Vet du om denne forskergruppen ved UiB? Litteratur og vitenskap

Ta kontakt! De kan sikkert gi deg gode tips.

Hm. Jeg sliter litt med å forstå hva du mener med "naturvitenskap som virkemiddel". For det første er naturvitenskap så mangt; Biologi, fysikk, kjemi og matte. Er alt av interesse?

For det andre er jeg usikker på hva du mener med "virkemiddel". Skal det naturvitenskapelige ha en fremtredende plass i handlingen eller er det eksempelvis nok at helten i en krim løser krimgåten ved kunnskap om naturvitenskapelige fenomener?

Jeg har selv ikke lest Prost Gotvins Geometri, men jeg kan derimot anbefale "oppfølgeren" til Mengele Zoo - Himmelblomstreet. Fantastisk bok med en innledende del med mye fysikkprat.

Dette er en av de bøkene jeg er kjempeirritert over å ha kastet bort tid og penger på .... Mitt eksemplar havner også på loppemarked i år.

Jeg vet om en bok, men den har du sikkert lest for lengst: "Leo afrikaneren" av Amin Maalouf. Fantastisk bok!

He-he ... Det irriterer meg at jeg aldri klarte å knekke Ringenes Herre-koden, men ellers er jeg redd du har rett: fantacy av dette kaliberet er ikke for alle. Vi har alle filmene i hus, men jeg orket ikke å se dem heller ... Ungene derimot var elleville!

Nei, du må ikke ta alle mine råd SÅ bokstavelig! ;-)

;-) Jeg burde selvsagt ikke ha skrevet noe så intetsigende om en bok. Beklager så mye! Min kommentar sier ikke noe mer enn at akkurat jeg ikke hadde sansen - verken mer eller mindre. Dette er en bok jeg har forsøkt meg på mange, mange ganger i årenes løp (men jeg ga vel opp for sikkert rundt tyve år siden - skjønte at dette ikke var min litteratur-genre). Noe mer vettugt enn dette har jeg ikke å si. Og jeg kommer aldri mer til å legge igjen en setning ala dette på noen bok mer! Promise! ;-)

Jeg opplevde denne boka som meget god, men i likhet med deg reserverer jeg nok ordet "mesterverk" til terningkast 6-bøker. Denne fikk en fem´er av meg. Men godt skrevet er den virkelig! Dessuten nokså fiffig fortalt. ;-)

Det var forresten en anmeldelse av boka i Morgenbladet i forrige uke. Noe av det som fremheves som genialt og mesterlig ved boka, er at den faktisk ble skrevet i 1947, flere tiår før bøker av denne typen ble mer vanlig.

Dagbladet har også anmeldt boka i dag - http://ipad.dagbladet.no/2012/03/26/kultur/bok/litteratur/litteraturanmeldelser/anmeldelser/20603622/

Om å ta styringen over egne følelser

Randi B. Noyes (f. 1947) er norsk coach, forfatter, konsulent og foredragsholder. Dessuten er hun grunnleggeren av Leadership International Inc., som er et konsulentfirma innenfor selvledelse. Aller mest kjent er hun for boka "Kunsten å lede seg selv - Få gjennomslagskraft med din emosjonelle intelligens". Denne fikk sølvprisen for årets bok (Book of the Year Award) i kategorien "business" i USA i 2001. (Informasjonen er hentet fra Wikipedia.)

Herværende bok, som opprinnelig utkom i 1995, er en omarbeidet og redigert utgave av Noyes´ første bok, og har undertittelen "Ny innsikt - bedre gjennomslagskraft". Ideen til boka fikk hun etter at hun mislyktes med alt hun drev med. Ekteskapet havarerte, forretningen hennes gikk dukken, vennene orket ikke å høre på sutringen hennes og det meste så i grunnen nokså svart ut. Etter å ha kommet seg videre - gjennom å sette seg et mål og så visualisere dette - er hun imidlertid overbevist om at de fleste som virkelig vil, kan skape seg det livet de ønsker. Det koster å ta styringen, men det koster mer å la det være. "Du er selv daglig leder, administrerende direktør og styreleder i ditt eget liv!" Noyes mener at det er mulig å bryte ut av den fasttømrede sirkelen mange sitter fast i, og finne veien til et mer meningsfylt liv. En av nøklene er å få tak i sin egen motivasjon. Hva gjør deg virkelig begeistret? Hva er du skikkelig god på?

De fleste av oss har lært å tenke på en slik måte at vi holder oss borte fra det vi virkelig drømmer om. Derfor er det viktig hele tiden å forbedre tankesettet vårt. "Ellers kan tyngdekraften lett ta over", sier forfatteren. Ved å få tak i mer av seg selv, kommer man også nærmere det man egentlig føler gir en noe. Dersom man har en god relasjon til seg selv, er det enklere å bygge gode relasjoner til andre mennesker - både privat og profesjonelt. I denne forbindelse er emosjonell intelligens viktig. IQ har i moderne tid vært en målestokk på hvor intelligent man er, men dette forteller kun hvor man står i forhold til gjennomsnittet og i forhold til de problemstillinger som til en hver tid inngår i en såkalt IQ-test. Høy IQ gir ingen garanti for at man blir et lykkelig menneske. Heller ikke mht. at man skal lykkes i det man gjør. Uten EI (emosjonell intelligens) kommer man imidlertid til kort ... EI handler om å resonnere med og om følelser. Og fremfor alt handler det om å gjenkjenne, forstå, håndtere og styre våre følelser for å tenke bedre, og derved påvirke oss selv og andre. Mens f.eks. diskusjoner om ledelse handler om andres oppførsel, handler EI om at vi begynner med å lede oss selv. Følelser er i følge forfatteren nøkkelen til en persons lederevner. Store ledere har ikke bare evnen til å forholde seg empatisk til andres følelser, men også til å gjenkjenne og håndtere sine egne følelser bevisst og konstruktivt.

Gjennom boka introduseres vi for ulike tilnærminger til dette med selvledelse, som i bunn og grunn handler om å oppnå et avklart forhold til sine egne følelser. Dersom følelsene er en masse grumsete greier man ikke får skikkelig tak på, vil man fort sitte fast i uheldige automatiserte tanke- og reaksjonsmønstre. De fleste av oss har sikkert opplevd at det vi anser som en bagatell har utløst en voldsom reaksjon hos et annet menneske - et menneske som legger all skyld på oss fordi de reagerer som de gjør, som om det var vår feil og vår alene. En slik reaksjon kan i verste fall ødelegge et vennskap - hos den som reagerere med et voldsomt sinne fordi vedkommende legger all skyld på den andre, og hos den som får skyldebøtten, som opplever det hele som helt uforståelig og noe man ikke med sin beste vilje klarer å se at man er skyld i. Og så handler det hele om at den som blir sint kanskje heller ikke forstår hva som skjer - men bare handler ut fra en refleks, basert på helt andre ting som har bygget seg opp inni vedkommende over lang, lang tid - i verste fall gjennom et helt liv. Uten å skjønne det trykket vi altså på en knapp vi ikke ante var der, men som utløste et skred av følelser, bebreidelser, sinne - og beskyldninger om at det er vi som er ansvarlig for dette ... Dette mennesket vil ikke komme videre før man gjør noe med sine automatiserte tanker og handlingsmønstre, og veien dit handler om å bli bedre kjent med seg selv og sine følelser, kjenne på dem, sortere dem, analysere dem - for derigjennom å bryte gamle, tilvendte mønstre. Det handler også om å ta styringen over sine indre dialoger og om å sette seg mål. Selv om forfatteren ikke bruker begrepet kognitiv terapi, er det dette det handler om - dvs. ulike kognitive strategier.

Jeg har lyst til å sitere noe fra Bokklubbens presentasjon av boka:

Til forskjell fra mange andre bøker prøver ikke forfatteren av denne boken å forandre deg. I stedet ber hun deg se på ditt eget indre for å finne og bruke dine sterke sider. Boken bygger på fire prinsipper som et fundament for et lykkelig og suksessrikt liv både personlig og yrkesmessig:

1. Sats på dine sterke sider - unngå det middelmådige, gå for det du brenner for

2. Ta ansvar for ditt eget liv - med alt det innebærer av frihet, valg og konsekvenser

3. Vær tro mot deg selv - kjenn dine dypeste ønsker, mål og verdier

4. Bruk din emosjonelle intelligens - ved å ta i bruk følelsene, vil du også kunne foreta bedre valg

Etter hvert har jeg lest en del litteratur om selvledelse, kognitiv terapi, indre dialoger, visualisering, hvordan ta styringen i eget liv og bli et lykkeligere og mer tilfreds menneske, og faget jeg for tiden tar på BI har ytterligere styrket min interesse for disse temaene. Felles for disse bøkene er at ingen av dem - heller ikke denne - foregir at det er enkelt å endre gamle mønstre. Dette er ikke en selvhjelpsbok på 1-2-3, som gir lettvinte løsninger og et lykkeligere liv rundt neste sving. Dersom man sitter fast i massive inngrodde handlingsmønstre, tror jeg heller ikke at en bok nødvendigvis er tilstrekkelig for å komme videre. Da må man nok veien om terapi. Det en bok som dette derimot kan være til stor hjelp for, er for alle oss andre som i større eller mindre grad har noen hang-ups vi med fordel kan begrave en gang for alle, samt at boka kan åpne våre øyne for å forstå hva som noen ganger skjer med andre. Jeg opplevde i alle fall at jeg lærte noe nytt ved å lese Noyes´ "Kunsten å lede seg selv"! Jeg synes boka fortjener terningkast fem!

"Så sikkert som at emosjonell intelligens er vitenskapelig fundert, er det også en kunst å kunne utnytte den, Denne boka gir et innblikk i den kunsten. Boka er informativ, personlig, inspirerende og provoserende, samtidig som den er full av anekdoter og hendelser fra det virkelige liv." - John D. Mayer, professor i psykologi, University of New Hampshire

Takk, Ava! ;-) Jeg begynner på bok nr. 2 i dag, og er kjempespent!

Takk for dine alltid positive tilbakemeldinger, Kirsten! At jeg får med meg mange fine bøker kan jeg i første rekke takke Bokelskere.no for - og så litt mine (altfor) mange runder innom diverse bokhandlere, hvor jeg kjøper litt for mange bøker ... ;-)

Akkurat denne boka ble jeg oppmerksom på fordi den Ark-bokhandleren jeg er oftest innom, hadde satt den frem - for å fange oppmerksomheten fra meg og andre. ;-)

Herlig fantacy for godt voksne!

Handlingen i bok nr. 1 av 1Q84 foregår i Tokyo i perioden april - juni i 1984, og den første personen vi møter i denne monster-triologien, er Aomame. Hun sitter i en taxi på vei til et viktig oppdrag, og gjenkjenner Janáčeks "Sinfonietta", som spilles på radioen.

"Hvor mange mennesker finnes det her på jord som etter noen få innledende toner kan gjenkjenne Janáčeks "Sinfonietta"? Et sted mellom "ekstremt få" og "knapt noen", får en tro. Men Aomame kunne det, uvisst av hvilken grunn." (side 7)

De merkverdige hendelsene slutter imidlertid ikke her. Sjåføren stopper ved en trapp, og ber Aomame fortsette ned denne. Uten at Aomame der og da skjønner sammenhengen, går hun inn i en parallell virkelighet, som etter hvert betegnes som 1Q84. Dette stedet har bl.a. to måner ... Aomame fullfører sitt oppdrag, og vi skjønner at hun er leiemorder av yrke.

Et annet sted befinner Tengo seg. Han er mattelærer på en puggeskole. En dag blir han kontaktet av forlagssjefen Komatsu som ønsker at han skal skrive om en roman som heter "Luftpuppe", og som er skrevet av en pur ung forfatter ved navn Fukaeri. Historien er fantastisk og handler bl.a. om en blind geit og "little people" eller "småfolket". Problemet er bare at den er elendig skrevet. Komatsu ønsker at Tengo skal kontakte Fukaeri og bli enig med henne om at han skal skrive om historien. Sammen skal de forsøke å vinne en debutantpris, som Fukaeri utad skal få æren av å ha skrevet.

Det viser seg etter hvert at Fukaeri har rømt fra en farlig sekt som hjernevasker medlemmene sine, utsetter barn for overgrep, nekter dem blodoverføring når de blir syke og ellers har skremmende mange likhetstrekk med en annen sekt som er atskillig mer kjent. Tengo selv har heller ikke verdens beste barndom bak seg, og han har aldri klart å nærme seg en annen kvinne i gjensidig kjærlighet. Han har derimot en elskerinne han treffer hver fredag, og det er han så langt i livet godt fornøyd med.

Så spørs det for det første om Fukaeri går med på at Tengo skal får skrive om "Luftpuppe", og dernest om de har noen mulighet for å vinne debutantprisen. Hvilken risiko tar de i så fall? Og hvilken forbindelse har egentlig Aomame og Tengo med hverandre fra fortiden?

Jeg har lenge gledet meg til å ta fatt på Murakamis "1Q84". Så kom jeg over lydbøkene på biblioteket, og da var ikke veien lang til oppstart. Dette er fantacy for godt voksne, og for et eventyr Murakami ruller opp! Her skjer de mest fantastiske ting, og man kan saktens lure på hvor han egentlig tar det fra. For å få fullt utbytte av bøkene må man gi seg hen 100 % og blåse fullstendig i at historien mangler en hver logikk og fornuft. Det som imidlertid er en stor greie med denne trilogien, er at historien er meget spennende! Det er et driv som gjør at man hele tiden må videre. Videre, videre ... Dessuten er persongalleriet veldig "murakamisk". Mao. lett gjenkjennelig fra tidligere bøker - uten at det gjorde det minste for mitt vedkommende.

Tittelen "1Q84" spiller på den japanske måten å skrive 1984 på, og har en klar preferanse til George Orwells "1984". I denne første boka følger vi som tidligere nevnt tre personer - Aomame, Tengo og Fukaeri - alle omtalt i tredjeperson slik at vi kan følge dem tett av en slags allvitende forteller. Hver gang spenningen er helt på bristepunktet, skiftes fokus til en av de andre personene. Og slik holdes leseren i åndeløs spenning gjennom hele boka. I forbindelse med anmeldelse av den tredje boka i triologien uttalte Cathrine Krøger i Dagbladet den 19.03.2012 at "(B)are Murakami kan lage stor litteratur av dette våset". Nå er vel ikke jeg helt enig i at det bare er vås, men ellers er jeg enig med Krøger: Murakami kan skrive om nesten hva som helst, og det blir like fullt stor litteratur av det! Jeg er helfrelst etter bok nr. 1 og gleder meg til fortsettelsen! Her blir det terningkast fem - en sterk sådan!

Mollstemt forfatterskap som ikke bør gå i glemmeboka

Hva som egentlig påkalte min oppmerksomhet da jeg oppdaget denne lille boka, er jeg ikke helt sikker på. Jeg hadde jo aldri hørt om forfatteren og heller ikke om boka, før den plutselig sto der - litt ekstra profilert i en Ark-butikk tidligere denne uka. Den noe spesielle tittelen og et tiltalende ytre på boka fikk meg i alle fall til å ønske å lese baksideteksten. Ordene "et glemt mesterverk fra det 20. århundre", "en av de første betydelige europeiske romanene som reflekterte erfaringene fra holocaust" og "en ekte klassiker i det lille formatet", fikk meg til å tenke at dette er en slik bok jeg nødig ønsker å gå glipp av. Og når The Financial Times at på til har uttalt at "Etter tusenvis av romaner om holocaust kommer endelig en - en av de få - som virkelig utvider vår forståelse", ja, da var jeg ikke sen om å innse at dette var en slik bok jeg rett og slett måtte ha!

Men aller først: hvem er egentlig Hans Keilson? På Wikipedia kan jeg lese at Keilson (f. 1909 d. 2011) var en jødisk-tysk-nederlandsk romanforfatter, poet, psykoanalytiker og barnepsykiater. Aller best kjent er han for sine noveller med handling fra andre verdenskrig, en krig hvor han selv var et aktivt medlem av den nederlandske motstandsbevegelsen. Hans arbeid etter krigen har for en stor del bestått i å arbeide med krigstraumatiserte barn - holocaust-overlevende. Dette skrev han et vitenskapelig verk om - altså om traumer og senskader hos barn - som utkom i 1959, og dette anses som en av de viktigste på dette området selv i dag. Boka "Komedie i moll" utkom for første gang i 1947 på tysk med tittelen "Komödie in Moll".

Hans Keilson debuterte opprinnelig som romanforfatter i Tyskland i 1933, men emigrerte til Nederland i 1936 pga. de pågående jødeforfølgelsene i Tyskland, kan jeg lese på bokas smussomslag. Han overlevde krigen ved å leve i skjul. Foreldrene døde i likhet med så altfor mange andre i Auschwitz ...

Det som har revitalisert Hans Keilsons forfatterskap er at han i 2008 mottok Tysklands prestisjefylte Welt litteraturpris. Dette for et forfatterskap som "helt ned til dens dypeste psykologiske og åndelige forgreininger har utforsket den destruktive impulsen i det 20. århundre". Keilsons forsinkede litterære gjennombrudd kom altså da han nærmet seg 100 år, og rett før han døde - i en alder av 102 år - ble "Komedie i moll" nominert til National Book Critics´Circle Award som beste roman utgitt i USA i 2010.

Handlingen i "Komedie i moll" er meget enkel. Det handler om det nygifte ekteparet Wim og Marie som bor i Amsterdam, og som deltar i motstandskampen mot nazistene. En del av motstandskampen innebærer å ta i mot jøder på flukt fra nazistene, og dette er bakgrunnen for at deres og jøden Nicos veier krysses. Ekteparet skjuler ham på et kvistværelse, og der sørger de for at han får det han trenger for å overleve. Risikoen for å bli oppdaget henger hele tiden over dem, og de er helt på det rene med at selv det minste feiltrinn kan få fatale konsekvenser. Og dette på tross av at alle de kjenner og menneskene i den gata de bor i, må betegnes som "snille" mennesker. Men man vet aldri når Gestapo slår til, og ingen vet hvor lenge man kan utholde tortur uten å røpe hemmeligheter som dette. Til slutt skal det imidlertid vise seg at det slett ikke er ytre farer som er mest påtrengende. Nico blir alvorlig syk, og det er noe så banalt som en lungeinfeksjon som har rammet ham. Dermed kommer det hele på spissen - sammen med en maktesløshet som stiller alt vi forbinder med menneskelighet og respekt helt på hodet.

Denne kortromanen er nokså annerledes bygget opp enn det i alle fall jeg er vant til. På en måte får vi hele "fasiten" eller utgangen av historien presentert allerede i første kapittel, mens resten av romanen handler om hvordan man kom dit. Nederlenderne var blant de mest ivrige i hele Europa til å hjelpe jøder på flukt, og sånn sett handler denne romanen også om noe mer enn denne lille historien. I Amsterdam ble det å skjule jøder fra nazistenes jakt til og med satt i system. Og takket være dette hjertelaget for et folk som nazistene ønsket å utrydde fra jordens overflate, overlevde bl.a. forfatteren selv. I den konteksten blir "Komedie i moll" ekstra sterkt.

Mens jeg har jobbet med denne omtalen, har jeg forsøkt å finne ut om noen profesjonelle bokanmeldere har omtalt boka tidligere - uten å finne noe som helst. Dette overrasket meg! Denne boka fortjener virkelig å få mer oppmerksomhet! Selv har jeg vurdert boka til terningkast fem, og ved denne vurderingen er det både handlingen og det språklige jeg har sett hen til.

Stefaren ble funnet skyldig i mishandling av Christoffer med døden til følge. Straffen ble 8 år. 8 år. Jeg bare forstår ikke. Å mishandle et barn over lang tid og med det utfallet at barnet dør: Hvordan kan det resultere i en dom på 8 år? Stefaren slipper vel ut etter 6 år? Og da har han liksom gjort opp for seg?

I likhet med deg elsket jeg denne boka! Her er min omtale:

Mesterlig av Linn Ullmann!

Linn Ullmann (f. 1966) har tidligere utgitt bøkene "Før jeg sovner" (1998), "Når jeg er hos deg" (2000), "Nåde" (2002) og "Et velsignet barn" (2005). Selv har jeg kun lest "Nåde", en bok jeg - for å være ærlig - ikke hadde særlig sansen for, og jeg har også prøvd meg på en av de andre bøkene hennes uten at jeg fikk lyst til å fullføre. Med denne bakgrunnen satt det faktisk litt langt inne hos meg å gi meg i kast med hennes nyeste bok "Det dyrebare". Og så ble jeg altså så bergtatt fra første side at det var en pine å måtte gå på jobb innimellom lesningen ... Min påstand er at "Det dyrebare" er stor, stor litteratur!

I bokas åpningsscene befinner vi oss på Mailund, Siris barndomshjem. Det er 15. juli 2008, og Siris mor, Jenny, fyller hele 75 år. Dette har Siri bestemt henne for at hun skal feire, selv om det siste Jenny i grunnen ønsker er oppmerksomhet på denne dagen ... Om det er trass eller angst som er årsaken til at Jenny bestemmer seg for å begynne å drikke igjen, tørrlagt alkoholiker som hun har vært de siste tyve årene, skal være usagt. Men saken er den at "takken" Siri får for å ha stått på hodet i dagesvis for å lage tidenes mest fantastiske bursdagskalas for moren, er at moren drikker seg snydens dritings på selve dagen ...

I forbindelse med opptakten til det store selskapet, presenteres vi i tur og orden for familiemedlemmene. Siri driver to restauranter og er travlere enn travlest det meste av tiden. Ektemannen Jon er forfatter, og han holder på med å skrive tredje bind i en triologi. Skjønt skrive og skrive ... Er det noe Jon ikke gjør, så er det å skrive ... Han har nemlig fått skrivesperre, og jo mer han anstrenger seg for å taste ned bokstaver på PC-skjermen, dess mindre får han til. I stedet legger han mye energi ned i å late som han skriver - ikke bare overfor sin kone, men også overfor forlaget som han snart har mottatt sånn ca. 1 million kroner for i forskudd. Han er notorisk utro mot sin kone, som i realiteten forsørger ham, og som ikke kan la være å påpeke dette når det går en kule varmt mellom dem.

Ekteparet har to barn, Alma og Liv. Og de har ansatt Mille til å passe på barna, samt til å få unna litt husarbeid denne sommeren. Mille er en vakker ungpike på 19 år, og det er ikke til å komme forbi at Jon synes hun er ungdommelig frisk og deilig ... Familien har for øvrig hunden Leopold, som begynner å dra på årene.

Så er altså dagen der hvor Jenny skal feires - en dag som skal snu opp-ned på hele familien. For i løpet av selskapet blir Mille sporløst borte. På baksiden av boka er det som videre skjer så ypperlig sammenstilt at jeg finner grunn til å sitere dette:

"Milles forsvinning og uvissheten om hva som skjedde, preger alle som var berørt av henne. Gradvis avdekkes en historie om kjærlighet og grådighet, om hemmelige liv og smertefulle forbindelser. Linn Ullmann har skrevet en besettende, beksvart og humoristisk roman om sorg og overlevelse, om en familie som blir offer for sine egne hemmeligheter og om en brutal forbrytelse."

Etter som tiden går etter forsvinningen, begynner Milles mor å sende Jon plagsomme tekstmeldinger, og spørsmålet er hva Jon egentlig vet om Milles forsvinning. Og hva med datteren Alma, som endrer adferd radikalt og som setter seg og familien sin i store vanskeligheter? For ikke å snakke om Jenny selv, som var ute og kjørte i fylla den skjebnesvangre natta, og som i en tilstand av tiltagende demens begynner å snakke om det som skjedde i usammenhengende bruddstykker ... To år etter dukker liket av Mille opp, nedgravd i skogen like ved Mailund ...

Det er ikke ofte jeg opplever å bli sugd inn i en bok fra første side, men det gjorde jeg denne gangen. Utviklingen i historien, som til forveksling noen ganger kunne minne om en kriminalroman, tok tak i meg fra første stund, og det var rett og slett vanskelig å legge boka fra seg - selv om jeg selvsagt måtte det.

Det er et bilde av en temmelig dysfunksjonell familie som tegnes, og det er mange lag i historien som forfatteren kunne ha gjort enda mer ut av, om det var det hun hadde ønsket. Bl.a. er det en del psykologiske aspekter ved historien som kunne vært flere studier verdt. Som forholdet mellom Siri og Jenny - hvor Siri aldri har fått det hun ønsket fra moren, som hele livet indirekte har bebreidet henne for brorens drukningsdød. Som forholdet mellom Siri og Jon og hans utroskap. Som relasjonen mellom Siri og hennes egne døtre, særlig til tenåringsdatteren Alma, som etter Milles forsvinning flipper totalt ut og gjør de mest utrolige ting. Som Milles mor og hennes hang til å sende bebreidende sms´er til Jon ... Uten noen gang å bli overfladisk sveiper imidlertid Linn Ullmann fra tema til tema, og det på en så humoristisk måte at det hele nesten tippet over til å bli farseaktig. Men så ble det likevel ikke det.

Aller best likte jeg bokas språklige kvaliteter, og dessuten de glitrende personkarakteristikkene. For å sitere en anmelder i Dagbladet 21.11.2011 - "Det finnes knapt én slapp setning i denne romanen, som er en solid, og også vakker tilføyelse til et særpreget forfatterskap." Språklig og litterært er dette en sterk roman som jeg mener fortjener toppkarakter - terningkast seks! Og så spørs det om jeg ikke må gi forfatterens tidligere bøker en ny sjanse.

Sjekk ut diktet på engelsk. W. H. Auden. Funeral blues. Det er fantastisk vakkert.

Jeg har ikke lest "Fatimas hånd" enda. For øvrig er jeg veldig klar over at mange har dømt språket nord og ned mht denne boka. Det satt derfor langt inne å kjøpe den - særlig fordi den i tillegg er så tykk (det går nemlig en grense for hva jeg gidder å bruke av tid på dårlig skrevne bøker - 2-300 sider kan være greit, alt ut over dette blir fort too much). Men så er det dette med maurernes historie i Andalucia da ... Og så måtte jeg bare ha den likevel. ;-) Jo, jeg skal lese den, men ikke enda ... Og så får jeg være forberedt på grunne personskildringer og svulstig språk.

Jeg leser som regel på T-banen til og fra jobb. Og når datteren sitter i armkroken og ser barneTV. Og så en halvtime i senga.

Gjennomsnittlig et par timer hver dag.

Så synd!

Dersom du likevel skulle ombestemme deg, er det ikke noe problem å få tak i boka igjen. Den selges nesten over alt til nedsatt pris.

;-)