen som art? Min personlige mening er at den er begge deler. Men faktadelene av boka - fragmentarisk fordelt mellom handlingen for øvrig - er også bygget opp slik at jeg satt helt fjetret og bare ventet på mer ...

I det ytre handler boka om kaptein Akab og hans jakt på spermasetthvalen Moby Dick, som tidligere stakk av med det ene beinet hans, og som forårsaket at han siden ble gående med et kunstig bein. Kaptein Akab har sverget hevn over hvalen Moby Dick, og utstyrer skipet Pequod med et mannskap med ett mål for øye: å finne denne spesielle hvalen og drepe den! Lønnen til den som oppdager hvalen er en gulldublon som er spikret opp i masten. Og mer enn dette handler i grunnen ikke romanen om. Underveis er det mangfoldige digresjoner som nesten har et leksikalt preg. Med inngående kunnskaper om hvalen og de ulike sidene ved hvalfangst skriver Herman Melville med liv og lyst og det på en slik intenst spennende måte at jeg som leser ble sugd inn i handlingen. Forfatteren selv hadde i sin ungdom vært på hvalfangst i et par års tid, og det er kunnskapene han ervervet den gang som han har bygget romanen om Moby Dick på. I tillegg legger han opp til noen paralleller til Jobs Bok i Bibelen. Job havnet som kjent i hvalens buk, og slik blir dette den første fortellingen vi kjenner til som handler om hvalen som art.

Det er Ismael som opptrer som forteller i boka. Med de berømmelige ordene "Kall meg Ismael" inviteres vi inn i en vanvittig verden, som altså etter hvert handler om den gale kapteinens jakt på spermasetthvalen Moby Dick. Men vi blir også kjent med de tre styrmennene Starbuck, Stubb og Flask - for ikke å glemme Qeequeg, Ismaels spesielle venn. Med et språk som nesten tok pusten fra meg introduseres vi for disse personene, deres fortid, skrøner, naturkreftenes herjinger, om hvalfangst generelt og om dramatikk på liv og død når mennesker og stor fisk støter sammen. I Melvilles verden er det aldri noen tvil om at hvaler er for fisker å regne. Ismael er enormt fascinert av hvalen, som han tidvis konsekvent omtaler som levitan. Det er fristende å bruke en klisje: det som ikke står om hvalen i denne boka, er knapt verdt å vite. Helt til slutt bygger det opp til et vanvittig klimaks hvor skuta Pequod og dets mannskap støter sammen med den djevelske hvitehvalen Moby Dick ... Og det kan jo rett og slett ikke gå bra. Eller hur?

Jeg opplevde denne romanen som svært velskrevet og spennende! Jan Grønli er en av mine favorittopplesere, og at det er nettopp han som har fått i oppdrag å lese inn denne boka, tror jeg rett og slett ikke er noen tilfeldighet. Det intense i teksten tok han opp i seg, og dette bidro til at leseopplevelsen ble svært god for mitt vedkommende! Når jeg likevel ender med å gi boka terningkast fem og ikke seks, er dette ut fra erkjennelsen om at boka er vel lang og med fordel kunne ha vært strammet litt opp her og der. Ja, jeg vet at det er som å banne i kirka blant dem som mener at "Moby Dick" er et fullkomment mesterverk, men det får så være. Jeg tror at dette er en bok jeg med tiden kommer til å lese på nytt. Jeg tror faktisk det er en fordel å lese den en gang til .... minst! Jeg anbefaler boka på det varmeste! Det er ingen grunn til å frykte at du blir utsatt for trettende og tung litteratur! Tvert i mot!

Jeg kunne ikke vært mer enig! Men poenget med slike lister - slik jeg ser det - er at man kan bli inspirert til å oppdage bøker som man kanskje ikke ville funnet frem til på egen hånd, men som virkelig er lesverdige. Til syvende og sist er det selvfølgelig en selv som avgjør hva man ønsker å bruke tiden sin på ... ;-)

Takk for at du gjorde meg oppmerksom på denne artikkelen! ;-) Jeg har linket den til bokomtalen som ligger på bloggen min - Rose-Maries litteratur- og filmblogg

For øvrig har jeg merket meg at det er samme oversetter som står bak "Middagen" av den nederlandske forfatteren Herman Koch.

Da er jeg ferdig ned boka, og her er min omtale:

Allmennlegen Thomas Brenner og Elisabeth Dahl har vært gift i en mannsalder. Nå nærmer de seg begge seksti, og tidspunktet da de skulle kunnet nyte sitt otium burde for lengst ha kommet ... I stedet er de under krysspress fra alle kanter, med uselvstendige og godt voksne unger, og aldrende foreldre som blir mer og mer hjelpetrengende.

Datteren Anika på 26 år bor fremdeles hjemme, og selv om hun er i en alder hvor hun for lengst skulle ha startet på sitt eget liv, er det intet som tyder på at hun har tenkt å flytte hjemmefra. Hun spiser seg fetere og fetere, sover halve dagen, lar seg forsørge av faren og produserer mislykkede sølvsmykker som ingen vil kjøpe, mens hun innbilder seg at hun driver med kunst. Line har flyttet hjemmefra og forsøker å livnære seg som danser, men uten foreldrenes jevnlige pengestøtte, ville hun aldri kunnet klare seg ... Likevel flyr hun rundt og leker kul og radikal, mens hun - ifølge faren - lever som en rentenist. Elisabeth har endog sluttet i jobben sin for å rekke over alt, og det har de egentlig ikke råd til. Særlig fordi døtrene fremdeles ikke klarer seg selv.

Ekteparet Brenner/Dahl bor i sokkelen av det svære huset til Elisabeths foreldre i Holmenkollen. Mens Elisabeth springer rundt og lystrer spesielt sin mors minste vink, forsøker Thomas å være til hjelp for sine snart nitti år gamle foreldre, som trenger ham mer og mer. Til slutt er det ingen vei utenom: moren må på sykehjem. Uansett hvor mye Thomas stiller opp for foreldrene sine, slites han nesten i stykker av dårlig samvittighet. For det blir jo aldri nok. Det groteske ved å bli gammel springer Thomas i øynene der han skifter bleier på sin egen far, som blir mer og mer urimelig i sine krav til sønnen. Dette kombinert med at han aldri blir herre i eget hus, sliter Thomas nesten helt ut. Ikke har de noen utsikter til arv heller, for faren hans har tapt store summer på dårlige fondsplasseringer, mens Elisabeths foreldre har belånt huset de bor i opp til pipa på sine eldre dager. Og når han tilfeldigvis oppdager en kul i konas ene bryst - en kul hun ikke vil ha noe snakk om - og han selv plages med hjerteflimmer, er det betimelig å stille spørsmål ved når nok er nok ... I mens planlegger Thomas et gigantisk sekstiårslag for sin kone, etterfulgt av en tur for dem og døtrene til Chicag0, der de skal gå i forfatteren Sauls Bellows fotspor ...

Jeg bokstavelig talt slukte denne boka og klarte ikke å legge den fra meg. Tematikken er ikke omtalt i litteraturen i særlig grad. I alle fall har ikke jeg fått det med meg. Jeg er fra før av en ihuga Bjørnstad-fan, og har fulgt hans forfatterskap gjennom nesten 30 år. Derfor har jeg lett for å tilgi ham at enkelte bøker i hans forfatterskap kanskje ikke har vært like sterke. "De udødelige" begynte veldig bra, men etter hvert som jeg kom lenger uti, synes jeg at den tapte seg litt. Det som trekker ned er at personene fremstår som litt for karikerte, og at det noen ganger kunne virke som om forfatteren var redd for at leseren ikke skulle forstå hvor han ville og ble for overtydelig. Dermed ble svært lite overlatt til leserens fantasi. Samtidig vil jeg understreke at jeg særlig i første halvpart av boka humret og lo mye, for oppi alt det tragiske var det også mye humor. Beskrivelsen av miljøet i Holmenkollen, snobberiet og ikke minst motkreftene til det mest outrerte, synes jeg Bjørnstad beskrev med snert og varme. Videre fant jeg Thomas Brenners filosofering over menneskenes streben etter å leve lengst mulig, uten egentlig å skjønne konsekvensene av å komme opp i både nitti og hundre år, og mangelen på erkjennelse av at vi alle tross alt skal dø en gang, interessante. Jeg ble for øvrig svært irritert over all den dilling og dalling som ble døtrene til del, og at foreldrene aldri stilte et eneste krav. Ikke til å undres over at de aldri tok skrittet videre for å bli selvstendige ... Bjørnstad skriver godt! Her blir det et sterkt terningkast fire.

I likhet med deg kjøper heller ikke jeg flere bøker, men ANDRE bøker. Bokelskere har vel så mye resultert i at jeg omsider har fått lest flere av de bøkene jeg allerede HAR kjøpt.

Jeg lurer på om vi leser samme bok ... ? Jeg har riktignok ikke kommet lenger enn til side 60, men jeg synes virkelig dette er noe av det morsomste Bjørnstad har skrevet! Jeg knegger meg gjennom side etter side ... ;-) Og det på tross av den alvorlige undertonen ...

Jeg har enda til gode å møte noen som roser bøkene til Ari Behn opp i skyene ...

Desto morsommere er det å registrere at flere og flere har fått øynene opp for hvilken emminent forfatter Irene Nemirovsky er!

"Til siste åndedrag" leste jeg selv for kort tid siden (har også skrevet noe om den her og på bloggen min), og det er en av de mer overraskende og flotte bøkene jeg har lest i inneværende år. Det tar like fullt lang tid før slike bøker "tar av" på salgslistene ... Ingen forlag gidder å gi ut bøker som de ikke tjener penger på, så det er faktisk litt viktig at også de gode, ikke-best-selgende bøkene selger ...

Og her kommer Bokelsker-nettstedets effekt til sin fulle rett: for her markedsfører vi på mange måter våre "egne" bøker, som regel stikk i strid med markedskreftene! Når jeg vil gjøre research på en bok eller forfatter jeg ikke har hørt om tidligere, kikker jeg som regel innom Bokelskere for å se hva andre har ment om aktuelle bok. Og dette blir ofte styrende for om jeg ønsker å gi aktuelle bok eller forfatter en sjanse! Og mon tro om f.eks Ari Behn - bare for å ta et eksempel - egentlig selger så mye likevel når det kommer til stykket, selv om han i kraft av sin posisjon får gitt ut hva det skulle være av sine bøker? Du kan ikke selge på et navn i det uendelige, dersom innholdet ikke holder mål ...

Takk! Joda, det er jeg som har skrevet den omtalen også. ;-) Lenge fikk man jo 20 kr pr. omtale på Bokklubbens nettsider. Og i det lange løp ble det noen prisavslag på alle bøkene jeg ikke klarte å holde fingrene fra ... ;-)

Tusen takk! ;-) Jeg synes i alle fall det er kjempegøy selv! Og jeg får faktisk så mye mer ut av bøkene jeg leser også når jeg vet at jeg skal prestere noe i den andre enden. Fortrinnsvis legger jeg ut bokomtaler og filmomtaler på bloggen min, men jeg kjører parallelt med Bokelskere. Ekstra morsomt er det når jeg opplever at det jeg skriver både blir lest, satt pris på og inspirerer - i tillegg til gode diskusjoner om bøkene.

Nei, ikke så langt. Jeg har kun skrevet for min egen fornøyelses skyld. Nylig ble jeg riktignok kontaktet av et bittelite forlag for lurte på om jeg kunne tenke meg å få tilsendt leseeksemplarer,, og så er det fritt opp til meg om jeg vil omtale dem eller ikke. Ingen bindinger, ingen forpliktelser. Min frie og uavhengige stilling ivaretas dermed, og det er viktig for meg (dvs. at jeg kan stå 100 % for det jeg skriver).

Takk! ;-) Nettopp den prisen vekket min interesse for å skrive bokomtaler.

Jeg husker ikke det forordet du nevner, men det skal jeg slå opp og lese.

Denne forfatteren ER det noe ved! Jeg håper det kommer flere bøker fra hennes hånd snart!

Hmmm ... det ga meg virkelig noe å tenke på!