Bokelskere.no

Jeg har lyst å grine av glede når jeg leser begynnelsen. Det er så ekstremt bra. Herregud hvor bra det er!

Hvordan kan den ikke være ekte? Altså.. hva ved den er det du føler at ikke er ekte?

Man må bare ha mer og mer og mer.. Da jeg hadde litt over hundre sider igjen av Min kamp 2 satt jeg og leste i timesvis til jeg ble ferdig, og begynte rett på nummer tre etterpå. Det er helt utrolig hvor revet med man blir. Jeg gleder meg til fortsettelsen, for jeg føler at han kan skrive hva som helst og få det til å bli fantastisk litteratur. Jeg lurer på hva han kommer med etter Min kamp-prosjektet, men også hvor langt hele verket strekker seg, om det blir flere enn seks bøker. Det hadde ikke gjort meg noe. Jeg liker det hele ekstremt godt.

Denne er om mulig enda bedre enn bok 1 og bok 2. Lengter allerede etter bok 4!

Ja, vi har lett for å være enige. :) Likevel undres jeg litt over den ukritiske og uforbeholdne hyllesten denne boka har fått.

Er enig i at Havets katedral som mange andre bøker er historisk lærerike. Alle bøker er lærerike. Noen lærer oss viktige ting om historien, andre om menneskesinnet. Noen om begge deler. Og noen om noe helt annet som er like viktig.

Om rekken er liten? Nei, for meg er den nesten uendelig. Likevel fint med en slik diskusjon.

Enig med Bente. Lesing er som trening. Jo mer, desto bedre. Dessuten kan jo lesehastighet fort gå ut over hvor mye vi får med oss av en vanskelig tekst. Av og til må jeg be meg selv om å roe ned hastigheten. Bok skal være øyeblikkskos. Det er ikke om å gjøre å bli ferdig med den fortest mulig. :)

"Jeg leser som om alt er sant - mens jeg vet at det er oppdiktet (stort sett)." Interessant standpunkt, Ingalill.

Selvsagt er vi knyttet til enhver forfatters univers mens vi leser ham. Likevel leser vi vel fiksjon på en annen måte enn sakprosa? I hvert fall gjør jeg det. Og ja, jeg synes det spiller en rolle litterært. En biografi krever en viss sannhetsgehalt i forhold til personene i boka. I en biografi gjør man tidssprang for vise at i et normalt liv, berøres man ikke av hundre sjelsettende opplevelser i løpet av noen få uker. Men i en roman er det helt greit at en karakter blir utsatt for umenneskelige påkjenninger over en kort tid. Vi er jo med på forfatterens premisser. Vi vet at det er fiksjon.

Jeg tror for øvrig ikke at økt sannhetsgehalt selger flere bøker. Tvert imot. Bestselgerne blant biografene er nettopp dem som spekulerer mer enn de dokumenterer. Men det er altså en annen genre.

For meg betyr det mye hvilken genre jeg setter meg ned for å lese. Jeg har ulikt utgangspunkt for min leseropplevelse dersom jeg skal i gang med en novelle, en roman eller en biografi. Men her er vi kanskje forskjellige.

Puh. Da er 910 sider fordøyd. Jeg er nok mer ambivalent i forhold til Shantaram enn jeg ser at de fleste her inne er. Boka er selvsagt et mesterverk. Forfatterens skildringer av Bombay-slummen, av den lokale mafiaen og av krigen i Afganistan på 80-tallet er imponerende innsiktsfull og detaljert. Jeg er ikke i tvil om at mannen har opplevd mye av det han skriver om.

Men det er her mitt første ankepunkt mot boka fremkommer. Jeg er ikke fortrolig med en roman som så til de grader er biografisk, uten at det skapes skiller mellom det som er diktet og det som er selvopplevd. Ta bare siste del av boka. Og jeg ødelegger ikke leseropplevelsen for noen hvis jeg sier at han i løpet av noen få sider i Bombay, en by med flere titalls millioner mennesker, i løpet av noen få timer støter på nesten samtlige av de personene han tidligere i boka har truffet. Litterært er dette suverent. Og hadde det vært ren fiksjon, så hadde jeg kjøpt det uten betingelser. Men dette er en bok som beveger seg så tett opp til biografien og dagboken at det når slike ting inntreffer, skaper mangel på troverdighet.

Det er også et moralsk dilemma knyttet til boka, som jeg har skrevet om tidligere. Det er betenkelig at forfatteren (som altså er svært tett knyttet til jeg-fortelleren) indirekte skaper sympati for organisert kriminalitet, drap og korrupsjon. Uten kanskje å mene det, romantiseres den kriminelle frihandelen av dop, valuta og penger, noe som virkelig er et alvorlig samfunnsmessig problem i India, og som er med på å gjøre at folk må leve i slum og under uverdige forhold. Ja, forfatteren problematiserer dette i boka og anskueliggjør sin dårlige samvittighet, men for meg blir dette et klamt forsøk på å skaffe seg et alibi for de kriminelle handlingene forfatteren selv var med på.

Til slutt er mitt ankepunkt mot boka at den til tider blir særdeles pompøs og kvasifilosofisk i reneste Coelho-stil. Noen av beskrivelsene av følelser og naturskildringene er til tider så klisjéfylte at de hadde passet bedre i en ukebladnovelle. Men ikke alltid. Av og til glimter han til med gode og enkle beskrivelser, særlig når han tar utgangspunkt i særskilte karaktertrekk ved menneskene han møter.

Totalt sett, og til tross for disse ankepunktene, var dette en god leseropplevelse for meg. Jeg koste meg med store passasjer i boka, kjedet meg gjennom andre. Men slik skal det være. Og fortsatt lar jeg meg overraske over denne eventyrerens litterære evner. Det skal et godt hode til for å holde styr på så mange parallelle hendelser og så mange ulike karakterer over så mange sider.

Du kan når som helst gå inn og redigere kommentarene dine, vettu. :)

Vi skal ikke glemme Prost Gotvins geometri heller. Den henger jo også tematisk sammen både Afrodites basseng og Dverghesten. Gotvin Soleng er kanskje Nygårdshaugs mest spennende romanfigur, etter min mening vesentlig mer interessant enn Mino og Jonar Snefang.

American psycho er et godt eksempel. Hvis en bok får oss til å grøsse eller å bli fysisk kvalme, så må vel forfatteren krediteres? Han har jo utført noe mesterlig hvis han greier med språket å fremkalle slike følelser hos oss, uansett hvor ubehagelige de er.

Dypdykking og dypdykking ... jeg har i hvert fall lest mye av ham, og rytmen i språket hans passer meg godt. Jeg er også opptatt av de samme tingene: At det skal være greit å tenke stort i Norge, at vi bør kunne lære av historien og de store tenkerne før oss, at kunnskap og lengsel går hånd i hånd og at enkeltindividet må gis en reell sjanse i livet. I tillegg synes jeg Kjærstad er en kløpper på å strukturere en fortelling. Men dette er mine tanker og opplevelser. Jeg kan forstå at andre leser ham annerledes.

Det er ikke mulig for hver enkelt bruker å få sette et bibliotek som "default" til sin profil? Er så kjedelig å bla seg ned på listen hver gang :)

Det kan du velge på http://bokelskere.no/bruker/innstillinger/ :-)

Jeg tenkte nok helst på at vi lærer historie, det å lære av historien er kanskje et nummer for stort for den vanlige bokelsker. Og da har jeg vel kanskje innrømmet at, ja, jeg tror vi lærer historie! At faktisk ingen ting kan lære oss historie som historiske romaner, hvertfall ikke på en så underholdende måte. Men noen feil blir det nok også, herlig historie den fra fra Monthy Python.Hadde kanskje et ønske også om at folk trakk fram enkeltverk og reflekterte litt over dem, f.eks om hva som holder og ikke holder historisk. siden vi snakker om romaner er det kanskje også nok at vi tror på det?

Jeg har akkurat reist til Malmø for å bli bedre kjent med Knausgård. Har planer om å bli der en stund:)

Ja, hvorfor ikke? Eller: du kan starte med å se filmen som kommer til høsten. Personlig er jeg veldig spent på hvordan den vil bli:)

Boka er en herlig fortelling. Akkurat som forgjengeren "Stormenes tid". Underholdningslitteratur av ypperste klasse. Ken Follett er like dyktig på spenning som på romantisk tragedie. Anbefaler også "Der frihet rår" om fattige skotter som utvandrer til Amerika i det attende århundre.

Jeg er enig når det gjelder vurderingen av boken Havets katedral.Den er bra! Men Jan Gunnar Gundersen mener at den føyer seg inn i en liten rekke av historisk lærerike romaner. En liten rekke ??? Liten ?????Fortjener det en egen diskusjon?

Jeg er enig når det gjelder vurderingen av boken. Men hvordan i all verden kan du mene at rekken av historisk lærerike romaner er liten?????