Jeg er enig med deg, Ami! Jeg har for øvrig veldig sansen for litt navlebeskuende litteratur, som graver litt nedi psyken til romanpersonene - enten de er fiktive eller reelle. Tror vel trygt man kan si at Knausgård-suksessen viser at svært mange liker denne type litteratur.
Det er jeg glad for å høre! Kritikerne fikk vel såpass med refs for sin unisone begeistring mht de tre første at de nå virkelig skulle vise at de også kan være kritiske .... håpet jeg det dreide seg om ... ;-)
Så morsomt å lese din kommentar, Elen! Jeg ble nesten litt deppa av å lese kritikkene av bok nr. 4. Hadde det ikke vært for at jeg MÅ konsentrere med om en annen bok som skal diskuteres i boksirkelen jeg er medlem av, ville jeg umiddelbart kastet meg over 3´ern og 4´ern ... jeg kan nesten ikke vente!
Og jeg slutter meg til at filmen var flott! Jeg elsket boka!
Synes du? Denne boka syntes jeg var både festlig og fornøyelig! ;-)
En kveld i desember ble Minette og jeg avbrutt i våre studier av et plutselig utbrudd av hyl og skingrende latter utenfra og føtter som dundret ned trappene i Haven House. Vinterens første snø.
Minette snøftet hånlig. "Fjols, de kommer til å få lungebetennelse og dø."
I 1974 hadde Max tapt sine illusjoner om "revolusjonen" og brukte aldri ordet lenger annet enn i hermetegn, slik du kunne si navnet på en gammel flamme som har sviktet deg, som har knust ditt hjerte og vist seg verdiløs, men hvis navn fremdeles får stemmen din til å svikte.
Jeg låner heller ikke ut bøker. Har litt for dårlig erfaring med at jeg ikke får dem tilbake. Dessuten savner jeg bøkene mine så intenst når de ikke er i hyllene mine. Nei, jeg kjøper heller bøker og gir dem bort i presang - heller det enn å risikere ikke å få skattene mine tilbake.
Det er utrolig fascinerende hvor forskjellig ulike lesere bedømmer denne boka. Selv synes jeg den var en av høydepunktene blant bøkene jeg leste for et par år siden. Handlingen krøp under huden på meg. Jeg synes historien var mektig!
Den dagen Adam Ankers datter Miriam brått og brutalt blir revet fra ham, mister Adam ikke bare sin fremtid. Nåtiden mister også sin mening, og dette gjør ham dessuten smertelig klar over hvor lite han egentlig vet om sin fortid. Moren hans oppdro ham i taushet, og han innser også at han selv har oppdratt sin datter i taushet. Og at dette neppe var veldig bra for henne …
Et år før datteren døde, var Adam innom et krigsmuseum i Auckland, og tilfeldigvis kom han i den forbindelse over et bilde av en ung mann ved navn Adam Lipski, født i Krakow i 1920. Han ble selv født med etternavnet Lipski, og det aner ham derfor at hans fortid kanskje ligger begravet i Polen et sted og har sammenheng med jødeutryddelsen under andre verdenskrig. Han bestemmer seg for å forlate New Zealand og setter kursen mot Polen og senere også Sverige, hvor han har tilbrakt deler av sitt liv.
Gradvis avdekker han fragmenter av sin fortid. Han bestemmer seg også for å ta kontakt med Cecilia, en kvinne som i sin tid tvang ham til å velge mellom datteren og henne. Han valgte datteren, og prisen han betalte var at han aldri mer fikk kontakte datterens mor. Adam har imidlertid aldri glemt sin store kjærlighet …
Jeg opplevde denne boka som veldig var og tidvis nydelig. Noen ganger var det imidlertid litt vanskelig å få helt tak i historien, og det fløt litt ut for meg. Jeg fikk aldri helt tak i hvorfor Cecilia tvang Adam til å gjøre noe så dramatisk som å velge mellom sin egen datter og hennes og Adams kjærlighetsforhold. Spesielt dialogene mellom Cecilia og Adam ble tidvis noen ganger litt kunstige, som om det viktigste for forfatteren har vært å føre et poetisk språk. Ellers er det store spørsmålet om hvem vi er dersom vi ikke har en historie, fascinerende. Alt i alt likevel en fin bok, men den nådde ikke helt opp til ”Jeg vil synge deg stille sanger”.
Denne beskjedne lille boka havnet i min boksamling ved en ren tilfeldighet. Tittelen på boka har en god stund pirret min nysgjerrighet, og nå har jeg omsider fått lest den.
Inntil nokså nylig så det ut som om verdensøkonomien bare pekte oppover og oppover. Desto større var sjokket da finanskrisen kom. Plutselig var det tomt for penger i bunnsolide finansinstitusjoner. Hvordan kunne det være mulig?
Henrik Syse mener at grådighet har skylden for at det gikk som det gikk. Kun ved gjeninnføring av den gamle og trauste dyden måtehold, kan det skapes en bærekraftig økonomi. Dyden måtehold gjør seg for øvrig godt på de fleste av livets arenaer. I boka formulerer han det slik:
"Resonnementene er bygget på antakelsen om at et samfunn som tar til seg - og øver seg opp i måtehold og moderasjon ...... , vil kunne møte fremtiden med langt større trygghet enn et samfunn som gir seg hen til overdreven nytelse."
Mange av problemstillingene som Syse tar opp i boka, er svært tankevekkende. Jeg synes han klarer å balansere hårfint på grensen mot moralisering. I bunn og grunn handler det om etiske grunnholdninger i livet. Dessuten evner Syse å gjøre vanskelige filosofiske problemstillinger lettfattelige og tilgjengelig for folk flest. Jeg er ganske sikker på at denne boka kommer til å prege en god del av de valgene jeg kommer til å stå overfor i tiden fremover.
Vi er ikke alene i denne verden, og alle liv - vårt eget og andres - er faktisk verdt noe. Derfor må vi sette de rette grensene, for at samfunnet og menneskeverdet skal bevares.
Jeg våger den påstand at det er måtehold - som væremåte og dyd - som i siste instans kan redde vår verden, dersom de mest pessimistiske spådommene om klima og miljø er korrekte.
Jeg støtter forslaget ditt om en filmelsker-side!!!!!
Hvordan det er å være etterkommer av heroiske mennesker? Smitter deres personlige status over eller krymper man under den? Deler man deres idealisme? deres tapperhet? deres overbevisning? Tror man at man kan kjenne dem? Måler man livet sitt mot deres? Blir man et bedre menneske på grunn av dem?
Det som er skjedd (finanskrisen i 2008/2009 - min kommentar), er riktignok komplisert og kan ikke oppsummeres på noen få linjer. Men at grådighet - individuell og institusjonell - er en viktig årsak til at krisen kunne få slike proporsjoner, er hevet over tvil. For med denne grådigheten forsvant mye av realitetsorienteringen. Godt betalte pengeforvaltere satte andres penger over styr i jakten på den store dollargevinsten, med fete bonuser som belønning. Det som i ettertid ser ut som selvsagte varsellamper, ble ikke sett, fordi grådigheten stengte ute måteholdets modererende blikk.
Intervju med Victor Norman, mens han var arbeids- og administrasjonsminister i den andre Bondevik-regjeringen:
Jeg har aldri planlagt å drive med politikk. Samtidig er jeg motstander av langtidsplanlegging på alle livets områder. Egentlig har jeg stor sympati med min kone. Da vi ble gift, sa hun at det med ekteskap er noe ordentlig tull. Man burde inngå ti års tidscerteparti, eventuelt med opsjon for fornyelse. Den viktigste forskjellen er at jeg tidligere jobbet med substans. Her handler alt om prosess. Vi som kommer fra fagverdenen har lett for å betrakte politikerne som noen håpløse amatører. I forhold til fag er de det. Men i forhold til den arena de skal utfolde seg på, er de proffe.
Hvis du måtte velge ut fire betydningsfulle, nålevende norske forfattere - hvem ville du da ha valgt? Spennende å høre hva flere enn meg synes. Si gjerne noe om hvorfor du mener at akkurat de fire er de beste.
Det er også mulig å finne mye bra på www.qxl.no . Når jeg har vært på utkikk etter en bestemt bok, har jeg lagt inn søkeagent der. Den dagen boka dukker opp, får jeg epost-varsel, og så er det bare å sette i gang å by!
Tror vi bare atter en gang må konkludere med at vi lesere er like forskjellige som de bøkene vi leser og vurderer. ;-) Jeg er helt i mot grunntanken om at det skulle finnes objektive sannheter om hva som er god og dårlig litteratur.