Bokelskere.no

USA har vel den største befolkningen av svært mange folkeslag, og det er vel ingen garanti for at det ikke oppstår kulturelle problemer mellom disse? Er ikke USAs historie nettopp full av problemer relatert til kræsj mellom ulike kulturer eller folkegrupper?

Jeg tenker at verden endres langsomt, men at den delen av verden der det leses minst, endres enda langsommere enn resten av (den lesende) verden.

For at verden skal endres, må man begynne på individnivå. Uten bøkene mine - både skjønnlitterære, dokumentarer, poesi, fakta- og fagbøker etc. - ville i alle fall jeg vært en forstokket dumrian. Bøkene jeg har valgt å lese, har gjort meg til den jeg er i dag. Jeg vil anta at jeg deler skjebne med de fleste bokelskere. I endringsprosesser må man bygge stein på stein - og til slutt blir endringene synlige i et større perspektiv, slik at man kan bruke så store ord som at verden virkelig har blitt påvirket.

Takk for din fyldige omtale! Middelalderen var virkelig grotesk!

I det siste har jeg lest så mange bøker som handler om fæle ting som har skjedd i virkeligheten - også opp til vår tid - og denne boka (Fatimas hånd) føyer seg sånn sett bare inn i rekken ... Jo, tror jeg bør få med meg denne også!

Jeg likte for øvrig "Havets katedral" godt!

Det er ikke du som trenger å få det inn med tesje, men jeg som må være mer presis. ;-)

Jeg ser nå at det jeg kaller "tagg" heter "emneord" her på Bokelskere. På hver bok du har lagt inn i ditt bibliotek, har du mulighet til å legge inn emneord. "Oppgi emneord for denne boka" - her kan du legge inn emneord som skilles fra hverandre med komma. Der kan du bl.a. legge inn emneordet "filmatisert bok" eller hva du måtte ønske. Når du senere ønsker å finne frem til disse bøkene, må du få opp din egen forside. Til venstre er det en meny, og der er det et punkt som heter "Emneord". Trykk på den og du får da opp de emneordene du selv har lagt inn. Der ligger de alfabetisk - skikkelig systematisk og oversiktlig! ;-) Denne funksjonen utfyller de behovene man har for å kategorisere en og samme bok på flere alternative måter.

Nydelig dikt! ;-D

Du kan evt. tagge filmatiserte bøker med taggen "filmatisert". Og når du skal finne frem til disse bøkene, går du inn i ditt eget stikkordsregister.

Noen ganger skulle jeg ønske det var mulig å klikke inn smilefjes i innleggene her. Da skulle du fått opp til flere av meg for ditt fyndige svar! ;-)

Tusen takk for dine rosende ord! ;-)

Jeg er helt enig med deg!

Jeg tror også at denne boka vil bli stående i min hukommelse som en historie om kommunismens fall og effektene av dette, og at dette med Annas spiseforstyrrelse bare vil forbli en liten bi-ting. Spiseforstyrrelsen - særlig det forhold at denne handler om bulimi/overspising - blir nærmest et paradoks for ei jente som har et ben inne i et overflodsamfunn og et ben inne i et samfunn som mangler alt. Å ha nok av alt er heller ingen garanti for lykke. Det kan til og med være kvalmende, til å spy av ... Kanskje Oksanen har brukt Annas spiseforstyrrelse som en slags metafor?

Hei Kirsten!

Jeg synes i grunnen den bibliotekfunksjonen jeg oppfatter at du kanskje i bunn og grunn ønsker deg, ivaretas svært godt i LibraryThing hvor vi begge er medlemmer. Jeg synes i alle fall at Bokelskere ikke ivaretar denne funksjonen like godt. Her er det på den annen side MYE mer diskusjoner - noe som aldri helt har tatt av på LibraryThing. Så jeg sier igjen: ja takk, begge deler! ;-)

Gode gud .... FOR en fantastisk bok! Den er både elegant skrevet, bitende humoristisk og herlig bisarr! Takk, takk, takk!!!!! ;-D

Det er jeg enig i! Hun har kommet ut med en bok til, men jeg tror ikke denne er oversatt til norsk. Egentlig pussig at det tar så lang tid før finske bøker blir oversatt til norsk! (Det samme gjelder Paasilinnas bøker, som har fått en "ny vår" her i Norge - så nå kommer den ene boka etter den andre! ;-) )

Jeg tror jeg rett og slett kaster meg over boka med en eneste gang, jeg! Klarer ikke å vente! ;-)

Forfatteren Sofi Oksanen debuterte med boka "Stalins kyr", som vel først for alvor ble kjent for norske lesere pga. tildelingen av Nordisk råds litteraturpris for "Utrenskning", forfatterens tredje roman, i 2010.

Boka handler i all hovedsak om Anna, bulimikeren som er dels finsk og dels estisk. Men den inneholder også historien om moren Katariina og hennes mor Sofia - dvs. tre generasjoner med kvinner. Katariina er blant de heldige utvalgte i Estland som får seg en finsk ektemann, uten at hun blir noe lykkeligere av den grunn. Ektefellene står nemlig langt fra hverandre, og forholdet blir ikke bare distansert pga. mannens reising og alkoholisme, men Katariina er heller ikke den enkleste å leve sammen med. Forholdet mellom mor og datter er også meget fjernt. Familien består i det hele tatt av tre meget ensomme og ulykkelige mennesker.

Katariina og Anna reiser ofte til Estland, og forventningene fra slektninger om at de skal ta med fine gaver og forbruksvarer fra Finland hver gang, blir etter hvert kvelende. Alle vil bare ha og ha, og bryr seg tilsynelatende lite om hvordan Katariina og Anna egentlig har det. Misunnelse og sjalusi preger familieforholdene, for i Estland mangler alle det meste. Ingen vil høre på når Katariina forsøker å få slektninger og venner til å forstå at alt ikke er bare idyll i Finland. Katariina får dessuten skylden for det meste som går galt i sine estiske slektningers liv.

Prostitusjon florerer i Estland, og av den grunn ønsker ikke Katariina at Anna skal røpe at hun har estisk blod hjemme i Finland. Hun er så redd for at datteren skal bli tatt for å være en estisk hore. Hele Annas oppvekst handler om å skjule sitt innerste bak et tykt skall, og av den grunn er det kanskje ikke rart at hun ender opp med en alvorlig spiseforstyrrelse som nettopp har den iboende effekt at hun ikke orker å ha noen tett inn på seg. Det å være bulimiker er dessuten en heldagsjobb. Eller som Oksanen beskriver det: å holde på sine 50 kilo er en heldagsjobb for Anna.

De fleste gangene jeg har kommet i snakk med andre om denne boka, har det vært fokusert på at den handler om bulimi og spying. Joda, dette er en vesentlig ingrediens i boka. Men vel så viktig er faktisk historien om hva som skjedde i Estland fra krigens dager og frem til løsrivelsen fra Sovjetsamveldet. Den gradvise overgangen til markedsøkonomi og kapitalisme har hatt sin pris i et land hvor alle har manglet nær sagt alt gjennom flere generasjoner. All overvåkningen som folk har blitt utsatt for, og hvor det minste feiltrinn kunne få uante følger, preger fremdeles menneskene i de landene som en gang var en del av Sovjet. Økning i kriminalitet, sexturisme, alkohol- og rusmisbruk - det meste som gjerne kommer når markedet flommer over av varer for første gang, mens folk flest likevel ikke har penger til å nyte godt av velstanden dersom de kun skal skaffe dem på lovlig vis.

Forfatteren bruker mye symbolikk i handlingen, og det er nærliggende å tenke seg at Annas bulimi og spying er en metafor for det kvalmende i overflodsamfunnet i den vestlige verden. Kontrasten til de parallelle fortellingene om slektninger som ble sendt til Sibir og som virkelig sultet, er stor.

Historien i denne boka er rett og slett hjerteskjærende. Forfatteren er selv halvt estisk og halvt finsk, og underveis i lesingen var det ikke til å komme forbi at jeg mange ganger tenkte "hvor mye av dette er selvopplevd?" For så levende beskriver Oksanen både det å leve som halvt estisk ung kvinne i Finland, reisene til Estland, spiseforstyrrelsen m.m. Oksanens nokså særegne måte å skrive på, forsterket historien ytterligere. Boka fortjener terningkast fem. Det er ikke til å komme forbi at jeg sammenligner boka med "Utrenskning", hvor jeg mener at språkføringen er sikrere enn i denne debutboka. Det bør for øvrig nevnes at Oksanen var 26 år da hun debuterte med denne boka!

Jeg kommer til å følge Oksanens utvikling nøye i årene som kommer!

Takk for tilbakemeldingen! Det er rett før jeg kjøper boka nå! ;-)

Jeg elsker også bøkene mine! Har vel en boksamling på drøyt 2600 bøker. For ca. ett år siden flyttet mannen min og jeg fra rekkehus til hus, og jeg tenkte at "nå skal jeg VIRKELIG få god plass til alle bøken"! Den gang ei .... Det ble fullt her også! Langveggen i stua består av glass-skap med bøker, og i tillegg har jeg et lite krypinn av et arbeidsrom som er fylt til randen med bøker. Så vidt det er plass til meg og datamaskinen min i grunnen ....

Jeg stortrives med å være omgitt av bøker, og synes egentlig det er veldig leit at vi ikke har plass til flere bokhyller. Når ungene flytter ut etter hvert blir det riktignok noen rom ledige ... ;-) For meg er et hjem uten bøker nesten for sjelløst å regne (jeg kan ikke noe for det, men det synes jeg). På den annen side håper jeg at må-eie-gode-bøker-nevrosen min gir seg med alderen .... For nå er det virkelig snart ikke mer plass. Bøker står dobbelt i bokhyllene, og jeg lider store kvaler hver gang jeg må bestemme hvilke bøker som må leve i skyggen av de andre.

Jeg blir i godt humør av all begeistringen dere gir uttrykk for mht denne boka, som jeg selvsagt har sikret meg (om enn på norsk). Jeg har aldri lest noe av Franzen før. Burde jeg lese "Korrigeringer" først? Hvilke av bøkene hans synes dere for øvrig er best?

Trenger det å være et enten-eller, da? Hvorfor ikke si som Ole Brum: Ja takk, begge deler! ;-)

Noe av det kjedeligste jeg vet er bokomslag med bilder fra en filmatisering av boka. Jeg ser sjelden filmen før jeg leser boka, og jeg opplever at bilder fra filmen på coveret forstyrrer min leseverden. Jeg vil selv dikte opp personene i boka!

Jeg foretrekker også at fargevalget er rimelig nøytralt, og at disse ikke skriker mot meg i grelle farger. Kanskje av den grunn har jeg ikke vurdert å skaffe meg "En dag" av David Nicholls, som Heidi nevner nedenfor (coveret er neon-orange). Forlaget må hoste opp noe bedre enn dette! Så derfor håper jeg at pocketutgaven blir bedre! Da skal jeg vurdere den seriøst! (Å kjøpe den, altså. Det kan imidlertid godt hende at jeg låner den av noen eller på biblioteket i stedet.)

Hvis omslaget gir meg assosiasjoner til kiosklitteratur, skygger jeg unna. I alle fall tar det mye lenger tid før jeg hiver meg frempå, og da skal jeg vite sikkert at boka holder visse litterære kvaliteter. Jeg vet ikke helt om jeg klarer å forklare det på en enkel måte, men bilder av usedvanlig vakre heltinner, romantiske scener (par som holder rundt hverandre, eller som sitter på en hest som rir inn i solnedgangen) eller lignende er vel ting som gjør at jeg ikke hopper på en slik bok uten videre. Og jeg synes også at lekre feel-good-covere fort blir kjedelige. Prøver man å dekke til at boka ikke er virkelig god ved å pakke den inn i et lekkert omslag, kanskje?

Et par av de siste bøkene jeg har kjøpt har etter mitt syn henimot perfekte covere. Den ene heter "Et halvt liv" og er skrevet av Nobelprisvinneren V.S. Naipaul. På forsiden, som er svart, er det bilde av et par briller. Dette coveret gjør meg fryktelig nysgjerrig på innholdet! En annen bok heter "Fryktelig lykkelig" av Erling Jepsen, og tittelen kombinert med et par støvler som står opp ned i søla (?), går rett hjem hos meg! Dette gir selvfølgelig assosiasjoner til at lykken er påtatt eller falsk, eller ganske enkelt ironisk ment.

Coveret bør helst antyde noe om innholdet i boka, selv om dette ikke alltid er nødvendig. Et svært vellykket design på en serie - synes jeg - er coverne som preger Knausgårds Min kamp-serie. Det transparente preget til coverne gir meg assosiasjoner til sårbarhet, få innblikk i noe som er privat, bli invitert bak fasaden. Og at det er foretatt små nyanseforskjeller fra bok til bok, er brilliant! Når jeg og andre kaster et blikk på bøkene i bokhylla, vil vi aldri være i tvil om at det er tale om en samlet serie.

Helt avslutningsvis nevner jeg at det tidligere har vært en diskusjon her om forholdet mellom innhold og cover/smussomslag, så jeg lar diskusjonen om dette ligge nå. (Innholdet ER så klart viktigst - ingen tvil om det!)

Jeg vet ikke helt om jeg treffer, men Harold Blooms "Vestens litterære kanon - mesterverk i litteraturhistorien" er kanskje en ide?

Det er jeg helt enig med deg i! Jeg har foreløpig bare lest den to ganger (sist gang som lydbok - fantastisk oppleser!), men tiden nærmer seg for å lese den på ny. Hele boka er jo poetisk! Men kanskje er det dette enkelte reagerer på og kaller pompøst? Jeg har oppfattet at det er veldig enten-eller med denne boka. Få stiller seg totalt likegyldig til den. Det er så mange fragmenter i denne boka at det å lese den på nytt er en nesten ny opplevelse.