Bokelskere.no

Jeg synes boka var fin, men den "tok ikke av". Det jeg likte best var skildringen av lidenskapen for litteraturen.

Mitt inntrykk er at enten så hater man Åsne Seierstads bøker, eller så elsker man dem. Selv befinner jeg meg et sted i øvre del av midten.

Jeg synes Seierstad skriver godt, og at det er interessant å lese bøkene hennes. I denne boka møter vi barnehjemsbarn som er ofre for en krig som har vart i mange år. Alle har mistet sine nærmeste. Vi møter den ene mer tragiske skjebnen etter den andre. Barn som aldri kommer til å bli veltilpassede individer i samfunnet. Barn som har sett og opplevd så mye grusomhet at det er vanskelig å sette seg inn i det. Barn som har blitt seksuelt misbrukt, og hvor de kriminelle handlingene på en måte har druknet oppe i alt det andre som skjer i landet. Ingen har stilt opp for dem, og det handler om å overleve på best mulig måte.

Så vidt jeg vet er det ingen som har skrevet disse barnas historie tidligere. Så all ære til Sierstad som faktisk har gjort det! Jeg blir en smule provosert over alle hatutfallene mot henne og hennes forfatterskap.

Vakre Jamilet er en resultatet av en voldtekt, og vokser opp i en fattig familie på landsbygda i Mexico. Et groteskt fødselsmerke dekker hele ryggen og går ned til knærne, og de overtroiske landsbybeboerne mener at hun er merket av djevelen. Jamilet vokser opp uten skolegang og kan ikke lese, og det er umulig for henne å omgås landsbybeboerne på en naturlig måte.

Da moren dør føler Jamilet seg befridd fra de lenker som har holdt henne tilbake i landsbyen, og hun flykter til USA hvor hun oppsøker tanten Carmen. Der har hun håp om å få leve et normalt liv blant mennesker som ikke kjenner til fødselsmerket.

Tanten hjelper henne med å skaffe falske identitetspapirer, og ved hjelp av disse klarer hun å skaffe seg en jobb på et psykiatrisk sykehus. Der får hun ansvar for kun en pasient, en mann de færreste har holdt ut lenge. Det oppstår imidlertid en gjensidig sympati mellom Senor Peregrino og Jamilet, og han forteller henne historien om sin ungdoms pilgrimsreise til Santiago i Spania, hvor han fant sin store kjærlighet. Samtidig lærer han Jamilet å lese.

Til å begynne med opplevde jeg boka som vel svulstig og fantasifull, som dobbel dose Isabel Allende og Paulo Coelho når de nærmest har "tatt helt av". Samtidig var det noe ved boka som gjorde at jeg måtte lese videre, og jeg endte med å sluke den. Så selv om det ble vel mye drama og vel mange tilfeldigheter som plutselig stemte, ble jeg grepet av historien. Like fullt var ikke dette en stor litteraturopplevelse. Til det var språket for enkelt og personskildringene for grunne.

Boka inneholder to romaner.

Farmor har kabel-TV: Farmor er 76 år og ensom. Sønnen hennes har aldri tid til å besøke henne, og hun treffer heller ikke barnebarnet sitt Arve selv om de bor like i nærheten av hverandre. Da Arve og kameraten Jonas en dag står i døra hennes, kjenner hun ikke Arve igjen.

Farmor har kabel-TV, og det er i første omgang dette som gjør at guttene besøker henne. De ønsker å se på musikkvideoer, som de gir karakterer. Ingen av dem har kabel-TV hjemme. Dette blir starten på et fint forhold mellom farmor og guttene. Men farmor er ikke bra; synet er sviktende, hun blir lett svimmel og er dårlig til beins.

Forholdet mellom farmor og guttene skildres på en øm og var måte. Guttenes undring over hva farmor tenker og det livet hun har levd, er helt herlig og samtidig litt vedmodig. Generasjonskløften minker imidlertid noe etter hvert. Men mens de har det som finest, skjer det uunngåelige ...

Videogutten: En dag kommer det en ny gutt i klassen, og Pål og Hasse liker ham ikke. Fredrik introduserer dem imidlertid for Videogutten, og de klarer ikke å la være å oppsøke ham. Videogutten har mengder med videoer, mest grove voldsfilmer, også forbudte filmer.

Inngangsbilletten til miljøet rundt Videogutten er at de må være med ulovlige ting som stjeling. De to guttene har forskjellig syn på dette, og det får konsekvenser for vennskapet deres. .... Tore Renberg skriver utrolig godt, og klarer på en helt unik måte å fange opp det som skjer i unge gutters liv i deres vanskeligste alder i oppveksten. Jeg anbefaler disse romanene varmt.

I denne boka, som er en fortsettelse av "Mannen som elsket Yngve", er Jarle blitt en voksen mann som ser tilbake på sine barne- og ungdomsår på 70- og 80-tallet. Faren er død, og han og kjæresten reiser til Stavanger for å delta i begravelsen.

Mor, far og Jarle var "Kompani Orheim". Utad en vellykket familie - innad alt annet enn idyll. For Jarles far - Terje - drikker. I tillegg er han voldelig. Ingen rundt Jarle - heller ikke den nærmeste familie - ser hva som foregår. Jarles venner synes tom. at faren hans virker så topp, og at det er så mye varme i hans familie. Jarle klarer ikke å formidle hvordan han egentlig har hatt det før han har fått barndommen på trygg avstand.

Mens Jarle skal finne ut av livets irrganger gjennom puberteten, en alder der de fleste har nok med seg og sitt, utvikler han seg til en bråmoden gutt med alt for mye ansvarsfølelse for foreldrene.

Denne boka tok innersvingen på meg. Den er glitrende skrevet, uten å bli sentimental. Jeg gir den toppkarakter!

Rino er tykk, venneløs og ensom, har definitivt ikke draget på damene ... og er jomfru. Det eneste som står i hodet på ham er å debutere seksuelt. Besettelsen på sex er så sterk at den står i veien for et naturlig møte med kvinner. Dette er imidlertid ikke en roman om sex, men mest av alt om fravær av sex.

Rino bor i en leilighet som faren hans eier, og en dag bestemmer faren seg for at han skal leie ut et rom. Maria flytter inn, og det blir på mange måter vendepunktet i Rinos liv. Den tidligere så tomme leiligheten er med ett fylt av mennesker og liv, fest og moro. Og kvinner.

Spesielt sympatisk kan man ikke si at Rino er, der han hele tiden nokså kynisk fantaserer om og planlegger å få kvinnene rundt ham til sengs. Innerst inne lengter han imidlertid etter at noen skal bry seg om ham, ta på ham og holde armene rundt ham.

Tidvis ble jeg frastøtt av det direkte og vulgære språket i boka. Samtidig tror jeg at dette er noe av det mest ærlige som er skrevet om en ung mann som befinner seg i en situasjon som Rinos. Med forventninger om at han skal ta initiativ, være erfaren og selvsikker - og så være det stikk motsatte - er ingen enkel situasjon for dagens unge menn.

På et gitt tidspunkt tar Rino tak i livet sitt. Han slanker seg, bytter ut brillene med kontaktlinser og fikser seg opp, og opplever at omgivelsene plutselig "ser" ham. Og kanskje er det også håp for Rino til slutt ....

Tor har tatt livet av seg, og det er Torunn som finner ham i grisebingen. Lammet av sorg og skyldfølelse blir Torunn på gården, uten egentlig å ta noe standpunkt til om det er dette hun vil. Hun gjør det som gården krever, men uten entusiasme. Etter hvert glir hun mer og mer inn i ørkesløsheten og sliter seg ut på noe hun ikke brenner for.

Samtidig opplever Torunn at alle rundt henne ikke bare regner med, men også stoler på at hun som odelsjente skal bli på gården. Bestefaren som er helt avhengig av at noen steller for ham, Margido som ønsker å lage et kistelager på gården, Erlend og Krumme som vil bygge om den gamle siloen til feriebolig, avløseren som er veldig tiltrukket av henne ... Men tenker noen av dem på hva Torunn egentlig vil?

Dette er den første Ragde-boka jeg har lest, og jeg ble veldig positivt overrasket. Mens jeg leste boka hadde jeg hele tiden TV-seriens personer med meg, og jeg var veldig spent på hvordan det gikk med dem. Jeg koste meg med Erlends snobberi og noe overdrevne følsomhet, Margidos første, prøvende skritt mot en ny og mer moderne stil både yrkesmessig og privat, Erlend og Krummes spenning i forhold til å skulle bli fedre, bestefarens såre lukkethet osv. Men det må vel komme en bok til?

Handlingen i boka er lagt til et gammelt hus i Gebze - huset der ingen snakker med hverandre - som eies av 90-åringen Fatma. Hun bor sammen med tjeneren, Recep, som er dverg. Det ligger i kortene at han har arvet husposten etter sin mor.

Om sommeren får Fatma besøk av sine tre foreldreløse barnebarn. Den eldste er Faruk, en alkoholisert historiker. Metin og Nilgün er hhv. skoleelev og student. Mens Metin ikke helt har funnet retningen i livet sitt, har Nilgün begynt å lefle med venstreradikale krefter.

Tidvis støter ungdommene på Hasan, Receps nevø, som er rasende på alle som har mer enn ham. Selv er han sønn av en fattig billettselger, og har omgang med en del uromomenter i den lille byen.

Fatma bærer på en mørk hemmelighet som ligger femti år tilbake i tid. Recep og hans bror er nemlig hennes avdøde manns barn, som han fikk med tjenestejenta i huset. Denne hemmligheten vokter hun godt, og hun nærer ingen varme følelser i fht. dette - for henne - høyst ufrivillige slektskapet.

Fatma, Recep, barnebarna og Hasan opptrer vekselsvis som jeg-personer i boka. Noen ganger var det (særlig i lydbokutgaven) vanskelig å holde rede på hvem som "snakket", og det var helt nødvendig for meg å sette opp en oversikt over personene. Da persongalleriet falt på plass for meg, kunne jeg nyte boka 100 %.

Pamuk skriver godt og jeg har veldig sansen for den fortellerteknikk han har benyttet. Vi følger hovedpersonene sommeren før militærkuppet i Tyrkia i 1980 - en tid med gryende politisk uro - og det var spennende å følge utviklingen. Jeg skal lese flere av hans bøker!

En herlig finsk røverhistorie! Arto Paasilinna er en forfatter jeg først nylig har gjort meg kjent med, og jeg er helt betatt!

Dette er den beste boka av ham jeg hittil har lest. Historien står ikke til troende, men det er en uvesentlig detalj. Paasilinna skriver godt, og historien er gjennomsyret av en fandenivoldsk humor. Helt herlig!

En vanvittig tragikomisk bok i typisk Paasilinna-stil!

To menn treffer uventet på hverandre i en låve, hvor de begge har tenkt å ta sitt eget liv. Det hele ender med at den ene redder livet på den andre, og at de bestemmer seg for å hjelpe andre mennesker som befinner seg på selvmordets rand. Deretter utvikler historien seg i en meget uventet retning. Mens de kjører gjennom Finmark, nedover Europa og til slutt havner i Portugal, bestemmer menneskene de ønsker å redde seg istedet for å finne det perfekte stedet å gjøre selvmord på. Underveis blir vi kjent med menneskene ombord i bussen, mennesker med den ene mer tragiske livshistorien enn den andre. Samtidig sitter latteren og humoren løst, og jeg ble mange ganger sittende og humre og le av ting som egentlig var til å grine av.

Linnea Ravaska er 77 år og bor på sitt lille røde torp inne i Finlands skoger. Livet kunne ha vært perfekt dersom det ikke hadde vært for at fostersønnen og hans kriminelle kompiser hver måned ankommer for å hygge seg med pensjonen hennes ...

Til slutt blir Linnea desperat. Når verken politiet eller andre kan hjelpe henne med å bli kvitt røverbanden, ser hun seg nødt til å pønske ut en løsning på egen hånd.

Paasilinna har igjen levert en strålende roman full av finsk humor og vidd, blandet sammen med en dæsj røverhistorie og spenning.

Jeg savnet Ivar Nørves oppleserstemme (det er han som har lest inn de andre bøkene av Paasilinna som har kommet i lydbokformat), men det fungerte like fullt greit med Frøydis Armand.

En dag dukker Gunnar Huttunen opp i en nordfinsk bygd. Han kjøper den falleferdige mølla, og alle i bygda mener at han må være splitter pine gal. Men han setter mølla i utmerket stand og folk strømmer til for å benytte seg av Huttunens tjenester. Hadde det ikke vært for at Huttunen må ule litt som en ulv når noe går ham i mot, ville livet ha fortsatt som før.

Folk får ikke sove pga. Huttunens uling nattestid og blir besatt av tanken på å få ham innesperret på galehus. Dette blir starten på en jakt på liv og død.

Dette er nok en bok fra Paasilinna, som det bare er å gi seg over til og la seg begeistre av. Men selv om humoren ligger under hele tiden, rommer romanen et dypere alvor. Temaet er hva som skjer med mennesker som skiller seg ut fra hopen og er litt annerledes i et lokalsamfunn der reglene er definert på forhånd av trangsynte og snevre mennesker. Dette er en historie om vold og maktmisbruk overfor et menneske som ikke kan forsvare seg mot en dom fra øvrigheten om at han er sinnsyk. Huttunen kjemper i mot av alle krefter, men hvor lenge vil han klare seg ute i ødemarken?

Boka rørte meg dypt og jeg vil virkelig anbefale den!

Dyrene på gården er misfornøyd fordi de presses til å arbeide mye for lite, og de føler at de lever under slavelignende forhold. Den alkoholiserte bonden følger opp driften svært dårlig; kuene blir ikke melket ofte nok, maten uteblir til enkelte måltider og dyrene har det i det hele tatt ikke bra.

En dag gjør dyrene opprør, jager bonden og mennene hans fra gården, og overtar driften selv. Nokså snart skjønner dyrene at de trenger en leder, og etter en del rivalisering blir grisen Napoleon valgt. Han fremstår etter hvert som enehersker på gården.

I begynnelsen er det mye glede og stor velstand på gården. Ingen trenger å overanstrenge seg, og alle har nok å spise. Men virkeligheten innhenter dem, og igjen oppstår misnøye og murring. Dette møtes med påminnelser om hvordan det var før, den gangen bonden styrte gården og dyrene var ufrie. Problemet er bare at dyrene for lengst har glemt hvordan det egentlig var i gamle dager. Frykten for fortiden er imidlertid så innprentet i dem at de gir seg uten å mukke.

Handlingen i boka har helt klare paralleller til hvordan totalitære samfunn fungerer, og boka er helt klart politisk. Her får vi innblikk i utnytting av maktposisjoner og "folkets" avmakt overfor sin enehersker. Mantraet om at "all animals are equal" endres umerkelig til "all animals are equal, but some animals are more equal".

En fornøyelig og tankevekkende bok, og utvilsomt en klassiker man "bør" får med seg.

Dette er en fremtidsvisjon om hva som skjer når polarisen snart er smeltet og isbjørnene søker sørover. Nærum har lagt handlingen til 2013 og Siv Jensen er statsminister. Isbjørnene utgjør en trussel mot turistnæringen. Og når de for alvor får sansen for menneskekjøtt, begynner uhyggelige ting å skje ...

Tidvis var boka svært spennende, og beskrivelsen av hotellkongen med klare paralleller til en helt umiskjennelig nålevende hotellkonge med påtatte miljøverninteresser riktig så morsom. Men i det store og hele halter boka betydelig. Jeg savnet Nærums velkjente humor, som det var altfor lite av. En svak treer fra min side, takket være en glitrende oppleser.

Hodeløse lik dukker opp i Ny-Guinea, nærmere bestemt i Tanjung. Sistnevnte er liket av den norske etterforskeren som ble sendt dit for å oppklare mordet av en norsk representant for Regnskogfondet. Skarphedin Olsen blir bordret til Ny-Guinea, og Drum blir motvillig overtalt til å bli med.

Etter ankomsten finner Olsen ut at det drives ulovlig hogst av fredet tømmer, og at regnskogaktivistene ikke er veldig populære i området.

Drum får vite at det var nettopp i Ny-Guinea oldefaren hans, navnebroren Fredric Drum, forsvant for mange år siden.

Boka er drivende spennende, og inneholder også et høyst aktuelt aspekt, nemlig utbyttingen av regnskogen. Dette er den tiende og siste boka om Fredric Drum og Skarphedin Olsen, og her faller de siste brikkene på plass.

Mens gourmet-kokken og restauranteieren Fredric Drum er på en velfortjent ferie i Mexico, blir han oppringt av onkelen, KRIPOS-etterforsker Skarphedin Olsen. En venn av Skarphedin er forsvunnet i Mexicos jungel, og fryktes drept.

Mens Fredric og Skarphedin leter etter den forsvunne nordmannen, viser det seg at en massemorder går løs. Fredrics spesielle interesse for blant annet Maya-kulturen blir til uvurderlig hjelp for en heller handlingslammet og udugelig lokal politimann i etterforskningen av drapene. De begynner etter hvert å puste morderen i nakken, med fare for sin egen sikkerhet.

Boka er utrolig spennende og ikke minst interessant. Skarphedin og Fredrics felles interesse for god mat og drikke krydrer boka!

En leilighet i Oslo blir brutt opp etter at eieren ikke har vist seg på flere uker. Det blir gjort funn av store mengder størknet blod, Jerusalem-liljer og noen kryptiske bøker om alkymi. Deretter omkommer et ektepar som følge av en bilbombe. Det viser seg snart at saken har forbindelse med noen nye funn i grotter ved Dødehavet, og hvor det kan stilles spørsmål ved hvem Jesus egentlig var. Fredric Drum og Skarphedin Olsen drar til Isreal og begynner å nøste i saken.

Dette er ikke den beste boka i serien om Drum og KRIPOS-etterforsker Olsen, men den er absolutt spennende.

KRIPOS-etterforsker Skarphedin Olsens kone og datter ble brutalt myrdet for et halvt år siden, og Skarphedin gikk deretter inn i en psykose, hvor han innbildte seg at han var bestefaren Fredric Drum. Nå som han er erklært frisk og er tilbake på jobb i KRIPOS, stiller imidlertid kollegaene hans seg spørsmål om han faktisk er frisk ...

Plutselig dukker det opp et hodeløst lik av en politimann i et hundehus på Oslos beste vestkant. Saken blir erklært som kistesak - den femte i rekken - dvs. at saken for en hver pris må unngå offentlighetens lys. Etter hvert viser det seg at etniske konflikter, nynazister og en gammel majakultur har tilknytning til saken. Men uansett hvor kritisk situasjonen er for Skarphedin Olsen, er hans nese for gourtmetopplevelser i aller høyeste grad til stede.

En spennende og også fornøyelig bok!

Matti vokser opp i Vittula i Pajala, en svensk bygd "in the middle of nowhere" på grensen mot Finland. Nokså tidlig i oppveksten møter han tause Niila, en av fem søsken i en læstadianerfamilie.

Boka består av en samling enkeltstående episoder, hvor vi følger guttene gjennom oppveksten. Sammen opplever de rockens innmarsj, drømmen om å spille i band (som de etter hvert realiserer), Mattis sommerjobb som rottefanger, gjengoppgjør, gryende interesse for jenter, badstu- og drikkekulturen. Vi kommer tett inn på den typiske finske folkesjelen, hvor de fleste er fåmælte slitere.

Historiene er tidvis av litt vekslende kvalitet, men mest med virkelig gode historier. Som da faren etter en tur i badstua skal innføre Matti i mannsverdenen. Matti er overbevist om at faren nå skal gi ham en leksjon i seksuallivets gleder og farer. Istedet blir han innviet i hvem slekta har vært på kant med gjennom de siste generasjonene, og som han derfor bør holde seg unna. Det er ikke mange i bygda som går klar etter farens utlegninger.

Jeg storkoste meg med denne boka, som er både morsom og litt trist. Ofte ble jeg sittende og skratte høyt. Ikke minst pga. selvironien som gjennomsyret boka.

Flere gifte kvinner har forsvunnet i årenes løp, uten at politiet har klart å finne noen lik. Da også Birte Becker blir borte, oppdager politiet med etterforskeren Harry Hole i spissen noen urovekkende fellestrekk mellom forsvinningene, som kan tyde på at det går en massemorder løs.

De forsvunne kvinnene har alle blitt borte rett etter første snefall, og med en snømann plassert i hagene deres.

I jakten på Snømannen, som morderen blir kalt, dras vi som lesere fra skanse til skanse. Hver gang Snømannen synes å være avlsørt, dukker det opp nye momenter som tilsier at han fremdeles går løs. Han blir til slutt meget nærværende i kretsen rundt Harry Hole ...

Denne boka er åndeløs spennende og uhyggelig. Dennis Storhøi leser med en intens innlevelse og med det rette temperamentet!