Gav opp etter 180 sider med en selvmedlidenhet som bare synes å eskalere for hver eneste side. Fortellingen har ingen progresjon, og jeg har 0 sympati med hovedpersonen ( og ja, jeg har prøvd i det lengste…). Jeg kjøpte boken på loppemarked, og skjønner godt hvorfor den havnet der. Skulle gjerne donert boken til neste loppemarked, men har ikke samvittighet til å sløse bort andre folks tid på dette makkverket. Den går i peisen.
Er det noe som er verre enn kiosklitteratur, så er det DÅRLIG kiosklitteratur forkledt som en thriller.
Munken som burde beholdt sin Ferrari.
Nyttårsforsett: Les 12 bøker i 2020 (lydbøker teller ikke).
Syltynn krim med altfor mange mord på kort tid, for stort persongalleri som gjør det vanskelig å henge med. Boken består av mange korte kapitler som gjør den oppstykket og uten flyt. Hvert kapittel avsluttes i tillegg med en eller annen dramatisk vending, som blir mindre og mindre spennende for hver gang. Mye gjentagelser i språket, og fullstendig usannsynlig årsakssammenheng og motiv.
Forfatteren skriver for så vidt godt, men boka blir altfor oppskriftsmessig og forutsigbar. Som om vi trenger enda en alkoholisert etterforsker som løser brutale mord, og enda en karakter som vi blir fortalt at vi skal bli sjarmert av, som slipper unna morderen i siste liten. Det er også endel løse tråder som ikke blir fulgt opp.
Det er bare en ting å gjøre, og det er å ta av seg hatten for Tonje. Til å være 21 år gammel i gjerningsøyeblikket er hun nesten irriterende flink til å skrive (det var ihvertfall ikke mangel på evner som fikk henne til å slutte på skolen). Boken er rik på naturskildringer, bilder og anekdoter, og den blir aldri kjedelig. Det beste er likevel at hun klarer å holde seg unna klisjeer og over-romantisering av det som må være noen av verdens minst turistvennlige steder.
Synd det bare tok to dager å lese den ferdig. Jeg ser definitivt frem til flere bøker og tv-programmer fra denne kanten!
Dette er en ærlig og personlig bok om å følge drømmene sine. Liz Clark drømte stort, til det punktet det nærmest ble en besettelse, og selv om det ble alt annet enn enkelt gikk drømmen i oppfyllelse. På overflaten fremstår Liz Clark som en uredd og "tøff" dame, men i boken deler hun følelser av ensomhet, hjelpeløshet og jentekomplekser. Og mannfolkproblemer, selvsagt. Liz er god til å fortelle, og som båteier kan man ikke annet enn å kjenne seg igjen i alle frustrasjonene hun opplevde både på sjøen og i "the yard". Noe av det beste i boken er beskrivelsen av hennes mer eller mindre mislykkede romanser, der den ene holdt på å gå riktig galt. Bildeseriene på slutten av kapitlene gjør historiene enda mer levende.
Det som trekker ned er slutten, som minner mistenkelig om hastverksarbeid for å få boken ferdig. Den røde tråden i boka er Liz' reise for å finne seg selv, og på slutten er hun helt plutselig funnet sin "awakening" uten at man helt skjønner hvordan det gikk til. Det som hele veien var en realistisk skildring av et hardt seilerliv flyter over i "New Age" filosofi. Hun kunne kanskje spart noe av handlingen til en eventuell ny bok.
Aust skriver bra, og han har utvilsomt meget god kunnskap om historien og miljøet han skriver om. Boken er spennende, men blir til tider langdryg og persongalleriet er for stort tross forfatterens forsøk på å korte det ned. Man får ikke sjanse til å bli ordentlig kjent med karakterene utenom hovedpersonen.
Når de store skattene er like foran nesen på oss, ser vi dem ikke. Og vet du hvorfor? Fordi menneskene ikke lenger tror på skatter.
Naturligvis velter den offentlige mening seg gjerne i sentimentale stemninger. For den er hele verden en kino eller fjernsynsskjerm med konstant gående såpeoperaer, som pådyttes oss av alle de profesjonelle verdensforbedrerne. Massemedienes store hore forsyner oss med globale begivenheter alle steder fra, men den usammenhengende larmen er nettopp ment til å tildekke et gapende intet.
Jeg er mest imponert over meg selv for å faktisk ha fullført denne boken... Den begynner på et terningkast 4, og synker deretter gradvis ned til siste side som er en klar éner.
Heidi møter en hjemløs tenåringsjente med en syk baby og tar henne med seg hjem, til tross for familiens protester. Jenta kan være en kriminell, på flukt og Heidis mann vil ikke ha henne i huset. Men Heidi klarer ikke kaste ut Willow, og gradvis avsløres jentas bakgrunn.
Jeg likte boka godt, men syntes ikke den leverte helt til slutt. Bra nok til at jeg vil følge med på forfatteren videre, men jeg himlet litt med øynene og tenkte at "nå ble det litt voldsomt her" i siste del.
Hypnoterapeuten Ellen har nylig møtt kjæresten Patrick. Det viser seg at Patrick har en "stalker" (finnes det egentlig et norsk ord for det?), en ekskjæreste som nekter å innse at hun ikke lenger har noen plass til livet til Patrick og sønnen hans.
Etter flere kjempegode bøker av Liane Moriarty ble jeg dessverre skuffet over denne. Litt skyldtes nok ny oppleser, som egetnlig var helt ålreit, men Carolina Lee som leste de andre gjorde en så fantastisk jobb at fallhøyden ble stor. Boka var heller ikke så veldig spennende, eller engasjerende, for den del. Såvidt grei nok som tidtrøyte på en lang biltur, men antakelig en bok jeg vil ha glemt om et halvt år.
Da liket av et spedbarn blir funnet i fredelige Ridgedale får det stor innvirkning på manges liv. Boka følger i hovedsak Molly, reporter i lokalavisen som har slitt med depresjoner etter at hun mistet et barn etter et nesten fullgått svangerskap, Sandy; ungjenta som lever med en høys ustabil mor, som nå er forsvunnet og Barbara, gift med stedets lensmann og mor til to.
Jeg likte denne boka godt til å begynne med, men syntes ikke helt at den leverte mot slutten. Det hele ble litt for søkt, syntes jeg. Det kan hende at det hadde vært lettere å følge alle personene og historiene om jeg hadde lest den, jeg hørte den på lydbok og slet litt med å ha oversikt over hvem sin historie man til en hver tid fulgte. Boka var spennende og helt greit lesestoff, men jeg fikk ikke helt taket på noen av hovedpersonene og syntes avsløringen på slutten strengt tatt kom litt for brått på. Litt hinting om hvordan det egentlig hang sammen underveis hadde vært fint.
Samme sjanger som Husband's secret og gir mange liknende tanker om "hva ville jeg gjort..?" Hovedpersonene virker først ganske overfladiske, men etterhvert blir man kjent med dem og oppdager at det er de såvisst ikke. Like godt som Husband's Secret og jeg kommer til å savne personene i boka nå som den er ferdig.