En spesiell historie fra virkeligheten

"I havet er det krokodiller" er basert på en sann historie om Enaiatollah Akbari og hans flukt fra Afghanistan til Italia. Forfatteren Fabio Gedas har gjort hans historie om til en roman - en meget lesbar sådan! Boka er allerede oversatt til 30 språk, og det er en fantastisk historie som fortelles.

Hovedpersonen Enaiat og hans to søsken vokste opp i landsbyen Nava i Afghanistan. Faren ble tvunget til å arbeide for Taliban, og da han ble drept av landeveisrøvere, krevde oppdragsgiverne barna hans som kompensasjon. Til alt hell var barna ute og lekte da moren ble oppsøkt av Taliban, slik at de ikke fikk se ansiktene deres og dermed kunne gjenkjenne dem. Moren skjønte imidlertid at hun måtte få barna av sted, idet de ellers risikerte å bli tatt til fange som slaver.

Moren smuglet Enaiat over grensen til Pakistan og forlot ham der. Bare ti år gammel måtte han klare seg selv. I første omgang fikk han jobb på en byggeplass, hvor han nærmest jobbet for knapper og glansbilder. Viktigst av alt var imidlertid at han ble del av et miljø og fikk mat og tak over hodet i den mest sårbare tiden etter at han ble alene.

Siden flyktet Enaiat til Iran, så videre til Tyrkia og etter en strabasiøs flukt i en plastbåt sammen med flere andre kom han til Hellas. Etter mye om og men klarte han omsider å komme seg med en lastebil uten å bli oppdaget, og slik havnet han i Italia, hvor han til slutt fikk opphold som politisk flyktning. Da hadde det gått noen år siden han forlot Afghanistan.

Det som gjorde at Enaiat overlevde var flere ting. Det ene var at han uansett hvor han kom, traff papirløse afghanske flyktninger som seg selv. De beskyttet og tok vare på hverandre. Det andre var at Enaiat var språkmektig. Han lærte seg raskt de vesentligste nye ordene i de ulike landenes språk, og dette var ofte et være eller ikke være mtp. overlevelse og at han i det hele tatt kom seg videre. En tredje ting var at han hadde fått med seg noen viktige verdier hjemmefra, og som nok gjorde at de menneskene han møtte underveis ønsket å hjelpe denne hyggelige og høflige gutten. Det siste moren hans fikk ham til å love, var tre ting han aldri måtte gjøre i livet - ikke bruke narkotika, aldri bruke våpen og aldri stjele. Da han omsider kom til Italia og det var klart at han kom til å få bli, var det kun en ting som sto i hodet på ham: å få gå på skole! Men aller først måtte han lære språket! Det gjorde han og i dag går han på universitetet. Sånn sett er dette en suksesshistorie fra ende til annen!

Boka er ikke noe litterært storverk, men historien er sterkt og fascinerende. Dessuten er den viktig i den forstand at den gir afghanske flyktninger et menneskelig ansikt. Jeg håper at denne lille, beskjedne boka blir lest av riktig mange! Og helt til slutt: Espen Sandvik leser helt nydelig! Her blir det terningkast fem.

Finsk oppgjør med bygdedyret

"En lykkelig mann" er det niende Paasilinna-boka som er oversatt til norsk, og den åttende jeg leser av hans bøker. Og jammen har det ikke kommet ut enda en på norsk - altså den tiende - i disse dager ... Det er for øvrig litt å ta av, for Paasilinna har så langt skrevet 35 bøker, og det kommer stadig flere.

Tilfeldigvis ble jeg oppmerksom på denne forfatteren i 2008, og det var i første rekke "Harens år" som vakte min begeistring. En begeistring som vedvarte i bok etter bok, men som dessverre begynte å dale da jeg leste "Den senile landmåleren" og "Prosten og hans forunderlige tjener" - begge etter min bedømmelse terningkast tre-bøker. Dette har ført til at det satt litt langt inne å starte på enda en av hans bøker ... Noe av det som gjorde utslaget i positiv retning var nok at lydbokutgaven av "En lykkelig mann" plutselig dukket opp foran meg sist jeg var på biblioteket, samt at den kun består av fire CD´er ... Jeg ga ham en ny sjanse, og det er jeg veldig glad for at jeg gjorde!

I denne boka opplever jeg at Paasilinna er på høyden igjen! Og jeg undres om det skyldes at dette var blant hans første bokutgivelser? Han skrev den nemlig i 1976, dvs. året etter "Harens år". Oppi alt det finske vanviddet er det også denne gangen et dypere alvor, hvor samfunnskritikeren Paasilinna ved hjelp av avvæpnende humor refser det bestående.

I "En lykkelig mann" befinner vi oss i den lille bygdekommunen Granbacka. Det skal bygges en bro over Daudmannselva, og det er broingeniøren Akseli Jaatinen som skal lede arbeidet på vegne av veivesenet. Han har ikke før ankommet, før bygdedyret brøler mot ham. Her tåler man ikke fremmede, og definitivt ikke fremmede med makt! Lokalbefolkningen gjør det som står i dens makt for å få ham jekket ned noen hakk, men de regner ikke med å møte så stor motstand som Jaatinen er i stand til å mobilisere. Ordfører Jämkini og bygningssjef Kainulainen kommer fort til kort, for Jaatinen klarer i løpet av kort tid å detronisere dem fullstendig. Og det på en så elegant måte at de ikke skjønner rekkevidden før det er for sent. Og hvis noen trodde at det var til ugunst for den lille bygda, så tar man feil. Jaatinen er riktignok en ambisiøs mann, men dum er han ikke. Han sørger for at godene blir fordelt mer rettferdig. Og kanskje er det derfor han er så lykkelig når alt kommer til alt?

Dette er en herlig bok full av humor og finsk galskap! Og ja: jeg gleder meg til å lese flere av Paasilinnas bøker! Og kanskje kommer jeg til å være noe mer bevisst på når bøkene er skrevet - tidlig eller sent i forfatterens karriere ... Denne gangen blir det terningkast fem!

Denne boka må jeg nok lese, ja!!!! ;-) Det er morsomt å utfordre seg selv!

Jeg tror nok ikke dette er forfatteren for meg heller, og det er litt synd, for jeg hadde en del forventninger til henne etter å ha lest "Salt" av Monique Troung. Dessuten dukker Gertrude Stein opp i den siste Woody Allen-filmen "Midnight in Paris" ... Men den skrivemåten du skisserer ... gode gud, jeg hadde revet meg i håret til slutt, selv. At poesi skrives slik er for øvrig helt i sin skjønneste orden. ;-)

Kjærlighet til opera

Da jeg i sin tid kjøpte denne lydboka, var det med store forventninger om å lære noe nokså grunnleggende om opera som kunstform. Det er mulig at jeg hadde for store forventninger eller rett og slett feil forventninger, for akkurat dette opplevde jeg ikke at boka innfridde. Når det er sagt, hadde jeg det absolutt både interessant og tidvis også ganske moro mens jeg hørte på den. Uten at jeg er veldig sikker på at særlig mye blir sittende igjen når det har gått litt tid ...

Først og fremst dras vi som lesere / lyttere gjennom en rekke operastykker i denne håndboka. Også her forventet jeg kanskje noen flere av de mest kjente operaene, men det er absolutt ikke å forakte å få kunnskaper om Monteverdis "Orfevs", Vivaldis "Den rasende Roland", Weills "Byen Mahogonnys oppsving og fall" og Brittens "Peter Grimes" - stykker jeg aldri hadde hørt om. Like fullt: Aller mest interessant fant jeg sekvensene i boka som handlet om operaer jeg har et forhold til - Puccinis "Tosca" og Mozarts "Don Juan" (eller Don Giovanni) - for ikke å snakke om Bizets "Carmen"! De to siste har jeg sett hhv. i Praha og i Oslo (førstnevnte både som marionett-dukketeater i 1997 og som oppsetning på operaen i 2001 - begge i samme by).

"Opera! En Håndbok" er nokså originalt lagt opp, ved at forfatterne lese-synger seg gjennom handlingen i stykkene. Noen ganger ble stykkene brutt opp i de banale bitene handlingen i en opera ofte er, mens f.eks. "Salome" av Strauss og "Anne Pedersdotter" av Bræin er riktig så dramatiske. Uansett: Det er mye død og kvinnelist ute og går.

Kanskje det beste jeg kan si om denne lydboka er at den evnet å åpne øynene mine - samt ørene! - for operaer jeg ellers ikke ville ha funnet frem til sånn helt uten videre på egen hånd. Jeg satte pris på å få et referat av handlingen i de ulike operaene, men savnet kanskje noe mer. Innimellom spilles korte snutter av musikk fra stykkene som presenteres, men jeg synes at det rett og slett kunne ha vært mer av dette - mer musikk og deretter analyse av det som skjer. For mye av boka er viet rene handlingsreferat, og for lite er viet selve musikken. Boka er heller ikke egnet som noe oppslagsverk man kan gå tilbake til, noe jeg mener "håndbok" skaper en berettiget forventning om. For øvrig er det helt åpenbart at forfatterne elsker opera og formidler en dyp og inderlig kjærlighet til denne genren innenfor musikkens verden. Alt i alt en ålreit bok som jeg ender med å gi terningkast fire.

Og morsomt er det! Blir mye selvrefleksjon på handlingsmønstre og adferd, hva man kan endre og hvordan. Og forhåpentligvis ender jeg ut i den andre enden som mer effektiv enn jeg er i dag. ;-)Ikke nødvendigvis slik at resultatet blir enda flere leste bøker, men jeg har garantert noe å hente på andre områder.

Jeg tar et kurs i effektiv selvledelse (!!!!!)og utvikling av medarbeidere. ;-)

Neida, jeg får ikke tid til det meste, men det hjelper å ha kuttet ut å se på TV! ;-)

Nei, måtte gud forby! Å forkorte bøker er helligbrøde! Sånt gjør man bare ikke!!!!! ;-)

Herlig! Jeg er også i Stephan Zweig-modus for tiden, og holder på med "Verden av i går". Det går riktignok litt sakte fordi jeg har så mye annet jeg MÅ lese først. Bl.a. må jeg få lest Karen Blixens selvbiografi "Mitt Afrika" til neste ukes lesesirkel. Jeg må få lest "For Leas skyld" av Marianne Terjesen før et forfattertreff med henne på Jødisk Museum i Oslo 18. mars og jeg må få lest bl.a. "Istanbul" av Orhan Pamuk før jeg selv reiser til den byen i påsken. Dessuten er Linn Ullmanns "Det dyrebare" neste bok i en nett-boksirkel jeg er med i. Midt oppi alt dette holder jeg på med et kurs på BI, og MÅ få lest pensumet før jeg skal begynne på en prosjektoppgave. Samtidig avledes jeg og avledes jeg og avledes jeg ... Jeg forsøker å holde meg til prinsippet sist inn først ut, men det blir litt for mye sist inn, først ut ... Og jeg er spent på hvordan det går etter at jeg har hentet Mammut-bøkene jeg har bestilt ... Og da har jeg heller ikke nevnt alle filmene jeg MÅ se parallelt ... (og som jeg fortløpende omtaler på bloggen min ) Hjelp! Døgnet strekker ikke til! ;-)

Jeg kjøpte den første boka for noen måneder siden, men har ikke lest den enda. Du gir meg lyst til bare å kaste meg over den, og det fort. Kanskje jeg skal ta den med når mannen min og jeg reiser til Istanbul i påsken? Da trenger jeg nok bare å ta med denne ene boka. ;-)

Takk! ;-)

He-he ... Jeg følte at jeg burde lese den - mer for å vite hva Herland står for. Jeg ser ikke bort fra at jeg kan komme til å lese flere bøker av henne heller. Hun er jo faktisk det nærmeste man i dag kommer svovelpredikant, og måten hun rakker ned på det norske samfunnet, er virkelig provoserende. Innimellom har hun faktisk gode poenger, men helheten - dvs. hennes "verdensbilde" - er temmelig annerledes enn det bildet folk flest sitter med. Hun dundrer løs om at vi har fått et hedonistisk samfunn preget av egoisme, hvor det oppfordres til gruppesex og partnerbytte. Og jeg lurer virkelig på hvor hun tar dette fra? Hvem kjenner seg egentlig igjen i en slik beskrivelse av det norske samfunn? Selv har jeg aldri møtt noen som lever slik hun beskriver. Virkelig ikke!

Måten hun angriper sosialdemokratiet på er også provoserende. Som om det f.eks. er Arbeiderpartiet som vedtar lover og regler i det norske samfunnet, og ikke Stortinget, som er sammensatt av de partier folket har valgt.

I forbindelse med lesingen av boka har jeg også sett en rekke intervjuer av henne på nettet (flest via Youtube), og hun har i tillegg til provoserende oppfatninger også en provoserende måte å fremsette sine ytringer på. Som om alle andre er fullstendig dumme og uvitende ... Jaja, hun er i alle fall et morsomt innslag i nyhetsbildet! En liten friskus ... ;-)

Her er et par linker til noe som ligger på nettet:

• Video på Vimeo

• om hvorfor norske menn foretrekker kvinner fra Thailand

Det er klart det blir bråk av slikt! ;-)

Takk for nyttig innspill, Strindin! Jeg burde sikkert sagt noe om at denne boka består i en rekke henvisninger og mye synsinger. Du har helt rett: jeg har tillagt henne større faglig tyngde enn hva hun fortjener! Mye av det hun skriver er ... unnskyld uttrykket: svada! ;-) (Etter din påpekning endret jeg tittelen hennes fra religionsforsker til religionshistoriker.)

Om moralsk forfall, kulturelt selvmord og den norske "integreringstragedien" m.m.

Jeg skal vel ikke akkurat nekte for at det var med en viss skepsis jeg bestemte meg for å lese denne boka. Årsaken ligger i en del av medieutspillene som har kommet fra den sterkt mediefokuserte religionshistorikeren Hanne Nabintu Herland opp gjennom de siste årene. En god del av budskapene hennes er så spisset at de er mer egnet til å provosere enn til egentlig å danne grunnlag for gode og nyanserte samfunnsdebatter. Jeg skjønner imidlertid godt at media elsker å trekke frem en meningsytrer som er fullstendig uredd og som står for en trøkk når det stormer som verst. Og som ikke går av veien for å gi media det media vil ha - nemlig provokative og slagkraftige overskrifter i nyhetsbildet. Og det skal hun ha - hun er og blir en morsom friskus!

Herland mener at det er på tide å høyne respekten for den norske kulturen, og at det ikke er noen motsetning mellom å fastholde sin egen kulturelle identitet og det å leve i et etnisk mangfold. Ikke minst mener hun at USA viser at dette er mulig. Hun har i intervjuer rundt boka bl.a. uttalt at hun i "Alarm!" tar et totaloppgjør med de kulturradikale 68´ernes måte å tenke på. Det hun sikter til er den nedgradering av egne idealer og verdier som har skjedd for europeere generelt i møte med ikke-vestlige innvandrere. Hun mener det i dag blir uglesett dersom man fremhever de store idealene og verdiene som har gjort Europa til en stor sivilisasjon. Det kulturelle selvmordet som vi er i ferd med å begå i Europa, mener Herland må opphøre. Det forhold at vi er tilbøyelig til å synes synd på innvandrerne som kommer hit, karakteriserer hun som en form for rasisme.

Så langt i grunnen vel og bra ... Men på et eller annet tidspunkt i boka tippet det etter mitt skjønn så mye over at jeg hadde problemer med å henge med i svingene ... Og jeg ble så eitrende forbannet at jeg måtte moblisere styrke til å gidde å lese videre. Noe av det jeg reagerte mest på var regelrette personangrep på navngitte personer, og det etter at forfatteren selv hadde kritisert venstreradikale for å gå til personangrep på navngitte verdikonservative personer i samfunnet. Hun gjør mao. nettopp selv det hun beskylder andre for å gjøre. F.eks. opplevde jeg angrepet på samlivsekspert Thue som stygt. Jeg kjente ikke igjen de holdningene hun tilla ham, og oppfattet hennes utlegninger som temmelig nedlatende.

Dessuten virker det ikke helt som om Herland forstår hvordan lover blir laget i det norske samfunn, dvs. at disse vedtas av Stortinget og ikke av den til enhver tid sittende regjering. Et eksempel på dette er kirkens manglende oppfølgning av partnerskapsloven, dvs. enkelte presters motstand mot å vie homofile. Herland steiler over at politikerne i det hele tatt forsøker å tvinge sine verdier på kirken i et sekularisert samfunn, og mener at religionen bør være hevet over det verdslige. Dette er et resonnement jeg ikke har problemer med å følge når det gjelder trosbekjennelser og/eller kirkelige spørsmål av mer teologisk karakter. Men at kirken skal være hevet over alminnelig lovgivning som skal sikre at f.eks diskriminering ikke skal finne sted - der faller jeg altså av. Uten innblanding fra lovgivningen ville vi i dag aldri hatt kvinnelige prester, og alle vet hvilken kamp det har vært for homofile å få lov til å praktisere innenfor dette yrket.

Videre synes jeg Herland går vel langt når hun sammenligner det norske samfunn med det tidligere Sovjetunionen, fordi hun mener at annerledes tenkende blir straffet så hardt. OK, jeg tar poenget - men man tar i alle fall ikke livet av annerledes tenkende i et land som Norge, og man risikerer heller ikke livstidsstraff for å ha avvikende meninger. Hvis en offentlig tjenestemann eller en som står på det offentliges lønningslister ikke er villig til å følge de lover og regler som gjelder for vedkommendes yrkesutøvelse - vel, så må man faktisk finne seg i at en konsekvens kan være at man mister jobben ... uten at Norge dermed kan karakteriseres nærmest som et totalitært samfunn! Jeg er nesten tilbøyelig til å gi uttrykk for at det virkelig ikke går an å påstå noe slikt!

At verken Norge eller øvrige land i Europa har lykkes veldig godt med å integrere en hel del av de ikke-vestlige innvandrerne, er det for øvrig ikke vanskelig å være enig i. Herland har også et poeng når hun understreker at det har hatt noen omkostninger når vi har privatisert religionen, fordi vi har mistet viktige samfunnsoppbyggende verdier på veien. Man skulle tro at det europeiske samfunnet var særlig egnet til å øke menneskenes livskvalitet, for aldri har vi hatt større frihet, mer materiell velstand og flere valg, men så er det faktisk det motsatte som langt på vei har skjedd. Det er tilstrekkelig å nevne antall selvmord spesielt blant unge menn, narkotikamisbruk og ensomhet blant svært mange mennesker.

I motsetning til Herland er jeg imidlertid optimistisk mht. fremtiden i et flerkulturelt Norge. Kanskje trengs det et generasjonsskifte eller to til før vi er helt fremme ved målet, men måten de helt unge omgås i et flerkulturelt samfunn, er virkelig eksempler til etterfølgelse! At vi i mellomtiden må kvotere inn innvandrere i arbeidslivet, er ett av flere virkemidler som må til, og dette handler ikke om å synes synd på mørkhudede. Det handler derimot om å bryte ned eksisterende fordommer hos nordmenn gjennom lovverket! Bare tenk hvor hårreisende næringslivet fant kravet om 40 % kvinnedeltakelse i styrer og råd! Tror vi virkelig at det ikke finnes et tilstrekkelig antall dyktige kvinner i det norske samfunnet? I en overgangsfase forsøkte man med frivillighet, men da skjedde det dessverre sørgelig lite. Lovregulering må faktisk til for å nå slike mål - og dette er ikke annerledes for innvandrere, som opplever at de på tross av høyere utdanning ikke en gang kommer til intervjuer.

For øvrig synes jeg Herland burde begrense seg til å være rikssynser om det hun utvilsomt kan mye om, nemlig religionshistorie, og være noe mer forsiktig med å komme med for bastante oppfatninger om samfunnsøkonomiske forhold. Noen av påstandene om Norges oljepenger og bruken av disse, er faktisk direkte gale. Dette skjemmer en ellers provokativ bok som absolutt er et friskt innslag i samfunnsdebatten, der hun åpenbart tør å sette ord på en del forhold det ikke er helt stuerent å snakke høyt om. Jeg har ikke helt sansen for stilen hennes eller måten hun gjør dette på. Og kanskje skyldes noe av min antipati at vi har så totalt forskjellig politisk ståsted. På den annen side trengs flere stemmer i debatten, og jeg har respekt for at hun ikke har samme oppfatninger som meg! Helt til slutt en viktig presisering: Herland er ingen forsker, selv om media ynder å kalle henne dette.

Takk! ;-)

Jeg er veldig sikker på at en så engasjert mann som Amin Maalouf kommer med en ny bok, hvor han analyserer "den arabiske våren"! Han er en meget klok mann som det er vel verdt å låne et øre til!

Jeg har hatt samme innstilling til henne tidligere. Jeg er halvveis i boka, og så langt finner jeg den interessant, selv om jeg ikke er enig i alt hun skriver. Bl.a. trekker hun inn norsk politikk på en måte som jeg noen ganger steiler av. Men hun er frisk og har sine meningers mot! ;-)

Jeg trenger i grunnen bare selve boka for å få lest. Jeg leser når som helst og hvor som helst - like så godt stående i en kø som i godstolen hjemme.

Hilsen en bebrillet leser ;-)

Jeg savner også en mulighet for å slette sitater. Kanskje André ser dette hvis jeg løfter opp diskusjonen igjen? ;-)