Det kan du da ikke mene?

Jeg tenker at begrepet "snobb" eller for den saks skyld "snobberi" - uansett på hvilket område man bruker dette - har med nedlatende holdninger å gjøre, og ikke med at man er kvalitetsbevisst. Uansett hvilken litteratur man måtte like, kan jeg ikke skjønne at en smak i seg selv kan karakteriseres som snobbete. Men i det øyeblikket man begynner å se ned på andre fordi disse i egne øyne ikke har så god smak som oss selv, da er man over i snobberiets verden. Og det er en uting, mener nå jeg!

Begrepet "snobberi" misbrukes for øvrig etter min oppfatning vel mye. Når man karakteriserer andre som snobbete utelukkende pga. deres smak (som nødvendigvis er annerledes enn ens egen smak), synes jeg dette sier mer om den som kommer med karakteristikken enn den som får den ...

Det er uten tvil Donna Tartts "Den hemmelige historien"! I boka beskrives en snikende uhygge, som krøp inn under huden på meg. Et mesterverk!

Det er noen år siden jeg leste denne boka, men det jeg husker er at den gjorde et dypt, dypt inntrykk på meg! Kampen for overlevelse, sultkatastrofer når ris-sesongen slo feil - dette ga for mitt vedkommende nyheter vi hører på TV et slags menneskelig ansikt. For uansett hvor fattige disse menneskene var, var de opptatt av de samme, store spørsmålene som menneskeheten for øvrig er opptatt av. Av slektens gang, hvordan sikre seg mot all verdens ulykker, sørge for såkorn og nok mat til neste sesong etc. En sterk bok!

Detaljer egentlig og kanskje ikke noe å henge seg opp i, men jeg forstår ikke at det kan være uenighet om guttene var halvbrødre. Barnum og Fred har samme mor - derom hersker det vel ingen tvil? Fred sin far var en som gjemte seg på loftet i bygården og forgrep seg på guttenes mor på frigjøringsdagen. Og Barnums far var Arnold Nilsen - en kortvokst klovn fra Nord Norge.

De to guttene hadde samme mor, men forskjellig far. Da er man vel pr. def. halvbrødre?

Om krigens meningsløshet

For å få fullt utbytte at denne boka, er det viktig med noe bakgrunnskunnskap om den. Hemingway var ambulansesjåfør under første verdenskrig, og i den forbindelse så han mye elendighet forårsaket av krig. Han opplevde på nært hold hvor lite heroisk krig var, hvordan opplevelsene ødela mange for resten av livet og hvor meningsløst alt egentlig var. Dette har han skildret i to bøker - i første rekke i "Og solen går sin gang", som han debuterte med, og i neste rekke i sin andre bok "Farvel til våpnene", som anses som nærmest selvbiografisk.

Boka vakte naturlig nok oppsikt da den utkom, fordi det fra før av var opplest og vedtatt at det å delta i krig var forbundet med heltestatus. I Hemingways bøker er det ikke mange helter - bare desillusjonerte, skuffede og kyniske mennesker. Begge bøkene handler for øvrig om det man den gangen kalte "den tapte generasjon".

Amerikaneren Frederic Henry har vervet seg frivillig til den italienske hæren under andre verdenskrig. Han jobber som ambulansesjåfør på grensen mot Østerrike-Ungarn, og hadde nok forventet noe annet og mer heroisk av krigen. Mens han er på perm, møter han sykepleieren Catherine Barkley, som er engelsk. Mellom dem oppstår det sterke følelser, og det eneste Henry egentlig ønsker er å starte et liv sammen med henne, langt borte fra alt som heter krig.

Senere blir Henry såret og brakt inn til et sykehus i Milano. Der møter han atter Cathrine Barkley, og han skjønner at hun er og blir kvinnen i hans liv. De stjeler seg til hete stunder sammen på nettene når de fleste sover, og alt som betyr noe er stundene de får sammen. Den dagen Catherine blir gravid, bestemmer Henry seg for å desertere. Han vil bort fra all elendigheten sammen med henne. Spørsmålet er imidlertid om de klarer å komme seg over til Sveits tidsnok ...

I tillegg til å være selvbiografisk samt at den avkler de fleste myter om det å være soldat i en krig, er "Farvel til våpnene" også noe så sjeldent som en kjærlighetsroman for menn. Forholdet mellom Frederic Henry og Catherine Barkley er intenst og lidenskapelig, men er like fullt fortalt på manns vis - uten for mye dikkerdarier og romantiseringer. Kim Haugen passet veldig godt som oppleser av denne boka, fordi han på en måte slentrer gjennom den, litt likegyldig der dette er på sin plass, passe fandenivoldsk andre steder og inderlig der dette var naturlig.

Det er ikke veldig mange år siden sist jeg leste "Farvel til våpnene", men jeg husket likevel svært lite av den. Og sånn synes jeg ofte at Hemingways bøker er. For det er som regel ikke den ytre handlingen som står sentralt - mer formidlingen av stemninger. Det ligger mye mellom linjene, for Hemingway er knapp i stilen og overlater mye til leseren selv. Selv om boka er blitt tolket til å handle om krigens meningsløshet, fremstår ikke dette som noe klart politisk budskap i den. Uansett - dette er ikke den av Hemingways bøker som har gjort størst inntrykk på meg, og jeg veksler mellom å ville gi den en sterk firer eller svak fem´er på terningen. Når jeg like fullt ender med terningkast fem er det i første rekke språket som er avgjørende. Men kanskje er dette en bok som noen burde ha forsøkt å få oversatt på nytt? Det har jo vist seg at mange av de gamle oversettelsene ikke holder helt mål når det kommer til stykket ...

Ja, nå husker jeg! Da tar jeg bort denne sekvensen fra min omtale - ellers blir det urettferdig mot forfatteren. ;-)

Meget hederlig debut!

Venninnene Live og Maren er på ferie i Egypt. Det skal vise seg å bli en ferie som snur opp-ned på det meste i Lives liv. For mens de er i Luxor støter de på den sjarmerende unggutten Kareem. I begynnelsen blir Live vitne til hvordan Kareem kurtiserer hennes pene venninne. Maren er imidlertid ikke med på notene, og da vender Kareem seg i stedet mot Live, som ikke akkurat er bortskjemt med oppmerksomhet fra det annet kjønn. Ikke bare blir hun meget smigret - hun blir stormende forelsket. Da Maren reiser på utflukt til en av Egypts mange flotte severdigheter, velger Live å bli igjen i hotellområdet i håp om å treffe Kareem igjen. Og det gjør hun. Dette blir innledningen til et kjærlighetsforhold mellom dem.

Uten at Maren er klar over det, har Kareem og Live avtalt at hun skal komme tilbake til Egypt etter kort tid. Før hun reiser tilbake, forteller hun venninnen om sin planer. Selv om Maren blir dypt rystet og forsøker å få henne fra det, snakker hun for døve ører. Live er for lengst så forelsket at hun er helt uimottakelig for gode råd.

På grunn av Kareems påstander om at de kan få problemer med turistpolitiet, lar hun seg lokke til å inngå en ekteskapskontrakt med ham under sitt neste opphold i Egypt. Dette skal etter hvert vise seg å bli skjebnesvangert for henne. I alle fall bestemmer hun seg for å bli hos Kareem og hans familie i ett år, og etter dette skal de begge flytte til Norge.

Å gifte seg med en muslimsk mann er ikke enkelt. Det innser tom. naive Live. Men Kareem er ikke som andre. Han har en dobbelt natur og er av og til skremmende. Akkurat hvor ille han kan være, får hun innblikk i allerede på bryllupsnatten. Da kaster Kareem en leken, men for ham plagsom liten valp utenfor balkongen. Valpen dør pga. skadene.

"Allerede da hadde jeg skjønt at om dette ble livet jeg valgte, ville det ikke bli enkelt. Men jeg hadde trodd at Kareem og jeg var sammen mot utfordringene. I stedet hadde det vist seg å være nettopp ham som var det vanskeligste å takle."

... tenker Live underveis, men helst etter at hun er fanget av situasjonen.

Kareem tvinger henne til å dekke seg til, og med ett er det meste av det Live har forbundet med sitt tidligere liv, borte. Etter kort tid er han en annen, og slett ikke den romantiske unggutten Live trodde han var. Kareems familie er både inkluderende og kjærlige mot Live, som ikke bare kommer inn i familien som et friskt pust, men som også skal sikre dem slektens videre gang. Men selv de står maktesløse når Kareem er på sitt verste. Kone og barn er mannens eiendom, og dette er det lite de får gjort noe med. Først da Live er blitt mor til en liten datter og skjønner at kjønnslemlestelse er vanlig i den lille landsbyen, innser hun at hun ikke kan avfinne seg med å bli i Egypt hos Kareem og hans familie. Men å reise uten sin datter er fullstendig uaktuelt ...

Det har vært skrevet et lass av lignende litteratur om dette temaet tidligere. Det nye i denne romanen er kanskje at det hele denne gangen foregår i Egypt, et land i alle fall jeg trodde var noe mer moderne enn det som beskrives i "Naken i hijab". Jeg opplevde også at fremstillingen ikke er så svart-hvitt som man ofte ser i lignende litteratur. For selv om Kareem både drikker alkohol og er voldelig, og slett ikke er noen god muslim, står dette i sterk kontrast til hvordan hans øvrige familiemedlemmer fremstilles. Live blir tatt godt i mot av familien hans, selv om hun ikke er en egyptisk kvinne. Skjønt etter hvert viser det seg at de har skjult litt av hvert for henne om Kareems fortid, fordi de håper og tror at Live er den som skal få ham på rett kjøl igjen. At fremstillingen er såvidt nyansert gjør at i alle fall ikke jeg anser dette som en stereotyp fremstilling av et kjærlighetsforhold mellom en vestlig/kristen kvinne og en muslimsk mann.

"Naken i hijab" er Gunn Marit Nisjas debutroman. Jeg synes hun kom svært godt ut av det! Noen steder kunne teksten sikkert ha tjent på å være noe mer gjennomarbeidet, men jeg synes like fullt at dette er en meget hederlig debut! Mot slutten kunne forfatteren dessuten ha gjort det hele enda mer spennende ved å dramatisere noe mer, samtidig som jeg synes at nettopp fordi hun ikke gjorde det, unngikk hun de verste fallgrubene i forhold til å risikere å bli banal. Hun har utvilsomt mye kunnskap om forholdene i Egypt, og dette opplevde jeg svært positivt og ikke minst interessant. Boka kan for øvrig leses som en advarsel mot ekteskap mellom kristen kvinne og muslimsk mann - eller at man som et minimum bør tenke seg godt om og ikke kaste seg hodestups ut i et forhold som har alle odds mot seg. Det er vanskelig nok å få et forhold mellom ellers nokså likesinnede til å fungere ... Og når man ikke en gang kjenner den man gifter seg med, kan fryktelig mye gå galt.

Det var i grunnen bare et par ting som irriterte meg litt underveis. Jeg klarte ikke helt å tro på at det går an å være så naiv at man som norsk kvinne gifter seg med en mann som nærmest er analfabet. Videre synes jeg aldri jeg fikk noen forståelse for hva som hadde ført til at Kareem ble psykopat. Boka inneholder ellers alle ingredienser til å bli en bestselger. Det skal bli spennende å følge denne forfatteren videre!

Etter min oppfatning fortjener denne boka terningkast fire!

" ... i den klare lufta mellom virkelighet og drøm ... "

På midten av 1700-tallet ble Sørlandet herjet av en epidemi av radesyke. Sykdommen var helt forferdelig og artet seg ved at ofrene fikk svære væskende sår på hele kroppen, mens livskraften gradvis ebbet ut. Svært mange døde av denne sykdommen, som man antok var av venerisk karakter og en slags undergruppe av syfilis. Behandlingen som pasientene ble utsatt for, var imidlertid like fryktet som selve sykdommen. Den besto i at kvikksølv ble dryppet ned i sårsprekker, og førte etter hvert til at tungen hovnet opp og at man fikk smertefulle munnsår som til slutt førte til at tennene løsnet. Og man var selvsagt ikke sikret noen form for helbredelse, så bivirkningene kom gjerne i tillegg til den allerede grusomme og ikke minst skamfulle sykdommen.

I 1775 fikk legen Heinrich Deegen direktiver om å samle sammen pasienter med radesyke og bringe dem til Kong Fredriks hospital i København. Ombord kom et titalls pasienter, deriblant en ti år gammel jente og hennes far. Det er dette Gaute Heivoll har skrevet en roman om denne gangen. Som tidligere (bl.a. i "Før jeg brenner ned" og "Himmelarkivet" har han gravd i gamle arkiver og funnet en liten flik av en historie fra virkeligheten, og så har han spunnet videre på dette. Resultatet er en fantastisk roman! Som i følge forfatteren selv er blitt til "i den klare lufta mellom virkelighet og drøm ..."

Vi følger den navnløse jenta og hennes far på overfarten fra Norge til Danmark. Jenta er alvorlig syk og har store sår på kroppen, særlig i underlivet. Faren, som i utgangspunktet er frisk, er svært bekymret for datteren sin, som er den siste han har igjen av familien etter at hans kone og deres andre barn er døde av den samme sykdommen. Kjærligheten vi blir vitne til mellom far og datter er rørende, og dette blir helt avgjørende for viljen til å leve. Kommer datteren til overleve, og kan faren unngå å bli smittet når han lever så tett både på henne og de andre pasientene om bord? Kan de stole på at legen virkelig vil deres beste? Og vet egentlig kongen av Danmark at de er på vei?

"Vet du hvem jeg så?

Nei, sa han.

Jeg så kongen. Han kom til meg.

Kongen?

Han var der. Han kom til meg.

Han svarte ikke.

Han holdt rundt meg, sa hun lavt.

Han lå urørlig og fikk ikke fram et ord.

Jeg hørte det, hvisket hun. Jeg hørte hjertet hans." (side 222)

Jeg mener at Heivoll har klart det igjen. Atter en gang har han skrevet en vakker og vár bok om en hendelse som ellers ville gått i glemmeboken - eller knapt ville ha blitt ofret noen oppmerksomhet over hode. Med utgangspunkt i en virkelig hendelse har han diktet seg inn i hvordan det må ha vært å være pasient ombord på skipet som skulle frakte dem til Kong Fredriks hospital i 1775. Den stigende desperasjonen om bord etter hvert som sykdomsforløpet hos de enkelte pasientene svingte, er skrevet med en inderlig innlevelse som gjør det umulig å sitte uberørt tilbake. Legen Heinrich Deegen har for øvrig virkelig eksistert.

Ikke forvent en actionfylt roman! Dette er derimot en stillferdig historie om enkle mennesker (det var som regel de som pådro seg denne sykdommen), hvis eneste håp var å overleve. Dialogene dem i mellom bærer også preg av enkelhet. Heivoll beskriver pasientenes lidelser så intenst og nært at jeg omtrent kjente smerten i min egen kropp. Jeg trodde for øvrig at dette kom til å bli en lettlest bok, men erfarte etter hvert at den krevde å bli lest nokså langsomt. Forfatteren er tidligere blitt kritisert for sin bruk av metaforer, mens min påstand er at få behersker dette slik nettopp han gjør det. Romanen bærer i det hele tatt preg av å være svært gjennomarbeidet rent språklig. Her kan det ikke bli noe annet enn terningkast fem!

Jeg legger ved linken til bokomtalen på bloggen min: "Kongens hjerte"

For en bok!

I "Hundre år" forteller Herbjørg Wassmo historien om tre kvinner i hennes egen slekt som har hatt helt avgjørende betydning for henne selv - hennes oldemor, bestemor og mor. Det er - som tittelen henspeiler til - en hundre år lang historie.

Idéen til å skrive boka startet da forfatterens datter sendte henne et bilde av altertavlen i Lofotkatedralen - et bilde som angivelig skulle være av hennes egen oldemor. Slik var det i alle fall blitt henne fortalt gjennom hele hennes liv så langt. Altertavlen viser et bilde av en engel og Jesu kamp i Getsemane. Likheten mellom engelen og kvinnene i Wassmos slekt skal være nokså slående. Etter at arbeidet med boka var i gang, fant hun likevel ut at det ikke var hennes oldemor som hadde stått modell. Derimot var det en annen kvinne i slekta. Dette satte henne fullstendig ut - helt til hun bestemte seg for å dikte at det likevel var hennes oldemor som sto modell da presten Fredrik Nikolai Jensen malte bildet i 1869-70.

or å være helt ærlig, gjorde det absolutt ingenting, for historien om Sara Susanne som satt modell for presten mens han malte altertavla, er i tillegg til å være svært sentral i boka, også meget fascinerende! Det ble aldri noe mellom presten og Sara Susanne, men det vokste like fullt frem en inderlighet og en gjensidig forståelse mellom dem som i en tid hvor fysisk berøring ikke var nødvendig for å hensette en kvinne og en mann i den dypeste lidenskap, var mer enn tilstrekkelig til å få stor betydning for dem begge. Han boklig lærd og kunstnerisk - hun en kvinne uten særlig skolegang, gift med en mann som ikke mælte mange ord, og som lengtet etter å snakke med et menneske om noe annet enn fiske og været. Og som etter hvert satte mange, mange barn til verden - bundet til alle barnefødslene og aldri egentlig fri ...

Senere følger vi en av Sara Susannes døtre - Elida, som er gift med en mann med store taleproblemer fordi han stammet. Dvs. i virkeligheten var jo ikke Elida Sara Susannes datter, men hun var vitterlig Herbjørg Wassmos bestemor. Også Elida satte mange, mange barn til verden - ti i alt. Desto større var tragedien da hun ble sittende alene som enke, uten å være i stand til å ta vare på sine barn. Det var ikke uvanlig i det karrige nord at barna i slike tilfeller ble plassert rundt hos snille slektninger, eller hos barnløse som ønsket seg inderlig et barn. Dette ble skjebnen for Hjørdis, forfatterens mor. Historien om hvordan mor og barn som følge av dette ble totalt fremmede for hverandre, og om hvor smertelig Hjørdis opplevde det da moren - gift på ny - kom for å hente henne igjen etter flere år, er til å grine av.

Parallelt følger vi forfatteren i hennes liv, hvor tidsaspektet veksler mellom slektens kvinner som levde før hun selv ble født, og til hennes egen barndom under og etter krigen - en oppvekst som også inneholdt triste opplevelser. Garantert så skjellsettende at dette har hatt stor betydning for hennes utvikling som forfatter. "Hundre år" er for øvrig også historien om hvordan deler av slekten ga opp livet i nord og flyttet til Oslo - lenge før dette ble enda mer vanlig på 1960-tallet og i årene etter dette. Snobberiet og nedlatenheten som møtte dem i hovedstaden, der de ble tvunget til å skifte dialekt fordi "ingen" forsto deres kauderveldske språk ... At det var kultursjokk for begge parter er det liten tvil om, men SÅ stor var forskjellen dog ikke! Det fantes da dannelse også i nord - selv på den tiden.

Denne boka fengslet meg fra første stund! Jeg har alltid likt Wassmos fortellerstemme, i tillegg til at jeg i grunnen ikke får nok av å høre om tidligere tiders Nord-Norge. Enkelte steder har jeg lest at Wassmo sammenlignes med Hamsun. Det er jeg imidlertid ikke enig i. Jeg synes tvert i mot at de er nokså forskjellige i sitt uttrykk. Det Wassmo og Hamsun likevel har til felles, er at de skriver om samme tidsperiode og om samme landsdel. Det forhold at Wassmos familie kommer fra en del av landet hvor min egen morsslekt har sin opprinnelse og hvor også jeg selv er født (Vesterålen og omegn), tilførte for mitt vedkommende noe ekstra til historien. Historier om bortsetting av barn, splittelse av barneflokker, karrige og tøffe kår er kanskje ikke unikt for Nord-Norge når man går 50 - 100 år tilbake i tid, men det er noe med avstandene nettopp i nord som gjorde slike atskillelser ekstra dramatiske på toppen av det hele. I tillegg til at naturkreftene gjorde livet ekstra tøft på kysten, selvsagt. Uansett om Sara Susanne var forfatterens oldemor eller ikke (noe som åpenbart irriterer noen lesere), så inneholder "Hundre år" litterært meget gode historier om forholdene nordnorske kvinner levde under i en snart fullstendig forgangen tid. Denne boka berørte meg dypt og inderlig. Her blir det terningkast seks!

Link til blogginnlegget på boka, hvor jeg bl.a. har tatt med bildet av altertavla i Lofotkatedralen.

Barnlig foreldrelykke

Forfatteren Geir Gulliksen har frem til nå vært helt ukjent for meg - inntil jeg fikk denne boka spesielt anbefalt av innehaveren i min stam-bokhandler for et par uker siden. Til min store forbaueselse kan jeg lese på Wikipedia at han har en rekke bokutgivelser bak seg - utgivelser som har gått meg fullstendig hus forbi. Mange av dem er riktignok diktsamlinger, og det kan selvsagt være noe av forklaringen. Like fullt - fire voksenromaner har han gitt ut, og "Forenkling" er den siste i rekken, som kom ut i 2010.

Boka handler om det pur unge studentparet Kristin og Kim som er dypt og inderlig forelsket i hverandre. Så dypt og inderlig at de egentlig ikke har lyst å gi plass til andre i sitt forhold enn hverandre. Hvor den ene slutter og den andre begynner, er ikke viktig for dem, for de er ett med hverandre. Kim heter forresten ikke Kim, men Kristin liker ikke hans egentlige navn og ender opp med å kalle ham Kim, som hun synes er mye finere. Det er Kim, som egentlig ikke heter Kim, helt enig i.

En dag oppdager Kristin at hun er gravid, og i den forbindelse bestemmer paret seg for å leie en mer egnet leilighet. Tilfeldigvis blir de leietakere i sokkelleiligheten til det litt eldre, barnløse paret Anna og Per. Uten egentlig å ville det, infiltreres Kristin og Kims liv i utleiernes liv. Samtidig som det å bli førstegangsforeldre er et sjokk for dem, kanskje særlig for Kims vedkommende, og Anna og Per kommer vel tett innpå, trenger de deres mer modne hjelp i en fase hvor babyen tærer på kreftene deres. Kim er farlig nær å skade barnet når han innimellom rister det for å få det til å slutte å gråte. Da de en dag opplever at de sovner i dobbeltsenga med spebarnet mellom seg, og våkner av at barnet, som fremdeles ikke kan krabbe selv, ligger på stuegulvet, regner de med at noen må ha vært inne i leiligheten deres. Gradvis bygges det opp en uhyggelig spenning mellom de nybakte foreldrene og det barnløse utleierparet ... Og det unge parets kjærlighet settes på så harde prøver at spørsmålet er om deres kjærlighet har en sjanse til å overleve ...

Geir Gulliksen skriver svært, svært godt! Og selv om han i likhet med mange av sine samtidige har gått på forfatterskole i Bø, har han helt sin egen fortellerstemme. Den mest dekkende beskrivelsen jeg kan komme på om hans måte å skrive på, er nærmest poetisk. Jeg siterer fra side 16:

"Han satt oppe om nettene mens det uformelige, det uferdige, det uforståelige vokste. Han satt som om noen ventet på ham, det måtte vel i så fall være henne. Var det sånn? At hun ventet på at han skulle ta henne igjen, at han endelig en gang skulle sitte overfor henne med åpent og avklart ansikt?

Se.

Se på meg.

Ser du meg?

Ja, jeg ser deg, og jeg lar meg bli sett av deg."

Det er virkelig en uhyggelig stemning som bygges opp etter hvert, og jeg klarte en stund ikke å legge boka fra meg. Desto større ble overraskelsen da jeg - med fare for at jeg nå røper for mye av handlingen - opplevde at spenningen til slutt forduftet ut i ingenting. Eller kanskje handlet boka egentlig om at parets indre spenninger ble projisert ut til omgivelsene? At den største faren egentlig lå i dem selv hele tiden? Styrken i boka ligger utilsomt i at vi kommer svært tett på hovedpersonene og deres følelser. Selv om jeg, etter å ha tenkt meg grundig om, ender med å gi denne boka kun terningkast fire - en sterk sådan, vet jeg med meg selv at dette er en forfatter jeg skal se nærmere på!

Særlig den engelske versjonen med stemmen til Helena Bonham Carter. Det er noe av det beste som er laget til barn.

Terningkast fire er ikke dårlig, men jeg forventer mer av Hamsun. ;-) Kanskje hadde jeg feil forventninger til boka, som rett og slett bare er annerledes enn de øvrige. Eller det var - som jeg nevner i min omtale ovenfor - at oppleseren kom i veien for opplevelsen av boka ...

Det var raust, Annelingua! ;-)

Morsomt at du nevner Tiller, for han treffer meg så til de grader at det gjør vondt. Og det på tross av at jeg f.eks. aldri har bodd på bygda eller opplevd bygdedyret, slik han beskriver dette. Mens jeg altså med Pettersons bøker får følelsen av en masse prat, uten at det gjør noe særlig med meg ... selv om jeg ser at han skriver godt og alt det der.

Mht. "kjølEvannet" ... rødme, rødme ... Jeg har rettet dette opp! ;-)

Jo, han skriver gode bøker, og personlig likte jeg veldig godt hans bok "Jeg forbanner tidens elv". Det jeg kanskje ikke helt forstår er hva det er som gjør at nettopp hans bøker trekkes frem gang på gang hver gang det er tale om Nordisk råds litteraturpris og andre priser - til fortrengsel for alt det andre - vel så glitrende - som skjer innenfor norsk litteratur.

Om dyp, dyp sorg

Tidligere har jeg kun lest "Ut og stjæle hester", "Til Sibir" og "Jeg forbanner tidens elv" av Per Petterson, og jeg tilhører nok en av de sjeldne som ikke helt har klart å få tak i magien i Pettersons bøker - kanskje spesielt ikke hva gjelder "Ut og stjæle hester". Mange har forsøkt å forklare meg den, og har lykkes et bitte lite stykke på vei, men ikke helt. Uansett - jeg gir meg ikke, og har nå altså lest enda en av Pettersons bøker, denne gangen ei tynn lita flis som det bare tok et par dager å komme gjennom.

"I kjølvannet" skal være en av fire - muligens fem? - bøker om Arvid Jansen og hans familie, leste jeg et sted. Bøkene er nokså frittstående og står for så vidt på egne bein, men det kan nok likevel være en fordel i alle fall å vite om de andre. "Til Sibir" (1996) og "Jeg forbanner tidens elv" (2008) er to av bøkene i "serien". "Ekkoland" (1989) er en tredje. "I kjølvannet" handler om tiden etter de handlingene som finner sted i "Jeg forbanner tidens elv", selv om den altså kom ut åtte år tidligere.

Forfatteren selv mistet mor, far, en bror og et søskenbarn i Skandinavian Star-ulykken i 1990, og med dette som bakteppe blir det kanskje enklere å forstå romanfiguren Arvid Jansen - for ikke å snakke om hvilken bragd det er å skrive en slik bok uten å bli for personlig, eller for den saks skyld å klare å ha den nødvendige distansen til hendelsen slik at man unngår å bli sentimental.

I bokas åpningsscene får vi vite at Arvids familie ble rammet av en katastrofe seks år tidligere, da foreldrene ble drept - ja, nettopp i Skandinavian Star-ulykken. Det er en ensom og desillusjonert mann vi møter i denne boka. Han er skilt, hard og forbitret der han sitter og mimrer over sitt eget levde liv, og møysommelig forsøker å komme seg til hektene etter at det meste har rast sammen. Selv unngikk han å være ombord i båten som tok hans foreldres liv, fordi han glemte å kjøpe billett. Han sliter med et uavklart forhold til sin far, som han egentlig aldri kjente, men nå er det for sent å få gjort noe med dette. Innimellom aner vi noen lysglimt, men de er heller små ... Samtidig som vi blir vitne til en voksen manns sorg over noe som skjedde for en del år tilbake, kommer vi nokså tett på i forhold til hans sorg etter å ha mistet sin kone og den daglige kontakten med sine barn.

Jeg skal ikke underslå at jeg kanskje hadde fått mer ut av denne boka dersom jeg hadde lest den selv, i stedet for å lytte til lydbokutgaven. Når det er sagt, vil jeg spesielt berømme Finn Schau for sin ypperlige opplesning! Nok en gang sitter jeg likevel tilbake og undrer meg over hva det er jeg ikke helt forstår som skal være så genialt med Pettersons bøker? Er det fordi jeg er kvinne at jeg ikke helt forstår? På samme måte som menn ikke er helt med på notene når det er tale om "dame-bøker" med mye føleri? Jeg vet ikke, men det er betimelig å stille spørsmålet. Jeg får uansett lyst til å sitere en bokanmeldelse fra Dag og Tid nr. 14, datert 6. april 2000: "I kjølvannet vil truleg bli ståande som ei av dei finaste og varaste skildringane vi har i norsk litteratur av forholdet far son, fordi det er skrive i forlenginga av ei djup og uutsletteleg sorg. Ja, kanskje derfor og nettopp derfor. Sorg kobla saman med ein grunnleggande tvil er gammalt brygg som alltid har gitt stor diktning." Jeg ender med terningkast fire - egentlig i all ydmykhet! Og er samtidig lutter øre for andre oppfatninger av boka!

Fantastisk omtale! Jeg gleder meg til å lese boka! ;-)

Peer Gynt. Utvilsomt. Leste den, som så mange andre, som en del av pensumlitteraturen på videregående. Det var første gang jeg opplevde mestringsfølelse i forhold til litteratur. Jeg forstod hvor Ibsen ville med den til tider så surrealistiske historien. Og ikke minst: Jeg kunne kjenne igjen både Peer og Bøygen i meg selv.

Ellers må jeg nevne 1984 av Orwell. Evig aktuell.