Det er ikke morsomt å bli så tunghørt at man ikke lenger kan krangle med folk fordi man ikke kan høre hva de sier, for ikke å snakke om når man ikke engang skjønner det lille man hører.
Nydelig og nyansert svart! Jeg kan ikke annet enn å være enig i absolutt alt du skriver! ;-)
Journalistekteparet Sarah og Andrew O` Rourke reiser spontant på ferie til Nigerias solkyst, hvor de forsøker å reparere ekteskapet etter at Susans utroskap har kommet for en dag. Susan har lovet Andrew å bryte kontakten med sin elsker, og denne ferien skal derfor bli en ny start for dem begge. Susans foreldre passer deres eneste sønn, Charlie. Verken Andrew eller Susan har hørt noe om at det pågår stridigheter i Nigeria, eller at det skulle være utrygt å bevege seg utenfor det inngjerdede hotellområdet.
En dag blåser de i forbudet mot å gå utenfor hotellområdet, idet de har lyst til å finne seg en privat del av stranda. Og mens de ligger der og aner fred og ingen fare, kommer det plutselig to unge jenter løpende – bokstavelig talt for livet. Dette er 12 år gamle Little Bee og storesøsteren hennes. De trygler om at Susan og Andrew skal ta dem med inn på hotellområdet fordi de angivelig er forfulgt av leiesoldater som skal drepe dem. Disse soldatene skal også ha slaktet ned alle i landsbyen deres. Dette fnyser Andrew av. Han mener dette er ”klassisk nigeriansk svindel”. Så dukker det opp en vakt som ønsker at ekteparet skal følge ham inn til hotellområdet. Før de kommer så langt, kommer det faktisk soldater springende ut av jungelen. Noe utspinner seg på stranden, men eksakt hva får vi ikke vite før langt senere ut i historien. At det kan ha noe å gjøre med Susans avkappede finger, er imidlertid svært sannsynlig.
I årene som følger, klarer ekteparet ikke å legge bak seg det som skjedde på stranda i Nigeria. Gradvis tæres ekteskapet i fullstendig i stykker, og Susan bryter ikke kontakten med elskeren Lawrence likevel. Tvert i mot kunne hun aldri ha klart seg uten ham i denne perioden. Spørsmålet om hva som skjedde med de to jentene Susan og Andrew møtte på stranda i Nigeria, forfølger ekteparet. Spesielt Andrew sliter, og til slutt synker han ned i en depresjon som får svært alvorlige følger. Dette eskalerer da Little Bee dukker opp to år senere …
Da jeg begynte på denne boka, var jeg noe forutinntatt. Var den virkelig så god som alle skulle ha det til? Denne følelsen vedvarte et godt stykke ut i boka, men så snudde det. For boka er virkelig godt skrevet! Selv om den haltet noe til å begynne med, særlig i vekslingene mellom Little Bees fortellerstemme og ordvekslingen mellom henne og flere andre. Samtidig har det nok ikke vært lett for oversetteren å få frem det gebrokne språket som jentene rundt Little Bee snakket. Tidvis opplevde jeg språket som gnistrende – spesielt der hvor Susan funderer over hva som gikk galt i ekteskapet med Andrew og hvorfor det tilfeldigvis ble Lawrence som ble gjenstand for hennes utenomekteskapelige affære. Da er det nesten noe Ian McEwansk over skildringene.
Gjennom hele boka veksler Little Bee og Susan på å være fortellerstemmen. Dermed får vi innblikk i hvordan hver av kvinnene opplever en og samme virkelighet. Dette er en historie om fordommer og hva disse gjør med oss. Og om hvor enkelt vi setter oss til doms over andre mennesker uten å kjenne deres bakgrunn. Hvem eier sannheten om et menneske eller et land? Bak hver skjebne som returneres til sine hjemland etter å ha søkt om asyl uten å nå frem, er det et menneske med sin helt egen historie. En historie som ikke alltid passer inn i de offisielle forklaringsmodellene vi leser om i avisene … Sånn sett er dette en svært tankevekkende historie. Men det er like fullt ikke denne romanen som har grepet meg aller mest i den senere tid. Jeg synes boka fortjener en svak 5´er på terningen.
Jeg hadde Hamsun-sperre selv i drøyt 20 år etter gymnaset. Riktignok syntes jeg at "Paa gjengrodde stier" sto i særstilling, for den ER ganske enkelt veldig spesiell! Min Hamsunsperre gikk over for noen år siden, og nå har jeg lest mye av ham. Snart er jeg til og med klar for å gjenlese Hamsuns mest klassiske verker. Nøkkelen til å løsne opp i min sperre var lydbøker - særlig dem hvor Nils Johnsen leser!!!! Jeg hørte en nokså gammelmodig opplesning av "Sult", men kom meg gjennom den også. Nå har jeg tenkt å høre en lydbokutgave av "Sult" på nytt - men denne gangen med Aksel Hennies forfriskende stemme! Og "Markens grøde" - den beste Hamsun-boka av dem alle! Han fikk faktisk Nobels litteraturpris mye takket være den boka, og selv om det gis mange rare priser nå til dags, ER det et eget sus over Nobels litteraturpris! Hvis dere ikke nå er overbevist om at det går an å prøve på nytt, så vet ikke jeg! ;-) (Jada, Annelingua, jeg ser at du innstendig ba om IKKE å bli overbevist om Hamsuns fortreffelighet, men akkurat i dag ville jeg rett og slett ikke høre på det øret! Av og til er jeg litt vrang, altså!)
Det kan jo hende at du vil like den .... ?
Giftemålet skjedde så raskt. Hvis jeg hadde stoppet opp og tenkt igjennom det, ville jeg nok ha innsett at Andrew var for lik meg - at vi var for sta begge to; at vår beundring nødvendigvis måtte ende i anger. Den eneste grunnen til at vi giftet oss så raskt, var at moren min tryglet meg om ikke å gifte meg med Andrew overhodet. Den ene parten i et ekteskap må være mild, sa hun. En av dere må kunne si: "Da gjør vi det på din måte." Det kommer ikke til å bli deg, vennen min, så da bør det være mannen.
Jeg synes denne boka ble i tammeste laget. Ble ikke fascinert i det hele tatt.
Ja, er det ikke herlig!?
Den boka har jeg også liggende ulest .... Har visst mye å glede meg til bare ved å lete i egne bokhyller! ;-D
En klok mann har sagt at nest etter det å miste sin mor, er det få ting som er sunnere for små barn enn det å miste sin far. Selv om jeg på ingen måte kan være enig i disse ordene, faller det meg likevel ikke inn å si dem direkte imot. Selv ville jeg uttrykt denne læren uten agg til verden eller kanskje heller uten den smerte som ligger i ordenes blotte klang.
Jeg har en lekker utgave av denne boka - med flotte bilder av Ørnulf Opdahl og gode greier! Tror rett og slett jeg må sette denne boka opp som neste bok på leselisten min! Å! Det er dette jeg elsker disse bokelsker-sidene for! Ikke bare får man tips om bøker man aldri ville funnet frem til på egen hånd. Man får at på til tips om bøker fra egne bokhyller! Bøker som en gang forsvant litt inn i mengden og som siden ble litt glemt ... Takk! ;-)
Takk for din anbefaling! Dette er nok en bok jeg har kjøpt en gang, men som fremdeles ikke er lest. Men det fikk jeg nå lyst til å gjøre noe med! ;-)
Det er mulig at forfatteren rett og slett mangler distansen til sine egne opplevelser. Det er nok denne manglende distansen som gjør at hun både skriver så intenst levende om det som skjer, samtidig som det også blir bokas store svakhet. I tillegg kunne hun ha tjent på å gjennomarbeide det språklige en god del mer. På tross av disse svakhetene synes jeg ikke at dette er i nærheten av kiosklitteratur. Den ER verdt å få med seg i mylderet av nye bøker som er på markedet akkurat nå!
Rart hvor forskjellig en og samme bok kan bli opplevd. Jeg skogglo meg gjennom hele boka!
I byen Jackson i Mississippi på 60-tallet ble segregeringslovene mellom hvite og svarte håndhevet med hård hånd. Man risikerte strenge straffer dersom lovene ikke ble overholdt, og noen kontakt mellom hvite og svarte utover det mest nødvendige, var rett og slett utilrådelig. En svart person som tok seg vel til rette, kunne risikere å få huset sitt brent ned av hvite i nattens mulm og mørke.
Både Abileen og Minny er hushjelper hos hvite mennesker. De er bestevenninner på tross av at de er svært forskjellige. Der Abileen er forsiktig, buser gjerne Minny rett på. Minnys skarpe tunge har kostet henne noen jobber. Samtidig klarer hun bare ikke å finne seg i å bli behandlet som en idiot av hvite ungjenter som ikke kan noe som helst. Men selv Minny blir rådvill da hennes hvite oppdragsgiver gir henne sparken fordi hun angivelig skal ha stjålet. Hennes troverdighet som svart er lik null, så hun har intet å stille opp med, selv om hun er uskyldig. Det skal likevel bli hennes berømte kokekunster som redder henne … igjen.
23 år gamle Skeeter er en hvit kvinne som har litt andre drømmer enn de fleste av sine venninner. Moren hennes ønsker intenst at hun skal gifte seg og få barn slik som Skeeters venninner har gjort, men Skeeter vil noe mer. Hun jobber i en avis, og drømmer om å bli forfatter. Mang en gang gremmes hun over sine håpløse venninner Elisabeth og Hilly. Spesielt Hilly er svært toneangivende mht. hvem som er inne og ute i det mer probre sosiale livet i byen Jackson. Å komme på kant med henne kan koste mer enn det smaker. Da Hilly plutselig får den ideen at svarte skal forbys å bruke samme toaletter som de hvite, skaper dette bølger i den lille byen.
Skeeter ønsker å skrive bok om rasediskrimineringen som foregår rundt henne. Hun begynner et samarbeid med Minny og Abileen, som begge er livredde for at dette skal bli oppdaget. Da er det nemlig ute med dem fordi de kan miste jobbene sine og bli utstøtt av samfunnet. Skeeter har en avtale med et forlag i ryggen da hun går i gang med å intervjue svarte hushjelper. Hun rystes over det hun får høre. Hushjelpene blir behandlet som om de ikke er mennesker, eller som mindre begavede. De hvites frykt for å bli smittet av alskens ulumskheter fra de svarte, skaper mange uverdige situasjoner. En hvit kvinne sa ikke i fra om at familien skulle flytte, av frykt for å gå glipp av en eneste dag med hushjelp. At hushjelpen dagen etter i praksis var arbeidsledig og ikke hadde fått anledning til å skaffe seg noe nytt, spilte tydeligvis ingen rolle. Og når man legger til at lønnen var elendig og egentlig ikke til å klare seg på i utgangspunktet, så får man det hele i perspektiv.
Skeeter får god hjelp av Abileen i skrivearbeidet, og etter hvert som bokprosjektet nærmer seg slutten, stiger også spenningen mtp. hvordan boka, som de ikke tør å utgi under egne navn, vil bli mottatt. Vil de hjemmeværende pur unge og nygifte hvite fruene skjønne hvem som står bak? Og vil de kjenne igjen historiene som hushjelpene har fortalt om dem? Det er vekselsvis Minny, Abileen og Skeeter som er bokas jeg-personer, og akkurat dette fortellergrepet opplevde jeg som svært vellykket.
Jeg falt pladask for denne boka, som jeg har hørt som lydbok. Selv om det er en del som er trist i boka, er den også rørende og morsom. Spesielt fikk jeg sansen for Minny, som ikke lar seg plukke på nesen av hvem som helst. Hun er også villig til å ta konsekvensene av sine utspill, og ikke en eneste gang setter hun seg ned og sutrer eller går over i noen form for offerrolle. Hun er rett og slett et grepa kvinnfolk. Noen ganger da latteren satte seg litt fast i halsen, tenkte jeg at det er godt at verden har gått videre. Samtidig er det nesten helt utrolig å tenke på at det bare er rundt 40 år siden det var helt legitimt for et helt samfunn å diskriminere mennesker så til de grader åpent utelukkende på bakgrunn av hudfarge. Som om et menneskes intelligens og verdi sitter i pigmentene … Et annet forhold jeg opplevde som svært lærerikt å få innblikk i, var de hvites indrejustis når noen forsøkte å hjelpe svarte mennesker. Dette gjorde man ganske enkelt ikke uten stor frykt og risiko for egen sosial posisjon. Det var altså ikke enkelt for hvite enkeltmennesker å bryte denne onde sirkelen.
Denne boka anbefaler jeg varmt!
I bokas åpningsscene befinner vi oss i landsbyen Ein Hod i Palestina i 1941. Det har allerede en stund bosatt seg jøder på flukt fra Hitlers terrorregime i området, og disse lever i fredfull sameksistens med palestinerne. Hasan er sønn av en etter forholdene tilstrekkelig velstående familie, som livnærer seg av det jorden kan gi dem. Med sitt gode hode skulle han nok i likhet med sin jødiske kamerat Ari gjerne ha studert ved universitetet, men det tillater ikke faren, som er redd for at sønnen skal gli bort fra familien og jorden han en dag skal arve.
Så skjer det som vi kjenner så godt til i historien. Israel blir opprettet som en følge av et vedtak i FN, og i 1948 ankommer mengder med soldater som bl.a. jager alle beboerne i Ein Hod på flukt. Dermed må Hasan og hele hans familie forlate landsbyen hvor slekten har bodd i førti generasjoner. Hasans unge kone, beduinkvinnen Dalia, og deres to barn Yehya og Ismael går sammen med de øvrige flyktningene til fots til det som etter hvert er kjent som flyktningleiren i Jenin. Under flukten mister Dalia Ismael., noe hun aldri kommer over. Senere viser det seg at barnet er stjålet av en barnløs israelsk familie. Ismael oppdras i den jødiske tro og har fått navnet David. Et svært gjenkjennelig arr i ansiktet samt en voldsom likhet med broren Yehya, gjør at de begge skjønner at likhet neppe kan være tilfeldig den dagen de støter på hverandre - Yehya som gryende PLO-aktivist og David som israelsk soldat.
Årene som flyktningene tilbringer i Jenin skal etter hvert fylle mange tiår. Hasan og Dalia får datteren Amal, og etter hvert er det hun som stort sett forteller historien om sin familie. Det er en historie om det palestinske folkets lidelser menneskeliggjort gjennom enkeltskjebnene i hennes familie og blant deres venner. Det er en historie om ufattelige lidelser og store tap, fortalt med korrekt gjengitte historiske hendelser som bakteppe.
Jeg bokstavelig talt slukte boka. På slutten klarte jeg rett og slett ikke å legge den fra meg. Historien grep meg med en slik kraft at jeg nesten ble helt satt ut. Først da jeg hadde lest den ferdig og kunne tre tilbake og betrakte den på litt avstand, oppdaget jeg noen av bokas svakheter som bare vagt plaget meg mens jeg leste den. Noe av dette handler om en noe ensidig og svart-hvitt-fremstilling av det palestinske folket kontra det jødiske folket. Med svært få unntak tegnes et bilde av et palestinsk folk som utelukkende består av gode mennesker, mens israelerne nesten kun er onde. Slikt er irriterende fordi det ikke stemmer med virkeligheten. Når det er sagt er det klart at det palestinske folket har lidd mye, og har betalt en svært høy pris for Vestens behov for å reparere skadene etter jødenes Holocaust.
Når jeg likevel vil trykke boka til mitt bryst som en av få som virkelig har berørt meg i den senere tid, er det fordi historien som fortelles er uhyggelig viktig. Noe av det mest vellykkede ved boka er historien om hva det har gjort med et helt folk å være på flukt, samt hva som gjør at noen faktisk kan velge å bli selvmordsbomber. For det hatet som har vokst mellom palestinere og israelere i tiden etter 1948 – det hatet forstår man etter å ha blitt presentert for en SÅ sterk historie! Så får det heller være at det språklige ikke helt holdt mål hele tiden. Den er ikke dårlig skrevet heller.
Jeg leste i en anmeldelse av boka at forfatteren ikke akkurat kan sies å være en ordkunstner. Det stemmer absolutt. Og forsøk på å bruke metaforer blir vel ofte for banalt. Enkelte ganger lurte jeg også på hvorfor forfatteren nesten heller over til dokumentarromanen når enkelte historiske hendelser beskrives. Det er ikke helt vellykket. Likevel er det langt mellom såkalt kiosklitteratur og denne boka! Ikke uten grunn har den blitt en bestselger i hele den vestlige verden, kanskje med USA som et hederlig unntak. Der ties nemlig boka etter sigende i hjel. Forfatteren Susan Abulhawa har gjennom å skrive en slik bok, oppnådd mye mer enn noen politiker noen sinne kan drømme om å oppnå gjennom en livslang politikerkarriere. Denne boka kommer nemlig til å endre mange menneskers holdninger til Palestina-problematikken. Ikke helt få myter avkles nemlig. Som at israelerne overtok et land bestående av ørken, og fikk det til å blomstre og bli frodig. Det er beviselig feil. Palestinerne hadde nemlig dyrket jorden i flere titalls generasjoner da Israel ble opprettet.
Jeg kan ikke få anbefalt denne boka nok!
Jeg vil anbefale tyske Judith Hermann. Hun skriver mesterlige noveller! Både "Sommerhus, senere" og "Bare gjengangere" kan anbefales på det varmeste. Fantastisk språk!
Ellers vil jeg også slå et slag for Anita Shreve. Det er kanskje ikke tungt klassiker-materiale, men det er definitivt underholdende, spennende og godt skrevet.
Man kan ikke stole på hester, de er så nervøse, de fleste skulle vært innlagt, en av dem stanset hver gang den kom til en vanndam, så måtte man gjøre en volte for å få den forbi, det kaller jeg tvangstanker.
Det høres ut som en deilig bok! ;-)
Så morsomt! Jeg jobber frenetisk med å gjøre henne mer kjent bl.a. alle jeg kjenner som liker å lese. Hun fortjener dette! Siden du likte denne boka så godt, er jeg veldig sikker på at du kommer til å like de andre også! Hun har skrevet en del romaner, og fire av dem er oversatt til norsk.