Bokelskere.no

Å, jeg gleder meg til å lese denne boka! Jeg er blant dem som også likte de to foregående bøkene. ;-)

Jeg har lest denne diskusjonstråden med stor interesse, og føler meg i grunnen kallet til å si noen ord selv - jeg som elsker å lese om spesielt andre verdenskrig i alle dens fasetter.

Hvorfor leser jeg bøker om andre verdenskrig - eller for den saks skyld ser mengder med filmer fra denne perioden i historien? Om alt fra selve krigshandlingene (som jeg faktisk er minst interessert i), hverdagsliv under krigen, om jødeforfølgelsen, Holocaust, nazismen, landssvik, motstandsarbeid, jakten på nazistene etter krigen, om atombombingen i Japan, om angrepet på Pearl Harbor, om invasjonen av Norge ... ja, kort sagt det meste!

Etter å ha gransket min sjel tror jeg at min motivasjon i alle fall ikke er ubetinget basert på at "vi må ikke glemme", men det er nok noe der også. Jeg slutter imidlertid aldri å undre seriøst på hvorfor jødene ble behandlet slik de ble. Jeg klarer bare ikke å forstå det - verken følelsesmessig eller rasjonelt. Så kanskje leter jeg etter noe i litteraturen som kan forklare en slik ondskap. Den eneste forklaringen jeg i grunnen har funnet til nå er at menneskeheten alltid - til alle tider - har hatt behov for noen å skylde på når ting går galt.

Jeg synes også at det er viktig at det som en gang skjedde, blir skrevet ned. Det handler om viktige historiske dokumenter og vitnesbyrd! Samtidig er det jo en viss fare for at alt som blir skrevet, tas for god fisk og at det er ansett som helligbrøde å innta en kildekritisk holdning til noe av mengden som er pøst ut på markedet i årene etter krigen.

Jeg tilhører vel også dem som trigges av å lese om fæle, dramatiske ting fra virkeligheten fremfor feelgood-litteratur og den slags. Sånn sett er det "mye morsommere" å lese f.eks. om krigen. (MIsforstå meg rett.)

Min spesielle interesse for bøker og filmer om andre verdenskrig har vedvart i mange, mange år og henger nok også sammen med en generell interesse for historie. Desto mer interessant å merke at krigshistorien - dvs. hva bøker og filmer fra denne epoken handler om i dag - faktisk er i endring. Stor endring! Rett etter krigen var mye av litteraturen preget av heltehistorier om store bragder utført av enkeltpersoner. Hatet mot landssvikere og tyskertøser var stort. Landene som gikk seirende ut av krigen - de allierte - skrev også sine historier for å fremstå som edle og flotte.

I dag er det nesten omvendt (jeg tenker på hva det skrives om). Nå kommer det flere og flere historier om hva som EGENTLIG skjedde, og alt er ikke like vakkert. Som "Saras nøkkel" og filmen med samme navn - i tillegg til filmen "Utryddelsen" - forteller f.eks. historien om Frankrikes skammelige behandling av sine egne jøder. Som boka "Tyskerjentene" av Helle Aarnes, som får meg til å skamme meg på vegne av nordmenn og deres behandling av disse jentene etter krigen. Hva galt gjorde mange av dem - annet enn å forelske seg dypt og inderlig i unge tyske soldater, som utvilsomt hadde mange flotte egenskaper, selv om de deltok i okkupasjonen av bl.a. Norge? Jeg tenker også på boka "Fars krig" av Bjørn Westlie, hvor han forteller om faren som sto på feil side under andre verdenskrig. Uten å forsvare sin far, klarer han likevel å få frem hva som gjorde at nettopp han - i likhet med egentlig noen få til - vervet seg som soldat i krigen mot kommunistene.

Mitt poeng er at krigshistorien - eller måten denne fortelles på og hva som er temaene - hele tiden er i endring. Sannheten om hva som egentlig skjedde har ikke kommet frem enda, og dynamikken i dette gjør at i alle fall jeg stadig opprettholder min interesse og motivasjon for å lese mer om krigen. Jeg tror at man skal være forsiktig med å sette seg til doms over at noen leser mye og andre ikke noe om verken det ene eller det andre. Og i alle fall med å kategorisere hva som gjør at noen velger ditt, mens andre velger datt ... ;-)

Om verden blir et bedre sted å være i dersom "alle" leser om krigen, er jeg tilbøyelig til selv å ta avstand fra. Samtidig tror jeg fast og bestemt at vi kan ha mye å lære av historien, som dessverre har hatt en tendens til å gjenta seg selv litt for mye. Men hvem hadde vel trodd at det skulle skje nye folkemord - i Europa av alle steder - etter alle grusomhetene som skjedde under andre verdenskrig? Og så var det nettopp det som skjedde på Balkan ... Foreløpig er det ikke skrevet veldig mye om det som skjedde der, men det kommer - det kommer! Tendensene - i alle fall slik jeg har sett det beskrevet i "Ikke en flue fortred" av Slavenka Drakulic - er at man ønsker å glemme alt, at man ikke ønsker at sannheten skal komme frem. Alle sider i konflikten var grusomme, men noen mer enn andre. Min påstand er at disse landene ikke kommer videre før de har erkjent hva som egentlig skjedde og på en måte har tatt ansvar for dette. Først da kan de gå videre ... Kanskje er det mye av dette alle historiene om andre verdenskrig handler om?

Jeg kjøpte denne boka i dag, og er spent! ;-)

Jo takk. Det har jeg brent meg på før. Her leses forordet til slutt.

Spoiler

Her er min omtale av boka:

Miles Heller nærmer seg 30 år og det begynner å bli noen år siden han forlot New York og brøt all kontakt med sine foreldre. Hvorfor han gjorde dette, får vi vite etter hvert.

Miles´foreldre skilte lag da han kun var et lite barn. Miles ble igjen hos faren, som har gjort alt for å skjule det faktum at moren forlot sønnen sin til fordel for sin skuespillerkarriere.

Faren gifter seg etter noen år, og med på kjøpet får Miles en noe yngre halvbror. I motsetning til skoleflinke Miles, er halvbroren alt annet enn veltilpasset. Da guttene har kommet seg godt og vel opp i tenårene og Miles i forbindelse med en krangel dytter halvbroren ut i veien, med den følge at halvbroren blir drept av en møtende bil, starter problemene for Miles. Den tidligere pliktoppfyllende gutten som alltid har klart seg så godt, slites nesten i stykker av dårlig samvittighet fordi han føler at han har drept halvbroren sin. Han klarer ikke å konsentrere seg om skolearbeidet, og skolekarakterene stuper. Den dagen han hører stemoren komme med den ene ufordelaktige karakteristikken etter den andre om ham overfor faren, bestemmer han seg for å forsvinne ut av deres liv.

Miles reiser til Florida, hvor han livnærer seg av å rydde og tømme hus etter folk som har gått personlig konkurs som følge av finanskrisen. Han har ingen venner, og alt han er opptatt av er litteratur og baseball. Inntil han en dag møter ungjenta Pilar, som han forelsker seg hodestups i. Selv om Pilar er mindreårig, oppfatter Miles henne som meget intelligent og klok. Etter hvert introduseres han for Pilars søstre, og så bestemmer de to seg for å flytte sammen. Miles frykter imidlertid Floridas lovgivning, som er meget streng i forhold til sex med mindreårige. Han synes likevel at han tar alle forholdsregler for dem begge, inntil en av Pilars søstre kommer med trusler. Dersom Miles ikke skaffer henne dyre luksusgjenstander fra husene han rydder, truer hun med å anmelde forholdet mellom ham og Pilar. Miles står etter dette overfor et forferdelig dilemma. Skal Pilars søster gjøre ham til en tyv? I stedet flykter han tilbake til sin hjemby New York, etter å ha mottatt en invitasjon til å bo i et okkupert hus i Sunset Park fra en tidligere skolekamerat. Planen er å vende tilbake til Florida og Pilar når hun har fylt 18 år.

Å være husokkupant i New York er kult så lenge de får være i fred. Men så begynner utkastelsesordrene å komme, og beboerne er svært uenige om hvordan de skal forholde seg til dette ... Dette skal komme til å bli fatalt for dem alle. Og så spørs det om Miles er rede til å møte sin skjebne, eller om han velger å fortsette å flykte ...

Som ihuga Paul Auster-fan må jeg dessverre medgi at jeg ikke ble overvettes begeistret for denne boka. På den ene siden tror jeg at dette skyldes at jeg aldri ble sugd inn i fortellingen, slik jeg er vant til å bli når jeg sitter med en Auster-bok i hendene. Dessuten likte jeg ikke helt fortellergrepet han valgte i denne boka. Å skrive i presens er en krevende øvelse som ikke veldig mange forfattere lykkes med. Jeg synes fortellerstemmen ble litt kunstig. Summen av dette førte til at boka flere ganger ble lagt til side til fordel for andre bøker, og jeg må virkelig si at jeg forventer mer av Paul Auster!

De mest interessante delene av boka handlet etter mitt syn om Miles Heller, mens jeg fant det mindre interessant å høre om de andre husokkupantene. Historien om Pilar kokte bort til ingenting, og det hadde faktisk vært mer spennende å høre om hennes og søstrenes liv etter at Miles forlot Florida. Auster pleier å favne om temaer som fremmedgjøring i eget liv, ensomhet, tilfeldighetenes spill, far-sønn-forhold (eller aller helst fraværet av en far), litteratur, baseball, New York/Brooklyn - bare for å nevne noe. Han er innom de fleste av disse temaene også i denne boka, men uten å grave særlig dypt, synes jeg. Jeg får meg likevel ikke til å gi noe mindre enn terningkast fire. Og jeg kommer garantert til å kaste meg begjærlig over neste Paul Auster-bok når den utkommer!

Enig med deg. Særlig den siste halvdelen av boken var bare en lang oppramsing av hendelser. Tok meg i å tenke at det virket som forfatteren hadde veldig dårlig tid.

Sosialantropolog Erika Fatland skrev sin masteroppgave om Beslan og terroren som fant sted på Skole nr. 1 i løpet av de tre første dagene i september i 2004 samt om hva som skjedde med menneskene i byen i årene etter denne grusomme hendelsen. I følge henne selv satt hun igjen med så mange historier etter at masteroppgaven var fullført at det ble en nødvendighet å få skrevet denne boka. Hun har foruten å lese en masse om områdets historie og om hva som skjedde i september 2004, lært seg russisk og dessuten vært i Beslan selv to ganger. Første gang som Røde Kors-medarbeider i 2007, og andre gang på egenhånd som "turist" i 2010. Under sine reiser har hun snakket med en rekke av dem som ble berørt av gisseldramaet på Skole nr. 1 på et eller annet vis. Og for en bok det har blitt! Ikke bare skriver Fatland nærmest litterært, men måten hun tilnærmer seg stoffet på er eksepsjonelt godt! For visst blir hun følelsesmessig berørt underveis, men hun klarer likevel å beholde forskerens kritiske og noe distanserte blikk. Denne boka om det som skjedde i Beslan i 2004 er dessverre skremmende aktuell den dag i dag, for aldri før har verden vært utsatt for så mye terror som i vår tid ...

Den lille fredelige byen Beslan ligger i regionen Nord-Ossetia i Nord-Kaukasus. Nord-Ossetia grenser mot Georgia i sør, Ingusjetia i øst og Tsjetsjenia helt i nord.

Den 1. september 2004 var det første skoledag etter sommerferien, og dette forbindes vanligvis med en festdag hvor rektor holder tale og hvor foreldrene er i følge med barna sine. Nettopp derfor ankom en mengde mennesker til skoleområdet denne dagen. Ikke lenge etter at alle var samlet i skolegården, skjedde det. Plutselig dukket det frem en rekke bevæpnede menn som ropte at de skulle samles i gymsalen. I alt kaoset som oppsto, klarte kun et lite fåtall å flykte, men de fleste - 12-1300 voksne og barn - kom seg ikke unna. Dette ble innledningen til et forferdelig gisseldrama som skulle vare i tre dager, og som til forveksling lignet veldig på det gisseldramaet Sovjetunionen hadde opplevd i Dubrovka-teateret i 2002. Mens gislene led forferdelig inne i den overopphetede gymsalen der de atpåtil ble nektet vann av terroristene som holdt dem fanget, bekymret pårørende på utsiden seg for at myndighetene skulle "løse" den fastlåste konflikten ved å storme bygningen. Slik de gjorde det i Dubrovka-teateret ... som om menneskelivene ikke var noe verdt og måtte ofres for den mye større saken, nemlig å få kontroll på terroristene bak ugjerningen.

Etter hvert var det nettopp dette som skjedde. Skole nr. 1 i Beslan ble på gisseldramaets tredje dag stormet av myndighetene, og resultatet kjenner vi i dag: 186 barn og 147 voksne døde. I tillegg ble ca. 800 mennesker alvorlig skadde. For dem som opplevde gisseldramaet både fra innsiden og utsiden av skolen, har det vært helt sentralt å få vite hva som egentlig skjedde i de mest avgjørende øyeblikkene. Var det terroristene som utløste sine egne bomber først, eller var det myndighetene som utløste bomber utenfra? Fordi myndighetene i alle de årene som har gått etterpå har lagt et lokk over det som skjedde, og fremdeles ikke har avsluttet etterforskningen, er det ingen som vet dette med sikkerhet. Nøytrale og objektive granskninger slik vi kjenner dem f.eks. i vårt eget land, eksisterer ikke i dette landet. Det som imidlertid er et tankekors er at mens myndighetene hele tiden har konkludert med at det var terroristene som utløste sine egne bomber, tyder alle øvrige undersøkelser på det stikk motsatte ... Myndighetene har dessuten benektet at terroristene - fortrinnsvis tsjetsjenere - hadde noen krav, til tross for at det er allment kjent at deres krav var at russiske tropper skulle trekkes ut av Tsjetsjenia.

Fatlands bok handler for øvrig om det som skjedde i årene etter gisseldramaet i Beslan. Det er dessverre ikke en historie om samhold vi får høre. Tvert i mot er det en historie om splittelse av et folk som tidligere sto sammen. Misunnelsen florerer overfor dem som fikk store erstatningssummer utbetalt pga. sine tap. Mistenksomheten tok i flere år overhånd overfor dem som overlevde. Var de bare opptatt av å redde sitt eget skinn? Hvorfor gjorde de ikke mer for å redde barna? Lærerne på skolen, og spesielt rektor, har vært utsatt for massiv hets fordi man mente at hun måtte ha samarbeidet med terroristene. Var ikke hun opprinnelig tsjetsjener og en av "dem", kanskje? Osv., osv. Det store spørsmålet er for øvrig hvem som står bak disse splitt- og hersk-utspillene ...

Jeg kjenner at jeg er sterkt berørt etter å ha lest denne boka. Og jeg er ganske sikker på at dette er en bok jeg kommer til å lese igjen, ikke minst fordi Fatland virkelig har satt seg inn i de bakenforliggende forholdene i Nord-Kaukasus, et område jeg i det store og hele vet altfor lite om. Fatland redegjør for de kompliserte forholdene i en region av verden som betegnes som verdens farligste. Å være vestlig og reise rundt i disse områdene kan være svært risikabelt fordi forekomsten av kidnappinger er stor. Samtidig avdekker hun hvordan det ene området etter det andre demoniserer "de andre", og dermed bidrar til å nøre oppunder ytterligere angst og forutinntatthet. Hun forsøker også å finne ut hvem terroristene bak ugjerningen var, men grunnet all fortielsen hun møtte rundt dette, ble dette bokas svakeste del. En annen bok som faktisk gir bedre svar på dette, er "Allahs sorte enker" av Julia Justik. Justiks bok omhandler riktignok ikke bare Beslan, og hun er langt mer opptatt av å belyse forholdene rundt hva som får kvinnene til å bli selvmordsmombere og terrorister.

Jeg har vært i tvil om denne boka bør få terningkast fem eller seks, men ender med en solid fem´er på terningen. Fatland skriver godt, og da sikter jeg både til det rent språklige og innholdet. Det ligger enormt mye arbeid bak denne boka, som burde inngå som pensum på skolen.

Jeg skal dit! Og har til og med vært så heldig å få tak i billetter til jubileumsforestillingen lørdag kveld! Gleder meg masse!

Mino i Mengele Zoo. Helt klart.

Hvis det blir mer diskusjon om denne bokas litterære kvaliteter, MÅ jeg lese den om igjen! ;-) Jeg tror at historien overskygget absolutt alt for meg, som normalt er veldig opptatt av språk og reagerer på overforbruk av klisjeer ...

Jeg er overbevist om at usympatiske sider kanskje særlig hos nålevende forfattere påvirker hvilke bøker jeg leser. På den annen side er det (heldigvis!) noen andre faktorer som trekker i motsatt retning. Dersom forfatterskapet har en brillians det bare ikke er mulig å se bort fra, legger jeg mine oppfatninger av forfatterens person til side. Dette gjelder i høyeste grad mht. Hamsun. Hans forfatterskap er heller ikke gjennomsyret av det tankegods man forbinder med nazisme, og derfor konsentrerer jeg meg om bøkene hans på bøkenes egne premisser. Dette ville stilt seg svært annerledes om så ikke var tilfelle.

For øvrig kan det jo være et studium verdt å lese en bok skrevet av et menneske som ikke er helt som alle andre, hva enten det er tale om psykiske lidelser, personlighetsforstyrrelser eller ren ondskap (uten at jeg på noen måte sidestiller disse tingene). I andre sammenhenger hvor personer jeg ikke har sans for nærmest har skrevet sitt forsvarsskrift i bokform etter en offentlig skandale eller lignende, gidder jeg verken å bruke min tid eller penger på deres bøker. Der påvirker min oppfatning av dem absolutt mine bokvalg.

;-) Det hører til sjeldenhetene at jeg har kommet over litteratur som omhandler ødeleggelsen av Guernika i 1937, og i alle fall ikke noen som har vært så nærgående som i "Guernika". Akkurat nå holder jeg forresten på med Antony Beevors bok om borgerkrigen i Spania, og jeg må innrømme at alt som omhandler baskernes skjebne er ekstra interessant i mine ører. I sommer var mannen min og jeg innom Baskerland på en bilferie Spania rundt, og det var spennende! Vi var til og med innom Gernika og fikk se den spesielle utbrente eika - restene etter bombingen i 1937. Picassos bilde har også jeg sett i Madrid, og jeg har også en plakatkopi hengende i huset, i tillegg til kunst av et utsnitt av bildet. Så nei ... jeg er sikkert ikke helt objektiv når jeg leser en bok som "Guernika" og synes alt er fantastisk! ;-)

Jeg leste boka på norsk. Det er imidlertid mulig at historien overskygget det meste - og mens jeg leste syntes jeg at den var nydelig skrevet. Jeg skjønner hva du mener når du nevner eksemplene i ditt innlegg, men dette la jeg rett og slett ikke merke til selv. Jeg synes uansett at du bør lese boka ferdig! ;-) Historien er sterk og viktig.

Sånn er det vel med alle bøker; Noen blir hekta, mens andre ikke skjønner oppstyret. Jeg ELSKET Mengele Zoo. Den har på en måte noe av den samme sjarmen som Greven av Monte Cristo. Den underlegne får sin velfortjente hevn. Deilig, deilig.

Bruk tiden din på Stormens tid! De to bøkene er, som flere skriver her, veldig like. Men Stormens tid er laaaangt bedre enn I all evighet. Sistnevnte var flere steder så banal at jeg rødmet der jeg satt i sofaen.

Mulig det, men DaVinci-koden ER oppskrytt, mener nå jeg også. Engler og demoner er MYE bedre! ;-)

Jeg har det av og til sånn jeg også - at jeg ikke klarer "å kjøpe" historien på en måte. Et eksempel på en bok jeg opplevde dette med nokså nylig var "Hundreåringen som krøp ut gjennom vinduet og forsvant". Men akkurat med "Pinnsvinets eleganse" var det helt annerledes. For meg handlet det mye om at språket gikk rett hjem hos meg. Jeg elsket denne boka!

Noen ganger lurer jeg på følgende: Denne boka leste jeg lenge før "alle andre" leste den, så jeg følte meg en lang stund veldig alene om det jeg oppfattet som min fantastiske leseopplevelse (jeg leste boka rett etter at den utkom). Så ble den kanskje "hypet" opp for de som kom etter, og da "måtte" man bare bli skuffet ... ??? Er det noen som kjenner seg igjen i dette?

Historien i Hodejegerne gjorde seg, etter min mening, mye bedre som film enn som roman. God casting, spennende og litt unorsk kanskje. Gled deg.

Enig med deg. Men jeg klarte å presse meg igjennom. Jeg kan avsløre så mye som at den ikke tar seg opp....

Jeg har også ledd meg fillete mens jeg har lest de ulike innleggene. ;-) Og jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde noe å bidra med ang. dyrking av kjerner og andre frukter! Da skulle jeg nemlig kommet med en lengre utlegning av den virkelig dypsindige typen! Man har ikke mer moro enn man lager med seg selv. ;-)