Bokelskere.no

Jeg befinner meg akkurat nå i Tyrkia hos en innsatt fange som har drept moren sin fordi hun var utro mot faren hans. Det ble hans lodd i livet å gjenopprette familiens ære ... Historiene som fortelles i "Æresdrap - menn som drep kvinner" av Ayse Onal er sterke og ufattelig triste.

Jeg har i alle år vært storforbruker av bøker på biblioteket - i de senere år først og fremst av lydbøker. Jeg kan ikke fordra å lese gamle bøker som lukter vondt eller ser uappetittelige ut. Like fullt handler det om noe helt annet når jeg MÅ eie gode bøker jeg har lest. Gode leseopplevelser blir som en del av meg jeg nødig vil skilles ad med. Jeg liker ikke en gang å låne ut mine egne bøker - først og fremst fordi jeg litt for ofte opplever at mange ikke tar alvorlig nok å levere dem tilbake. Jeg kjøper for øvrig gjerne brukte bøker. Og lukter helst i dem før jeg går til det skritt å kjøpe dem. Kjellerlukt preger en del brukte bøker man kan finne på loppemarkeder (hvor jeg faktisk har funnet mange av mine skatter), men det styrer jeg unna.

Problemet med min hang til eie bøkene jeg leser er at huset for lengst er fullt av dem. Det er ikke mange år igjen før det er fullt bak bøkene (som etter hvert står dobbelt) også. Mannen min nekter meg å kjøpe flere bokhyller. Han mener at det holder med rundt 10 meter veggplass med bøker fra gulv til tak. ;-) Mens jeg på min side mener han har lite å klage over så lenge han enda ikke har fått et bokskred i hodet .... ;-) Jeg kommer jo selvsagt ikke til å slutte å kjøpe bøker, og lurer på hvordan jeg skal håndtere den stadig økende mengden med bøker som finner veien til mitt hjem. En kraftig revisjon av bokhyllene, hvor i første rekke bøker som ikke betyr SÅ mye, blir kastet på loppemarked, er en idé jeg har til vurdering for tiden. Å kaste bøker er vandalisme.

For meg handler det i alle fall ikke om snobberi å måtte eie bøkene jeg leser. Selv om jeg må innrømme at når jeg kommer inn i hjem uten bøker, så virker det litt sjelløst ... uansett hvor flott det ellers måtte være der ... Og det er kanskje litt snobbete tenkt?

Cathrin og Willy har holdt sammen i fire år, og de tilhører de unge vellykkede på Oslos beste vestkant. Hun er art director i et reklamebyrå, mens han skriver filmmanuskripter. Vel, så har han kanskje ikke fått noe av sitt arbeid antatt enda, men det er sikkert like før …

Det som begynte så bra med stormende forelskelse og i neste omgang forpliktende kjærlighet, har imidlertid endt opp som nokså kjedsommelig og trivielt. Cathrin foreslår en dag at de skal gå på visninger. Ikke fordi de trenger et nytt sted å bo, men mer for å skape en arena for en ny lek … Når de tror seg usett, kaster de seg over hverandre i en lidenskap så sterk som de kun opplevde i forholdets første fase. Dermed skapes en illusjon av at forholdet tas opp til nye høyder.

Da Willy blir kontaktet av en konsulent fra Norsk Film som ber ham om å skrive et filmmanus om et par som går på visninger og driver med en spesiell lek, blir Willy tvilrådig. Hvem er denne mannen? Har han støtt på ham på en av visningene Cathrin og han har vært på? Sulten som han er på suksess, og med et utgangspunkt i noe selvopplevd og kjent, biter han likevel på. Men så forsvinner ikke bare bikkja, men også Cathrin … og det går opp for Willy at alle tror at det er han som står bak forsvinningen. Klarer han å overbevise om at han faktisk er uskyldig? Og hva har egentlig skjedd med Cathrin? Har hun vært utsatt for en forbrytelse eller har hun rett og slett bare stukket av?

Jeg opplevde denne boka som fornøyelig, og storkoste meg med den. Historien er dessuten spennende på flere plan. En slags humoristisk melankoli ligger på lur hele tiden. Kanskje det hadde å gjøre med at Kim Haugen leste for alt jeg vet? Jeg synes at Saabye Christensen innfridde forventningene med denne boka, og gleder meg allerede til den neste.

Et år etter at Sadie Jones kom ut med debutromanen ”Utskudd”, kom romanen ”Små kriger”. Fordi jeg likte debutromanen svært godt, var jeg naturlig nok svært spent på oppfølgeren. Jeg ble i grunnen litt skuffet.

Etter andre verdenskrig fikk britene kontroll over Kypros. Angivelig for å skape ro og stabilitet i området, opprettet britene millitære baser på øya. Basene var imidlertid viktige av flere grunner, som nærheten til Midt-Østen, Suezkanalen og oljeressursene. Ikke uventet dannet gresk-kypriotene frigjøringsmilitsen EOKA, og gjennom ulike aksjoner rettet mot britene forsøker de å gjøre britenes opphold så vanskelig som mulig. Målet for EOKA er å få Kypros til å bli en del av Hellas. Britenes svar på gresk-kypriotenes vold er bl.a. å oppildne til motsetninger mellom dem og tyrker-kypriotene (resultatet av dette kjenner vi i dag: øya er delt mellom grekerne og tyrkerne).

Da Hal og Clare giftet seg på 50-tallet i England, visste Clare at det å være gift med en yrkesmillitær ville innebære et liv på stadig flyttefot. Etter hvert har Hal avansert til major i den engelske hæren, og da Hal blir utstasjonert på Kypros, ser han frem til dette med spenning og glede. Han har aldri vært i aktiv tjeneste, og skal omsider få anledning til å praktisere noe av det han har lært. Hal og Clare, som har fått tvillinger, elsker hverandre svært høyt og tror vel egentlig at intet kan true deres lykke.

Hal er full av idealisme ved ankomsten, men etter hvert blir han vitne til så vidt mange grove overtramp fra britenes side at han begynner å tvile alvorlig på sin rolle som yrkesmillitær. Det forventes nemlig at overtramp ikke skal rapporteres, men nærmest ties i hjel. Britene torturerer, voldtar og dreper. Straffen for de få som faktisk blir tatt og som man av ulike grunner ikke kan la være å reagere overfor, er symbolsk og består i verste fall av omplasseringer og forflytninger. Offentlighetens interesse og skandaler må for all del unngås.

Midt oppi terrorangrep og tendenser til kamp- og krigshandlinger, prøver Hal og Clare å få ekteskapet sitt til å fungere. Clare blir imidlertid sittende mye alene med tvillingene deres, og Hal blir etter hvert mindre og mindre meddelsom. Samtidig blir Clare vitne til at utroskap blant befalshustruene, som omtrent kjeder seg i hjel, florerer ….

Årsaken til at jeg ble litt skuffet over denne boka var at det tok litt for lang tid før det skjedde noe som helst. Dersom boka hadde vært tykkere og ikke bare på litt over 300 sider, kunne jeg for så vidt fint ha tolerert en lang introduksjon i boka. Dessuten følte jeg at boka ikke engasjerte meg før kanskje de siste 100 sidene, og da på et nokså overfladisk plan. Det som imidlertid er interessant og som belyses i boka, er hva som skjer med moralen til okkupanter etter hvert som begge sider i konflikten demoraliseres. Dette kunne ha handlet om okkupasjonen av Afghanistan eller Iran. Problematikken er nemlig den samme; okkupanter som sies å ha de edleste hensikter, men som egentlig kjører doble og triple agendaer, og en befolkning som for en hver pris ønsker frihet på egne premisser. Avslutningsvis ønsker jeg å understreke at boka på ingen måte er dårlig skrevet. Den kunne imidlertid ha engasjert litt sterkere.

Åge Grønning har skrevet boka "Sannheten", som handler om Jehovas vitner. Jeg har skrevet en bokanmeldelse som du finner her på Bokelskere hvis du søker opp boka.

Det måtte ha blitt Paul Auster! Og før den middagen ville jeg ha lest alle bøkene hans om igjen. Og ikke minst sett filmene han har hatt en finger med i spillet på en gang til.

Jeg opplevde det som et større problem å bli prakket på uønskede bøker da jeg var yngre. Spesielt har jeg et familiemedlem som er veldig opptatt av livet på "den andre siden", metafysikk og annen alternativ litteratur, som overhode ikke treffer meg. Etter noen opplevelser hvor jeg nærmest pliktskyldigst tok i mot bøkene, opplevde jeg at det var da "problemene" begynte. Et evindelig mas om jeg ikke snart hadde lest bøkene, motvilje mot å ta dem i mot da jeg ønsket å levere dem ulest tilbake etc. Jeg leste dem ikke noe mer av den grunn ... Jeg tar derfor ikke i mot bøker som prakkes på meg på denne måten lenger. Dessuten er jeg så sær at dersom jeg leser en god bok, så MÅ jeg eie den. Jeg klarer rett og slett ikke å skille meg av med en god bok. Og køene av uleste bøker hjemme hos meg selv er lang nok som den er, om jeg ikke skulle begynne å låne bøker også ... ;-)

Jeg har akkurat ankommet åsstedet for et mord i Linköping, og det er den kaldeste vinteren i manns minne (Midvinterblod av Mons Kallentoft).

Jeg er helt enig med deg i at dette har med mennesketypen å gjøre, og ikke med om man er belest eller ikke. Jeg reagerer imidlertid negativt på folk som tror at fordi de har lest mye, så kan de "alt" så mye bedre enn alle andre. Jeg forventer klokskap fra en person som leser mye, og klokskap innebærer også å ha sosiale antenner og ikke kjøre over andre mennesker med bulldoser (verbalt). For de aller, aller fleste slår mye lesing heldig ut, men for et lite mindretall (jeg håper det er svært, svært få), så kan det ha stikk motsatt effekt dersom kunnskapen forvaltes uklokt.

Jeg har vært inne og sett på denne bloggen, og den er jo bare helt herlig! Takk for at du gjorde oppmerksom på denne!

Jeg har mange favoritter, men den nydeligste av dem alle er "Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede" av Jan Wiese.

På grunn av debatten her inne, har jeg anskaffet meg "Mørkets hjerte". Fra før av har jeg lest "Lord Jim" og "Taifun", men det begynner å bli mange, mange år siden nå. ;-)

Jeg aner ikke om denne er på lydbok, men "Den hemmelige historien" av Donna Tartt kan virkelig anbefales! En annen bok som i alle fall jeg opplevde som veldig fornøyelig, og som jeg vet har kommet på lydbok, er "Døde menn går på ski" av Knut Nærum.

Morsom liste! Jeg lar meg også besnære av pene smussomslag - ofte med lite hell, dessverre ... Det har jo blitt en hel industri å pakke hva som helst inn i lekre omslag. Virkelig gamle, gode bøker kan fort bli borte i vrimmelen av lekre nyutgivelser, og det er jo litt trist.

Kanskje du skulle lese den igjen? Jeg prøver å få mannen min til å lese denne boka nå i påsken. Flere ganger har jeg sittet og lest avsnitt høyt for ham (uten å røpe handlingen, selvsagt), og jeg tror han er på gli´! ;-)

Ellers kjenner jeg godt følelsen når man har lest en virkelig god bok - henimot den perfekte bok, faktisk. Jeg får så lyst til å "frelse" hele verden - dvs. få andre til å lese akkurat den boka jeg satte så høyt. Og dersom noen skulle komme til å slakte en bok jeg selv har elsket så høyt, så må jeg virkelig stålsette meg for å takle det. ;-) For det kjennes litt vondt. He-he ...

I denne boka er Munros tyve beste noveller samlet. Bakteppet i samtlige noveller er Canada i det 20. århundre – fra første verdenskrig og frem til i dag.

I korte og lange noveller skildres alt fra ungpikers romantiske drømmer og forsiktige møte med kjærligheten til gifte kvinners noe mer desillusjonerte forhold til det å være gift. En kvinne som nærmest har ramlet nokså bevisstløst inn i ekteskapet sitt, ramler like bevisstløs ut i utroskapen – uten tanke for konsekvensene. En annen treffer mannen i sitt liv mens hun egentlig venter på en annen som aldri dukker opp. En tredje kvinne ble sviktet av sin vordende brudgom ved kirkealteret, og resten av hennes levetid er hun ”den som ble sviktet”. Små og store episoder av mer eller mindre avgjørende karakter skildres på en besnærende måte, og ikke få ganger ønsket jeg å få vite mer om personene. Fordi Munro i en del av novellene skildrer hele livsløp, minner noen av historiene mer om romaner enn om noveller. Hele tiden er det det typisk canadiske som beskrives.

Munro beskriver vart og vakkert hva som skjer med de ulike kvinnene. Mennene fremstår mer som noen diffuse figurer i bakgrunnen, mer som objekter for kvinnenes drømmer, skuffelser og bristende illusjoner. Ofte utgjorde slutten av novellene høydepunktet i historiene, gjerne svært overraskende og uventet.

Rosinen i pølsa var intervjuet med Munro på slutten i boka. Jeg skulle faktisk ønske at jeg hadde startet med dette intervjuet i stedet for å lese det helt til slutt. Da falt nemlig en del av brikkene på plass, og min forståelse for hvorfor Munro skriver som hun gjør økte betydelig.